Like før jeg la meg i går falt det inn en ide til bloggen min i hodet på meg. Heldigvis har jeg klart å huske den til nå, så derfor er det på tide at jeg presenterer min nyeste liste. En liste over ti ting jeg har sluttet å gjøre, og fem ting som jeg enda gjør, men som jeg har lyst til å kutte ut eller i det minste gjøre mindre.
Dette er uvaner jeg har sluttet med: * Bite negler. * Spise eget sæd. * Fysisk stalke personer jeg er opphengt i (altså følge etter folk og sånn) * Handle og spise opp snop for opp til 200-500 kroner ukentlig. * Skrape av død hud under eller rundt beina etter jeg har dusjet forså å ete den. * Stjele husnøklene til mine besteforeldre og kaste de til skogs. * Tisse i brusflasker og helle ut urinen gjennom vinduet (gjorde KUN før jeg flyttet for meg selv, mamma var litt gretten om noen gikk ned om natta for å gå på do da hun ble vekket av det…). * Tulleringe tilfeldige fremmede med smurfestemme, eller tjenester der man trykker på forskjellige knapper også kommer det tilfeldige allerede innspilte replikker (fikk telefonregning en gang som barn på 1000 kroner, mamma og pappa blir litt sure..) * Skryte på meg ting som ikke er sant for å bli en av de andre (Da jeg gikk på barneskolen sa jeg at jeg blant annet eide en Nintendo 64, fordi nesten alle andre gutta i klassa hadde en) * Gå til fysisk angrep og begynne å slåss hvis jeg blir sint på noen.
Dette er uvaner jeg BØR slutte med: * Fortelle venninner som jeg har onanert til at jeg har gjort det. * Få andre til føle dårlig samvittighet og at de gjør noe feil, når det egentlig er mest meg selv jeg har å gå på. * Slå eller piske meg selv når jeg enten blir sjalu, frustrert, lei meg eller sint. * Handle alt for spontant på nettet. * Sløve med rengjøring av rotteburet.
Har du også minst ti uvaner du har sluttet med? Hva er det du fortsatt gjør som du har lyst til å kutte ut? Fortell!
Dard Divorce er den kyniske, brutale og kalde historien om den vakre juristen Nathalie (spilt av Martina Ittenbach) som får livet mildt sagt snudd om til et mareritt etter at hun har skilt seg fra ektemannen Tim. Nathalie har bestemt seg for å gjøre det mest mulig vanskelig for eksmannen og er kynisk på flere vis, blant annet har hun i en lengre tid hatt en mann hun har møtt, tatt noen drinker med forså å ha seksuell omgang med på et og annet toalett.
Kampen om foreldreretten til deres to barn er heller ikke blitt en snill sak. Til tross for at Nathalie drikker, er utro og igjen kynisk, så ser det ut som om hun likevel kan vinne. Hun er tross alt barnas mor, og alt det der.
Men så en dag hører hun hennes kjære hund hyle i nærheten, uten at hun klarer å finne den. Litt senere finner hun en lapp i sitt eget hjem med ordet “Dard” på som er skrevet i noe som kan være blod. Stort bedre blir det heller ikke når hennes mann plutselig dukker opp noe senere, hardt skadet og dør i hennes fang. Eller gjør han egentlig det?
Når politiet er kommet til stedet finner de verken noe blod, ektemann eller noe som helst spor. Nathalies historie blir derfor ikke trodd, og det er lite de gidder eller kan hjelpe henne med. Etter en stund får hun en telefon fra noen som har studert lappen hun fant. Det viser seg at “dard” er persisk for ordet “smerte”. Og smerte er det mye av i denne filmen.
Når en politimann som viser seg å være mildt sagt korrupt kommer inn i huset hennes blir marerittet hevet med flere nivå. Han forsøker en liten stund å spille rollen som den hyggelige politimannen hun kan betro seg til, men med hans temperament og utålmodighet avslører han brått at han egentlig bare er en kald, ustabil og mildt sagt voldelig psykopat, som sier at han har hennes to barn som ikke en gang har fylt 15 enda.
Han savner en større dose med narkotika og penger som han er overbevist om at Nathalie vet noe om, noe hun ikke gjør. Hun blir torturert og skamslått, men selv hvor mange knyttnever han planter i det trynet hennes har hun like lite å fortelle.
Som en del psykopater gjør, så begår også denne mannen noen feil som gjør at Nathalie klarer å overvinne han ved å myrde han påpass voldelig måte at hun er helt sikker på at han ikke våkner igjen. Men, det er slett ikke bare denne han ene Nathalie skal få lide under i denne filmen. Marerittet har så vidt begynt.
Hard Divorce er en smertefull film som skiller karakterenes lem og kroppsdeler fra hverandre i noen totale usensurerte, blodige, detaljerte og groteske bilder. Man får blant annet se en 14 år gammel gutt bli kuttet i to med motorsag fra topp til tå mens den også veldig unge søsteren sitter fastbundet i plastikk og må høre og se på.
Denne filmen lar INGEN TING ligge igjen til fantasiene. Og den scorer høyt blant de forventningene jeg har når jeg skal se en film i den sjangeren denne ligger på; SPLATTER!
Hvis jeg tillater meg å være noe skeptisk så er enkelte av skuespillerprestasjonene litt under middels til tider, men den største ripa ligger likevel på det tekniske. I enkelte scener er man rett og slett nesten nødt til å ha undertekst for å høre hva som blir sagt. Dette er ikke ofte, men noen ganger er lyden så lyd på de som snakker, samtidlig som volumet på musikken er noen hakk høyere, som altså gjør det til en unødvendig utfordring å høre hva som blir sagt.
Ellers er det ikke mer å utsette på denne. Dard Divorce er en heslig, grotesk, veldig voldelig og fæl film, akkurat som en god splatter SKAL være!
Fallet Jeg husker det som om det var i går. 25 årsdagen min. Den dagen da jeg gjorde noe jeg hadde tenkt mer eller mindre på fra og til hver måned, hvert eneste år helt siden jeg var veldig liten. Det hadde tatt meg så lang tid å endelig gjøre det. Før hadde det bare vært tanker, den dagen ble alle tankene knust og omgjort til en handling.
Det var torsdag. Klokka hadde ikke rukket å bli så alt for mye. Sola hadde så vidt begynt å titte frem. Natta før hadde jeg sittet oppe i noen timer, skrevet brev. Jeg kan ikke lengre huske hva jeg skrev, ikke en gang hvor jeg la brevene. Men jeg husker meget godt fallet. Ikke selve landingen, men fallet.
I et helt liv hadde jeg levd med så mye tungt som jeg ikke lengre kunne leve med. Noe av det som hadde vært verst, spesielt mot slutten var den intense sjalusien. Ja, så skal vi ikke glemme ensomhetsfølelsen. Alt hatet, sinnet. Flere hadde der og da sagt at de forsto meg, men jeg visste bedre. Menneskeheten er sånn at man gjerne sier det man vet den andre vil høre. Til syvende og sist er menneskeheten de største selvbedragerne og hyklerne som noen gang har spasert på jorda. Som barn kunne jeg til en viss grad like andre mennesker, enkeltmennesker vel og merke, men aldri når de ble til grupper.
Etter som jeg ble eldre ble ting bare mørkere og mørkere. Jo, det gikk opp og ned. Jeg har jo hatt mine lyse stunder jeg også. Men mot slutten ble de sjeldnere og sjeldnere. Livet er egentlig som ei plate. Ren og vakker i starten, men det er bare et tidsspørsmål før alt slår hakk. Og selvfølgelig, noen raskere enn andre. Jeg klarte ikke lengre ta vare på meg selv, og hadde heller ingen til å rense lakken for meg heller. Så da gikk det som det gjorde til slutt.
Det var som sagt veldig tidlig på dagen. Det var sommer, jeg er utrolig nok et sommerbarn, selv om jeg aldri har følt meg som et. Jeg hadde tatt meg en aller siste runde i sentrum. Tenkt tilbake på diverse hendelser. Runden gikk egentlig rimelig raskt. Jeg hadde uansett fått mer enn nok tid til å tenke tilbake de siste årene uansett, noe jeg også gjorde. Det bare ble slik siden jeg ikke lenger var i stand til å se frem, og siden jeg også hadde overlegent mye tid å tenke på. Kanskje var det derfor alt ble som det ble, i tillegg til alt det andre? I tillegg til at jeg aldri ble født sterk nok, i tillegg til at jeg aldri har klart å henge meg på de sosiale spillereglene som alltid hadde stått i veien for at jeg skulle klare å beholde venner i lengden.
Alt gikk plutselig så veldig fort. Omsider bare var jeg der, på stedet der det egentlig ikke var lov å være, spesielt ikke å klatre. Jeg hadde jo klatret der før, spesielt da jeg var sånn 16-17 år. Du vet hvordan gutter i den alderen er, jeg var ikke ulik de andre på akkurat den fronten. Men ja, omsider var jeg der. Jeg smug meg gjennom noen skifersteiner, forså å klatre opp en stige, gå noen meter bortover et tak, forså å klatre opp to stiger til.
Utsikten var så vakker. Skyene hadde begynt å blåse bort til et annet sted. Himmelen var ikke helt ren enda, men snart. Snart. Jeg så ned, meterne ned var mange. Det var vel derfor jeg hadde valgt nettopp dette stedet. Jeg tenkte i grunn ikke noe spesielt. Jeg kunne kjenne at en tåre eller to kom litt beskjedent nedover kinnet, men jeg ante ikke hvorfor. Jeg følte meg ikke trist, jeg var veldig sikker på at det var dette jeg skulle gjøre. Denne gangen skulle jeg lykkes, denne gangen skulle ikke bli som de andre. Noe jeg også hadde rett i. Tørr å gjette at jeg kanskje sto der i sånn fem minutter før jeg løftet den ene foten over, så den andre. Alt jeg trengte nå var bare å slippe taket, bøye meg fremover og bare vente i noen sekunder på å bli helt fri.
Så jeg bøyde meg fremover, og falt. De siste sekundene føltes som i en film, sakte film. De tankene jeg helt sikkert skulle tenkt der oppe fikk jeg heller mens jeg stupte mot bakken i en brutal fart. Jeg rakk å tenke på de få menneskene jeg hadde hatt kontakt med de siste åra, de jeg ikke lengre hadde kontakt med enten fordi jeg hadde kuttet kontakten for å spare meg selv for sjalusi og unødvendig krangling, eller fordi de ikke hadde orket min personlige tragedie lengre. Men jeg var ikke redd, jeg fikk aldri tid.
Om jeg angrer? Ja, men ikke på det aller siste. Jeg angrer på at jeg ikke ga mer faen tidligere. Jeg angrer på at jeg ikke var flinkere til å bruke mer tid på de som virkelig betydde noe, fremfor de psykiske vampyrene som ikke egentlig fortjente min kjærlighet, sympati og energi. Jeg angrer på de gangene jeg ikke hadde sagt hva jeg mente, fordi jeg var for feig. Jeg angrer på de tingene jeg sa nei til. Men mest på at jeg såret hun jeg skulle elske mest i løpet av livet. Den jeg skulle elske mest ble også den jeg skulle såre mest, selv om det aldri var med vilje.
Men om jeg angrer på selvdrapet? Jeg vet ikke… Jo, når du spør, litt. For nå er alt slutt. Nå kan jeg aldri gjøre godt igjen det jeg gjorde vondt for andre mens jeg var i livet. Nå får jeg aldri reist de stedene jeg hadde drømt om, som jeg aldri rakk. Nå får jeg aldri sett de millioner av splatterfilmer som jeg engang hadde bestemt meg for at jeg skulle. Heller får jeg ikke vite alt jeg ikke fikk svar på. Og alt det andre.
Men når det først ble som det ble, så er jeg i hvertfall veldig glad for at jeg alltid var så åpen. Selv om jeg ofte følte at de tingene jeg åpnet meg om til folk var ting de skulle ønske de ikke visste, så er jeg i hvertfall glad nå for at de vet, og dermed slipper å lure så alt for mye nå som jeg er borte…
Fotograf: Jannike Grøtte Warberg.
Hva synes du? Er en god stund siden jeg har skrevet en historie nå. Og man kan vel si at denne her skiller seg litt ut i fra det jeg har skrevet tidligere. Kan også innrømme at faktisk alle tankene er virkelige tanker jeg egentlig tenker hver dag, men at jeg ikke tror at det vil gå helt sånn som med jeg-personen i denne teksten. Håper dere liker den selv om dere kanskje ikke liker den.
Fikk nettopp lyst til å lage en liste over hva slags mennesker jeg har enten lite respekt for eller absolutt ikke noe respekt for i hele tatt. Skulle du beklageligvis være en kombinasjon mellom alle de 15 punktene jeg har skrevet, beklager jeg på dine foreldres vegne.
* Folk som må drikke eller være ruset på noe for å være sosial med andre. * Folk som må være sminket for å være blant andre. * Folk som ikke tørr å si hva de mener, og jatter med omgivelsene de er i der og da. * Folk som mener at vold eller frykt er en måte å få respekt på. * Folk som skader andre fysisk eller psykisk. * Folk som tror at meningen med alt finnes i en enkel bok. * Folk som blir sure/masete/dramatisk om noen ikke svarer/snakker like mye/fort som de skulle ønske. * Folk som er bortskjemte. * Folk som mener at alt og alle kan kjøpes for en pris. * Folk som bare er i stand til å se ting fra sine egne vinkler. * Folk som drikker og fester hver uke, og blir irritable hvis det ikke lar seg gjøre en uke. * Folk som blir smått eller helt fanatisk når folk de ikke engang personlig kjenner (en eller flere kjendiser) er i nærheten. * Folk som både er en tilhenger av Justin Bieber, Tokio Hotel, One Direction og Kurt Nilsen. * Folk som støtter pelsindustrien. * Folk som er trangsynte og drar alle i en gruppe under samme kam. (Et unntak: Hvis det er snakk om Islam!)
Hva slags type folk har du enten veldig lite respekt for eller ingen respekt for i hele tatt?
Kom over en videoblogg hos det søte sjarmtrollet CutiePie (kjæresten til vblog-gameren PewDiePie) hvor hun hadde gjort en Scariest Things TAG. Dette fant jeg ut også kunne være noe for meg. Og på en annen side, jeg har ikke veldig mye annet å blogge om for tiden.
Som dere skjønner så har jeg bestemt meg for å henge meg på. Jeg har riktignok oversatt den til norsk, da den originale er på engelsk.
I. Skumleste virkelige opplevelse? Det var noe som skjedde for veldig mange år siden. Jeg, min bror og en kompis av brodern satt på rommet vårt og leket med lego. Det var absolutt ingen andre hjemme da enn oss tre. Plutselig hørte vi stemmer som ropte på oss. Fjerne stemmer! Vi gikk ned, vi ransakte hele huset, og området rundt. Ingen! Likevel var stemmene der fortsatt!
II. Skumleste paranormale opplevelse? Her har jeg dessverre ingenting å fortelle.
III. Har du noen gang kjent noen dømt for voldelig kriminalitet? Ja, jeg vet om to. Og begge har jeg vært nokså nære venner med en stund. Men har kuttet kontakt med de for en stund siden. Han ene begikk selvmord like før jul.
IV. Er du mørkredd (Hvorfor / Hvorfor ikke?) Nei, jeg er ikke mørkredd. Når det er nevnt er det en ting som plager meg når jeg er ute og ikke kan se noe, og det er tanken på at jeg skal tråkke på et eller annet dødt eller halvdødt dyr. Ikke veldig delikat akkurat, selv for meg.
V. Har hjemstedet ditt noen skumle historier eller legender? Ja. I 1731 ble en kvinne ved navn Eli Stenboeng henrettet her på Oppdal som den siste personen som ble det. Årsaken til henrettelsen var at hun hadde født et barn i all hemmelighet og attpåtil tatt livet av det, altså en slags etter-abort. Jeg mener også å huske at noen har sagt at den som sørget for å få henne henrettet var hennes egen far som var lensmann her i bygda.
Det går også en vandrehistorie om henne om at hun en dag i dag går rundt søppelplassen som går mot Vollan skole, og leter etter hodet sitt som hun enda ikke har funnet. Selvsagt mest aktiv om natta.
VI. Hva er din favorit urbane legende? Det må være Bloody Mary, hvis ikke den legenden blir for gammel til at den regnes som urban.
Tom for bloggideer? Ta en Scariest Things TAG du å! ^^
Aldri siden jeg så de aller to første “The Texas Chainsaw Massacre”-filmene har jeg sett en så morbid, rå, brutal frastøtende og samtidlig blodig underholdende film som den jeg har sett nå.
Lena (spilt av Olfa Fedori) er en søt og uskyldig, polsk vaskedame. På jobben får hun fort god kontakt med den britiske og pratesyke jenta Birdie (spilt av Ainsley Howard). Hun får også hilst på hennes bror Elbie (spilt av Toby Alexander) som i motsetning til søsteren ikke kvitrer like mye. Når de er ferdig klarer Lena sånn akkurat å miste bussen hjem. Birdie mener det er hennes skyld at Lena mistet bussen og tilbyr Lena å bli med hjem til henne og broren. Der og da takker Lena ja til noe hun skal få angre groteskt på i ettertid.
Når de er fremme og inn i hus blir Lena brått angrepet bakfra, hun svimer av og våkner ikke før flere timer senere. Når hun så er våken igjen våkner hun til uhyggelig skriking som virkelig tyder på at hun helst skulle vært et annet sted. Plutselig kommer det en mann og en kvinne ut fra hver sin dør inn til Lenas nye soverom. Det viser seg at de er sammen, og forteller at de fra og med nå skal være Lenas nye foreldre. Lena oppdager dessuten at hun ikke får sagt så mye etter at hun for noen timer siden ble stukket i halsen med en sprøyte.
Det er rett og slett ikke alle familier som er som alle andre. Lenas nye “bror”, “søster”, “mor” (spilt av Dido Miles) og “far” (spilt av Perry Benson) er mildt sagt ikke normale på noe som helst plan. Hun har blitt ufrivillig “adoptert” hos en familie som er så grotesk, voldelig og avskyelig at selv. “Moren” i familien har et usunt forhold til arr. Bare må Lena sitte stille mens “moren” lager forskjellige arr nedover ryggen hennes som hun selv synes er veldig vakkert, spesielt på så søte engler som Lena. “Faren” er langt i fra noe renere glansbilde, da det blant annet er en scene hvor han sitter og tilfredsstiller seg seksuelt med en avskåret vagina fra et tidligere offer.
Lena blir fortalt at hun tross alt er veldig heldig. Hvis hun lærer seg familiens regler vil hun kanskje slippe å være lenket fast slik som “søsknene” hennes. “Faren” forteller at hvis hun er snill jente og følger husets regler så vil det gå bra med henne, slik som de to andre “søsknene” som har vært der lengre. Hun får tross alt tak over hodet, gratis mat og klær. Hun er jo tross alt, “veldig heldig”.
Lena innser at hun må spille på “foreldrenes” tillitt for å ha sjanse til å rømme en gang. Det ser ut til å gå veldig bra en stund, faktisk så bra at “søsteren” hennes Birdie blir mektig sjalu og en dråpe engstelig for at Lena snart vil totalerstatte hennes plass.
Hvordan det hele ender vil jeg som dere kan gjette, ikke avsløre. Dette er i mitt syn en såpass godt gjennomført film at den på kort tid har blitt en av mine nye favoritter. Den er sadistisk til det ubeskrivelige, den er rett og slett helt usmakelig. I tillegg til at den er veldig mørk har den også en form for humor i seg, for de som er i stand til å se den. Dette er heller ikke en film med bare innvoller, tortur, misshandling, kannibalisme, fucka julestemning, nekrofili, fucka familieidyll, blod og brutal vold, oppi alt smågodtet finner man også en god historie.
For en filmsadist som meg selv er det ingen tvil om hvordan terningen lander denne gangen.
Tenkte å lufte et par tanker igjen, jeg. Akkurat som med gårdagens innlegg blir heller ikke dette et innlegg med bare et eneste spesifikt og konkret tema
Sandane til påska? For noen dager siden ble jeg forespurt av Camilla om jeg ikke ville reise ned til Sandane uka før påskeferien for å blant annet få med meg et stykke hun skal delta i på skolen. Da er det helst snakk om at jeg reiser sånn at jeg er der senest torsdag 21. mars. Nå er det ikke lenger sånn at jeg er noe reisejomfru, jeg har reist alene for første gang da jeg dro til Nordfjordeid i februar, så det er ikke lengre sånn at jeg er superbekymret for selve reisen.
Men så kommer det som mest sannsynlig kommer til å holde meg hjemme akkurat i den perioden. For det første kan man si det er en stor grunn til at jeg så sjeldent som nesten aldri går på kino og sånn. Jeg liker virkelig ikke å ha flere mennesker rundt meg, jeg blir lettere sur og irritabel av slikt, rett og slett.
Dessuten, og dette er ikke for å være slem mot noen, men jeg er også litt tvilende til resten av konseptet rundt stykket. Jeg er utrolig sær på hva jeg får meg til å gå på, hva jeg orker og gidder å høre på og se. Og i dette tilfellet kan jeg heller ikke bare reise meg og gå om jeg finner noe uinteressant, slik jeg kan foreksempel hvis jeg går på kino her i Oppdal. Altså, hvor skal jeg gjøre av meg liksom til Camilla er ferdig? Ut og teste ut kvaliteten på horemarkedet i Sandane, om det i hele tatt eksisterer? Njai, dont think so.
Så leder jeg meg nå til skepsis-punkt nummer to. Hjemreisen! Det er et håp om at det ikke blir så stress når jeg reiser til Sandane, om det hadde blitt den 21. mars. Men det er hjemreisen, UANSETT DATO, jeg ser for meg hadde blitt et større helvete. Påskerushen er alt jeg trenger å nevne.
Når alt dette er nevnt skal det også plukkes frem at jeg selvfølgelig har lyst til å reise til Sandene og besøke Camilla en dag. Debuttreisen min til Nordfjordeid har ikke skremt meg til å reise utenfor Oppdal igjen. Så ja, jeg vil veldig gjerne ta meg en tur ned ditt, bare ikke akkurat i den perioden som jeg har fått spørsmål om. Jeg har ikke bestemt meg 100% enda, dette er fortsatt noe jeg tenker på (ellers hadde jeg ikke luftet emnet her nå), men jeg tror jeg blir mest mulig INNE i leiligheta mi i påska, og unngår mest mulig menneskekontakt først som sist.
Sort er for faen meg en farge Egentlig kunne jeg gjort et veldig langt innlegg nå. For det er masse jeg tenker på, men det er ikke alt jeg bør skrive like offisielt, samtidig som hvis jeg skriver “alt” nå, hva skal jeg da skrive om i fremtiden? Neida, det vil ikke bli noe problem, det er alltids noe å skrive om.
Men ja, dagens andre punkt, og kanskje det siste i dette innlegget, siden første punkt ble såpass langt. Svart/sort er en farge! Helt siden jeg reiste ned til Nordfjordeid i februar har dette virkelig plaget meg. Jeg kunne unngått å tenke på dette hvis det ikke hadde vært for at jeg laget et quiz-spørsmål til ei venninne om “Hvilken farge er den motsatte av svart”, da fikk jeg høre av de to jeg var med der og da at sort er ikke en farge fordi det har de liksom lært…..
Dette er noe av det mest mongolide jeg har hørt, hvis man ignorerer religionen her nå. Jeg orket ikke å diskutere dette der og da, for jeg tror ikke at noen hadde gitt seg. Men noe av det første jeg faktisk gjorde da jeg kom hjem til Oppdal igjen var å google temaet. Det ser ut til å være like mange meninger om dette som alt annet.
Dere kan selv google det opp, og se hva som liksom er grunnen til at sort og hvitt ikke er noe farge, men heller noe som har med lys å gjøre. Jeg bare spør, hvem faen har rett til å si at sort eller hvitt ikke er en farge, fordi at det skal være sånn og sånn? Det er mye i verden som ikke er noe mening i å diskutere, fordi det faktisk finnes en sann fasit. Men akkurat dette er et unntak. Jeg gjentar, HVEM I HELVETE HAR RETT TIL Å SI AT SORT ELLER HVITT IKKE ER NOEN FARGE!
Jeg fikk en genial kommentar på dette for en liten stund siden, som faktisk var såpass bra at den skal få et par sekunders ekstra oppmerksomhet nå.
Kommentaren er skrevet av en av bloggerne bak Stupid Things: «SVART ER JO SÅ KLART EN FARGE. ”Hey, hvilken farge har du på tskjorten din? Den her ikke noe farge.. den er svart..” (???)»
Amen til den kommentaren!
Jeg kjenner rett og slett jeg blir sint bare tanken at det finnes folk som kan finne på å seriøst si at sort ikke er noe farge! Og igjen kommer jeg på at jeg misliker menneskeheten. Sort og hvitt er like mye en farge som grønt, orange, gult og blått. Utifra de grunnlagene jeg har funnet på internett blir det like dumt å si at sort ikke er en farge, som at de menneskene som har spesielle sykdommer som gjør at de har pels i ansiktet ikke er et menneske, men mer en ape, fordi mennesker skal ikke ha pels.
Sånn, da tror jeg at jeg skal la tastaturet ligge for en stund! ^^ Eller nei; SVART OG HVITT ER farger, basta!
Da vår herre skapte vår klode glemte han å legge inn et filter mot at dumme parasitter skulle feste seg til den for så å bli værende. Noe av de parasittene han nok må ha angret på at han lot komme til er de parasittene kalt “såkalte kristne” som legger skylden på han hver gang det skjer noe tragisk i verden, da er det den gamle mannen som er sint. Det mest ynkelige er at de “såkalte kristne” innerst inne nok vet at stakkaren er for gammel og svak til å forsvare seg selv mot det bildet de “såkalte kristne” lager.
Vel, jeg føler fortsatt at jeg har skrevet nok om religion for en del år fremover, derfor skal resten av innlegget ikke dreie seg om det på noen måte.
Jeg har hittil laget tre innlegg over ting som irriterer meg. Jeg har også laget et innlegg om ting jeg hater, og i ettertid laget et annet innlegg om at “å hate” er et såpass sterkt uttrykk som igjen tilsier at jeg egentlig ikke hater det meste på den “såkalte listen”. Jeg i tillegg laget innlegg om ting som gjør livet for meg verdt og leve. Jeg har også skrevet fordummende og nedvergende om ting, og det er mer det siste jeg har tenkt å gjøre nå, bare på en litt annen måte enn jeg har gjort får.
Jeg liker bryster. Det er ikke sånn at jeg er homofil eller noe. Så ja, jeg liker bryster, kvinnebryster for å være konkret. PUPPER, for å skrive det rett ut. Men det får da være måte på. Jeg kan forstå de som oppsøker kirurg etter at de har hatt et eller flere utklemte fostre til å totalforandre det som før var en respektabel pupp til å bli to misshandlede jur. Det jeg ikke forstår er de som gjør sine helt vanlige pupper om til… Store, et eller annet… Ballonger!
På svært mange felt er jeg ikke som de andre. I går holdt jeg på å kverke bestevenninna mi da jeg ærlig sa at jeg ikke forsto hvorfor Heidi Alexandra ikke gikk videre i Idol, da jeg faktisk mente hun hadde et talent i fremføringen sin. Men ja, tilbake til temaet om store pupper. Dette er som resten av innholdet på bloggen min; mine meninger. Altså, jeg vet at jeg skiller meg litt ut i fra en del menn da jeg faktisk har veldig lite interesse av pupper. Du kan for min del ha Anne Dahl Torp sine bryster for min del. Det gjør ikke noe for meg om dama har små bryster, jeg synes nesten det er det aller fineste jeg om vi først skal snakke pupper. Jeg er heller ikke totalt hjerneskada, og jeg har ikke noe i mot om dama har litt større, men dog NATURLIGE pupper heller. Men, ja. Da kan jeg skvise pupp til neste punkt.
La meg få dette helt klart. Morten Ramm er for meg en mann som kun mennesker med mangel på selvrespekt liker. Hans såkalte humor kan på ingen måte kalles for kvalitet, men kvantitet! Bare det at han gjerne blir beskrevet som kronjuvelen av “Torsdagskveld fra Nydalen” burde si mer enn nok om hvor dramatisk fort det går nedover med æren til Norge i dag, med tanke på at dette er et program som har gått sesong etter sesong.
Dette er selvfølgelig ikke Morten Ramm eller resten av gjengen sin skyld, det er DERES skyld, dere som uke etter uke bruker en times tid på dette døve (ikke for å virke diskriminerende) programmet! Morten Ramm er noe av de dummeste menneskene jeg har sett på norsk fjernsyn, sånn hvis man ser bort fra Petter Pilgaard og noen til… Men… Poenget, Morten Ramm finnes ikke morsom. Dessverre er det litt for mange andre som synes at han er nettopp det, og her har dere enda en grunn til hvorfor jeg avskyr menneskeheten! Den er fordummende, uten respekt for seg selv og med stor mangel på smak og kvalitet! Gud (skulle ikke nevne han mer nå, men..) skulle brukt LITT lengre tid da han skapte oss…
Jeg vurderer herved å opprette en støttegruppe til dere som er uenige, og faktisk edru klarer å si helt alvorlig at denne svampen er morsom.
Tredje og siste punkt i dag var jeg inne på i sta, nemlig menneskeheten. Det var vi som skapte religion, det var vi som oppfant janteloven, det er vi som slakter dyr forså å lage usmakelige produkter som f. eks pelsklær, det er vi som drikker alkohol for å være mer sosial (da jeg mener at det er de som drikker som er mest asosial, da det altså er den berusede personen som sosialiserer seg, og IKKE den edrue personen du er skapt som), det er vi som bomber og dreper hverandre fordi vi ikke blir enige, det er vi som ofrer liv og ære og plutselig tøyer grensene litt mer enn vanlig når vi først får mulighet til å se en kjendis vi ser opptil (IGJEN; vi mennesker har ikke mye respekt for oss selv når vi går så amok for en annen FREMMED som vi ikke en gang PERSONLIG kjenner, JÆVLA IDIOTER!!!), og det er vi som fortsetter å lese en eller annen tekst selv etter at vi for en stund siden har begynt å kjenne at vi er blitt litt irritert.
Jeg kan heller ikke skrive et innlegg om menneskeheten uten å nevne forurensning, Kvinnegruppa Ottar, politikk og onepiece (akkurat den var det forresten Teletubbiene som oppfant, så hvorfor bare “MÅTTE” vi stjele den?..) Jeg kan godt fortsette å forklare hvorfor jeg forakter menneskeheten, men akkurat det blir bare for dumt, da jeg tross har bedre i fôre tidslinjen min med.
Hva synes du er, rett og slett for dumt her i verden? Vi reblogges!
Tidlig på 60-tallet kom det to dokumentarfilmer verden aldri hadde sett maken til. Et filmteam hadde vært steder og filmet ting som aldri før hadde blitt filmet og vist for noe publikum. Disse to sensasjonsfilmene har i ettertid også fått en egen sjanger omdøpt etter seg; Mondo.
Hele 105 meter ble klippet vekk fra rullen på film nummer èn i 1962, mens 34 meter ble klippet vekk fra film nummer to. I dag kan begge filmene fåes kjøpt i sin fulle, originale og usensurerte lengde, slik det var ment vi skulle se de da de kom ut.
Mondo Cane (på norsk: Et Hundeliv) viser bilder fra verden over som både er provoserende, tankevekkende og til å med litt sjokkerende selv nå i dag. Spesielt i film nummer èn må vi lide oss gjennom flere sekvenser som inneholder dyremishandling av flere nivå. Vi får blant annet se ekte bilder der noen mennesker har bestemt seg for å straffe noen haier etter at en ung gutt nettopp har blitt drept. Haiene blir forgiftet før de dumpes i havet igjen, hvor de må lide en ukes tid før de omsider dør.
Disse filmene har ikke fokus på en bestemt ting, som foreksempel umenneskelig behandling av dyr. Vi får servert alt fra bilder av okseslakting, slagsmål og fyll i Tyskland, bilder hvor unge jenter i alderen 12-16 blir offer for menneskehandling (merk; filmskaperne tok kontakt med FN etter at de med livet på spill tok disse opptakene), hysteriske kvinner forran alteret, buddhistmunk som brennes ihjel, fans (les jenter) som blir helt gale når de får se sitt store forbilde (som minner mye om dagens Beliebere), religiøse som gjenskaper Jesus Kristus sine lidelser, bilder av kvinner som får håret sitt barbert for at det skal selges som parykk til andre, også videre.
Selv om begge Mondo Cane-filmene er såpass gamle som 40-år, så er de fremdeles ikke for de mykeste. Til tross for at man kan få en mistanke om at i hvertfall noe er iscenesatt så er hvert eneste bilde ekte, og alt har skjedd på ordentlig mens det ble filmet.
En av de sekvensene som gjorde sterkest inntrykk på meg var bildene av skillpadder som har mistet stedssansen blant annet grunnet sollys og stråling, som krabber bortover sanden helt forgjeves mens de blir hakket på av fugler, og til slutt dør om.
En av mine favoritter (som den sadisten jeg er) må være sekvensen helt på slutten av film nummer to hvor man blir presentert for en litt mer uvanlig konsert. En rekke med menn står oppstilt etter lengden, mens de mottar kraftig ørefik i takt med musikken som spilles av orkesteret i salen. Man ser at dette ikke på noen som helst måte er noe behagelig eller hyggelig for de mennene det gjelder, spesielt den minste av de (dverg) gråter på slutten, og alle sammen har etter bare en låt blod rennende fra nesen. Uheldigvis blir nummeret så godt tatt i mot av publikum at det kreves et ekstranummer. Det er da man virkelig synes synd på spesielt minstemann som har begynt å gråte allerede like før den første sangen ble ferdig.
Så tenker jeg at jeg har skrevet nok om hva man blant annet kan se i disse to filmene som nesten tar tre timer å se sammenhengende. Absolutt alt er for å gni det inn, virkelige bilder fra en virkelig, hensynsløs, kald, egoistisk og kald verden.
Jeg har aldri vært i tvil om at det mest avskyelige og ynkelige dyret som finnes i universet er nettopp mennesket selv, og denne filmen har virkelig gjort alt annet enn å få meg til å skifte mening. Jeg hater virkelig mennesker, og disse filmene gjorde ikke saken bedre.
Så kommer man til spørsmålet, likte jeg disse filmene! Jeg antar det. Ja. Og hvorfor likte jeg dem? Først og fremst vil jeg trekke frem at kjenningslåten er komponert av ingen ringere enn Riz Ortolani, mannen som komponerte den udødelige musikken til Cannibal Holocaust i 1980.
Dette er to gode dokumentarer som til tross for all sitt grusomme innhold likevel klarer å levere med en slags sjarm. Verdt å nevne er det også at Stefano Sibaldi har gjort en utmerket jobb mens han veileder oss gjennom med sine kommentarer. For min del hadde det holdt med en film, to filmer ble litt i det lengste laget, men jeg angrer likevel ikke på at jeg tok meg tid. For de er grusomme og provoserende, ja, men også interessante, og jeg føler at jeg har lært en del nye ting jeg ikke visste fra før. Til tross for at det kanskje ikke er alt jeg skulle ønske jeg visste på en litt depressiv dag.
Ser man bort fra at disse filmene ikke er fiksjon, så er det ikke mye annet jeg ikke likte med disse filmene da jeg ikke har noe å utsette på hvordan de er satt sammen. Jeg skulle ønske at verden ikke var som den er, det er det som plager meg! Det er altså at bildene er reele som jeg liker dårligst med tanke på innholdet. Utenom det, har jeg ikke noe mer å utsette, utenom at de som sagt ble litt lange i lengden.
Tid for å rulle terning. Terningkast
Igjen, Satan som jeg hater menneskeheten og alt det innebærer… Dumme, dumme mennesker..
Du har alltid vært den som fått mitt hode til å blåse seg opp. Det sier aldri stopp, når det først startet blåste du i gang en evighetsballong. Psykopatisk stirrer jeg på deg, jeg vil ha deg, jeg bare vil, vil, vil, vil! Jeg tenker på deg. Deg, du og hun derre du!
Du aner ikke hvor mye jeg tenker på alt jeg vil gjøre meg deg. Jeg er ditt lille barn som aldri kan få nok. Jeg tenker på hvordan alt har skjedd så jævla fort. Som en jævla orkan som blåste meg til himmels. Oppi himmelen satt du og fingra vår herre, som hans tobeinte engel. Jeg ble blendet av synet, hjernen min syret helt vekk i dine øyne.
Du er ingen modell, men du ser ut som en. Du er perfeksjon! Du er gull, seksualitet og min håpløse drøm! Det er du som terroriserer meg, du driver meg fra forstanden. Men det er greit, for jeg skal få deg til slutt.
Om jeg ikke får deg, skal jeg få deg likevel. Jeg har ventet og vært tålmodig. Lidd, kanskje litt unødig. Men en forbanna dag skal det skje. Nåler og smerte til tross, du skal bli min en jævla dag. Jeg smører meg i galskap, sjalusi og naive håp hvert minutt som går. Du aner det virkelig ikke.
Ingen skal få komme i veien. Jeg skal slåss for min plass. Du skal la deg tenne av meg en dag, slik jeg har latt meg tenne i snart to år.
Alt jeg trenger er bare å finne koden. Finne ut hva jeg gjør feil nå. Gå over lik om jeg må. For en vakker dag, gråvær eller solskinn – Du skal bli så unektelig min.
Vi skal le sammen. Vi skal gråte sammen. Vi skal elske sammen. Vi skal dø sammen. I verste fall vil jeg slakte deg og sette deg sammen på nytt om du klistrer deg til en annen. Du skal være min Frankenbird. Jeg skal være din Frankenboy.
Kanskje er det det som må til. Vi må plukke fra hverandre, og sette oss sammen på nytt. Kanskje er det derfor vi ikke gnistrer godt nok her og nå. Kutt meg i biter en stund til, snart er jeg kaputt. Sy meg så sammen slik du vil ha meg. Jeg skal reise meg igjen, og gjøre deg min. Min, min min.
Jeg har kanskje løpt fra vettet. Men på veien kommer jeg igjen til å styrte – Inn i deg. Og neste gang blir det ikke deg og meg, neste gang blir det oss. Jeg sverger!
