Det er ikke alltid alt som er like lett å forstå, verken når noe forekommer, eller etterpå.
Vi menneskerer så utrolig ulike, og samtidlig veldig like. Mange av oss snakker om ting vi kan noe om, mens andre plaprer om ting de tror de vet noe om. Og de to tingene er veldig forskjellig.
Vi vet så utrolig mye om ting, men plutselig kan det forekomme at tvilen slår til! Vi utaler oss, og har tenkt en god del på både smått og godt, stort og vondt! Vi er alle plassert på en rund ball, populært kalt jordkloden, den samme ballen skal vi også plukkes bort fra også. Noen blir prikket ut veldig plutselig under det vi kaller for ulykke eller drap, noen vissner bort, og noen andre velger å trekke seg selv fra det store kartet. Det vi alle har til felles, uansett hvor vi er plassert henn; vi er alle født, og vi vil alle bli utryddet, utvisket, erstattet og glemt en gang!
Vi er alle sammen uerstattelig, samtidlig er vi ikke det! Om du dør så er det flere enn du aner som vil sørge og mest sannsynlig savne deg hver eneste dag til de selv fordufter. Men i det store og hele kan alle erstattes, vi er alle ulike, ingen har det hjertet som bare du har! Men i det store og hele finnes det alltid noen som kan “ta din plass”, og det er alltid noen som kan gjøre noe bedre.
Det er kanskje kynisk, men vi mennesker er veldig lett sånn, noen lettere enn andre, til å “glemme” de døde til fordel for de levende. Poenget mitt er; selv ett mors beste barn KAN faktisk teoretisk sett erstattes, vi mennesker er alle lette ofre for hjernevasking. De døde vil alltid forbli savnet hos de som kjente èn, likevel, og igjen; Alle KAN faktisk erstattes selv om de er helt uerstattelige!
Det verste noen kan gjøre mot de som er glad i èn, er å ta sitt eget liv!
Selvmord er fortsatt i 2012 et tabulagt tema for mange, og tabupleddet vil ikke bli tatt vekk med det første, mest sannsynlig aldri. Og det er heller ikke noe mål i seg selv, at det skal bli. For vi er alle sammen ulike, noen mer sårbar enn andre, og det er slik det skal være. Likevel er det en person som tørr å skitne seg til, som har sine egne tanker om temaet og som til tross for, helt sikkert noen reaksjoner, likevel vil si hva jeg tenker i det frie Norge, om selvmord.
Jeg har kjent til en person som har begått sitt eget liv, en person som var den siste i mitt hode som jeg rent teoretisk trodde skulle ta livet sitt. En person som alltid fremstillte seg selv som en gledelig blomst, som ingen kunne knekke stilken og magien i. En person som alltid var positiv ladet, med humor og oppmuntringer. En person jeg ikke kjente veldig godt personlig, men som jeg likevel har hatt en god del med å gjøre i 1-2 år. Når jeg nå hører at andre snakker om denne personen er det nesten med et sukk. For det folk flest omtaler vedkommende i dag som, er “h*n som tok livet av seg, da og fordi……”. Hvorfor er det absolutt selvmordet, og den overaskende exiten som folk snakker om når vedkommende først skal snakkes. Hvorfor ikke heller snakke om alt det vedkommende gjorde før h*n gikk sin egen vei til et annet sted?
Selvmord er et fordømmende tema, ofte omtalt som svik, en skuffende avgjørelse og feighet. DET syns jeg er veldig skuffende at mange sier! Ja, det er trist når noen gjør noe slik. Og, ja; livet går opp og ned, og du finner alltid noen som har det verre, som faktisk ikke har gitt opp til tross! Men det er nettopp der poenget mitt ligger også! Vi er alle så forskjellige. Det er en grunn til at enkelte som har det tøffere enn andre, likevel velger å leve, mens andre som har det litt mindre tøft velger å avlive seg selv. Alle som snakker om, og fordømmer selvmord har ikke gjort det selv, enda! Derfor blir det også litt rart at vi som enda lever skal fordømme det. Men også der skal jeg faktisk si; vi er alle forskjellige…
Jeg har absolutt ingen mening med å beskytte selvmord i seg selv, men likevel, jeg har en forståelse for at det blir gjort i enkelte tilfeller, til tross for at vedkommende hadde mange venner og familiemedlemmer som var/er verdens beste! Poenget mitt er; selvmord er et individuelt valg, akkurat som alt annet! Og akkurat som alt annet vi selv ikke har vært borti, og gjort, så er også selvmord noe jeg syns vi heller skal prøve å forstå, fremfor å forkaste! Jeg oppfordrer på ingen måte IKKE til selvmord. Jeg syns bare ikke vi som levende individer skal fordømme det, for alt har sin årsak i verden, enten det er snakk om spontanhet, mental blackout, eller noe helt annet!
Du kan kanskje sitte og fordømme selvmord og dette innlegget akkurat nå! Men hvem vet, kanskje er det nettopp du som en gang som sitter med tanken, og kanskje i verste fall velger å gjøre tanken om til en drastisk handling? Jeg har kjent folk som jeg har vært glad i, og som har betydd mye for meg. Og jeg har vært lei meg for at folk har gjort en slik ting, men jeg har likevel ikke klandret dem for det, heller prøvd å forstått. For det er virkelig ikke alt som skal være like enkelt i verden, det kommer det aldri til å være. Det gjelder bare å leve best mulig som den vi er, og forsøke å forstå best mulig, og helst holde hodet mest mulig kaldt, og alltid fokusere på lyset, som faktisk alltid finnes, selv om det er slukket, og vi ikke kan se det der og da!
Vi reblogges!
