«Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelig, hvert øyeblikk kostbart.» sa en Karl Ove Knasgård en gang.
Kjære levninger, velkommen til nok et innlegg om døden.
Alt som blomstrer opp på jorden skal en gang visne bort igjen. Døden er det eneste rettferdige ordet i hele verden, for mange er også døden enda det mest tabulagte og skremmende ordet også.
For mange er døden en mørk straff, for andre en lys frigjørelse.
Jeg tror at den gangen jeg ble presentert for døden sånn at jeg tenkte over det for første gang, var via Astrid Lindgrens film “Brødrene Løvehjertet”. Filmen om den dødssyke lille gutten som ligger i sengen og hoster, venter på at han snart skal dø. Så står en gang huset i brann, og det ender med at storebroren i stede er den første som skal omkomme når han ofrer sitt eget liv for minstemann. Noen dager etterpå dør ikke uventet minstemann, av sykdommen.
Uten å være redd for å ta feil så tror jeg det var den filmen jeg lånte hyppigst på biblioteket som barn. Det var noe med filmen som jeg elsket. Til tross for at det er en veldig trist film, fikk ikke hjelpe, jeg elsket den. Nettopp fordi den var så tankevekkende, engasjerende, og ikke minst; dyster!
Dere som kjenner meg vet nok at det har blitt en god del mer døden-fanatikk på meg også de senere årene. Jeg rett og slett er dypt fasinert av det mørkeste av det mørke.
Som jeg skrev i et innlegg tidligere så ser jeg frem til døden, for da er jeg endelig fri fra alle de psykiske forfølgelsene av plager livet har å by på. Da slipper jeg aldri leve ensom igjen, på samme måte jeg gjør i dag.
Samtidlig er jeg redd for å dø for tidlig, til tross for depresjoner. Mye av dette har med min beste venn å gjøre. Det er så jævlig mye jeg vil si til henne, og gjøre med henne før jeg lar noen sende kroppen min i en varm ovn, og kremerer meg bort. Ironisk nok er døden noe som hindrer mange i å leve. Mange tørr ikke leve livet rett og slett fordi de er redd for følgene det kan få.
Av å ha tilfeldig sex kan man få en eller annen farlig kjønnsykdom, av alkohol og tobakk kan man på dra seg kreft (noe man kan få samme faen man gjør), av å se på Hotel Cæsar kan man dø av paranoia, av å gå uten for døra kan man få en murstein i hode, av å gå på fest kan man bli voldtatt og drept, eller ranet og drept, eller bare torturert og drept, eller bare drept…
Av å svare på telefonselgere kan man dø av kjedsomhet, av å åpne døren for Jehovas Vitne kan man dø av latterkrampe. Av å ha sex med hageslangen kan man dø av vanntrykket… Av å lage mat kan man skjære seg ihjel, av å tenne lys i juletreet kan man brenne opp… Av å stå opp kan man dø av alt… Om man legger seg for å sove kan man risikere å aldri våkne igjen…. Faen, er det rart at folk flest går på noe? Det kan man også dø av… Bare av å lese Dagbladet kan man dø av angst! Det er ingen ting som er trygt! Ikke en gang å tenke selv, det er i alle fall utrygt, og å la andre tenke for seg er enda farligere…
Hvor kommer forresten folks fasinasjon for døden fra? For selv om det er tabu for noen å snakke om, er det noe som blir mer og mer utbredt i bøker, bladet, film, tv… Etc.
Det er egentlig litt teit at så mange faktisk bruker så mye tid på å spekulere i døden mens man lever, med tanke på at døden varer utrolig mye lengre enn selve livet. Logisk sett hadde det vært mer fornuftig å bruke livet på å utforske mest mulig om hvordan det er å leve, for de døde vil aldri gi oss levende svarene vi lurer på uansett før vi er en av dem selv! Av alle spørsmål knyttet til døden er det faktisk bare et todelt spørsmål som jeg finner mening i å spekulere i, her og nå: Fins det noen mulighet å vekke de døde, i såfall hvordan?
For verdensfreden håper jeg det aldri vil la seg gjøre, uansett hvor langt vitenskapen måtte fare. Tenk om vi kommer så langt en gang at de hadde klart å gjennoppleve Hitler eller Saddam Hussein, eller Osama Bin Laden? Eller enda verre, om vi i tillegg kunne gjøre oss udødelige! Jeg vil ikke leve i en verden med udødelighet, eller rom for gjennopplivning.
Jeg kan for underholdningens skyld tenke meg en verden med zombier. For de er egentlig ikke noen big deal uansett. Vampyrer er jeg heller skeptisk til. Liker tanken på å gjøre meg selv om til vampyr, også skulle jeg likt å bite bestevenninna mi slik at hun for alltid ville vært tiltrukket av meg, så skulle jeg gjort oss begge udødelig. Men i såfall ville jeg at vi skulle vært nesten de eneste… Ok, det var litt stygt sagt i forhold til mange av dere som leser nå..
Faktisk så ser vi gjenferd daglig alle sammen, når jeg tenker meg om. For veldig mange prosent av kroppen vår består jo av celler, døde som levende. Og ganske stor prosent av DEG er faktisk døde celler… Kort sagt, en større del av deg er alerede død. Og du dør bare mer og mer for hver eneste dag. Snart er det over. Vel, i det store perspektivet så har du i alle fall kort leve tid uavhengig av alder eller helse.
Så til slutt har vi det med himmel og/eller helvete, da… Nei, vet dere… Det gidder jeg ikke ta opp akkurat nå. For det finner jeg ikke vits i å skrive om uansett, siden det er noe vi ikke finner ut av nå uansett.
Til slutt vil jeg avslutte dette innlegget med et sitat fra Woody Allen..
«Det største problemet med døden er frykten for at det ikke skal være noe liv etterpå – en deprimerende tanke, særlig for dem som har tatt bryet med å barbere seg.»
– Dead end –
