Det kan være at denne uken i sin helhet egentlig ikke egentlig har vært så aller verst, men akkurat nå føles det som om den rett og slett bare har vært dritt. Den startet forsåvidt ved å ikke være så elendig, men de tre-fire siste dagene har stort sett vært den ene nedturen etter den andre.
Den veldig korte versjonen er at denne uka har føltes som en evig påminnelse på særlig tre ting: 1. Man skal ALDRI ta glede forgitt. 2. Man skal helst ikke stole på noen. 3. Hvis man vil få noe gjort, så må man gjøre det selv, fordi punkt nummer 2.
Men for å se litt lyst på det så er det heldigvis en god stund siden jeg har hatt en så kjip uke som jeg har hatt og har nå, og forhåpentligvis så nådde jeg bristepunktet på et viss tidspunkt i ettermiddag.. Eller ikke.
Av forskjellige årsaker gidder jeg ikke å fortelle så alt for mye av det som har pågått de siste dagene, da nok være et par stykker både innad og utenfor familien som vil bli litt snurte på meg da, men jeg kan ihvertfall fortelle dere litt om dagen i dag, siden i dag har dritten stort sett kommet fra andre ting enn diverse folk.
Først og fremst er det bare å være helt ærlig på at jeg har sovet ganske dårlig i natt, dvs. i natt også.. Når jeg så kom meg opp fra senga tok det ikke lang tid før jeg bestemte meg for å kvitte meg med litt søppel, samt å ta meg en handlerunde.
På veien bort fikk jeg nyte en serie nydelige piskeslag i ansiktet av den deilige vintervinden vi har her i Oppdal. På vei hjem igjen fikk jeg stifte et ikke så veldig mykt bekjentskap med glattisen utenfor Spar.
Hmm, ja det er egentlig alt jeg vil fortelle dere her og nå, av forskjellige årsaker jeg altså allerede har nevnt. Så ja, da var det vel bare å tilføye uke 47 på etterhvert ganske så lange svartelisten og bare håpe at uke 48 vil bli noe mildere.
Helt til slutt vil jeg bare utrope et aldri så lite FUCK YOU til dere fire som i litt forskjellig grad har bidratt i å gjøre denne uken såpass elendig som den nå har blitt. Takk skal dere ha. Sånn, da var det innlegget på plass. Ønskeliste til Satan neste.
Det nærmer seg med ulende stormskritt jul. Og i skrivende stund føler jeg meg faktisk litt som nissefar selv. Jeg har følt på en ganske noe rar følelse den siste tiden. Et ønske om å gjøre noe godt, ikke bare for meg selv, men noe som også kan varme andre. Ikke bare har jeg hatt lyst til å gjøre noe som kan trekke opp smilegardina til mine nærmeste, men også dere som følger bloggen min titt og trutt.
Så i kveld tenkte jeg å fokusere litt blogg-positivt ved å skrive litt om fem ting som virkelig får frem godfølelsen i meg. Tror det er lurt å gjøre dette innlegget her og nå, før Grinchen i meg våkner igjen, og da er det ikke sikkert jeg blir like snill og vennlig igjen på en stund som jeg føler at jeg er her og nå.
ROS Ros ja, hva er vel egentlig deiligere å få enn nettopp.. Ros. Å høre at folk setter pris på deg for nettopp den du er. Å få skryt for noe du har gjort.. Deilig. Ikke bare kan det være deilig å gi ros, men det kan også føles minst like godt, om ikke bedre, å være den som faktisk gir ros. Ros er deilig, simpelthen. Det får rett og slett frem godfølelsen i meg.
KLEM Så var det klemmerens tid til å få litt.. Ros. Det er kanskje ikke alle som helt har sett dette for seg, men jeg er veldig glad i klem. Men.. I motsetning til ros så er ikke klemmer noe jeg liker å få eller gi til “hvem som helst”. Akkurat når det kommer til nærmeste familie, gutter/ menn, eldre mennesker, eller de som er noe mer enn bare litt overvektig så foretrekker jeg vel egentlig om klemmen kan utebli. Men når det derimot kommer til de fleste ikke-familiære venninnene mine kan jeg nesten ikke få nok.
BARNE-TV NOSTALGI Det er ikke så alt for lenge siden jeg blogget om diverse ting som rett og slett får nostalgikeren i meg til å gløde. Men når det igjen er sagt er det ikke alt som gjør meg nostalgisk, som også får frem den varmeste godfølelsen. Men det eksisterer likevel et og annet i nostalgi-land som får til det også. Det er blant annet ikke mange dager siden jeg satt og så opp igjen den aller første episoden av Sesam Stasjon på Nrks nett tv, noe som virkelig gjorde meg varm på innsiden, og litt blank på utsiden.
HOTEL CÆSAR Og mens jeg fremdeles har en fot inne i tv-universet kan jeg simpelthen ikke la være å nevne Hotel Cæsar. Hotellet som jeg har ansett som mitt andre hjem helt siden jeg var en liten unge. Hotellet som i så mange tilfeller har klart å fremheve et aldri så lite håp når det har blåst som verst alle andre steder i livet. Kort fortalt – det er vel ingen ting her i verden som faktisk har fått meg til å føle så mye (på både godt og vondt), som det Hotel Cæsar har gjort.
GLADSAKER I MEDIA Helt til slutt vil jeg få lov til å gi litt ros til media. For selv om det absolutt er veldig mye grått og trist der ute, så dukker det også opp et og annet som er med på å gjøre at jeg fremdeles har sånn noen lunde tro på denne verden vi lever i en gang i blant. Det er foreksempel ikke mange dager siden jeg på Facebook kom over en video hvor jeg kort fortalt ble vitne til at en rekke dyr ble reddet ut fra en diverse livstruende situasjoner. Sånne ting gjør godt for hjertepumpa, selv for en “harding” som meg.
Før jeg nå avslutter dette blogg-innlegget vil jeg rulle opp et par snøballer, forså å sende de avgårde til tre gode blogg-venner av meg i håp om at de vil rulle de videre, forså å spre enda litt mer positivitet rundt omkring. Sara, Elin og Silje – dere er herved utfordret til å gjøre et lignende innlegg på deres blogg! 😀
Ok, her er greia. Helt siden jeg våknet og tittet på mobilen i dag tidlig for så å sjekke hvem som har endt opp som amerikas neste president har jeg tatt noen runder for meg selv og tenkt frem og tilbake på hva jeg egentlig synes om det hele, og hvor offentlig jeg vil at mine synspunkter på det hele skal være.
For noen år siden ville dere trolig fått en nokså klar og rølpete analyse for flere timer siden. Dog en analyse som mest sannsynlig ville fått meg til å føle i ettertid at jeg kanskje skulle utsatt litt, før jeg hadde fått tenkt meg enda mer om. Så, med andre ord har jeg heldigvis lært LITT av mine til tider veldig impulsive sider, samtidig som jeg per dags dato engasjerer meg noe mindre i nyhetene enn jeg gjorde den gang da.
Om ikke veldig lenge skal dere endelig få lese hva jeg har kommet frem til at jeg mener om det faktum at Donald Trump nå er kåret til USAs neste president. Men før jeg går mer løs på det og forteller dere om det bitte lille jeg har å si, så vil jeg først bare understreke at dette innlegget IKKE kommer til å inneholde noe særlig mye som er spesielt vesentlig. Og jeg føler også at jeg vil si litt om hvorfor.
Som sagt så føler jeg generelt en god del mindre med på nyhetene nå enn jeg en gang har gjort før. Årsaken til dette er i første omgang at jeg fortsatt er veldig en enten eller person. Så på en skala fra 1-10 som skal tilsi hvor mye jeg leser og følger med på nyhetene vil jeg nok si 3. Som sagt – nesten ingenting.
Så, hvorfor føler jeg såpass lite med på nyhetene? Bryr jeg meg ikke om hva som skjer i den verden jeg tross alt lever på? JO! Eller, stort sett.. Det er tider hvor jeg knapt bryr meg om hvordan det går med resten av verden i hele tatt, men det er først og fremst under de mest depressive periodene av livet. Heldigvis dukker ikke de opp så veldig ofte lengre.
Og en av de mest vesentlige årsakene til det igjen er at jeg har blitt flinkere til å holde meg mer unna. Jeg er inne på forsiden til de største, norske nettavisene hver dag, leser så og si alle overskrifter, men jeg klikker meg inn på de aller færreste av sakene. Rett og slett fordi det er stort sett triste og tragiske ting media har å skrive om. Og jeg er fortsatt, dessverre, en veldig sensitiv person når det kommer til den slags.
Når det kommer til mye av det som media skriver og generelt opplyser oss om skal det så utrolig lite til for min del før jeg blir deprimert, og når jeg først blir deprimert så blir jeg ikke bare litt deprimert, jeg blir veldig deprimert og generelt en større trussel for meg og mitt. Og er jeg først i den tilstanden er det som oftest et salig helvete å klare å komme meg ut igjen.
Så DERFOR mine kjære lesere verken kan eller vil jeg følge noe særlig med på nyhetene. Jeg tåler det rett og slett alt for dårlig. Mulig det gjør meg naiv og sånn, men i det minste har jeg nok selvinstinkt til å vite hva som er best for min egen psykiske helse. Og i denne sammenhengen er den første prioritert.
Men så var det de greiene med USA og Trump, da. Har jeg fulgt noe med på valget det borte i hele tatt? Nesten ikke. Men jeg har observert, sett og lest bitte litte grann. Først og fremst, bare for å få dette unna med en eneste gang – Jeg er ikke noe tilhenger av verken Donald Trump eller Hillary Clinton. Jeg føler ihvertfall selv at jeg har lest mer enn nok om dem begge som har gjort meg usikker om jeg skal riste oppgitt på hodet, eller bare le av det.
Og når sant fortsatt skal skrives så har jeg vært litt usikker på hvem av disse to ondene jeg har ønsket å se som den neste presidenten i USA. Skal jeg stå ved Karius sin side, eller Baktus sin side? Foretrekker jeg Jason Voorhees eller Michael Myers? Ikke sant! – det er jo litt sånn det har vært den siste tiden.
Og nå skal jeg fortsatt være helt ærlig her. Jeg føler IKKE at jeg har fulgt med godt nok til å helt si hvem jeg faktisk hadde foretrukket. Det er mulig Hillary hadde gjort det bedre, kanskje, kanskje ikke. Jeg vet rett og slett ikke. I følge diverse kommentarfelt på nettet ville det ihvertfall blitt 3. verdenskrig uansett, såå… Ja, som dere sikkert skjønner har jeg ikke så mye mer å legge til akkurat der. Sorry.
Men etter at jeg har utfordret min egen psykiske skjebne ørlite grann i dag har jeg kommet frem til følgende konklusjon: Jeg skulle helst sett at noen andre enn Clinton eller Trump hadde blitt president. Men nå som det likevel er blitt Trump, så tror jeg likevel ikke at det hele vil bli SÅ ille som det jeg nå har inntrykket av at ganske mange nå er redd for. Jo, det kommer til å bli gjort ting som ikke er bra. Og også jeg er litt bekymret for at også vi i Norge må bite i noen sure epler fra Trumps fruktfat.
MEN! – Hvis jeg ikke har tolket noe feil så er det heldigvis noe begrenset hva selv verdens mektigste menneske kan utgjøre. Og selv om Trump jo får en ganske stor makt de neste fire årene, så kan han ikke gjøre absolutt hva han føler likevel. Og takk for det. Og igjen – joda, det kommer til å bli gjort ting som nok også jeg kommer til å kjenne at jeg er i mot. Men akkurat det ville nok ikke vært til å unngå om selv supermann hadde inntatt det hvite hus. Ah, og apropos det. Nei, jeg mener naturligvis ikke at Trump er amerikas neste supermann.. Sånn apropos overskriften som åpenbart var ment som en clickbait.
Men til tross for at ihvertfall deler av USA nå vil være preget av en sur og kald vinter fremover, som nok også vil blåse litt i forskjellige retninger utenfor det digre landet også, så tror jeg ting kommer til å gå bra til syvende og sist. Vi kommer til å overleve dette også. Og jeg mener også at det fortsatt er noe i at desto kaldere vinteren blir, desto varmere sommer har vi å se frem til etterpå. Og tro meg, den kommer.
Helt til slutt vil jeg gjerne benytte anledningen til å sitere en annen kar som også er mye i vinden for tiden. – Det vil helst gå godt.
Hva tenker du om at Donald Trump er blitt USAs neste president?
I løpet av et levd liv blir det gjerne bygget opp en lengre liste over ting man har vært glad i, men som av en eller annen årsak har forduftet. Ting man savner, ting som gjerne har vært borte så lenge at man en gang i blant må be det store internettet om å minne en på om hvordan det en gang så ut.
Jeg anser meg selv som en notorisk nostalgiker. Jeg burde kanskje blitt flinkere til å fokusere mer fremover, men en dag i dag så er realitetene en gang sånn at jeg ser meg mer tilbake på hva som engang var før, enn jeg fokuserer på det som skal komme (høh-høh).
Og i dag, akkurat her og akkurat nå vil jeg gjerne ta med så mange som mulig av dere på et lite blikk tilbake på ting jeg husker at JEG satte pris på som yngre – gullskatter som enten ikke produseres lengre, eller som har blitt veldig vanskelig å komme over en dag i dag.
Ja, dette er altså litt hva jeg ser tilbake på når jeg kaster meg inn i nostalgimaskina mi. Skal sies at det er mer enn nok å hente fortsatt fra det gamle lageret fortsatt. Det var flere andre ting som skulle ha vært med i dette blogginnlegget, men som jeg ikke fant noen bilder fra. Som f.eks den gamle bokstavkjeksen slik den en gang så ut før, da den faktisk smakte godt. Den nye varianten bokstavkjeks… Ehh, ikke så fan av den.
Må forresten også sies at denne såkalte listen står veldig i stil med bloggen. For dette ble en liste som viste seg å bli litt for komplisert til at jeg klarte (eller rettere sagt gadd) å sette sammen i en viss rekkefølge. Derfor lar jeg den heller bare stå “fullstendigkaos”, for denne gang 😉
Kjære vakre medmennesker, jeg trenger sårt all den hjelpen jeg kan få her og nå. I skrivende stund er jeg mildt sagt utrolig fortvilt, forvirret og bittelitt skjelven. Men først og fremst bekymret, smått provosert og sint..
Husker dere Sabina som jeg har nevnt et par ganger tidligere denne måneden? Isåfall kan dere virke som de eneste.. Greia er, jeg har ikke hørt fra Sabina på et par dager nå. Det er det heller ingen andre som har gjort, hvis det folk jeg har snakket med sier virkelig er sant.. Faktisk er det ikke en gang noen som ser ut til å huske å ha møtt henne i hele tatt..
Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror ikke jeg har hørt fra henne siden den filmkvelden vi hadde for en ukes tid siden, sammen med Silje og Tharsika. Skal være så ærlig å si at jeg har ikke vært meg selv helt i det siste, så det er mulig vi har møttes en gang etter det, men ikke av hva jeg klarer å komme på akkurat nå da hukommelsen har vært litt fraværende en stund.
Var innom politiet i håp om å få etterlyst henne i dag ettermiddag. Den turen kunne jeg godt ha spart meg for.. For maken til nedlatende holdninger har jeg ikke vært vitne til før. Bare fordi jeg ikke klarte å beskrive henne godt nok, eller ikke hadde noe bilde de kunne gå ut med så var det ingenting de kunne gjøre..
Okei, helt greit, fint.. Jeg forstår forsåvidt det jeg også. Men når jeg så ga de adressen hennes fikk jeg høre at det bor ingen der, at det ikke har gjort det på fem år. Visst faen har det bodd noen der!! Min nest beste venninne SABINA har bodd der nesten hele den siste måneden, jeg har selv vært der flere ganger!!. Forbanna klovner altså. Ikke rart verden er i ferd med å gå under når de som liksom skal passe på oss er så jævlig inkompetente.
Så ja, akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er fortvilet, sint og innmari frustrert. Fortvilet for at jeg ikke får kontakt med det som jeg ihvertfall trodde var en av mine beste venner, sint på politiet som nærmest ga meg inntrykket av å ha diktet henne opp, frustrert fordi jeg her og nå sliter med å huske hvordan hun ser ut.
Har også prøvd å komme i kontakt med Silje og Tharsika, men de må ha gitt meg feil nummer eller noe da jeg møtte de forrige mandag, for hver gang jeg forsøker å ringe dem får jeg beskjed om at numrene ikke er i bruk.. Såeh, ja..
Men, jeg gir ikke opp.. Selv om hukommelsen min er litt sviktet akkurat nå, trolig på grunn av alt det stresset denne situasjonen har skapt, så må det da likevel være NOEN som vet NOE? Hvis det er noen som helst som har hørt anything fra min gode venninne Sabina fra Hviterussland som kom til Oppdal for cirka en måneds tid siden – Hver så snill å ta kontakt!
Og Sabina.. Hvis du på et eller annet tidspunkt skulle lese dette.. Jeg vet at du har opplevd mye tøft.. At du du sjelden orker å holde deg på et sted for lenge om gangen. Du har helt sikkert hatt dine grunner til å reise, men hver så snill.. Gi meg en sjanse til å forstå. Jeg har aldri møtt noen som deg før.. Jeg har blitt så utrolig glad i deg, hver så snill… Ta kontakt.
Er det ikke utrolig hvor random livet kan være fra en tid til en annen? Liksom.. For en måneds tid siden, omtrent på den tiden her satt jeg og tenkte “om livet mitt bare var ørlite mindre ensomt, og hakket mer interessant”.. En tanke, et ønske jeg har sittet med en gang i blant, omtrent hele livet. Også, i starten av nå i oktober var jeg så heldig å møte verdens mest eksentriske Sabina, som bokstavelig talt dukket opp i mørket forså å kaste lys over tilværelsen min.
I løpet av den siste måneden har vi allerede rukket å møtes et par ganger, ikke SÅ ofte som jeg kanskje kunne ha ønsket, men sånn er det bare. Ikke alle her i verden som er 100% ufør, hehe.. Uansett, akkurat nå føler jeg at vi er i ferd med å utvikle noe helt spesielt sammen. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg møtte noen jeg har kjent meg så utrolig godt igjen i. Klart, noen forskjelligheter er det, men, det er jo ikke til å unngå samme hvem man møter på livets såkalte landevei.
I skrivende stund føler jeg at hele livet bare gir så utrolig mye mening. Jeg føler meg levende, utrolig heldig. Det er nesten så jeg vil kalle livet mitt helt perfekt nå, men for å unngå at samtlige av dere begynner å kaste opp i den store klisje-bøtta, så lar jeg være å gjøre det. Men det er jaggu bare så vidt xD For damn, jeg er bra lykkelig og fornøyd nå. Og.. Det er nå en ting, men av en eller annen grunn føler jeg meg også utrolig våken akkurat nå, og det er egentlig litt rart med tanke på hvor utrolig sent det ble i natt, hehe..
Hva jeg har gjort på i natt? Jo, jeg og Sabina har hatt et aldri så “lite” film-maraton. Vi har snakket om dette nesten hele denne måneden nå, men det var først i natt at det endelig ble noe av. Først var det “bare” oss. Klokka var sånn omtrent 23.00 da vi gikk løs på vår første film (“The Babadook”), og når filmen var sånn nesten ferdig ble vi plutselig to til som satt der i stua og hygget oss da to av Sabinas nærmeste venninner Tharsika og Silje plutselig ringte på døra og lurte på om det var greit at de kom inn “en snartur”.
Først syntes jeg det var bittelitt småkleint da jeg vanligvis ikke er så glad i å omgås flere folk på en gang, men den såkalte sosiale angsten gikk og la seg rimelig fort ettersom jeg bare ble litt bedre kjent med dem. Kort fortalt, jeg forstår hvorfor Sabina har “holdt fast” i dem. Så ja, det ble kort fortalt en veeeldig hyggelig natt med mye latter, og generelt veldig mye kos.
Det eneste som kanskje plager meg sånn bittelitt er at jeg dessverre klarte å få en liten blackout på slutten av besøket. Jeg husker ikke noe særlig av det selv annet enn at jeg plutselig bare lå rett ut i den ene sofaen til Sabina, og at noe av det første jeg ble spurt om når jeg endelig begynte å kvikne litt til igjen var om det gikk greit med meg. Og der stopper det egentlig.. Så det ble et bittelite stikk i idyllen akkurat der og da, men det lille “stikket” føler jeg er såpass lite at det knapt gjør noe for meg personlig ihvertfall.
Sabina har fortalt meg at jeg var litt “borte” før jeg “forsvant helt”, men det husker jeg ingenting av verken over eller under hodet.. Men samme kan det være, jeg gidder ihvertfall ikke å bekymre meg noe særlig. Før jeg begynte å skrive på dette innlegget nå fikk jeg bestilt meg en legetime, så innen 14 dager får jeg sikkert beskjed fra fastlegen min om at jeg må bli flinkere til å spise litt oftere (og sunnere..), da det sikkert er det som er årsaken, altså litt underernæring..
Enyway. Bortsett fra det så har jeg hatt en utrolig morsom og interessant natt, jeg har på ingen måte tenkt å la den lille black out-episoden få ødelegge for det i hele tatt. Skal innrømme jeg syns det var litt flaut når jeg først våknet, men jeg er i det minste ikke nevneverdig bekymret. Som Sabina sa like før jeg gikk hjem i dag tidlig… “Bekymringer skal man kaste ringer på, bedte fast ,forså å holde fastbundet til evig tid, så de ikke kommer og gnager deg i stykker. Når de først har lagt deg ned i kista var de ikke verdt tiden din likevel”. Noe i den dur. Hehe.
Sånn, da var det visst tomt igjen for denne gangen. Ikke mer å tilføye akkurat nå, annet enn at jeg virkelig gleder meg til neste filmkveld, eller hva vi enn måtte finne på når vi møtes igjen, og forhåpentligvis er det ikke så stygglenge til.
Forresten – jeg er fullstendig klar over at dette innlegget sikkert kunne hatt litt flere bilder.. Men for det første så ble det ikke tatt noen i natt da Sabina generelt har fortalt meg at hun avskyr kameraer. Og for det andre så har jeg ikke noen andre bilder liggende akkurat nå som jeg har tatt selv, som dere ikke allerede har sett, og som attpå til ville passet sånn noen lunde inn i innlegget. Og for det tredje.. Bilder er ikke alt her i verden ^^
Tenkte bare å skyte inn en aldri så liten god natt-hilsen. Håper stort og smått der ute har hatt en skrekkelig god dag, og at dere får en forhåpentligvis fredfull, god natt. Da er det bare for meg og madamen å ta kvelden, haha, lurte dere der.. Uansett – happy nightmares every body 🙂
Jeg sitter for meg selv, i mitt mørkeste rom, stille som i graven. Rundt meg ligger rester fra den dødstrøtte ungen jeg myrdet i går. Alt skjedde så fort. Skremmende lite å gjøre med det nå.
Med et hører jeg et dystert skrik fra loftet over. Er det samvittigheten som har våknet til live? Et siste drypp av medmenneskelighet og skam?
Neppe. Hjertets lysestake slukket verden for lenge, lenge siden. Det er nok bare fantasien som står klar for å gi meg et siste stikk. Jeg er klar nå, klar for å møte min skjebne, min grufulle død.
Brått blir tankene brutt av en skarp, skarp lyd. Svimer jeg av? Hele tilværelsen blekner, og jeg med den. Hva skjer? Er himmelen i ferd med å ta i mot sin første jævelsønn?
En liten stund etterpå begynner jeg å forstå. Jeg befinner meg i en gammel, stygg seng. Fastbundet. Jeg er tilbake, tilbake til realitetens mareritt. Sykehuset.
På andre siden av rommet står politi, og fandens oldemor. Jeg tok feil. Jeg feilet. Helvete var visst ikke fult opp likevel. Her ligger jeg, grav alvorlig, og det er ikke en døyt å gjøre med.
Kjære unike medskapninger, hva tenker dere egentlig om å delta i en aldri så liten konkurranse nå rett før den store månedsfinalen? Yezzzz, jeg snakker selvfølgelig om Halloween.
Saken er.. Jeg har lenge vært av den oppfatning at absolutt ALLE har et eller annet mørkt og dystert i seg. Uansett hva slags blogg du har er jeg sikker på at individet bak (altså DEG) bærer på MINST et lite monster – innerst i den ellers så fargerike og unike sjela.
Det jeg vil ha dere til å gjøre, HVIS dere ønsker å delta er følgende: 1. Legg ut et innlegg på bloggen din med et eller annet skummelt og/ eller creepy bilde. Fortell leserne dine at du er med i konkurransen. 2. Fortell MEG at du er med i konkurransen ved å skrive “jeg er med”, og viktig-viktig: Gi meg link til bloggen din, slik at jeg finner det spesifikke deltaker-innlegget ditt.
Hmm, ja det var vel i grunnen alt. Hva bildet ditt måtte inneholde er helt og holdent opp til DEG. Det har ikke noe å si når det er tatt, det må gjerne være ti år gammelt, eller mer, det bryr jeg meg lite om.
Det eneste jeg krever er at bildet du stiller opp med er ditt eget (at du f.eks ikke har rappet det fra en skrekkfilm eller noe, for det er fy-fy!!), og at hvis det er noen på det så skal det ene og alene være deg selv. Eventuelt et dyr. Men INGEN andre mennesker enn eventuelt deg selv.
Fristen går ut den 30. oktober, så vinneren vil enten bli kåret da, eventuelt senest den 31. Og jeg kan bare ikke få sagt det tydelig nok: Absolutt ALLE er hjertelig velkommen til å delta, helt uavhengig av hvilken blogg dere måtte ha.
Så er det sikkert noen som lurer.. “Hva får jeg ut av dette hvis jeg faktisk vinner?” Vel, i tillegg til at vinnerbilde vil bli lagt ut i et eget innlegg her inne mot slutten av måneden, så vil også vinnerens egen blogg bli reklamert for mot slutten av hvert eneste innlegg jeg måtte legge ut her inne resten av året. Er ikke det kult, så vet jeg ikke hva som er kult. 😀
Si meg, er det noen der ute som egentlig husker sist gang jeg la ut et nytt “se her, jeg har kjøpt meg nye klær også videre”-innlegg? Nei, nesten ikke jeg heller.
Såå, i og med at jeg i dag mottok en ny pakke fra EMP-shop, samt to fra cdon, så tenker jeg nå at jeg godt kan vise dere hva jeg har handlet for noe denne gangen. Helt ærlig så har jeg savnet å gjøre slike innlegg en stund. Det er bare at stort sett så har jeg de siste årene latt være å ta noen bilder når det først faktisk har vært noe.
Og siden jeg fortsatt mener det er plenty mye i det kjente ordtaket om at tusen bilder sier mer enn et ord (eller var det omvendt?), så ser jeg egentlig ikke noe grunn til å vente lengre. Kjære alle prostituerte, kjære alle horekunder. Kjære demoner, kjære høns. Kjære følgere, med eller uten hat(t) – Dette er hva jeg vært og hentet på posten i dag!
Fra EMP-shop: Daddy′s Little Monster, kopp – Front.
Daddy′s Little Monster, kopp – Bakside.
Fuck, hettegenser – Front.
Alchemy England Ancient Demon, hettegenser – Front.
Alice Cooper – Along Came A Spider, cd – Front.
Alice Cooper – Raise The Dead Tour, t-skjorte – Front.
Alice Cooper – Raise The Dead Tour, t-skjorte – Bakside.
Alice Cooper – No More Mr. Nice Guy Tour 2011, t-skjorte – Front.
Alice Cooper – No More Mr. Nice Guy, t-skjorte – Bakside.
Batman, joggebukse – Front.
Hustler – Fallen Red, t-skjorte – Front.
Game Of Thrones – Death Mask, hettegenser – Front.
Game Of Thrones – Death Mask, hettegenser – Bakside.
Fra Cdon: Rise of The Tomb Raider – 20 Years Celebration, PS4-spill – Front.
Prince of Darkness, dvd – Front.
Med andre ord en ganske flott start på dagen, altså, det er ikke så skrekkelig lenge siden jeg sto opp. Nå skal jeg unne meg et aldri så hett stevnemøte med Frøken Dusj, før jeg så duller i stand litt frokost forså å kose meg med morgendagens Hotel Cæsar-episode. Wee, livet <3
PS: Jeg pleier vanligvis ikke å legge klærne mine på gulvet, men i dette tilfelle.. Skal uansett vaske de før bruk likevel. Så da vet dere deeeeet.
