Vår verden stinker. Ikke mye mer å si på akkurat det.
Jeg er lei. Rett og slett lei. Drømmer meg mer og mer bort til den andre verden som jeg opprinnelig har stor tro på at den finnes. Men det er en verden de levende på denne planeten ikke kommer seg til.

Oppdal er og blir en liten skitbygd. Verden er og blir en skitplass. Full av arrogante, kjedelige mennesker, parasitter.
Jeg er lei av voksne mennesker. Sånne folk som er så ordentlig på; gjør ditt, huske datt, få til ditt, passe på datt…
Hver morgen er en ensom morgen, ingen å våkne opp med på siden. Og i de fleste tilfeller er det jævlig bra.
For dere fleste der ute vil jeg ikke våkne opp med. Det har ikke noe med utseende å gjøre. Eller kjønnet. Det vil si, det har noe med det å gjøre også, for jeg vil ikke dele seng med en annen mann, jeg orker så vidt å klemme andre menn eller gutter.
Men saken er virkelig at det er få mennesker jeg vil våkne opp med, som ikke får meg til å føle meg mer ensom enn om jeg hadde våknet opp alene.

Er det ikke typisk. Her i Oppdal vet jeg bare av parasitter. Og den jeg helst kunne ønsket å leve hver eneste dag med, og natt.. Er en fantastisk blodsugende vampyr som holder til i Sogn og Fjordane…

Ok, men tilbake til saken.
Jeg er trøtt på livet. Og lever mer og mer på en drøm om å ta med de svært få menneskene som er igjen på planeten, som er verdt å bry seg om. Det er så mange mennesker jeg utvilsomt gir en kald faen i, folk som rett og slett ikke raker meg lenger.
Forbanna lei er jeg av de som mener jeg burde leve sunnere, de som snakker om at jeg skulle gått mer ut, de som mener jeg burde hatt godt av å oppsøke flere mennesker…

Jeg tror ikke det er mulig å bli lykkelig nok på denne planeten. Et hvert menneske er en syk person som fra og med fødselen blir født for å dø, og mest sannsynlig leve et eller annet kjipt liv som ikke er mye verdt å nevne. Det er de færreste av oss som i hele tatt har baller til å tenke selv. Baller til å gi faen i flasketuthjernenes forbunn som daglig sier; gjør sånn, tenk sånn!

Det vakreste jeg kan tenke meg, er å stå hånd i hånd med verdens skjønneste. På en kant i solnedgang mens vi ser ned i en magisk portal som skal sende oss til en annen verden, et annet univers. Det stedet hvor det ikke finnes voksne mennesker. Hvor alle er som barn. Jeg tror på en bedre verden, og den er ikke skapt for de levende. Et sted uten forpliktelser. Jeg vil aldri gjøre noe som å reise dit alene, jeg vil veldig gjerne ta med meg den beste venn jeg har.

Før var det veldig mange mennesker jeg kunne si at jeg virkelig brydde meg om. I dag er det tallet grundig falt ned. Det er flere mennesker jeg fortsatt elsker, og håper får det beste livet man kan få. Og jeg håper også at det er mennesker jeg får leve uendelig med, selv etter at vår uendelige lange tålmodighetstest på jorden er over.

De få menneskene det gjelder har jeg beskrevet tidligere, og jeg håper dere fortsatt vet hvem dere er.
Ønsker alle sammen en ok dag.

Vi reblogges!