Ramaskrik Film Festival 2019 er i full gang – og vel så det – og i den forbindelse har jeg i dag tatt meg en tur ned på Oppdal Kulturhus for å få en aldri så liten prat med Chris-Erik, Jørgen og Kurt fra Attack of the Killer Kast, norges største (og eneste) horror, sci-fi, trash, og cult-podcast.
Hele 20 minutter fikk jeg med dem, og i løpet av den tiden rakk vi blant annet å snakke om traumatiske barndomsminner, tvilsomme tannleger, den første Alien-filmen og en liten dose Paradise Hotel – bare for å nevne noe!
Dessverre er lyden litt preget nå og da av diverse festivalmennesker i bakgrunnen, men når det igjen er sagt så både håper jeg og tror at mesteparten av intervjuet vil være rimelig greit å få med seg, om ikke mer 😎
Skulle det forresten være noen der uten som enda ikke har hørt om disse gutta (før nå), og som veldig gjerne vil sjekke ut podcasten deres – ja, så kan det enkelt og greit gjøres her!
Til dere som nå foretrekker å bare lese eller se bilder jeg legger ut, og som helst skulle sett at jeg kunne roe LITT ned på video-produksjonen for en stund nå – sorry, men jeg antar at videoene mine er kommet for å fortsette å komme for tiden.
Men det spørs litt.. For etter dagens lille oppspinn lurer jeg faktisk litt på hvor godt lillemann egentlig har det. For kveldens Youtube-challenge er omtrent like enkel som den er klaustrofobisk og bittelitt helsetruende – sjekk ut hvor mye fra garderoben din du klarer å få på deg – SAMTIDIG! 😅
En ide jeg ikke har sånn kjempelyst til å anbefale andre å prøve, spesielt ikke om dere har veldig mange t-skjorter eller andre slags tøy som lett kan begynne å stramme noe om halsen etter en stund. Men på en annen side, HVIS noen har lyst til å prøve det samme, og dere helst er over 18 år (aka. myndig) og sånn så, seff.. – KJØRR!!
Ah forresten, en ting til – hadde sagt SYKT stor pris på om dere som liker denne nye videoen vil ta og dele den med vennene deres. Jeg vil så veldig gjerne prøve å runde 300 abonnenter før nyttår, så HVIS flest mulig av dere som liker videoene mine kunne spre det gale budskap bittelitt fremover hadde det betydd mer for meg enn dere kan tenke dere <3
Jeg er en sånn som fort kan bruke litt tid til å komme til poenget når jeg skal ta noen muntlig. Det blir gjerne en del “eeemm” og “hmmm”, og for en del der ute så er jeg rett og slett veldig frustrerende og irriterende å være i nærheten av. Ja, noen skulle faktisk helst vært helt uvitende om min eksistens i hele tatt, men DET blir nok bare verre og verre med årene nå som jeg stadig horer meg lengre og lengre opp på topplista igjen, den til blant annet blogg.no.
Også var det Youtube da. Jeg har jo også steppet opp gamet der også i det siste. Men HELDIGVIS så finnes det gode redigeringsprogrammer der ute som gjør at man kan klippe bort ihvertfall det aller kjedeligste. DET har jeg derimot IKKE gjort i kveld som jeg har kastet meg på den (foreløpig ikke så veldig populære?) trenden “try not to edit-challenge”, som rett og slett går ut på at man skal forsøke å være ihvertfall sånn noen lunde spennende å følge med på, UTEN klipp og lim..
AH!!! Google, min kjære, kjære venn Google – hva skulle verden egentlig gjort uten deg? Et mysterium som er klin bananas umulig å svare på siden du tross alt har eksistert så lenge det har vært folk på denne jord. Hadde det ikke vært for deg er det en rekke skjerm-spill jeg nok hadde gitt opp leeeeeenge før gårdagens morgengry, og jeg hadde ihvertfallikke turt å dra ned til Oslo om det ikke var for at du alltid lå trygt i lomma, og var mer enn klar til å peke vei, hvis det var behov for det – noe det i aller høyeste grad var. Nå skal det dog sies at du klarte å villede meg “et par ganger” på turen, men det er en helt annen historie………
Og i tillegg til alt dette er du også blitt et geni når det kommer til å hjelpe meg med å finne frem til de nyhetene jeg er mest ivrig etter å lese. Ja, siden vi nå først er inne på det kan vi jo unne oss noen eksempler på hva jeg har funnet på å nyhets-google nokså så jevnlig det siste drøye året 😁
Som folk nok har skjønt allerede så er jeg ganske glad i å game, og jeg er først og fremst en såkalt Playstation-hore (ikke så fan av det uttrykket, men greit). Er IKKE så nevneverdig glad i pc, Xbox ser jeg ikke meningen i skal eksistere, og Nintendo.. Njah, funker sånn helt greit nuh og then.
Men eh, nå var det ikke meningen at dette innlegget skulle brukes til å disse playstation‘s konkurrenter.. Så hvor var jeg?.. 🤔 Åja jo, jeg syns det er spennende å kunne gjøre et nyhets-søk på ps nå og da. Og særlig nå som ps5 stadig nærmer seg mer og mer, men OGSÅ i håp om å være blant de aller første som får vite om et helt nytt spill som kanskje ikke blir skrevet noe særlig om de stedene jeg allerede er innom og loker hos en gang i blant.
Nå skal det sies at jeg allerede har dette spillet – på Nintendo Switch 🤪 Jeg har dog ikke spilt det noe særlig enda doh, rett og slett fordi jeg syns det er litt synd å skulle lide så mye for et spill UTEN at en gang et eks antall mennesker skal være i stand til å faktisk SE HVA jeg etterhvert har klart å oppnå i spillet da Nintendo enn så lenge ikke har noe trophy/achiements-system, som mer eller mindre ALLE deres konkurrenter har fått på plass for FLERE ÅR siden!!!!!
Og joda, jeg vet at dette spillet også eksisterer på Xbox One, men ser ikke helt vitsen i å skaffe meg en Xbox baaare for å få skrytespilt dette, samt et par andre utgivelser som heller ikke er å finne på playstation.
Og ikke en gang spør meg om å ta opp igjen den gaming-kanalen som jeg styrte med for noen år siden – for DET er VIRKELIG et TILBAKELAGT kapittel for min del.. 😅
Og så har vi kommet til den erkjennelsen som nok er den jeg vil komme dårligst ut av, av alt jeg har tenkt til å fortelle dere om i dag. For mens noen foretrekker å engasjere seg i kampen mot Instagrams kjipe moralpolitikk der en rekke rimelig uskyldige bilder blir tatt ned DAGLIG fordi Instagram har et noe firkanta og forskrudd bilde på hva som er greit å legge ut og ikke, ja så er heller jeg en av de som velger å syte over at profilen min ikke får inn like mange nye likes, kommentarer og nye følgere etter de siste Robin Hood-in-revansj-oppdateringene som har blitt gjort de siste månedene. 🤬
Dog er det en liten optimist i meg som både tror og håper at denne surstrømmete vinden fra høyre en dag vil snu, og at det snaaaaaart vil bli lettere for ALLE å høste inn tomler, hat og elsk på det de enn velger å dele med hytte og gevær. Jeg har ihvertfall mine tomler krysset for å si det sånn!! 🤞
Misforstå meg helt auto-correkt! – Det er IKKE slik at jeg IKKE stoler på at blogg.no er i stand til å fortelle meg noe HVIS det faktisk er NOE selv. Men NOEN ganger, spesielt det siste året har det skjedd at Nettavisen, eller noen andre har kommet dem litt i forkjøpet. 😌
Hmm tja, og det var alt jeg hadde å si om den saken, sånn med mindre jeg ikke skal gå helt NRK og vise dere en reprise av mer eller mindre 77% av alle innleggene jeg postet og skrev (i den rekkefølgen faktisk) i januar-april.
Og sista, men inta minsta: jeg nyhets-googler fremdeles en dag i dag min kjære barndomsvenn, bestevenn, støttespiller og gjennom flere år – “eneste grunn til å leve” – Hotel Cæsar. Det begynner nå å nærme seg to år siden den aller siste episoden ble slengt inn på Tv2 Sumo, filmsettet er for lengst revet, og så og si ALT av rekvisitter, kostymer og visa versa er solgt til fans og det som er. Så sannsynligheten for at denne serien en dag vil gjenoppstå fra de døde er nok ikke blant de helt store.
Men når DET igjen er sagt, syke ting har skjedd før. Frp har klart å komme seg inn i regjeringen, norske kvinner fikk stemmerett “allerede” i 1913, filmen «Fjolls til fjells» fra 1957 får på nyåret sin helt egen oppfølger, og for de som ikke har fått det med dere enda – forrige måned våget jeg ENDELIG å reise alene ned til Oslo!!
Så hvem vet.. Kanskje greier Cæsar en dag å gjøre comeback også – MOT ALLE VERDENS ODDS!! 🤞😍
Som barn var jeg et meget åpent vesen når det kommer til det aller meste som har med fantasi å gjøre. Jeg husker spesielt en dag på barneskolen hvor jeg gikk rundt og ønsket meg tryllestav, fordi det var det ei jente i klassen min som faktisk hadde, og som kunne trylle frem alt godteri i hele verden om det var det å gjøre. Dette var naturligvis bare tull, men jeg slukte det rått den gangen. Og så fort jeg var kommet hjem igjen fra skolen denne dagen fortalte jeg foreldrene mine alt sammen, og la til at jeg også ville ha min helt egen tryllestav. Og dere kan sikkert tenke dere til svaret. Jeg kunne IKKE få en slik tryllestav fordi magi er ikke på ekte. “Man kan ikke bare trylle frem ting på den måten Aylar”. “Magi er bare på liksom”.
Eh, vel.. En dag i dag så er jeg fremdeles ikke helt sikker når det kommer til de tingene der. For jeg har gjentatte ganger på finurlig vis faktisk klart å transportere meg selv fra et sted – gjerne sofaen i leiligheten min – til et helt annet sted på den andre siden av kloden, og det på bare noen sekunder. Det ble dog aldri noen tryllestav på meg, det skal sies, men til gjengjeld har jeg blitt kjent med en rekke fantastiske bloggere opp gjennom årene, bare for å nevne noe. Ja, ta min gode venninne Albertine foreksempel. Et tvers gjennom godt og gledesprudlende vesen som man burde fått opp bilde av dersom man går inn på Google og taster “multitalent”. For hvis det er et menneske på denne kloden som er i stand til å få til hva enn hun vil her i verden, så er det min gode venn Albertine.
Jeg kan jo starte med å nevne at det er Albertine som blant annet står bak de tre siste headerne jeg har brukt her inne de siste 3-4 årene. Og før blogg.no flyttet over til WordPress i vinter så var det også Albertine som sto bak de siste par designene her inne også. Med andre ord, denne jenta har virkelig et talent når det kommer til webdesign, og som dere muligens også alt har merket dere så er hun attpåtil et talent fra en annen verden når det kommer til fotografi. Og hvis du er en av de som elsker å se bilder fra forskjellige steder rundt om i hele verden, hvis du er en av de som ELSKER å kunne trylle deg vekk fra et sted, for så å ende opp et helt annet sted. Ja så kan jeg så absolutt anbefale på det sterkeste å ta turen innom denne lidenskapelige bloggen.
For her snakker vi om en blogg som nærmest renner over av flotte og sterke farver, store mengder inspirasjon og kvalitet i det ene fantastisk flotte og vakre bildet etter det andre. Noen bilder er tatt i Norge, men de aller, aller fleste som er blitt publisert i nyere tid er fra det jeg vil driste meg til å kalle for noe mer eksotiske steder enn som så. Albertine er ei jente som ELSKER å reise, og selv om jeg personlig foretrekker å først og fremst dra til andre byer i Norge når jeg er ute og reiser, ja så syns jeg alltid det er spennende å se hvilket land hun velger å reise til neste gang – og på sett og vis få lov til å være med på følget 😀
Så, hva venter dere på? – klikk HER for å ta en del i Albertines eventyrlige verden du også! <3
Som jeg var inne på i min siste “Ting som irriterer meg”-video, hvor jeg ene og alene hadde valgt å fokusere på Instagram, så er det særlig “et par ting” jeg har irritert meg noe ekstra over med denne plattformen de siste par månedene. Ja, det vil si.. Jeg og – som jeg også har fått bekreftet i etterkant av SAMTLIGE utblåsninger – en god del andre. For jeg sier det igjen; hva er egentlig greia med at man skal være så og si “usynlig” for resten av omverden der inne nå – med mindre du ikke har noen tusen følgere?? (Noe jeg kan forsikre om at ihvertfall ikke jeg har, enda 😅)
Etter de siste oppdateringene i høst har det altså blitt SÅ mye vanskeligere å bli sett og få nye likes og kommentarer, og ja, også nye følgere. Et liiiite eksempel: i går la jeg ut et bilde av tre bøker jeg akkurat hadde vært og hentet fra postkassa. Et helt allright Insta-bilde tenkte jeg da, og helt ærlig så tenker jeg det fremdeles. Det er ikke det at bildet har en super-gøyal tekst, og det er ikke det at måten bildet er tatt på, og redigert på er en av de mest revolusjonerende i verden.. Og seff, jeg kunne nok ha jobbet litt mer med de *kremt* tretti hashtagene jeg har lagt inn også, men kom igjen.. Det har gått snart et døgn nå – og TO likes??
Hadde dette vært lagt ut i vår en gang så tør jeg vedde BEGGE kneskålene mine på at dette bildet hadde ihvertfall hatt.. Vel, minst femten likes nå, men neida. Instagram velger å følge vinden som blåser fra høyre. Mer likes og oppmerksomhet til de største profilene, minst mulig til de mindre profilene. AHHHHMAHGAAAD!!!
Så.. Det jeg nå litt sånn beskjedent prøver å hinte om er.. At jeg hadde blitt litt glad om NOEN som nå leser dette noe stakkarslige innlegget ville tatt og gitt dette bildet en likes, EVENTUELT kommentere det første som slo dere inn når dere nå fikk øynene opp for dette bildet. MEN!!: Og dvs – BARE hvis dere ville gjort det sånn ellers, altså hvis dere hadde fått det opp i deres egen feed. Jeg vil IKKE ha noen trøste-likes som dere ellers ikke ville gitt om det nå ikke var for dette ene blogginnlegget.
Ehm, og forresten, sånn siden det er lørdag.. HVIS de av dere som nå eventuelt måtte like dette bildet i tillegg legger igjen en kommentar hvor det står HUM i STORE eller små bokstaver, ET eller ANNET sted i kommentaren, ja så skal jeg faktisk gå inn på profilene deres og like TO bilder tilbake. For SÅ raus kan jeg faktisk være om det er det som må til.
Når temaet «Paradise-deltagere som gir ut musikk» først blir bragt på bordet, ja så er det gjerne et tema som som blir behandlet med hånlig latter, ELLER med litt himling med øynene etterfulgt av et aldri så lite sukk. For det er jo bare søppel alt sammen. Musikk burde først og fremst være noe som blir gitt ut av ORDENTLIGE artister. Folk som virkelig brenner for yrket, folk som kan det, og som ikke først og fremst gir ut ei “låt” eller fem for å fremdeles kunne være relevant etter at Triana har sagt; “Du kan nå sjekke ut av Paradise Hotel!”.
Det vil si.. Det finnes jo NOEN da som har gitt ut låter som ihvertfall JEG helt uironisk har hørt på mer enn bare en gang – FRIVILLIG!! Ja, jo Staysman (& Lazz) først og fremst, ja også Tix, men tro det eller ei – de er ikke heeelt alene. For i skrivende stund kommer jeg faktisk på hele FEM Paradise-kjendiser som har gitt ut minst en låt som jeg helt oppriktig syns er veldig bra. Så ja, dette innlegget er med andre ord dedikert til disse fem Pærra-folka som godt kan få lov til å kalle seg for artister for min del.
Jeg har dog laget meg noen regler på forhånd av den listen dere straks skal få dyk-stupe litt i. EN låt per artist. Låtene jeg har valgt er den låta jeg liker best fra de forskjellige utvalgte, og lista er dessuten 110% rangert fra hvilken av låtene jeg har valgt ut som jeg liker best til dårligst.
1. Tix – Jeg vil ikke leve
2. Staysman (& Lazz) – Trenger en mann
3. Sophie Vågsæter – Pelsjakka
4. Isabelle Eriksen – Fake
5. Erik Sæther – Hater
Okei – jeg MÅ bare ta og legge inn en liten bonus nå helt mot slutten. Et såkalt “hidden track” som det så populært gjerne het en gang i tiden da mer eller mindre ALLE fortsatt kjøpte cder som man spilte og spilte og spilte, om og om igjen – ja helt til musikken hakket like mye som.. Nervene til en fyr som akkurat har funnet en kvinne han kan avslutte livet sitt med.
For det var jo lenge meningen at “Swipe opp” med Martine Lunde EGENTLIG skulle ha fjerdeplassen på denne listen. Men etter mye frem og tilbake har jeg nå valgt å IKKE ha den med på listen siden det strengt talt er mest Kevin Boine sin låt.
MEN siden jeg liker den såpass godt, og det en god stund var meningen at jeg skulle ha den med, ja så velger jeg nå å avslutte dette innlegget med å klinsje den inn som et aldri så lite “bonus-spor”:
Hvis vi setter oss inn i tidshjulet og løper hele åtte år tilbake, ja så er det på mange vis en helt annen meg vi vil komme til å finne. Mest sannsynlig noe “gjemt vekk” på en liten, men dog koselig hybel – med gardinene trekt for, tastaturet i fanget, og A LOT med tunge og destruerende følelser og tanker som bare gjennomsyrte og skadet min kropp, og mitt sinn.
For høsten 2011 var på ingen måte mitt livs beste høst. Jeg hadde mye frustrasjon og en hel masse sinne inni meg. Jeg følte ikke at det var noen særlig som forsto meg, og folk som levde et annet liv, eller som trodde og mente noe annet enn meg selv var helst idioter jeg ikke ønsket å assosieres med – sett borti fra at disse individene skulle KRANGLES med i alle mulige kommentarfelt, og gjerne HENGES UT der de henges ut kan.. *kremt*.. Kunne..
Heldigvis er det mye som har endret seg siden da. I videoen over ser jeg tilbake på en gammel video som ble lagt ut 4. oktober 2011. Og sammen med dere skal jeg nå prøve å finne ut av hva som gjorde at ting til slutt gikk såpass galt. Hvorfor mitt indre inferno fikk vare såpass lenge som det gjorde, og sist, men ikke minst; HVORDAN jeg har kommet meg til det punktet i livet jeg er på i dag hvor bortimot alt føles SÅ mye bedre! <3
Den dagen hvor ingen ting føles riktig. Motivasjonen og livsgnisten er liksom bare ikke der. Du prøver deg på flere “gøye” og “spennende” ting, men uten at følelsene og engasjementet gidder å dukke opp for å holde sjela di med selskap. Du stiller deg selv spørsmålet om hvorfor. Også begynner du å ransake livet ditt sånn generelt for tiden, dine siste to-tre uker. Du finner ikke noe nevneverdig å klage på. I hele tatt veldig lite å være nedfor for. Ja faktisk har du oppnådd og opplevd ganske mye kult i det siste – så hvorfor føler du deg likevel så tom i dag da?
Jeg antar det rett og slett bare er nok en sånn dag.
