fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

I kveld har jeg vært med og sett på at ei god venninne av meg med det vakre navnet Therese har bowlet sammen med noen av hennes kollegaer, mot et annet lag.

For to år siden eller noe var jeg og Therese kollegaer på et sted som heter for Vekst, og det var faktisk der at vi ble kjent. Via jobben, da vi var på vaskeriet på Vekst sammen en stund, frem til jeg sluttet der, hun jobber der fortsatt.
Da jeg sendte henne sms i dag tenkte jeg egentlig å spørre om vi skulle se en film hos en av oss, eller sitte i en sofa og bare prate, men så skulle hun på bowling i stede, og spurte da om jeg ville være med å se på, koselige gojenta! 😉

Litt skeptisk valgte jeg å bli med. Grunnen til min skepsis er av det prinsippet at jeg har jo ikke penger, eller jeg har, men de skal liksom holde til mat og slik til jeg får mer penger igjen. Men det gikk helt fint å være med som tilskuer, var litt redd for at det var noen ansatte i bowlinghalen som ikke likte at det var folk til stede som ikke kjøpte noe verken av spillerunder eller drikke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Faktisk så det ut til at det var flere enn meg der som bare var med og så på, det vil si, det var det! Tok faktisk med fotokameraet bare for å ta noen bilder for morro skyld, for å dukumentere det faktum at laget til Therese faktisk vant! Og det til tross for at laget hennes gjorde det dårlig i starten og hadde flere poeng mindre enn motstanderne, en god stund. Men så vant “Vaskeballene” til Therese til slutt mot “Fjellrypan” som er opdalsk for “Fjellrypene”, om noen lurer!

Inngangen syntes jeg var kjempeviktig å ta bilde av slik at alle utenfor Oppdal kan få se hvordan den ser ut her i bygda, mens Therese sto og tok seg en røyk likevel, og helst ikke skulle bli tatt bilde av. Hihi, men:

Jaja, selv om jeg ikke var rask nok med å ta bilde før hun snudde seg vekk, så fikk jeg henne i hvertfall fra en side.

Jeg elsker å ta bilder som dere ser! Her er det de smellsexye stolene i bowlinghalen i bygda som jeg syntes bydde seg frem som noen snasne modeller…

Fiiiiiine bowlingbanen!..

Therese (i blått) gjør seg klar til å kaste!!!!!!! Spenningen er fersk, fordi de har nettopp begynt!

Arne (i blått) følger spent på om den blåe kula vil gi strike????

Laget fra Coop på Domus var også tilstede i kveld.

Klar for ny runde mellom “Vaskeballene” og “Fjellrypan”!

Spilleskjema fylles ut sånn underveis under spillinga.

Magne følger spent med!

Fine kuler, intresang beskrivelse! 😛

Sluttresultat!
Fjellrypan: 843 poeng totalt!
Vaskeballene: 869 poeng totalt!
Lol! 🙂

Disse ballene er litt mer fargerike enn de ballene jeg har et viss sted mellom himmel og jord!

Bare noen randome folk jeg fikk lyst å paparazzi-fotografere før vi gikk hjem igjen, hihi..

Flere sko enn jeg har hjemme i hvertfall.

Vel, etter at de ble ferdig med bowlingen og jeg hadde sagt takk for i kveld og hade til Therese, så gikk jeg inn på Kiwi en snartur, og se hva som har kommet der:

PÅSKEN ER TIDLIG UTE I ÅR SOM I FJOR, SOM ÅRET FØR DER OGSÅ VIDERE INN I HUTTETEITA!

Disse sto tidligere på Mix-butikken. Men nå er den butikken lagt ned, og dermed står de oppbevart i inngangen på Kiwi enn så lenge. JEG VIL HA SLIKE TIL BURSDAGEN MIN!

Mongotrynet mitt og resten av meg er på vei ut av Kiwi, etter å handlet litt mat og… Freia Påskeegg + en god, fristende godtepose fra Haribo 🙂 <3

Vips, der har mitt alter egooooo kommet seg ut av Kiwi, og trasker hjemover!

Og vips har jeg ikke mer å dele med dere blodtørstige, livsfråtsere i kveld!
Vi reblogges!

Nightmares are for fun, and sweet dreams are made by this!
Offisielt og uoffisielt så elsker jeg horror og en god dose avskyelighet!

Jeg håper at noe av det underholdningsmateriallet jeg har skaffet meg nå kan by på noe av det!
I går sikret jeg meg det siste Nemi-bladet som ser noe bloddrypende ut med “Zombier” som tema. Gleder meg til å forhåpentlig vis rive av plastikken på det bladet i kveld og lese på det da.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nettopp skrevet 3 a4-sider brev til ei venninne jeg skal møte litt senere i dag. Har nå prøvd å skrevet ned mest mulig av tanker og ting jeg har ønsket å si henne i snart et halvår, som er den tiden jeg nesten ikke har hørt fra henne, og begynt å tenke at jeg snart må ta hintet… Men fått en mulighet til å få møte henne i dag, og den skal jeg gripe, selv om jeg frykter at tiden blir kort i og med at hun er på jobb..

Vel, etter at jeg skrev de brevene hun skal få i dag, så gikk jeg ut og sjekket postkassa. Der fant jeg en cdon-pakke, med følgende innhold av Blu Ray-filmer!:

“You, me and Dupree”.

“Once upon a time in Mexico” og “Hanna”.

“Cabin fever” og “The blair witch project”.

Sånn! Innlegg publiseres så snart jeg har skrevet ferdig. Hehe.
Og vips, var det gjort!

Sett noen av disse filmene? Eller flere, hvilken liker dere i såfall best? 🙂 Og hvorfor?

Vi reblogges!

Venner er fisefint ja! Venner skal alle ha!
Her har jeg skrevet 10 regler alle venner bør ha i forhold til hverandre!

1. Ikke brenn ned din venns hus.
Det er først og fremst straffbart å brenne ned andres hus, og ikke spessielt sosialt akseptert blant venner flest.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

2. Ikke ha sex med din venns foreldre
Dette kommer helt klart ann på hvem din venn er, kanskje er h*n veldig kul på det, men de fleste, i hvertfall i Norge foretrekker at foreldrene ikke har ligget med de nærmeste vennene som er på din venns egen alder.

3. Ikke kast hamsteren i fryserboksen
De fleste vennene dine har en hamster på rommet, ikke pælm den i fryseren. Da knuser du din venns hjerte, og får det aldre limt sammen igjen!

4. Ikke selg dine venners fotoalbum på Ebay
– Uten å ta ut bildene først!

5. Ikke fortell dine venner at du har ligget med x`er/kjærester/rotevenner
Cross your heart, and hope to die!

6. Ikke facerape din venn mens h*n sover
Bokstavelig talt!

7. Aldri farg din venns hår gult!
Det er rett og slett ikke kult å se ut som påskeuværet fra Hamar!

8. Ikke skyt din venn mens h*n sover i hengekøya med hagelangen
Bruk softgun-kanon i stede!

9. Unngå å kjør utstoppa snegler i din venns nesebor
Sovende bier gjør torturen mye mer effektivt!

10. Ikke send din bestevenn til et bedre sted
Med mindre du unner deg selv at han eller hun aldri kommer tilbake når h*n forelsker seg totalt i nye omgivelser!

Vi reblogges!

Først skal jeg starte med noe som kan være en gladnyhet!
For første gang på jævlig lenge i dag fikk jeg endelig sms fra hun som jeg har savnet og ikke fått kommunikasjon eller tilbakerespons fra siden i høst! Jeg skrev en kort sms for litt siden at jeg var på jobben hennes i dag og spurte etter henne, at jeg hadde noe jeg vil gi henne og noe jeg veldig gjerne vil si. Endelig, i dag svarte hun. Det var bare å komme innom, og selv om hun ikke visste hvor god tid hun måtte ha, så fikk vi ta det som det kommer i morgen. Også avsluttet hun med et smilende smiley! 🙂

Ok, så, det er for i morgen dagen. Jeg er livredd for det faktum at jeg sikkert får alt for dårlig tid, siden hun tross alt er på jobb da, og greier… Men, ok!

Så til det andre. Hentet a-post i dag! Jau, du trengte ikke være synsk for å gjette Dragens Hule.
Er blant annet en geleform, formet som hjerne jeg har tenkt på å bestille en stund. Haha, beste unnskyldningen jeg kom med…

Ny bein-tskjorte, fronten av den!

Bein-tskjorte, bakfra!

Engangs blodkapsler!

Geleform, formet som en hjerne!

Også har jeg bestilt 2 parr av samme type hansker! Er fortsatt vinter, snø og kaldt i Oppdal! 😛

Men da må jeg ut jeg en tur!
Handle mat og middag til kvelden, så jeg ikke sulter før jeg skal møte igjen venninna mi igjen i morgen, for første gang siden august!

Halelujah motherfucker!
Vi reblogges!

Ærlighet varer lengst, og møkk skal vi trave i for alltid.
På forhånd av dette innlegget vil jeg konstantere og understreke at jeg er ikke helt på plass. Alerede fire eller fem ganger nå har jeg prøvd å skrive noen linjer på dette blogginnlegget, forså å hviske de ut igjen.
Det er veldig fort gjort at jeg tenker og bestemmer meg på forhånd at ting jeg tenker på å gjøre, og gjør ikke er noe vits i. At jeg fort gir opp før jeg har forsøkt.

I dag foreksempel så kunne det blitt slik. For som det er skrevet om før så har jeg en venninne jeg savner veldig, veldig sterkt. Ei venninne som har føltes som en mor for meg, og verdens beste bestevenn. Aldersforskjellen har jeg aldri brydd meg om, eller tenkt på. I sommer og vår var hun og jeg bestevenner, helt til jeg falt noe mer og mer ned i kjelleren, og snakket oftere og oftere om mørke ting jeg mente og tenkte om ting generelt.. Jeg skrev også veldig umodent over facebook-chat til henne om selvmordsting og slike ting jeg tenkte på også… Jeg vaiet frem og tilbake, og dro henne litt ned fikk jeg høre etter det hadde gått litt tid…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde også forelsket meg i henne, og på grunn av at forelskelsen en stund ble så intens så kuttet jeg kontakten med henne en ukes tid, og trodde det var det beste for oss begge. Eller trodde jeg egentlig det?…
Etter en uke la jeg henne til igjen på facebook og sånn, vi snakket litt sammen igjen, men noe var forandret.. Og jeg skjønner så inderlig godt hvorfor. Bestevenner i et øyeblikk, også plutselig tar jeg og kutter vennskapet helt vekk en ukes tid, og deretter vil være venner igjen… Vel, dette var i august eller noe… Vi snakket litt sammen, men ikke så mye som før… Etter en stund skjedde det faktum at jeg slettet facebook-kontoen min totalt. Og det er egentlig siden da at jeg ikke har hørt fra henne overhode. Og det har snart gått et halvår nå…

Jeg har sendt noen smser innimellom, julaften prøvde jeg å ringe henne 3-4 ganger for å ønske henne en god jul og fortelle at jeg er utrolig, utrolig stolt av henne og glad i henne.
Jeg fikk ikke svar da, og jeg har ikke fått et eneste pip fra henne siden august.
Hun er i tankene mine hver eneste dag. Terapauten min og noen andre mener at jeg burde tatt hintet nå, og jeg har for en stund siden innsett det selv at hun mest sannsynlig ikke vil ha mer med meg å gjøre, selv om jeg har forandret meg.. Saken er, jeg vet ikke om jeg klarer å akseptere det. I sommer lovde jeg henne, og hun meg at vi skulle være bestevenner i gode og onde dager, akkurat det uttrykket var hennes.

I dag tok jeg meg en dusj, og noe sånt. Psyket meg til å oppsøke henne på jobben, gi det et forsøk. Da jeg ankom spurte jeg en av kollegaene hennes om hun var på eller skulle på jobb i dag, nei; ikke før i morgen.

Saken er.. Da jeg var på vei i dag. Så skalv jeg, hele meg skalv. Og det var så vidt at jeg ikke svimte av da jeg var på Domus i dag for å finne henne. Jeg har kjempe dårlig selvtillitt på dette, og er livredd for å bli avvist av den beste vennen jeg noen gang har hatt. Frem til jeg mistet henne i høst.

Noen tenker at jeg kan bare besøke henne? Kanskje jeg kunne gjort det om hun bodde i samme distrikt som meg, og ikke “bare” jobber i Oppdal, da det faktum er at hun bor i nabokommunen cirka tre kvarter unna..
Flere ganger har jeg brått våknet av at jeg har drømt at jeg har oppsøkt henne, og fått tilgivelse og en ny sjanse, og klem, dette her sliter jeg med å legge fra meg. Alt jeg vil er at vi skal finne tilbake til hverandre som de bestevennene vi var!

Jeg gruer meg til i morgen. I dag gikk jeg på arbeidsplassen hennes og var usikker på om hun var på jobb.. Holdt på å svime av, og var veldig i ubalanse, skitnærvøs… Hvordan skal det da bli i morgen som jeg har fått beskjed om at hun faktisk skal ha vakt?

Vel, innlegget skulle egentlig ikke dreie seg om dette vennskapet i så stor fokus. Egentlig var planen den at dette innlegget skulle dreie seg om motivasjon, og å tørre!
Motivasjon sliter jeg med veldig generelt. Jeg våger nesten ikke gå ut blant folk, fordi jeg er redd for at det skal dukke opp en mer eller mindre tilfeldig episode som jeg skal missforstå negativt, eller at jeg skal såres. Senest i søndagskvelden hadde jeg uflaks, og min dårlige psyke spilte igjen en rolle blant andre.

Jaja, sånn ble det innlegget! Ikke helt planlagt, men.
Vi reblogges!

Yoeæ!
Førsteordet i dette innlegget var bare fordi jeg er lei av innlegg som begynner med ord som “Det”, “jeg”, “Sånn”, “En”, “Så”, “Da”, “Nå”, “Når” og slike veldig oppbrukte, kjedelige ord som jeg som regel starter et hvert innlegg med.

Folkeskikk skal jeg kanskje trå litt varsomt i, når det gjelder meg å utale meg om temaet.
Men, vet dere hva, jeg gjør det likevel! For, helt ærlig, hva slags bygd er Oppdal egentlig blitt? Eller hva slags land er Norge egentlig blitt?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vel, jeg skal forholde meg til Oppdal i dette innlegget. For fy faen, overlegenhet, trøtte typer, surpumper, bedrevitere og feiginger skal man ikke lete lenge etter. I mitt tilfelle kan det holde med å se ut av vinduet mitt så er det 70% sjanse for at jeg kommer til å se en som godt passer min beskrivelse. Nærmeste naboen min Tare Teksum, kjent fra Nrk-serien “Ingen grenser” med Lars Monsen er så og si eneste unntaket, siden han er nesten blind og i tillegg døv.

Men, de jeg holder pekefingeren på nå, er folk jeg engang har pratet litt mer med og som jeg vet er veldig oppegående folk med godt syn og god hørsel. Med det mener jeg IKKE at Teksum ikke er oppegående!
Ok, tilbake til flertallet som faktisk godt kunne hilst og vært litt mer høfflig!
På ingen måte vil jeg si at jeg tar meg selv svært selvhøytidlig, og de som virkelig kjenner meg tror jeg kan holde en lengre tale om at jeg setter andre forran meg selv som oftest! Faktisk, og det er ikke noe jeg innbiller meg og skryter på meg. Jeg prioriterer de nærmeste vennene som regel forran meg selv, med enkelte unntak som basseres på situasjoner.

Tilfeldig bilde av “Domus-trappa” som er så skinnende, tilfredstillende vakker..

Til de prosentene av leserne av dette innlegget som bor i bygda mi, som dette innlegget gjelder; Koster det så mye å si “hei” tilbake, eller å vinke, eller i hvertfall gi et lite smil?
Jeg kjenner til unge jenter i bygda som dette gjelder, og også voksne menn for den saks skyld, og omvendt!

Den mest populære og best likte personen i Oppdal vet jeg selv at jeg langt i fra er, og det driter jeg i. Om dere vil bruke meg til hverdagsprat, og slarv for å dekke sosiale samtaler med andre, så er det greit. Men, når du helt overtydelig har sett meg, noe som veldig mange ganger er tilfelle hos en del i denne bygda; hvorfor har du så problemer med å hilse tilbake!

Med hånden på hjertet, og lilletåa godt plantet i navlen kan jeg bekrefte at de absolutt, absolutt fleste dette gjelder er mennesker jeg ikke har gjort noe vondt! Jeg kan selvfølgelig foreksempel ha fornærmet enkelte med å skrive noe som oppfattes nedsettende om foreksempel et idol, en religion, eller ytret en mening som mange har fått med seg foreksempel på bloggen, og gjerne vil ta avstand fordi vi er forskjellige der! Men seriøst!

Hehe, det beste med dette er at jeg kan få bekreftet daglig at det finnes flere enn meg i Oppdal og resten av verden med småpatetiske sider og “uvaner”. For når man velger å ikke hilse tilbake, uten at noen har gjort deg eller dine noe vondt, blir en patetisk uvane i mitt syn. Kanskje jeg er alene om å mene nettopp dette, men jeg mener det fortsatt like sterkt uavhengig av hvor mange jeg har i ryggen, eller i hælene for den saks skyld når jeg er ute og lufter lakkskoa mine! Hey, kanskje er det de som tar vekk fokus! For jeg har merket meg at veldig mange faktisk fester blikket på skoene mine når jeg en sjelden gang våger å gå ut døren!

Tilfeldig bilde av Røtveivegen i Oppdal – Her holder jeg til et sted! 😉

I såfall skal jeg neste gang hive skoene mine etter dere! Pass dere Oppdal! Jeg er klin gæern!
Vi reblogges!

En stund siden sist jeg nå skrev noe mer om den såkalte boka mi.
Som skrevet før skriver jeg altså på en bok. Det er nå enda en gang en god stund siden jeg var aktiv med det prosjektet sist, og det går treigt, mildt sagt.

Har så vidt gått over litt av det jeg siste kapitlet jeg har skrevet på. Herregud, så rotete skrevet mye av det er. Ord og gramatikkfeil, og som om det ikke er nok så er det enkelte ord som er så oppbrukt og veldig gjentagende.
Boken er i skrivende stund på 42 390 ord. Panthera Publishing har et miniumskrav på 70 000 ord, “bare” litt mindre enn 30 000 ord igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men så tenker jeg litt nå, ikke på grunn av miniumskrav på ord og slike ting.. Men generelt:
Phantera Publishing eller Cappelen Damm? Foreksempel!
Phantera satser riktignok mer spesifikt på yngre forfattere under 23 år, men hvis boken blir bra nok så er vel Cappelen det selskapet som vil gjøre boken mest mulig synlig av disse to?

På en annen side så skriver jeg ikke denne boken fordi jeg håper på så og så mange solgte eksemplarer, jeg vil egentlig bare skrive en bok som setter fokus på asperger syndrom, diagnosen min!

Men hva tenker dere? Altså angående selskap? Noen skrivekåte sjeler der ute som har vært borti begge to?
Vi reblogges!

Født på bestilling av to andre mennesker.
Der er jeg som alle andre, jeg er et resultat av noe som to andre mennesker gjorde for over 20 år siden.

Som en del andre bestillinger føler jeg meg som et feilprodukt, rett og slett født for å kastes.
Det er spessielt enkelte sider med meg som jeg rett og slett ikke er stolt av. Foreksempel de veldig impulsive sidene som gjør at jeg til tider skriver, sier og gjør umodne og dumme ting som har gjort at tidligere venner nå er mennesker jeg ikke får kontakt med igjen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vel, også er det en annen ting i tillegg til de impulsive, intense uvanene mine som akkurat det.
Psyken min. Hvis noen bare ante hvor svak jeg føler meg pyskisk. En ting er at jeg er overfølsom for å motta kritikk. Jeg missforstår veldig fort mange situasjoner i samfunnet generelt, og jeg føler meg utilpass. Utilpass er bare den milde beskrivelsen. Jeg missforstår veldig, veldig mye, og takler som sagt veldig dårlig motgang.

Men, det var faktisk ikke akkurat helt det heller jeg tenkte å rippe opp i nå..
I går kveld fikk jeg en hyggelig telefon fra en god venn som lurte på om jeg ville stikke innom om et kvarters tid. Ja, det ville jeg, så det ble til at jeg gikk avgårde.

Besøket ble dessverre det korteste besøket jeg har vært på, hos vedkommende. Og det er ikke hennes, eller andres skyld… Som jeg har nevnt før så er det noen ting som jeg fort blir svimmel av, en fobi eller kall det også for tvangstanker om du vil, som jeg ikke har funnet ut at andre enn meg selv har. Så og si alt som har med kroppskunst utenom neglelakk og vanlig sminke er jeg så ogsi fortapt ovenfor; Tatovering, frisør og hårting, piercing, nåler og videre… Kort sagt, det er virkelig bare neglelakken og vanlig ansiktsminke jeg ikke blir uvell for…

I går så jeg noe på det besøket som jeg egentlig bare så på i 2-3 sekunder. Jeg prøvde å ignorere synet og tankene mine ved å fokusere på tven som sto på, jeg hadde på meg hetten og hadde også den ene arma mi i veien, men det hjalp ikke.

Jeg forsøkte å snakke med de to som jeg var hos om diversje ting, men det funket ikke. Uansett hvor mye vi snakket om andre ting enn akkurat det som plaget meg, så klarte jeg ikke å gjøre noe med følelsen jeg hadde i hele kroppen, spessielt i hodet og magen.. Til slutt kom det veldig impulsivt ut av meg… “Er jeg veldig blek akkurat nå?”…
Jepp, jeg fikk bekreftet at jeg var det.

Uten å gå noe konkret på hva det var som gjorde meg så urolig, skjelven, kvalm, svimmel og liten så sa jeg at jeg trodde det var best at jeg bare gikk ut en tur, for å få frisk luft. Og at jeg kom sikkkert inn igjen om noen minutter. Det virket som om de hadde god forståelse for det, altså at jeg trengte å ut, og selv om jeg ikke så veldig klart der og da, så mener jeg å huske at de så litt bekymret ut for meg..
Vel, jeg gikk utenfor. Trasket litt frem og tilbake på en vei. Ventet på at hudfargen skulle komme tilbake, på at suselydene i hodet skulle gi seg.. Etter en liten stund følte jeg at telefonen vibrerte i lomma mi, og det var en av de som ringte.

H*n var redd for meg, og lurte først og fremst på om det gikk bedre. Så spurte h*n litt forsiktig om hva det var, og om det er noen som har gjort noe mot meg, eller noe i den durr. Sant som det er, så er det ingen som har gjort det. Jeg ville ikke fortelle hva det var som var årsaken, men jeg sa at det ikke er noe andre trenger å være bekymret for, det er bare noe som går utover meg i den forstand at det ødelegger for en god del sosiale settinger, når jeg i slike situasjoner må vekk og ut. I tillegg var jeg redd for at en av de to skulle føle dårlig samvittighet eller noe skyld for at jeg måtte ut. For jeg vil bare gjenta dette, det er noe innenfor kroppskunst jeg fikk øye på i 2-3 sekunder, som gjorde jeg klistret meg helt fast til akkurat det, og slet med å fokusere meg ut i andre tanker.

Jeg skammer meg sånn.. Jeg beklaget meg og sa at jeg var lei meg. H*n svarte at slik skulle jeg ikke tenke, og at uansett hva så var det viktigste at jeg gjorde det som føltes best for meg, og at h*n er der om det er noe jeg ville snakke om..

Dessverre så ente kvelden med at jeg gikk bare hjem igjen, og at det siste jeg sa var at jeg var veldig lei meg for dette.. Noe jeg virkelig også var, og virkelig også er nå..

Trasket hjemover igjen, og la meg. Jeg var ikke der mer enn kanskje 10 minutter, og jeg skulle så sårt ønske at jeg kunne være hos de lengre, for jeg er så lei av det ensomme livet som jeg føler at jeg nesten er dømt til å forbli i. Klokken var omtrent ikke mye mer eller mindre enn 21 da jeg hjemme hos meg selv gjorde sofaen om til ei seng, krøp meg helt sammen, og kjente at det kom tårer der og da…

Illustrasjonsbilde; tatt i dag..

Jeg føler meg så utrolig liten, og ensom. Selv om jeg har flere venner rundt om kring i Norge, og også noen få her i Oppdal, så føler jeg meg så utrolig alene, hjelpesløs og fortapt. Og det er ikke noe som har med andre å gjøre, men det ligger enkelte ting inn i mitt hode som er så motbydelig sært og vanskelig at jeg har ikke ord.

Når jeg våknet i dag, var det så vidt jeg klarte å tvinge meg opp til ny dag igjen…
Vi reblogges!

Dette innlegget er fortsettelsen på “Rikdommens sønner – Ærens glorie, del 1.”

Skepsisen hos Eilert var udiskutabelt til stede, selv faren visste at det var noe de gangene han spurte og fikk høre at det var ikkenoe.
“Hva har vi egentlig å tape? Omså vi blir ydmyket og lurt så har ingen av oss noe som helst å miste. Vi bor på gata, ler noen seg halvt i hjel av oss i natt så har vi i det minste gitt noen en latter, selv hvor dårlig den måtte være, selv hvor skitten den gleden måtte være.”, kommer det forsiktig fra Holm som nettopp har vært ved en fontene og renset skjegget best mulig for skitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sønnen ser på han, prøver seg på et smil for at stemningen ikke skal være for negativ.
Ord mellom disse to har ikke alltid vært nødvendige, når man har gått gjennom så mye og hatt så intentst venneforhold som sønn Eilert og far Holm, da lærer man å kjenne hverandre.

“Du har vel rett”, skyter Eilert ut, uten å helt motta farens store “jeg tror deg”, i retur.
Når man engang har blitt ordentlig sviktet av ignorert av samfunnet, så er det ingen som bør kreve at man skal tro for mye på det èn enda ikke har fått sett med egne øyne av såkalt lys og forbedringer.

“Hva om de skiller oss fra hverandre?”, spørr Eilert omsider etter et minutt med stillhet.
“Vi er uadskillelige, ingen skal ta deg fra meg. Og jeg skal heller aldri forlate deg sønn, det er du og meg for all tid. Det skal du ikke tenke på en gang”…

Før Eilert rekker å svare faren skvetter han til når noe tar han på skulderen, bakfra. Begge snur seg og der står Svekk Sviklerud, den personlige assistenten for Rikingdal AS`s overhode og sjef.

“Sjefen min vil veldig gjerne ha dere begge to på kontoret sitt. Reisen ble fremskyvet, bli med meg så skal jeg kjøre dere dit med det samme”.

Holm ser på sønnen sin, og deretter på Sviklerud.
“Reisen?”.
“Ja, reisen til et bedre liv”, svarer Sviklerud, og legger til et betryggende, vennlig smil.

De begynner å gå mot Svikleruds Porche.
I det Sviklerud åpner den ene døren skvetter Eilert til når han ser det noe blodige lommetørkledet som stikker ut av Svikleruds lomme. Ved et raskt øyekast på bilens front legger han merke til noe han finner som hakket mer alvorlig..

(Fortsettelse følger i annet innlegg)
klikk her for fortsettelsen!

Helt totalt tom for ord.
Før kunne jeg bruse dere ned.
Før kunne jeg komme med flere lange innlegg om dagen.

Temaer med diskusjonskraft, dikt og historier med synligheter.
Jeg har prøvd nå en stund å komme på noe.. Jeg vil blogge.
Jeg liker å blogge.

Jeg kommer på et og annet, men jeg vil gjerne bruke mine egne bilder.
Jeg liker svært dårlig å bruke andres bilder, som jeg har lastet ned fra nettet.
Samtidlig er jeg lei av bilder som er tatt inne på hybelen. Jeg vil lage en enda mer variert blogg.

Hvor faen er bloggeren blitt av?
Antall unike lesere og sideanvisninger bryr jeg meg lite om.
Men jeg savner sånn den gleden av å ha ideer til å blogge, variert, nyskapende.

Hadde det bare vært sommer så skulle jeg ut og tatt flere bilder, utenfor hybelen.
Fått større variasjon. Lekt Aylar Von Aspergersyndrom enda litt bedre enn jeg gjør nå.
Faen altså, håper dere bare er tålmodig!

Engang så skal jeg som Arnold S.
– I will be back!
(But right now, my life suck cocks!)

Vi reblogges!