Helt siden lørdag/ søndag har formen ikke akkurat vært på sitt aller beste. Jeg aner ikke hvor mye toalett og kjøkkenpapir som har gått til å host og snyt den siste uken, men jeg kan si så mye som at det har blitt en del. Jeg har klødd i nesen nærmest konstant. Øyene har til tider vært nokså røde. Jeg har kjent på kvalme, og energi har jeg nærmest helt glemt hva er for noe. Ja, kort fortalt, jeg har vært, og jeg er forsåvidt også fremdeles forkjøla.
Men! – DET ER LYS I TUNNELEN!
For da jeg først sto opp i dag var formen mildt sagt ikke så god. Etter frokost la jeg meg derfor ned på sofaen under katte-pleddet mitt og lot tiden og tankene sakte passere. Og for å si det sånn, mens jeg lå der var det ikke bare tidevannet som “rant vekk”, men en nokså vesentlig del av den nedrige torturen også. For da jeg først klarte å få reisning igjen, ja så var nemlig formen betraktelig mye bedre enn den har vært på flere dager. ENDELIG!! For det er ikke akkurat noen hemmelighet at jeg er en ganske så rastløs sjel. Jeg “HATER” å gjøre “ingenting”, så det å stort sett bare å ligge på sofaen og spille “kjedelige” ikke-anstrengende spill og se helt allrighte filmer som ikke girer meg nevneverdig opp flere dager på rad.. Vel, det har hatt sin sjarm det også, men nå er jeg superklar for helt andre type kokkosboller!!
Og nja, nå er det faktisk ikke lengre så veldig fjernt at helgas planer faktisk kan bli noe av 😀
Det er ikke lett å være menneske. Det er ikke lett å være dyr heller, eller økseskaft for den saks skyld, hva vet vel egentlig jeg? Og nå skal jeg igjen vokte meg fra å klage noe særlig, for det står ikke egentlig SÅ veldig ille til. Men når det igjen er sagt er det også greit å kunne være åpen og ærlig som en vagina med klamydia, få ting ut, fortelle de som måtte bry seg hvor kjønnshåra peker også videre.
Og vel, jeg kan forsåvidt starte med å skrive litt om mobilen min igjen. Dvs, batteriet. De siste dagene har jeg måtte sette mobilen på lading minst syv ganger per dag, og enda tror jeg faktisk at jeg underdriver noe. Det er ikke lengre noe vits i å lade den før jeg legger meg, for samme om strømmen ligger på 100 eller 30% idet jeg slår av lyset og ønsker meg selv god natt, ja så er det det samme hver morgen: Jeg plukker opp mobilen, titter på den i 15 sekunder, skjermen går i svart, den re-starter seg selv, og kan så fortelle meg at jeg har mellom 0-3% strøm igjen.
Og som ikke det er nok er jeg visstnok i ferd med å bli syk. Og hva skjer egentlig med det?? Før ble jeg jo så og si ALDRI syk, men nå i løpet av de to siste årene. Ja, okei, det har ikke vært så ille nå heller, men det er bare tre-fire måneder siden sist jeg kjente på forkjølelsen liksom.. Kanskje ikke så rart at jeg har blitt litt småpjusk igjen nå sånn egentlig siden jeg har vært en del mer sosial de siste ukene enn jeg VANLIGVIS har vært på et helt år nesten de siste syv, åtte årene jeg har eksistert… Men likevel – LITT irriterende..
Så ja. Ønsk meg gjerne god bedring, eller ikke. Og så håper jeg VIRKELIG at jeg får hjelp av noen til å skifte batteri på mobilen min snart!! Helst før førstkommende fredag da jeg KANSKJE, men bare KANSKJE skal gjøre noe gøy da i en sånn setting at det hadde vært freakin fantastic om batteriet varte noe lengre enn sånn en halvtime om gangen!! xD
Man SKAL ikke klage på maten, sies det. Man skal være takknemlig med det man har, det man får og det man har kjøpt, og spise opp det man har (fått) servert, sies det. Og bare for å ha lagt det på bordet først som sist – jeg er han som stort sett så og si nesten bestandig alltid spiser opp. Og det gjorde jeg også i går når jeg bestemte meg for å koke opp noe svart pasta bestående av økologiske bønner. Jeg spiste opp all pastaen, og alt det andre jeg hadde rotet sammen. Og jeg vil nå ta meg den frihet å si at… Jeg syns det ble litt dritt.
Nei, forresten, det er ikke engang en mening jeg har, men et FAKTUM. For helt siden i natt har ting vært ganske bedritent. Jeg har flere ganger vært nødt til å slenge meg på do, forså å skvise ut en ekkel, bløt og halvt klumpete sjokolademousse som de ikke en gang ville solgt til First Price på Kiwi.. Og helt siden den nattmaten min “i går” har jeg også følt meg litt kvalm og bittelitt svimmel.
Jeg skal ikke si at jeg med en 100% sikkerhet kan skylde på denne sorte maccaronien (ene og alene). Jeg holder rasshølet mitt vidåpent for at det KAN ha vært noe annet som har forårsaket denne driten også. Men for å si det sånn… Jeg holder tre av fem nedsprutede dasser på at det er denne “maccaroniens” skyld!.. xD
Listen over ting jeg nærmest har tatt som en selvfølge i ganske mange år nå begynner så sant som det er skrevet å bli litte granne lang. Har man vært så og si frisk hele livet, ja så tenker man gjerne at “kreft, hjerteinfarkt, slag og slikt no.. Det er først og fremst for alle andre enn meg”. Og når man har hatt den samme mobilen år etter år uten nevneverdige problemer, ja så sitter man ihvertfall ikke å tenker at “i dag er dagen hvor jeg skal begynne å tenke på å bytte”.
Men I DAG har altså denne dagen kommet. I det siste har jeg først og fremst vært på tanken om å bare bytte batteri, og da særlig etter at jeg har sovet noen timer og ikke brukt den på en stund. For da har jeg som regel ikke fått ladet batteriet i hele tatt blant annet før jeg omsider har slått den av og på igjen, og da har attpåtil batteriprosent-tallet vært et HELT annet et når jeg har slått den på igjen, kontra da jeg slo den av.
Og i dag fikk jeg plutselig et varsel om at telefonnummeret mitt ikke lengre er registrert på telefonen jeg bruker, og at dette sannsynligvis er fordi at jeg har registrert WhatsApp på en ANNEN telefon. Noe jeg ikke har. Nå skal det sies at jeg fikk ei venninne av meg til å sende meg en vanlig sms like etter dette, og den kom fram uten problemer. Og jeg har for nå av-instalert WhatsApp sånn inntil videre da jeg uansett aldri har brukt denne appen likevel. Men.. Ja, jeg vurderer i hvertfall om jeg skal ta meg en tur ned på Power nå om en stund å forhøre meg litt.
Vurderer å sende den inn til reparasjon, men nå har jeg jo ikke noen garanti på den lengre da jeg ihvertfall TROR at jeg har hatt samme telefon i litt over 3 år nå.. Så jeg vet ikke helt om det er verdt det heller?
God tirsdag Norge, Utland samt Innland som enda ikke har erklært dere som en del av det aller første der, altså gamle skrukke-Norge. Jeg er et håpløst vesen. Som med oss alle går det bare ned med meg. NEIDA jeg har ikke falt uti deppa-gropa igjen, jeg bare sier det som det er. Det går nedover. Menneskets håp og tro er så og si intet-eksisterende. Eller tro har jeg forsåvidt et og annet av i massevis, ja håp også forsåvidt, men SJANS derimot? Joda, sikkert det også i noen vinkler og retninger. Men når det kommer til å ta meg sammen, begynne med de tingene jeg skulle ha gjort for “et par timer siden” fremfor å impuls-shoppe på EMP-shop, samt å mimre tilbake til den tiden “emoer” og “satanister” var mer in, og Dragens Hule var helvetes mye kulere enn det strengt talt er i dag (i særs for gutter!!!!)? Nei.. Det.. Går.. Visst.. Ikke.. An.. DET!!
Og hva skjer med at jeg plutselig akkurat klarte å ta et blogg-bilde her og nå som er MYE bedre enn det “drittbildet” jeg tok og lastet opp som profilbilde til Facebook i går ettermiddag, som tydeligvis ingen ser ut til å ha brydd seg en døyt om i likhet med.. Vel – basically alt annet jeg har lagt stoltheten og sjelen min i det siste halvåret.. FY F**N JEG ER SÅ MISLYKKET ALTSÅ!! Kinda. Bittelitt. Nei vet dere hva, det er ikke lengre meg det står på, sier vi. FOLK SUGER BALLEPIKK HERFRA OG TIL VOSS!! xD
Ikke at det er noe gæernt i å suge pikk forresten. Kjenner flere veldig allrighte folk som (ihvertfall mistenker) gjør det jeg. Så har vi det på den rene også.
Jeg tenkte at jeg skulle skrive et lite innlegg om de eldre. Men.. Så bestemte jeg meg tilsynelatende til slutt for å la være av TRE enkle grunner:
1. Det jeg hadde i tankene er ikke akkurat en sak jeg bryr meg så mye om. Det er knapt en sak.
2. Skulle jeg skrevet dette innlegget ville det vært mest fordi jeg ønsker å provosere for å provosere.
3. Jeg har de siste årene stadig fått mindre og mindre sansen for andre som provoserer først og fremst for å provosere, sånn uten å egentlig ha så veldig mye å si. Og ja.. Resten sier igrunn seg selv. Vær slik du gjerne vil at resten av verden skal være!
Så grunnet min stadig voksende selvrefleksjon og kjedsommelige modenhet *oppkast i nesa!!* må jeg bare beklage – dere får altså IKKE det innlegget jeg opprinnelig tenkte å gi dere for bare noen minutter siden! xD
Med mindre noen tilbyr meg en gratis dust-blow eller noe da.. Men selv da vil det bare være temmelig maibbi babbi.
I mitt forrige innlegg var det igrunn meningen at jeg på et eller annet tidspunkt skulle komme frem til hva jeg personlig tenker at en kjæreste er for noe i dag, MEN for å komme frem til den beslutningen tenkte jeg først at jeg skulle starte med å fortelle dere “litt” om mine erfaringer med jenter, og tanker jeg har hatt om det å ha en kjæreste FØR i tiden. Og på et tidspunkt så hadde jeg altså klart å komme opp i 1400 ord, og fortsatt føler jeg at jeg har litt igjen å fortelle før jeg kan komme ordentlig frem til sluttpoenget mitt. Så for at det første innlegget ikke skulle bli såpass langt at kun de aller færreste gidder å lese det. HER har dere altså en del to!:
Etter den smellen mot slutten av ungdomskolen skulle det ta noen år før jeg så begynte å falle for noen andre jenter igjen. Ja, faktisk så var det ikke før mitt tredje og siste år på videregående at en ny forelskelse nok en gang skulle bli et skummelt faktum. For våren 2010 ville skjebnen ha det til at jeg og den kuleste dama i bygda skulle bli ganske gode venner (og for ordens skyld er dette ikke hun jeg forelsket meg i på ungdomskolen, og heller ikke hun jeg hadde to gode øyne til på barneskolen/hagen). Og med ganske gode venner så MENER JEG venner. For jeg vet at det på et tidspunkt gikk noen rykter om andre helt andre ting. Ikke nødvendigvis at vi var sammen-sammen, men det at vi hadde hatt en eller annen form for seksuell omgang, DET var samtlige i sladrebygda ikke i det minste tvil om. Men “dessverre”, samme hvor mye en viss del av meg bare skulle ønske at disse ryktene var sanne, så var vi altså bare gode venner. Det vil si.. Helt frem til mine følelser for henne ble så grav alvorlige at jeg ikke klarte å holde styr på de lengre.
Men før vi kommer helt dit, la oss jekke oss litt tilbake – tilbake til VÅREN 2010: Alt var perfekt. Jeg og den råeste dama i distriktet var etter det jeg kunne forstå blitt bestevenner. Vi møttes ukentlig og snakket om så og si alt. Det vil si, alt bortsett fra mine innerste følelser knyttet til henne. For hva var egentlig poenget med å bringe opp de på bordet? Hun var jo noen år eldre enn meg, hadde barn, og dessuten var ikke akkurat min mor nevneverdig begeistret for at jeg hadde fått meg ei såpass god og nær venninne som strengt talt ikke var så mange år yngre enn henne selv. Så akkurat den biten valgte jeg å holde hemmelig. For en stund. For etter hvert som sommeren hadde begynt å komme nærmere og nærmere, og mine våkne netter med tanker om “om bare og hvis bare” hadde blitt stadig flere, og flere.. Ja, så bestemte jeg meg en dag i mai for å fortelle henne hvor landet mitt faktisk lå.
Så en dag jeg fikk øye på henne stå utenfor Statoil for å fylle bensin på bilen tok jeg mot til meg og spurte jeg om vi kunne ta en liten prat på tomannshånd. “Klart det”. Sååå vi satte oss inn i bilen hennes, og tre knappe minutter senere var vi begge kommet oss helskinnet ut igjen. Det hele hadde gått så bra. Vi var fortsatt gode venner. Den eneste forskjellen på da og nå var at nå visste hun hva jeg følte, samtidig som jeg hadde gjort det helt klart at jeg “IKKE” drømte om noe forhold da jeg nærmest så på det som en selvfølgelighet at hun ikke likte meg på samme måten uansett, pluss at jeg var redd for at et eventuelt forhold skulle ødelegge for det gode vennskapet vi hadde der og da.
Ja.. Også var det bare en liten ting til. For nå som hun visste, og jeg visste at hun visste.. Eller for å si det sånn.. Hvis jeg hadde følt litt på sjalusi tidligere mens hun snakket med andre menn, ja så hadde jeg tenkt som så at dette er bare noe jeg må tåle, særlig så lenge hun faktisk ikke aner noen ting om hva jeg føler for henne. Men nå som hun visste, ja så ble altså tonene i motoren av et helt annet kaliber. Og det skulle ikke ta lang tid før denne giftige eksosen spredte seg, og ble til min nye, svære besettelse.
Mens jeg på vårparten dette året hadde en av mine beste stunder noen sinne, en periode hvor jeg og verdens kuleste kvinne over 30 kunne, men også faktisk SNAKKET om “alt” og “ikke no”, ja så ble høsten dessverre brått gjort om til den rake motsetningen. Og desto mer jeg i sosiale media og i den “virkelige verden” “kjeftet” på henne fordi hun kunne være så hensynsløs å flørte og snakke med andre menn nå som hun VISSTE at jeg, MEG hennes “BESTE VENN” likte henne såpass godt!..
Og dessverre så ble jo heller ikke dette den siste smertefulle erfaringen jeg skulle få når det kom til jenter/ kvinner jeg skulle lære meg å like svært, svært godt.. For i løpet av årene som fulgte så klarte jeg stadig å pådra meg flere nye sår fra spesielt to nyere bekjentskap. Og til slutt ble ord som “kjæreste”, “forelskelse”, “forhold”, “intimitet”, “samboer”, “kyssing”, “sex”… Alt som på noen måte kunne være knyttet til ordet kjærlighet hadde jeg til slutt lagt et så kraftig hat på at bare noen svakt hadde tatt opp noe som helst så forsvant jeg gjerne dyyyyypt inn i meg selv og ble komplett umulig å få noe særlig ut fra. Jeg har flere minner hvor jeg blant annet nærmest river av meg headsettet i det “Can you feel the love to night” av Elton John hadde begynt å spille fordi jeg på et tidligere tidspunkt hadde likt denne sangen og lagt den inn, og siden ikke tenkt på at jeg “burde” fjernet den. Og raseriet mitt.. Hvis det først var et faktum, noe det i noen år gjerne var ganske mang av… Ordet “destruktiv” ble for å si det sånn bare fornavnet.
Men eh, jeg vet ikke med dere, men jeg føler ihvertfall nå at også dette innlegget har begynt å bli litt langt, så hva sier dere? Skal vi bare ta og hoppe frem til mine tanker og følelser rundt hva en kjæreste egentlig ER FOR NOE, og hva jeg mener om FORELSKELSE i dag? Veldig gjerne?? Greit. Jo, for å si det sånn, og med en fare for å gjenta meg selv nok en gang – ingenting varer evig. Min såkalte forelskelse til hun ene jenta i barnehagen samt på barneskolen varte aldri evig.. Det store ungdomskole-crushet mitt varte aldri evig.. Elsk og hat-følelsene til hun venninna mi fra våren, sommeren og delvis høsten 2010 varte aldri evig.. Og heldigvis – min hittil lengste forelskelse som til slutt ble viet til hat, selvutslettelse, sinne og enda mere hat… Varte heller ikke evig!
Så hva tenker jeg egentlig at en kjæreste er for noe nå i 2019? Eller kanskje mer konkret, hva ser jeg i en potensiell kjæreste i dag? For det å svare på et generelt grunnlag ser jeg at jeg verken kan, vil eller bør. For greia er at det finnes ingenfasit på dette spørsmålet. For noen kan en kjæreste først og fremst være en man er gift med og en gang i blant drar på piknik sammen med. Og om noen først og fremst vil assosiere det å ha en kjæreste med å ha noen å PULE med, ja så er heller ikke det nødvendigvis feil. Og for meg så er det ikke nødvendigvis feil å ha flere kjærester heller, så fremt man helst har informert alle de forskjellige man er sammen med om det, og dette er noe alle på “teamet” syns er fair.
Men for meg derimot så hadde det holdt i en hel evighet med ei jente (omgangen 😉 ) som jeg kunne snakke med nå og da. Ei jeg kunne holde rundt, være intim med, kose med, men OGSÅ bare gjøre helt andre stuff med. Ei jeg kunne gått turer med på den mørkeste vinteren, og gjerne lånt bort ei jakke til om hun frøs og var kald. Ei jeg kunne sittet oppe en hel natt med og bare sett dårlige filmer på Netflix med, eller spilt tv-spill med for den stein, SAKS og papirs skyld.
Ja, “kort fortalt” ei jeg kunne gjort alle de samme tingene jeg ellers liker å gjøre når jeg er sammen med venner, men som jeg altså hadde hatt litt ekstra følelser for, og hvor disse følelsene helst hadde vært nokså gjensidig. Ja, med andre ord ei jeg kunne gjøre vennskapelige ting med, med noe attåt 😉
Da jeg var liten var ordet “kjæreste” nærmest som et skjellsord å beregne. Noe som gjorde meg litt ille berørt hvis det først skulle bli nevnt. Likevel var det, av hva jeg kan huske, aldri noe jeg ikke ønsket meg. Men siden alle de voksne rundt omkring stadig MED VILJE snakket om det på en slik måte at jeg ble flau, ja så var det lenge noe jeg på død og liv ikke ville innrømme for noe som helst i hele verden at jeg egentlig kunne tenkt meg.
Da jeg akkurat hadde begynt på barneskolen fantes det ei jente jeg likte veldig godt, jeg hadde forsåvidt et lite øye til henne i barnehagen også, men det var først etter at vi hadde kuttet ned på smokk og bleieskift at ting virkelig begynte å vokse. Og dette var så og si fra tidenes morgen noe jeg aldri var i stand til å skjule spesielt godt. En ting var at jeg nærmest skrøt av det til de litt eldre gutta som var noen klasser over meg (dere vet, de “store kule” som akkurat hadde oppdaget at det finnes noe her i verden som heter porno, og at det derav finnes flere måter å være intim med jenter på enn bare kyss, klapp og klem), men når det kom til DE VOKSNE.. Ja så var konsepter som jenter, forelskelse, nuss, klapp og rideranke for meg et personlig kjempetabu å innrømme at jeg i hele tatt hadde hørt om nokså lenge.
Men!.. Selv om jeg ofte kviet meg til å fortelle de voksne at jeg likte jenter som noe annet enn en på et helt alminnelig og vennskapelig plan, ja så var jeg altså aldri en av de som gikk rundt og var nevneverdig redd for jentelus. I første/ andre-klassa var jeg så og si den eneste gutten på hele skolen som jentene fikk dratt inn til et eget rom som de av en eller annen grunn hadde gjort om til et slags “show-rom” hvor de danset og lekte at de var Spice Girls, Aqua-Lene og.. Ja, dere skjønner tegninga. Akkurat dette syntes jeg var dog litt flaut, men ikke fordi jeg hang sammen med jenter, og ikke fordi jeg hadde noe i mot Aqua eller Spice Girls, men fordi jeg aldri helt har hatt den beste selvtilliten når det kommer til “dans”, men likevel.. Jeg var med på pop-tonene, igjen, og igjen, og igjen. TAKK GUD for at det (forhåpentligvis) aldri ble filmet! xD
Og en god stund så var jenter først og fremst mine venner. Og en kjæreste var noen jeg skulle gifte meg med, og dra på piknik med. Og det var igrunn først og fremst det hele. Men dette naive, barnevennlige maleriet fikk stå sånn for evig og alltid. For desto mer de eldre gutta fikk hvisket og tisket inn i ørene mine, jo desto mindre barnevennlig ble det maleriet jeg stadig sto og malte på. Og på et tidspunkt ble uttrykket “kjæreste” forvandlet fra å være noe mer søtt, naivt og fint, til å bli noe langt mer vulgært og perverst. Og fra og med 2. eller 3. klasse var en kjæreste først og fremst noe som skulle pules og jokkes på. En man skulle holde hardt i håret mens man peiste på i en seng bakfra time etter time. Ja ei knulledukke, mer eller mindre.
Og selvfølgelig så hadde jeg begynt å gjøre meg opp noen fantasier om meg selv og denne jenta i klassa jeg likte så godt – når jeg ble voksen skulle vi ligge i samme seng og PULE hver eneste dag. Og for å si det sånn, dette var noe alle (bortsett fra de voksne) gjerne bare måtte få høre om. Og slik ble det. På et tidspunkt var disse fantasiene noe “alle” hadde hørt ihvertfall noe om, inkludert denne ene jenta. Og lang historie kort – det gode og hyggelige vennskapet vi hadde hatt de første årene var plutselig ikke like godt og hyggelig lengre. Jeg ble etter en stund oppsøkt på tomannshånd, og det var alt annet enn en noe koseprat som plutselig “poppet opp”.
Men tro det eller ei – Til tross for den ganske ubehagelige kjennepreken så ga jeg ikke helt opp håpet. Vi skulle nok få pult en eller annen dag. Og vi skulle nok ligge i en sofa og kline hardt og intenst, før eller siden. For tross alt, selv den kaldeste vinter varer vel ikke evig? Og ganske riktig, etter noen år var det omsider ikke så stor isfront mellom oss lengre. Sola hadde så smått begynt å titte frem igjen, men da sommeren var tilbake for fullt var det ikke lengre den samme, “gamle” sommerfuglen jeg skulle bry meg så hardt om å gjøre til min lengre, men en helt ny søt, liten skapning jeg til da aldri hadde sett maken til.
For da jeg omsider hadde kommet meg på ungdomskolen var alle tankene og følelsene til hun ene fra barnehagen og barneskolen brått blitt byttet ut og gitt til en annen. Og idet jeg sitter her og skriver dette innlegget innser jeg at det først var “jente nr. 2”, “hun søte fremmede på ungdomskolen” som egentlig var min første, seriøse forelskelse. For hun på barneskolen/hagen turte jeg i det minste å snakke til og med, SELV etter at hun hadde ført meg opp på svartelista etter at jeg så åpenlyst hadde fortalt hele skolen om alle mine nokså detaljerte pornofantasier der hun hadde hovedrollen. Men denne nye, mystiske jenta jeg plutselig fikk øye på i et frikvarter på ungdomskolen… DAMN!!
Plutselig var jeg nærmest blitt forvandlet til et bittelite, overfølsomt og meget fantasifullt barn igjen. Hver gang hun helt plutselig var i nærheten ble jeg bare helt rar, ja enda rarere enn ellers. Jeg ante ikke hva jeg skulle si eller hvordan jeg burde oppføre meg når jeg sto sammen med vennene mine og pratet skit, selv om hun kanskje var 15 meter unna – sånn med tanke på at det KUNNE jo være at hun hørte og så meg på en eller annen måte hun også. “Du må bare si hei til henne, gå bort og hilse på henne”, fikk jeg etterhvert servert som et tips. Og tro dere meg, dette var noe jeg prøvde og prøvde på. Men hver gang vi passerte hverandre i en eller annen gang, eller helt andre steder.. Han derre fyren som lett kunne pøse ut 100 000 ord i minuttet var plutselig ikke i stand til å skrelle frem en eneste lyd. Selv verdens letteste ord ble til et av de mest umulige tingene i hele verden å få ut når det kom til akkurat hun nye, ene, supersøte og supernydelige jenta som nærmest helt ut av det blå hadde dukket opp i en av pararellklassene.
Og det var forsåvidt ikke “bare” i hennes nærvær jeg hadde begynt å bli temmelig susete i hodet på den tiden. Å nei!! For å si det sånn – jeg var blitt helt besatt av denne jenta. Og det påvirket meg samme hvor jeg befant meg. Jeg husker spesielt godt en litt kald vinterkveld hvor jeg gikk rundt i Oppdal sentrum for meg selv. Det snødde og det var blitt mørkt. Og alt jeg var i stand til å tenke på var henne. Hvor bra ting skulle bli om jeg bare EN DAG turte å si hei til henne. Hvor godt hun sikkert luktet. Og for ikke å snakke om hvor lykkelig jeg hadde vært om hun bare var ved min side der og da, holdt meg i hånden, og kunne dele dette magiske vinter-øyeblikket med meg. Og om hun frøs og var kald skulle jeg uten å tenkt meg om bare ta av meg jakken, og gi den til henne. For om jeg bare hadde henne, ja så var det nok til å holde meg varm, så skulle jeg alltids takle å fryse litt sånn ellers.
Men dessverre.. Ingenting varer evig. For etter at jeg omsider en helt annen natt noe senere hadde forlatt et juleball i 10. klasse kom jeg litt senere utpå kvelden over et bilde som i løpet av et brøkdel av et sekund skulle knuse meg fullstendig. Et bilde av hun som jeg likte så innmari godt, og en annen. EN ANNEN JENTE. Hun var LESBISK. Det MÅTTE hun være. Selvfølgelig!! AT jeg ikke hadde skjønt det tidligere!! Hvis to jenter kysser hverandre på munnen og attpå til legger ut bilde av det på nettet etterpå kunne det ikke bety annet enn at hun var ei lespe. Jeg hadde altså ingen sjanse i hele universet. Hun og hun som hun hadde lagt ut bilde med var selvfølgelig kjærester. Og selv om de en dag skulle gå fra hverandre hadde jeg likevel ingen sjanse, fordi hun så åpenbart MÅTTE være lesbisk.
*kremt* Ja.. Nå skal det sies at jeg innså noen år senere at ting ikke nødvendigvis er så svart-hvitt, og av hva jeg vet har denne jenta aldri vært sammen med andre enn gutter verken før eller siden. Men likevel – for MEG endte altså dette “eventyret” mer eller mindre den skjebnesvangerte juleball-natta.. Eller.. Gjorde det egentlig det??
I og med at det allerede er en del der ute som har skrevet om og poengtert dette tidligere i dag skal jeg ikke dedikere en eneste linje i dette blogginnlegget til det faktum at det er noen minusgrader ute nå. Så det skal jeg altså ikke skrive noe om i hele tatt. Ikke. Et Ord. Burde ikke være så vanskelig igrunn.
Såååå – siden jeg på ingen måte skal nevne at det er bittelitt kaldt her og der nå så kan jeg heller skrive litt om at jeg har hatt besøk av Sigrid igjen i dag. Vi har spilt Monopol, og yeah. Det var selvfølgelig jeg som vant, i tilfelle noen skulle lure på det. Litt kjedelig å stadig være så uovervinnelig i alt mulig, men det er vel bare sånn det skal være når man først er en gud.
Er det forresten noen som har fått med seg at det er litt kaldt ute nå??
