Vi reblogges!
Vi reblogges!
Hitman: Absolution – Fra Texas til Jupiter
Cockinasock
I det siste har det oppstått mange snodige og mindre snodige måter å vise sin avsky mot kreft på. Rosa sløyfe, Movember, Musember og i det hele tatt. I november tenkte jeg så vidt på å la skjegget gro ut måneden, men jeg er alt for glad i være glattbarbert, samtidig som skjegg er noe jeg selv ikke er alt for stor fan av.
Nå har jeg derimot kommet over en ting som jeg ikke har noe problem med å kaste meg på. Dere har kanskje hørt om cockinasock?
Ja, nå skal det sies at jeg ikke helt ser hvordan dette kan hjelpe i kampen mot kreft, verken dette eller noe av det andre jeg nevnte, men… I hvertfall så lenge jeg ikke tjener en viss sum på bloggen min, hvor jeg så kunne gitt bort en andel til støttet for kreftsaken. Men nå er saken den at jeg ikke får noe økonomisk ut av verken dette innlegget eller noe av det andre jeg legger ut.
Når det igjen er sagt så kan jeg legge til at jeg har støttet kreftsaken med noen kroner dette året, uten at jeg er interessert i å oppgi hvor mye.
Når sant skal sies så har jeg tatt disse bildene mest for moro skyld. Er en stund siden jeg tok lignende bilder nå, ikke at jeg har savnet å gjøre det sånn veldig, men da jeg kom over dette konseptet i går kveld så har jeg siden tenkt at dette bare er noe jeg MÅ gjøre ^^
Hva tenker dere om #cockinasock? Jeg er forresten nysgjerrig på om noen av dere jentene lot musa gro i desember frem til julaften?
Vi reblogges!
HYPNAGOGIA (2014)
Johnny (Kim Ulvberget) er den skjeggete fotografen som nok burde vært innlagt på en eller annen klinikk for voldtektsforbrytere og mordere for en god stund siden. Hans jobb er å ta bilder av unge, vakre kvinner. Hans hobby er, ja, å voldta og drepe dem. Når det deilige sukkertøyet Nadia (Camilla Vestbø Losvik) møter opp til avtalt tid er han rask med å kle av henne med blikket. Så fort de har kommet seg litt inn tar han tak i henne, holder henne fast og kjører sin lille venn inn i henne sterkt mot hennes vilje.
Det er ikke “bare” disse uvanene Johnny har med seg i livets bagasje. Han har også sine utfordringer når det kommer til søvn. Han er en av de som sliter med hypnagogia som er latinsk for “søvnparalyse”, en tilstand 1 av 5 vil oppleve i løpet av livet i følge filmen selv. Like etter han har drept Nadia er hun tilbake for å hevne seg. Så er det store spørsmålet fremover, hva er virkelighet og hva er bare drømmer?
© Foto: Lars-Erik Lie
© Foto: Lars-Erik Lie
Det er Lars-Erik Lie som står bak denne noe spektakulære kortfilmen på knappe 23 minutter, eller 27 om man tar med rulleteksten. Fra før av har jeg kun sett en film fra denne karen og det er rape-revenge-filmen “The Thrill Of A Kill”. Når man nå ser “Hypnagogia” føles det litt lenge siden man så den “The Thrill Of A Kill”. Spesielt når det kommer til det tekniske er denne filmen mye stiligere og bedre å se på. “Hypnagogia” er en veldig mørk, men likevel også en fargerik og vakker, skremmende film.
Bildene er fantastiske og kan ganske enkelt beskrives med et ord. Kunst. Lydkvaliteten er også langt bedre siden sist, for ikke å snakke om musikken. Soundtracket er mulig det som falt best i smak for min del. Det er utrolig episk og kan blant annet gi assosiasjoner til en rekke av John Carpenters gullperler, samtidig som det på ingen måte er noe plagiat.
© Foto: Lars-Erik Lie
© Foto: Lars-Erik Lie
Jeg liker også historien til denne filmen ganske godt. Jeg elsker filmer innen for rape-revenge-sjangeren, til tross for at mange av disse filmene ofte er litt vel identiske. Jeg går fortsatt rundt og irriterer meg over hvor utrolig lite kreativ jeg fremdeles synes Reinert Kiil var da han kom ut med “Hora” i 2009, en film som etter min mening kun er en svakere kopi av den originale “I Spit On Your Grave” fra 1978. Men nå er det Lars-Eriks “Hypnagogia” denne anmeldelsen skal dreie seg, og etter min mening klarer denne filmen å levere også på dette punktet.
Jodda. Den har en rekke sekvenser som minner om et og annet som er sett før. Men å lage en film hvor absolutt alt virker 100% nyskapende i 2014 er like lett som å male himmelen. Det lar seg bare ikke gjøre. Dessuten er dette på ingen måte en film som er noe plagsom når det kommer til det som gir litt deja vu. En av mine personlige favoritter er nettopp en av disse scenene, nærmere bestemt en sekvens hvor Nadias gjenferd ligger under sengen til Johnny og minner skrekkelig mye om en sammensmelting av Samara fra “The Ring”-filmene og hun langhåra fra “The Grudge”, du vet hun som høres ut som et treskeverk?
© Foto: Kim Ulvberget
Det er egentlig lite jeg har å utsette på denne filmen. Likevel er det er to ting jeg vil nappe tak i mens jeg har muligheten. For det første, filmen er engelskspråklig. Et smart trekk med tanke på det internasjonale, likevel føles det hele noe spesielt når man tydelig hører at alle karakterene egentlig er norsk, og likevel snakker de engelsk til hverandre, i Norge. I punkt nummer to vil jeg nevne skuespillet som også kunne vært noe bedre. Når jeg igjen har skrevet det må jeg også legge til at dette er en lavbudsjettfilm med et budsjett på rundt 666 dollar i følge den informasjonen jeg har fått oppgitt, eller 4000 kroner om du vil.
Men til tross for at skuespillet ikke er det beste jeg har sett er det langt i fra noe ille heller. Det er på ingen måte med å stikke hull i hjulene for å si det sånn, og blir heller et lite småplukk når man sammenligner det med alt det andre jeg har nevnt nå.
Hovedkonklusjonen min er enkel:
Liker du gode skrekkfilmer bør du absolutt gi denne norske kortfilmen en sjanse. Den er vel og merke ikke veldig skummel av seg, men den har i det minste et par jump-scares som ihvertfall funket på meg. Den er ikke skrekkelig lang, den er heller akkurat helt passe. Og når det kommer til underholdningen har jeg ingen ting å utsette.
Har du lyst til å se den må du vente noen dager, men heldigvis ikke så lenge da den slippes ut for offentligheten fra og med førstkommende fredag. Høres det ut som en film du har lyst til å titte på kan du leie eller kjøpe filmen ved å klikke deg inn her!
Terningkast 
Vi reblogges!
FairyTale Fights – Kapittel 4 – Våpen for pingler
Stitches (2012)
For 6 år siden endte Toms bursdagsfest på en meget brutal og brå måte da klovnen Stitches falt baklengs og ble spiddet av noe kjøkkenutstyr som lå i oppvaskmaskinen. Siden den gang har Tom jevnlig slitt med mareritt og frykten for at Stitches en gang skal vende tilbake fra de døde og hevne seg for det som skjedde.
Selv om det nå har gått noen år siden den grusomme tragedien sitter minnene fremdeles veldig sterkt i Toms sinn. Til helgen skal han ha en ny fest hjemme hos seg selv, den første siden tragedien. Både venner og bekjente og mindre kjente er invitert og det ser en stund ut til å bli et vellykka opplegg. Ja, sånn bortsett fra at Tom får i seg en halv hasjkake og et par andre ting som ikke er veldig vesentlig og nevne her og nå… Folk hygger seg, drikker, sjekker opp hverandre, tærer opp hverandre, ruser seg og i det hele tatt. De fleste aner fred og ingen fare. Men plutselig er den døde klovnen tilbake!
Stitches var aldri en særlig hyggelig klovn før han døde, og de seks årene i grava har absolutt ikke gjort han noe snillere. Han er tilbake verre enn noen gang og denne gangen er det han som skal more seg på andres bekostninger. Det er bare å ønske Tom en riktig Gory Dirtday, for nå er det sannelig lenge siden sist.
© Bildet er tatt fra peliculasyestrenosrmvb.net
“Stitches” er en utrolig sær splatter-komedie med den ene tvilsomme sekvensen etter den andre. Dette er på ingen måte en film som tar seg selvhøytidelig et eneste sekund. Mange av scenene er utrolig voldsomme og morbide, men til tross for det så tror jeg likevel at de færreste vil kjenne på et alt for stort ubehag da effektene vi får servert ikke er spesielt realistiske, noe som uskyldiggjør det hele en god del. Selv blodet fra Quentin Tarantinos “Kill Bill” virker mer ekte enn de vi får servert her som for det meste bare gjør at jeg får lyst på rød saft.
© Bildet er tatt fra arntmkv.com
Filmen er heller ikke nevneverdig skummel på noen måte. Ikke en gang en femåring vil finne denne filmen spesielt nifs. Når det er sagt er “Stitches” likevel ikke en dårlig film. For selv om den verken er spesielt ekkel eller skummel så er den ganske underholdende til tider. Nok en gang, filmen prøver på ingen måte å ta seg selv veldig seriøst, derimot lar den deg få slappe av og rett og slett bare kose deg i en halvannen time. Ja, jeg vil rett og slett kategorisere “Stitches” som en kose-splatter.
© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com
© Bildet er tatt fra arntmkv.com
Det må også nevnes at denne filmen til tross for at den ikke er veldig ekkel likevel har et par scener du og vennene dine nok vil huske en stund fremover og gjerne snakke om. Den scenen som har satt seg best hos meg er når Stitches graver ut noen “baller” fra hjernen til en av ofrene med en is-skje, legger tre runde “baller” hjerne i en skål og topper det hele med å helle over litt blod. Desserten er servert, det hele med den episke 80-tallslåta “(i Just) Died In Your Arms” i bakgrunnen.
Ross Noble gjør en minneverdig jobb som den hevntørstige klovnen. Han er ikke like skummel som Tim Currys “IT”, ikke like creepy som klovnene fra “Killer Klowns from Outer Space”, men likevel en klovn jeg vil huske å ta opp i sosiale sammenhenger når temaet måtte poppe opp.
Terningkast
Vi reblogges!
*Prosit!*
Ønsk meg god bedring!
Vi reblogges!
SLUTT Å BLOGG, FOLK BLIR FLAU AV DEG!
Vet dere hva jeg elsker høyere enn meg selv, skrekkfilmer, bestevennene mine og bloggen min? Kommentarer som får meg til å le! Tidligere i dag la jeg ut en video som jeg hadde delt litt her og der. Er blant annet medlem i fem forskjellige bloggrupper på Facebook for folk som vil dele innleggene sine slik at enda flere får sett det. Det siste innlegget mitt med min nyeste video er altså inntett unntak, og ikke lenge etter fikk jeg en kommentar fra en fyr som tydelig ikke satte alt for stor pris på det jeg lager, og hadde et ganske tydelig råd til meg om hva jeg bør gjøre.
Takk **** ****** for at du gjorde dagen min enda litt mer morsom enn hva den var fra før av! xD
Ps: For de som nå er redd for at jeg skal slutte å blogge så var mitt svar til denne karen noe ironisk 😉
– Æsj, for en utrolig ekkel film!
Hitman: Absolution – Trippel slakt
Hei på dere igjen. På Facebook-siden Kuklinskis Playroom (trykk gjerne Liker) la jeg i går ut en status hvor jeg skrev at det ikke ble noen nye spillvideoer igjen før i dag. Jeg la også til at i dag skulle jeg komme sterkere tilbake med flere videoer. Det løftet har jeg nå holdt. Så kjære alle mine disipler, her har dere tre nye episoder av “Hitman: Absolution”:
Jeg har enda ikke blitt bestevenn med lydinnspillingene jeg skal holde styr på når jeg lager disse spillvideoene, så det må jeg igjen bare beklage. Når det er sagt håper jeg dere husker på at jeg fremdeles er en rimelig fersk pizza og at jeg igjen lover forbedringer før jul.
Vi reblogges!