Livet er så til tider blodig urettferdig.
Samfunnet i dag er fylt med mennesker som sliter. Jeg kjenner nære venner som sliter psykisk.. Noen har det tøft på kjærlighetsfronten, noen sliter med å holde seg i livet hver dag, noen klarer ikke å være seg selv i frykt for å ikke være god nok, noen sliter med selvskading, noen sliter med noen andre og noen sliter mest med seg selv, og noen er kanskje ille plaget av alt. Eller noe helt annet.
Jeg hører og leser daglig fra folk jeg bryr meg om som har det tøft. Og da mener jeg tøft. Til tider skulle jeg faktisk ønske at jeg var religiøs og hadde noe å tro på. Ikke at det hadde hjulpet folk rundt meg, men.
Ingen hemmelighet er det at jeg selv har slitt en del, og derfor ser jeg ikke mellom øynene når andre har det forjævlig.
Så maktesløst det føles til tider. Jeg har det greit nok i mitt eget liv nå, og jeg skulle sånn ønske at ALLE hadde det bra!
Enten det er rusmidler, kjærestetrøbbel, manglende selvtillitt, slitt selvbilde, familiekrangler, mobbing, vold eller andre ting folk sliter med, så tar jeg alle som har noe vondt over eller rundt seg på alvor.
Vil ikke miste noen. Og det er flere av de svært få kontaktene jeg har rundt meg som sliter, med en del alvorlige ting..
Har sittet oppe i hele natt. Gud skal vite at jeg elsker mine venner, og at jeg ikke vil de skal ha det vondt. Om jeg bare i det minste kunne være flinkere til å gi de kjærlighet og komplemanger og oppbyggende ord, ansikt til ansikt. Om noen skulle gå i graven enten av sykdom, en ulykke, eller i verste fall et selvmord, så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, spessielt om jeg ikke har gjort mitt beste for de jeg har.. Hater at jeg er bare utstyrt med ett hode, og to hender, for nå skulle jeg ønske at jeg kunne strekke meg så mye til for enda flere, på en gang… Også er det det døgnet, 24 timer… Hva er vel det for noe? Tiden blir aldri nok, føler jeg.
Vi reblogges!