HYPNAGOGIA (2014)

Johnny (Kim Ulvberget) er den skjeggete fotografen som nok burde vært innlagt på en eller annen klinikk for voldtektsforbrytere og mordere for en god stund siden. Hans jobb er å ta bilder av unge, vakre kvinner. Hans hobby er, ja, å voldta og drepe dem. Når det deilige sukkertøyet Nadia (Camilla Vestbø Losvik) møter opp til avtalt tid er han rask med å kle av henne med blikket. Så fort de har kommet seg litt inn tar han tak i henne, holder henne fast og kjører sin lille venn inn i henne sterkt mot hennes vilje.

Det er ikke “bare” disse uvanene Johnny har med seg i livets bagasje. Han har også sine utfordringer når det kommer til søvn. Han er en av de som sliter med hypnagogia som er latinsk for “søvnparalyse”, en tilstand 1 av 5 vil oppleve i løpet av livet i følge filmen selv. Like etter han har drept Nadia er hun tilbake for å hevne seg. Så er det store spørsmålet fremover, hva er virkelighet og hva er bare drømmer?


© Foto: Lars-Erik Lie


© Foto: Lars-Erik Lie

Det er Lars-Erik Lie som står bak denne noe spektakulære kortfilmen på knappe 23 minutter, eller 27 om man tar med rulleteksten. Fra før av har jeg kun sett en film fra denne karen og det er rape-revenge-filmen “The Thrill Of A Kill”. Når man nå ser “Hypnagogia” føles det litt lenge siden man så den “The Thrill Of A Kill”. Spesielt når det kommer til det tekniske er denne filmen mye stiligere og bedre å se på. “Hypnagogia” er en veldig mørk, men likevel også en fargerik og vakker, skremmende film.

Bildene er fantastiske og kan ganske enkelt beskrives med et ord. Kunst. Lydkvaliteten er også langt bedre siden sist, for ikke å snakke om musikken. Soundtracket er mulig det som falt best i smak for min del. Det er utrolig episk og kan blant annet gi assosiasjoner til en rekke av John Carpenters gullperler, samtidig som det på ingen måte er noe plagiat.


© Foto: Lars-Erik Lie


© Foto: Lars-Erik Lie

Jeg liker også historien til denne filmen ganske godt. Jeg elsker filmer innen for rape-revenge-sjangeren, til tross for at mange av disse filmene ofte er litt vel identiske. Jeg går fortsatt rundt og irriterer meg over hvor utrolig lite kreativ jeg fremdeles synes Reinert Kiil var da han kom ut med “Hora” i 2009, en film som etter min mening kun er en svakere kopi av den originale “I Spit On Your Grave” fra 1978. Men nå er det Lars-Eriks “Hypnagogia” denne anmeldelsen skal dreie seg, og etter min mening klarer denne filmen å levere også på dette punktet.

Jodda. Den har en rekke sekvenser som minner om et og annet som er sett før. Men å lage en film hvor absolutt alt virker 100% nyskapende i 2014 er like lett som å male himmelen. Det lar seg bare ikke gjøre. Dessuten er dette på ingen måte en film som er noe plagsom når det kommer til det som gir litt deja vu. En av mine personlige favoritter er nettopp en av disse scenene, nærmere bestemt en sekvens hvor Nadias gjenferd ligger under sengen til Johnny og minner skrekkelig mye om en sammensmelting av Samara fra “The Ring”-filmene og hun langhåra fra “The Grudge”, du vet hun som høres ut som et treskeverk?


© Foto: Kim Ulvberget

Det er egentlig lite jeg har å utsette på denne filmen. Likevel er det er to ting jeg vil nappe tak i mens jeg har muligheten. For det første, filmen er engelskspråklig. Et smart trekk med tanke på det internasjonale, likevel føles det hele noe spesielt når man tydelig hører at alle karakterene egentlig er norsk, og likevel snakker de engelsk til hverandre, i Norge. I punkt nummer to vil jeg nevne skuespillet som også kunne vært noe bedre. Når jeg igjen har skrevet det må jeg også legge til at dette er en lavbudsjettfilm med et budsjett på rundt 666 dollar i følge den informasjonen jeg har fått oppgitt, eller 4000 kroner om du vil.

Men til tross for at skuespillet ikke er det beste jeg har sett er det langt i fra noe ille heller. Det er på ingen måte med å stikke hull i hjulene for å si det sånn, og blir heller et lite småplukk når man sammenligner det med alt det andre jeg har nevnt nå.

Hovedkonklusjonen min er enkel:
Liker du gode skrekkfilmer bør du absolutt gi denne norske kortfilmen en sjanse. Den er vel og merke ikke veldig skummel av seg, men den har i det minste et par jump-scares som ihvertfall funket på meg. Den er ikke skrekkelig lang, den er heller akkurat helt passe. Og når det kommer til underholdningen har jeg ingen ting å utsette.

Har du lyst til å se den må du vente noen dager, men heldigvis ikke så lenge da den slippes ut for offentligheten fra og med førstkommende fredag. Høres det ut som en film du har lyst til å titte på kan du leie eller kjøpe filmen ved å klikke deg inn her!

Terningkast

Vi reblogges!

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg