Se det, jeg har bestemt meg for å prøve å fokusere på noe annet enn det negative en liten stund. Den 1. februar 2011 laget jeg en liste over 100 ting jeg ønsket å gjøre før jeg dør. Når man setter krav til seg selv om en liste på 100 punkter, og at innlegget helst skal publiseres i løpet av kvelden sier det seg selv at det blir en del unødvendige punkter.
Når jeg ser tilbake er det noe som er gjort av det jeg ville da. Har blant annet flyttet hjemmefra og funnet meg noe eget. Jeg har også reist ut av Oppdal på egen hånd for å besøke venner. To år har gått siden det stadig nevnte innlegget ble skrevet, og jeg føler jeg har forandret meg en del. Det er bare å innse at mye av det som står på den forrige lista er ting jeg egentlig ikke hadde lyst til, men som jeg kun skrev for å ha mest mulig.
Derfor synes jeg den trenger en ærlig oppdatering. Her har dere 20 ting jeg ønsker å gjøre før jeg dør!
1. Ha sex og bli kvitt jomfrudommen. 2. Lage en videoblogg med over 10 000 views. 3. Få 5000 venner på Facebook. 4. Besøke et filmsett. 5. Bli stoppet av fremmede for autograf og bilde. 6. Brenne noe “hellig”. 7. Klare å gjøre min beste venn veldig, veldig glad. 8. Utgi en bok. 9. Eie egen leilighet på over 120 kvd (bor nå på 79 kvd). 10. Få meg hjemmekinoanlegg. 11. Ta fly alene. 12. Male et bilde og få det solgt for en høy pris. 13. Flytte fra Oppdal. 14. Feire jula (som jeg egentlig hater) med Sara (bestevennen min). 15. Slå ned et en drittsekk/slem person, og komme unna det. 16. Brenne en 1000-lapp. 17. Få en blodrasist til å skifte mening. 18. Fjerne meg fra kirkeboken. 19. Bli bedre i å snakke og forstå engelsk. 20. Overnatte utendørs.
Sånn, tenkte det holdt med disse punktene før jeg igjen endte opp med noe alt for overfladisk samt en masse dritt jeg egentlig ikke ønsker å gjøre/oppleve!
Hva ønsker dere å gjøre før døden innhenter dere? Vi reblogges!
Livet føles ekstremt ensomt akkurat nå. Det er ingen å snakke med, ingen. Folk er opptatt med andre ting, og jeg kan bare tenke så mye på hva det er at det bryter meg bare mer og mer ned. Jeg har så og si ingen her i Oppdal. Og de andre jeg har begynner jeg å lure på om de egentlig bryr seg om meg. Selv de nærmeste har jeg enkelte ganger tatt i såpass smålige usannheter, så hvordan kan jeg vite at de er ærlige når de sier de er glad i meg?
Jeg føler meg bare utnyttet, dum, naiv og så ekstremt svak. Jeg har ingen. Jeg blir innbilt det motsatte, men nå har jeg innsett sannheten i ting. Jeg har alltid vært alene, alt annet har bare vært illusjoner. Hvorfor de ble skapt vet jeg ikke.
Først vil jeg berolige alle som måtte tenke det verste når dere leste overskriften; dette er ikke et innlegg om onani. Faktumet er at jeg sitter og “plukker” på meg selv i en helt annen forstand.
Noen av mine nærmeste venner har mottatt signaler om at jeg sliter med depresjon for tiden. Jeg tror de har sine tanker om hva og hvorfor, men jeg kan si ganske sikkert at faktisk ingen vet helt konkret hva som egentlig plager meg. Greit nok, tingene de tror er hovedårsaken er også noe som plager meg, men selve hovedgreiene er ikke fortalt til noen. Selv ikke min absolutt beste venn.
Og hvorfor? Nei si det. Det er ikke bare én spesifikk grunn til at jeg holder kjeft om enkelte ting for tiden. Jeg opplever i alt for sterk grad klisjeen av å ikke bli forstått. Jeg får jo høre folk si at de forstår, men så går det en tid, så dukker det opp en episode som bekrefter at de tydeligvis ikke har forstått en dritt. Fordi da hadde ikke den og den episoden dukket opp. Fuck it!
Akkurat nå føler jeg ikke at det er noe vits i å verken skrive eller snakke ut om noe spesifikt. Jeg gidder ikke skrive noe offisielt nå, her på blogg.no, av den grunn at da er det alltid noen som skriver et eller annet som frustrerer meg. Det hjelper heller ikke å stenge muligheten for at folk kan kommentere det innlegget jeg ikke ønsker å lese hva folk tenker og mener om, fordi da sender de meg bare en mail eller noe annet i stede. Og ikke missforstå; jeg tåler jo at vi er forskjellige og uenige i en viss grad, men enkelte ting er jeg blitt veldig følsom på, og vil helst ikke vite om dersom noen er uenig.
Det siste jeg skrev nå er noe en del vet. Det blir også et problem egentlig. For kan resultere i at folk jatter med meg, dersom det skulle være noe. Og det er heller ikke bra, for da kommer vi jo igjen tilbake til noe jeg skrev over her.
Noe av det verste jeg vet er uærlighet! Uansett nivå! Det aller verste jeg vet er smålige løyner, som foreksempel når noen veldig tydelig er avslørt i noe og det blir benektet uansett! Er det noe som får meg sur så er det sånt; uansett grad! Jeg hater små løyner like intenst som store! Hvite løgner eller ikke!
Men, nå har jeg egentlig sporet veldig av her. Men for en gangs skyld er det helt greit. For greia med at jeg skulle skrive dette innlegget var bare for å gjøre enkelte oppmerksomme på at jeg har det noe vanskelig for tiden. Bare sånn at det i hvert fall finnes håp om at folk ikke tror noe annet dersom jeg skulle være noe kort i mine svar eller lignende en stund, igjen. Jeg har en del problemer med meg selv, det baller seg virkelig på. Jeg vil ikke høre noe om at jeg er sur, jeg vil ikke høre noe om at jeg ikke bryr meg om folk lenger. Jeg har rett og slett problemer med meg selv, og når jeg har det så kan folk (dessverre) ikke alltid kreve at jeg svarer.
Jeg har nok drama inni meg for tiden, om så folk ikke skal være hysteriske “rundt meg”. Dersom det gjør meg til en dårligere venn at jeg skyver folk vekk når jeg sliter som nå, så får det være, men vennligst ikke gjør meg så veldig ops på det, det hjelper meg veldig dårllig tilbake til rett kurs!
Æhhhh, dette innlegget ble ikke som jeg hadde tenkt… Men shit au. Nå ble det veldig mye om andre her. Så jeg må bare avslutte med å komme inn på det jeg opprinnelig tenkte å få frem. Jeg vet at jeg er veldig streng med meg selv til tider. Jeg stiller krav til meg selv, som jeg sjeldent oppfyller i stor nok grad. Jeg tenker perfeksjonistisk, dessverre er det ikke alltid handlingene mine klarer å henge seg på. Dette tror jeg ikke er noe jeg kan gjøre noe annet med, annet enn å faktisk bli bedre på det jeg tenker at jeg skal få til. Et av de som har åpnet døren for flest problemer i det siste har vært at jeg ikke har vært tydelignok når det gjelder å si fra om ting i tide. Ting jeg ikke synes noe om.
Som regel er jeg nok flinkere enn de aller fleste, da jeg synes at alt for mange er alt for snille. Likevel, er det fortsatt et problem for meg at jeg enda ikke er flink nok til å si fra om ting iblant, igjen til tross for at jeg faktisk er mye flinkere enn folk flest! Nå sitter jeg med en del frustrasjon jeg bare har stengt inne, som bør komme ut. Samtidig har det kommet en sperre som er satt sammen av destruktive tanker som “Det er ikke noe vits, folk kommer ikke til å endre seg likevel” også videre. Og for ordens skyld; jeg vil ikke at NOEN skal endre den man er, for DET er jeg en sterk motstander av. Men det er enkelte småting jeg skulle ønske at folk i hvertfall ikke sier og gjør, i alle fall mens jeg “er til stede”.
(Brukte hermetegn fordi jeg ofte ikke er til stede fysisk, da jeg ikke har en eneste nær-nær venn i distriktet jeg bor i)
Huff, for et unødvendig rot av både et blogginnlegg og et slags liv.
Vi reblogges!
P(D)S(M): BESTEVENNINNA MI FEIRER 18 ÅR I DAG! JEG TROR HUN HADDE BLITT GLAD OM NOEN TOK SEG EN TUR INNOM BLOGGEN HENNES OG SKREV NOE FINT TIL HENNE! GJØR DERE HENNE GLAD, GJØR DERE OGSÅ MEG GLAD (SIER VI): sarahelenem.blogg.no
Livet er egentlig litt som kreft. For ordens skyld er det ikke ment å virke respektløs mot kreftpasienter eller pårørende. Det er bare ment som en metafor, den aller beste sammenligningen. Ironisk nok, ja, jeg startet nettopp dette med en metafor…
Fra den dagen den 9 måneder lange svømmeturen i begynnelsen tar slutt starter det som så fint kalles livet. Hva er egentlig livet? Livet er det vi lever nå. En jævla klisjé, jeg vet. Hva er meningen med livet? Jeg har virkelig ikke tenkt å la mine tanker om det renne ned nå. Da blir jeg ikke ferdig på en stund.
Men ja, tilbake til der jeg begynte. Livet er som kreft. Fra dagen vi fødes av vår mor går vi sakte, men sikkert nærmere slutten. Kanskje. Vi vet jo ikke sikkert. Kanskje starter alt på nytt igjen? Jeg vet ikke. Nei, men hva er det jeg vet da?
Om livet vet jeg egentlig ganske lite, akkurat som alle dere andre. Samtidig vet jeg også en hel del, akkurat som dere, igjen. Våre oppfatninger, våre opplevelser og meninger er ikke de samme. Men for å komme inn på NOE av det jeg vet så er det at ingenting blir av seg selv. Det finnes ikke noe intet. Det finnes ikke noe tilfeldigheter. Alt har en årsak. Vi kan bare ikke alltid finne ut hva det er.
Det angår ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Beklager at dette innlegget fylles opp med klisjeer… Et av de mest smittsomme, arvelige og mest motbydelige uvanene vi menneskene har er den som gjør at vi skylder på andre for vår egen ulykke. Etter du har fylt en viss alder bør du være voksen nok til å forstå bedre. Ta ansvar for din egen ulykke, og selvsagt… Lykken.
Hvis det er andres handlinger som har forårsaket din frustrasjon, depresjon, aggresjon eller hva pokker det er så er det likevel ditt ansvar. Enkelte ganger må vi alle bare svelge det. Ikke misforstå, har du en venn som du aldri har blitt frustrert, deprimert eller sint over, så kan dere heller ikke kalles noen særlige venner. Men så er det jo enkelte som drar deg litt mer ned enn hva som er “akseptabelt” også. Hvor den grensen ligger er SVÆRT individuelt. Det finnes ingen fasit som gjelder alle.
Dersom du har latt deg nedtrykke for mye av NOEN, er det likevel din egen skyld. Man kan alltid kvitte seg med mennesker her i livet. Enten vi snakker familie, venner, “venner”, eller hvem som helst egentlig. Selvfølgelig, noen er vanskeligere å kvitte seg med enn andre. Men absolutt alt er oppnåelig, det handler faktisk kun om vilje og mot, og til tider litt flaks. Eller er det egentlig noe som heter flaks? For er ikke flaks en tilfeldighet?
Hvor lenge ønsker du å bli tappet mer enn du får påfyll? Hvor langt skal du la det gå? Du kan selvfølgelig håpe og vente på at ting vil bli bedre, at ting vil endres. Det kommer også litt an på situasjonen. For som jeg skrev i tidligere, alt har sin grunn. Hvorfor blir du dratt ned? På hvilken måte blir du dratt ned? Noen ganger kan det være fordi du har vært kjip først, med vilje eller ikke.. Men hvis ikke, så igjen; hvorfor river vedkommende deg ned? Finn ut av det, tenk deg om, men ikke drøy det for lenge, du har bare garanti for et liv. Døden kan banke inn din dør I MORGEN! Nesten alltid må man være egoistisk, uavhengig av hvorfor og hva. Uten egoisme er det svært vanskelig å lykkes, uansett hvem du er. Og skulle du være en av de jeg ungår mest i samfunnet: Gud finnes ikke annet enn at Gud faktisk er DEG SELV! Alt annet er bare fantasi for at noen skal tjene på din svakheter som har navnene Naiv, Uansvarlig, og Blind.
Så nærmer vi oss snart bunnen, kokepunktet, finalen, målstreken for dette innlegget. Er du lykkelig? Hvis ja, hvorfor? Hvis nei, hvorfor? Hvis sistnevnte stemmer best, hva kan du gjøre med det? Sånn generelt. Ikke bare til hensyn til andre. Hvis ja, hvordan kan dette fortsette slik? Jeg tenker en del. I kveld er en av de gangene jeg virkelig har følt for å lette litt. Det blir ofte enklere å sveve dit jeg vil oppholde meg da.
Ta vare på deg selv. Lytt til ditt eget ego. Hva, hvorfor og hvordan er en av de beste vennene du har. Alt for få har i dag luksusen tid til å tenke. Alt for mange er for bortskjemt med at de har for mange tilgjengelig venner som er med på å distrahere, eller i det minste legge en demper på smertene. Alt for mange løser ting midlertidig ved å drikke seg til en annen. Der og da kan det fungere, men i lengden bør man kunne sitte edru, alene og uforstyrret i stillhet. Tenke. Det er ikke farlig å tenke, det er slik vi alle burde vokse opp, forandre oss. Vi kan ikke rømme fra livet. Vi kan kanskje gjemme oss en stund, men vi vil alltid bli funnet før eller senere. Da hadde det vært best å tatt en bit i det sure eple litt tidligere. Fronte det ubehagelige, stirre det inn i øynene, og etter en dose “hvorfor”, “hvordan” og “hva” gripe handlingene som kreves. De hodet sier at du skal ta… Ikke de magen, lungene, eller lemmet for den saks skyld sier du skal gripe tak i.
Forstår dere hva jeg mener? Helt til slutt! ALDRI la NOEN andre enn DEG SELV fortelle deg hva som er en god eller ond handling! ALT er individuelt! Det som gjelder deg gjelder ikke de andre! Tørr å ha litt kjøtt på beina. Stå oppreist for hva og hvem du er. Ikke gi etter, ikke jatt med, ikke ignorer. Ta ansvar for ditt eget liv. Ikke prøv å vær noen andre. Det er de svakeste av oss som gjør sånn. Det er taperne i samfunnet som gir opp sitt eget jeg og går inn for å være noe annet. Ikke vær en jævla taper! De finnes det nok av! Vi reblogges!
Tenkte at dere skal få hilse litt på mine to nye samboere som ankom i dag! De heter Boogus og Missing og kommer som dere trofaste lesere kan gjette nettopp fra Devil Dolls (←klikk for å komme til butikken)!!!
Som dere med minst et øye kan se så har jeg vært utendørs og tatt noen bilder. Ikke helt fornøyd, men jeg “gjemmer meg” bak “unnskyldningen” om at jeg er “nybegynner”, så. Når man har fått seg speilreflekskamera til flere tusenlapper er det greit å bruke det også, sant?
Jeg ønsker i alle fall en god kveld videre, så reblogges vi sikkert.
Vitenskapen, galskapen og filmverdenen vokser og utvikler seg stadig. I dag er det nesten ingenting som er originalt mer, likevel må man vel kunne si med et lett håndtrykk mot magen at Tom Six sin film “The Human Centipede” likevel skiller seg ganske så ut sammenlignet med mye av det vi har sett fra før.
Når de nydelige venninnene Lindsay og Jenny punkterer en mørk og regnfull natt innser de at de er i dyp skitt da det viser seg at det ikke er dekning for telefon i området. I stede for å bli i bilen og håpe at det kjører forbi et godsinnet menneske går de ut og tar turen opp gjennom skogen der de til slutt finner et hus. De skal raskt angre på dette da det viser seg at mannen de nå har gått inn hos er mildt sagt uberegnelig.
Da de takker ja til et glass vann viser det seg selvfølgelig at mannen som kaller seg Dr. Heiter har blandet i en tablett i hvert av glassene. Når de så våkner igjen ligger de fastbundet på hver sin seng i husets kjeller. Og de er ikke alene.
Etter hvert blir de presentert for Dr. Heiters psyke ide om å skape en menneskelig tusenbein ved å sy munn fast til anus. Dette er en veldig sterk besettelse, en drøm han har hatt lenge. Mannen er dessuten perfeksjonist og tar prøver av sine ofre før han bestemmer seg for å bruke de, eller drepe de.
Dessverre for de to venninnene oppnår deres kropp og helse kravene, og får ikke slippe unna med døden. De får begge trukket ut alle sine tenner før de blir sydd inn i hverandre, sammen med en japansk mann som skal være forparten. Situasjonen blir svært ubehagelig og klein på alle tenkelige vis. Dere kan bare tenke dere hvordan det utvikler seg når en av de fremste må lette litt på matkassa.
Foto tilhører: Six Entertainment
Foto tilhører: Six Entertainment
“The Human Centipede (First Sequence)” er en syk og delvis kvalmende film. Ikke den første filmen man vil anbefale å ete til. I tillegg til å være svært så syk, delvis detaljert og forkastelig er den også godt skrevet. Man kan fort tenke seg at dette er en dårlig, bokstavelig talt drittfilm, som er laget kun for å lage kvalme, men det er ikke tilfelle. For dette er virkelig en godt gjennomført film på alle vis. Skuespillerne har virkelig vist hva de duger til, det samme har resten av filmens crew.
Blant hovedrollene finner vi Ashley C. Williams, Ashlynn Yennie, Dieter Laser og Akhiro Kitamura, som altså har gjort en strålende jobb med sine fremførelser og tolkninger av karakterene.
Den er original, den har en fengslende stemning og et godt plott. Og igjen, den skiller seg ut! Jeg gir nesten aldri film full potte, men denne er for god til å få noe lavere karakter enn hva den fortjener!
