I skrivende stund føler jeg at jeg ikke har følt noe særlig de siste dagene. Og selvfølgelig, det kan både være bra og dårlig. For hvis man skal være positivt innstilt til det så betyr det jo at jeg ikke har vært deprimert foreksempel, men jeg har heller ikke følt noe glede. Når det igjen er sagt har det heller ikke vært sånn at jeg har gått rundt og tenkt at ting har vært meningsløst. Jeg har liksom bare gått rundt, eksistert og gjort stuff.
Okei, jeg skal ikke påstå at jeg absolutt ikke har følt på noe som helst, for det har jeg jo. Men stort sett så har de følelsene vært såpass kortvarige, og i nokså milde utgaver. Her og nå sliter jeg litt med å komme på mer enn tre tilfeller den siste uken hvor jeg har følt på noe som helst. Så er det heller ikke sånn at jeg ikke har gjort noe, eller opplevd noe. For, jeg mener ihvertfall selv at jeg faktisk har vært ganske aktiv i det siste. Både når det kommer til å gjøre unna nyttige og litt kjedelige ting, men også når det kommer til å gjøre ting jeg faktisk liker. Er jeg simpelthen iferd med å bli en mann?
Det skal også sies at jeg har gjort det ganske greit diverse steder på sosiale media i det siste. Fikk særlig en del likes på et bilde jeg postet på Instagram her om dagen, noe jeg vanligvis ville giret meg ganske opp i skyene for, men som jeg denne gang knapt har tenkt over i hele tatt. Så vil jeg OGSÅ legge til helt avslutningsvis at jeg heller ikke føler meg sliten på noen som helst måte. For selv om jeg har vært ganske flink til å ikke bare sitte stille og gjøre “ingenting”, så har jeg altså gjort noe, men samtidig ikke så mye at det har gått utover energibaren min. Jeg går ikke på tomgang foreksempel, jeg er ikke utbrent eller noe sånt. Nope.
Vel, vel, alt i alt så er det vel ikke så farlig. Jeg antar at dette helt sikkert har en helt naturlig forklaring, og at det mest sannsynlig er like midlertidig som det meste annet her i verden.. Kanskje det rett og slett er så enkelt som at jeg innerst inne bare kjeder meg litt, men at jeg av en eller annen grunn ikke “merker det noe særlig selv”. Det er faktisk den eneste forklaringen jeg er i stand til å komme opp med akkurat nå. Men om det er den faktiske fasiten, det vet jeg ikke.
Hvordan har følelselageret ditt vært den siste tiden?
Som jeg har vært inne på et par ganger før, kanskje til det kjedsommelige – jeg er ikke så alt for god på å lage mat. Men til tross for det så har jeg fortsatt ikke gitt helt opp. Slik jeg ser det så er jeg ikke en som gir meg. Det hender en gang i blant at jeg både tenker og føler at jeg har gjort det, men heldigvis er det aldri permanent. Jeg er og blir en mann i forandring, en som aldri helt gir meg til jeg har nådd mine mål.
Og i dag tidlig var det på tide å utfordre meg selv igjen, denne gangen ved å fikse meg hjemmelaget pizza. Vel, hjemmelaget og hjemmelaget. Jeg har ikke laget deigen selv (eller noen av ingrediensene for den saks skyld), da jeg i stede gikk for en sånn flat, ferdigfikset pizzadeig fra Peppes. Men hvis vi ser bort fra det, så har jeg “laget” min aller første “hjemmelagde” pizza i dag.
Og det skal sies. Det aller første jeg begynte å tenke på etter at jeg hadde fått ut pizzadeigen fra pakningen var – “skulle jeg hatt noe mel likevel?”. For dette er noe jeg har lurt på i et par dager nå, men jeg har likevel latt være å kjøpe noe fordi ei veldig god venninne av meg mente det ikke trengtes i dette tilfellet. Men etter at jeg hadde rullet den ut ble jeg plutselig litt usikker likevel siden jeg syntes deigen var så godt fastklistret til det bakepapiret som fulgte med. Men heldigvis så skulle det vise seg at det stemte som min gode venninne hadde sagt, mel ikke nødvendig. For selv om deigen var noe klistret til papiret så var heldigvis ikke den ferdige pizzaen det etter at jeg tok den ut fra ovnen.
Dessverre var det noe annet som skulle irritere meg litt når det kom til selve pizza-faen. Først og fremst liker jeg ikke helt fargen på den, noe som kan tyde på at jeg burde tatt den ut litt tidligere. Og dessverre så syns jeg ikke at den ble så alt for god heller, og en tredje ting, ikke spesielt mettende. Var fortsatt sulten etter at den var ferdig oppspist. Så, note til meg selv: Litt større deig til neste gang, og kanskje litt mildere dosering av pizzakrydder. Men hey, jeg spiste den ihvertfall opp, så totalt mislykket var det vel ikke?..
Ah, dere vet det gamle ordtaket om at “en ulykke kommer sjeldent alene”, eller “et halvveis mislykket prosjekt har gjerne en bror”? Enyway, poenget er – pizzamekkingen skulle fort vise seg å ikke bli det eneste prosjektet jeg skulle ha gående på kjøkkenet i dag tidlig. For etter at jeg hadde satt pizzaen inn i ovnen bestemte jeg meg like så godt å gi popping av popcorn et ærlig forsøk også.
Og tja.. I første omgang trenger jeg vel ikke å påpeke at jeg nok skulle gjort det med en litt større kjele.. Men sånn utenom det så ble heldigvis ikke det prosjektet så mislykket, sett bortifra at den ene brannalarmen begynte å skrike så fort jeg hadde hatt i to spiseskje smør…
Men joda. Når alle ender er gode er det meste heldigvis godt. Dessverre gjaldt det altså ikke pizzaen denne omgang. Men hey – jeg prøvde ihvertfall, og hey – jeg orket faktisk å spise den opp selv om det føltes som jeg spiste et noe seigt knekkebrød med ost, pølse, pizzasaus og krydder på, og he-he-hey – jeg har fortsatt ikke gitt opp håpet om å få til noe hakket mer vellykket i litt senere.
Alt i alt vil jeg gi det hele terningkast tre. Men pizzaen i seg selv klarer jeg dessverre ikke å gi mer enn en toer. For eh, ja… Jeg likte den som sagt ikke sånn kjempemasse. Og jeg gjorde det ikke akkurat bedre for meg selv ved å utsette spisingen litt fordi jeg prioriterte Instagram og diverse hashtags før jeg gadd å feste tenna mine. Så den ble på toppen av det hele også litt kald etter en stund… xD
Helt til slutt vil jeg gjerne invitere så mange som mulig av dere som er en bedre kokk enn meg selv til å komme med både råd og tips til hvordan jeg kan lykkes litt bedre i neste utgave av “Aylars kjøkkenhjørne” som jeg føler ikke ligger mer enn en liten magesekk unna. Eventuelt om du er en hyggelig og søt jente så kommer jeg neppe til å si nei takk hvis du vil ta turen til Oppdal forså å gi meg et aldri så lite kurs eller fem.
Det var en gang for ikke så alt for mange år siden hvor det helt klart rant litt for mye klaging ned de såkalte blogg-veggene. En tid hvor det aller meste føltes skrekkelig meningsløst i en alt for lang periode. En tid hvor hodet mitt var skremmende forurenset med giftige tanker om at alt og alle misliker meg STERKT og ikke egentlig vil ha noe med meg å gjøre, og hvor jeg mer eller mindre hadde lagt meg selv og det aller meste rundt omkring for hat.
Sånn er det heldigvis ikke lengre i dag (med unntak av en veldig sjelden og kort enkelt-periode en gang i blant), og jeg håper at det aldri i verdens land og rike blir så ille igjen. Men selv om jeg egentlig er ganske fornøyd med det aller meste nå så er det alltids NOE som kan bedre seg likevel. Men akkurat sånn her og nå er det heller noe annet som preger mine tanker litt mer enn ting som kan og bør forandres på.
For i skrivende stund føler jeg det er en stund siden sist jeg følte på noe særlig til mestringsfølelse igjen. En følelse som for oss mennesker faktisk er ganske mye viktigere enn det mange der ute skulle tro. Jeg har lyst til å oppleve noe litt utenfor det som stort sett er min normale hverdag igjen. Det trenger ikke nødvendigvis være en ny vane, det kan godt være en en-gangs-opplevelse. Men hva? DET er det store spørsmålet.
– Bildet er tatt av Rune Heggvoll.
Heldigvis så er jeg ikke lengre den personen som stort sett holder meg innenfor komfortsona (eller asperger-land som man også skal få lov å kalle det) i frykt for alt det skumle som KAN dukke opp dersom jeg beveger meg litt på utsiden. Det føler jeg at jeg har bevist mange nok ganger nå for både dere, og ikke minst meg selv. Så samme hva jeg måtte finne på etterhvert, så skal nok ikke det bli noe særlig til hinder. Den største utfordringen her og nå er egentlig bare å finne ut hva jeg har mest lyst til. For jeg kan oppnå absolutt hva jeg vil her i livet, bare jeg gidder å motivere meg godt nok.
Og sånn umiddelbart så dukker det faktisk opp et par potensielle planer, ting jeg både håper og tror kan bli realitet om ikke alt for kjempelenge. Ikke riktig enda, men snart. Må “bare” spare bittelitt penger først, samt forhøre meg litt her og der. Og ja, jeg snakker om å ta meg en tur til et eller annet sted jeg-vet-ikke-helt-hvor igjen. Men av en og annen grunn så føler jeg at jeg fortsatt kan legge til ihvertfall en eller annen ting til nå på listen over et og annet jeg håper på at jeg SKAL oppleve i løpet av dette året. For å reise bort har jeg jo allerede gjort et par ganger nå. Det er jo ikke noe som er helt nytt for meg lengre. Og det er først og fremst DET som er greia, jeg vil oppleve noe helt splitter nytt igjen nå!!!
Ah, og mens vi/ jeg er sånn noen lunde inne på det – Dersom jeg hadde hatt noe splitter pine superkonkret i tankene nå hadde det kanskje vært lurest å ikke fortelle noen om det før jeg hadde vært mer eller mindre skråsikker på at det faktisk blir gjennomført. For, jeg mener, det har jo vært tilfeller et par ganger for mye nå at jeg har snakket litt for høyt og litt for lenge om et eller annet jeg har tenkt å fikse, men som inntil videre ikke har blitt noe av i praksis. Noen som husker den boka jeg skrev om for et par år siden, liksom?
– Bildet er tatt av Rune Heggvoll.
Men en ting kan jeg love. Ikke først og fremst love dere, men meg selv. Jeg er langt i fra ferdig med å utfordre meg selv og livets rariteter enda. Jeg vet ikke helt hvor neste tog stopper, men det jeg derimot kan fortelle med en høyst sikkerhet, denne karen har ikke tenkt å bli værende på denne stasjonen stort lengre nå. Så da kokes alt til syvende og sist ned til følgende spørsmål – hvor går veien videre?
Har du noe du ønsker å få oppleve i løpet av en ikke alt for fjern fremtid?
Det sies at jula varer helt til påske, men etter å ha tatt meg en tur ut og handlet litt i dag så vet jeg ikke helt jeg. Det virker ihvertfall ikke som butikk-jula har livets rett helt til den berømte harepusen kommer, for når jeg var ute shoppet litt i ste begynte det jammen å bli noe tomt. Og det ble ikke stort bedre etter at jeg hadde gjort fra meg, for tror du ikke at jeg lot meg friste av det faktum av at så og si alt selges vekk for 50% nå? Jeg mener; hvem er jeg til å si nei når butikkene spør om hjelp til å rydde liksom? Jeg sier det igjen, jeg – Hvem er jeg?
Ah, og forresten. Jeg har visst enda litt flere godsaker å vise dere i dag jeg. Hmm? Ah, nei. Det er IKKE wienerbrødet mitt jeg har tenkt å ta frem igjen denne gangen. For altså.. Sånn i romjula en gang fant jeg det for godt å slå til på et tilbud jeg så at cdon hadde der og da på “Assassin′s Creed: The Ezio Collection” som kom ut på PS4 i fjor høst. Jeg har fra før av alle de tre spillene denne “pakka” inneholder på PS3, men som den grafikk-elskeren og trophy-jegeren jeg er, så.. Ja, det ble altså til at jeg nok en gang ikke klarte å la være. Og i dag kom det, sammen med første sesong av “Fear the Walking Dead” som jeg også tenkte jeg kunne unne meg å eie.
Sånn. Da har jeg ikke noe mer igjen på lager som måtte være av nevneverdig interesse for noen som helst i denne gang. Eller, det vil si.. For det er faktisk en liten, mellomstor ting til.. Hmm.. Nei, dere får heller ha det til gode. Til dere hører fra meg – SE HVA SOM SKJER! 😀
Og DER var visst bloggpausen min i likhet med det elskverdige 2016 ENDELIG over. Hallo alle sammen!! Har dere hatt en fin jul? Har ikke nyttårsaften vært så aller verst?.. Hmm. Til samtlige av dere eventuelt måtte finne på å svare i kommentarfeltet lengre nede (i tilfelle blogg er nytt for deg) kan jeg ikke gjøre stort annet enn å svare for min egen del: Jeg har hatt det helt greit i jula.
Faktisk har dette vært den første jula på veldig mange år hvor jeg ikke har kjent på noe depresjon, eller følelse av ensomhet i hele tatt – til tross for at jeg faktisk har vært helt alene hele jula. Og jeg har hatt en ok nyttårsaften. Sov for det meste på dagtid og hey – hvis jeg sier noe særlig mer nå blir det som å spoilere den fantastiske videobloggen jeg har laget for dere for et par timer siden! 😀
Har du hatt en allright nyttårsaften? Har du noen forsetter for dette nye året?
Det sies at det er ikke hvordan man har det som først og fremst betyr noe, men hvordan man tar det. Det sies at det er ikke hvor mange ganger man faller som virkelig teller, men hvor mange ganger man klarer å reise seg igjen. I løpet av et levd liv skal du høre så mye at det nesten er like før øra faller av. Klisjeer. Ord og uttrykk som til tider kan virke så latterlige at man vet ikke hva.
I løpet av 25 år har jeg støtt på mange forskjellige mennesker. Mennesker jeg først og fremst har fryktet, og/ eller på et eller annet tidspunkt mislikt så intenst at jeg på mitt verste har ønsket dem død. Mennesker jeg en eller annen gang så på som ekte venner, men som senere skulle vise seg å være den giftige slangen i paradiset. Mennesker som en gang sto meg ganske nær, men likevel ikke nær nok til at de står ved min side i dag. Mennesker som en gang sto meg alt for nær, faktisk så nær at brente seg på det forså å rømme sin vei.
Men.. På veien har jeg også støtt borti noen få som til tross for hvor varmt det har blitt, til tross for hvor urimelig mitt innerste inferno har vært til tider likevel ikke har “stukket av”. Folk som har holdt ut mine demoner i langt mer enn “bare” et års tid nå, av årsaker jeg ikke helt vet hva er. Men jeg antar at det ikke har så mye å si i det store bildet. At det viktigste er ikke hvorfor de har valgt å bli, men at de tross alt er mine venner. Venner jeg aldri har tatt forgitt, men likevel er så heldig å ha. Mot alle odds.
For drøyt et år siden lå jeg for det meste rett ut i sofaen, syk for første gang på lenge. Ikke noe alvorlig, selv om det det føltes som jeg skulle dø der og da. Forkjølelse er ingen spøk. Selv om.. Jeg kan godt le litt av det i dag. Uansett.. Bitter og angrende lå jeg der og så tilbake på året som hadde vært. Alt jeg skulle gjort, men som heller ikke denne gangen ble noe av. Tenkte tilbake på alle gangene jeg burde holdt meg for god for noe, men ikke helt hadde klart å holde igjen. Alle feilene, alle tabbene. Og vips så føltes det ut som det som egentlig alt i alt var et helt okei år var blitt et av de verste på lenge, til tross for at det faktisk var mye bra det året også. Sammenlignet med andre år hadde jeg lang færre alvorlige deppe-dager. Bare for å nevne noe.
Og nå sitter jeg her igjen. Alene i min egen sofa, alene i en viss dose av ensomhet. Og når sant skal sies kunne vel også 2016 ha vært bedre på en del måter. Gud og hvermann skal vite at jeg ikke er helt fornøyd med alt nå heller. I løpet av det siste året har jeg hatt en rekke planer som aldri ble noe av, ene og alene fordi jeg ikke har vært sterk nok til å gjennomføre de når diverse fristelser har dukket opp og distrahert meg. Jeg har også hatt dager hvor jeg mildt sagt har vært sint og frustrert fordi jeg igjen har følt på svik fra enda et par som gjentatte ganger har sagt “at de ikke lar seg skremme så lett”, men som likevel endte opp med å smelle igjen døra, forså låse og kaste nøkkelen når jeg på et tidspunkt klarte å tråkke dem litt på tærne.
Men det som nok har preget meg mest likevel dette året var da jeg fikk høre at et av de snilleste menneskene jeg noen gang har vært borti ever ikke er blant oss lengre. Et medmenneske som jeg i motsetning til… Vel, faktisk alle andre jeg kan komme på å ha støtt borti på livets vei aldri kom med ren klaging. Og joda, hun kunne klage om et og annet hun også, så absolutt, men på en eller annen måte klarte hun alltid å følge opp med et og annet spøkefullt sånn ikke veldig lenge etterpå. Et medmenneske som i motsetning til meg selv faktisk ønsket å bli gammel i denne verden. Denne syke, syke verden. Men som likevel, til tross for all verdens livsglede.. Til tross for en uendelig mengde godhet og varme likevel knapt ble 20 år ung.
Siden Camilla gikk bort har jeg prøvd å finne svar på hvorfor dette skjedde. Så brått, så utav det blå. Jeg føler enda ikke at jeg sitter med noe endelig svar, men når det igjen er sagt sitter jeg ikke her uten noen formeninger i hele tatt. Det kan hende jeg tar feil. Det kan hende det faktisk er en mening med alt som skjer. Men per dags dato så er det eneste jeg klarer å føle meg mest sikker på følgende – Livet er random. Man kan aldri vite når man snakker med noen for aller siste gang. Det som er hverdag for noen i dag kan i løpet av et millisekund bli byttet ut med noe helt annet dagen etter. Alt forandrer seg, samtidig som det forblir det samme. Vel, mer, eller mindre.
Og nå skal jeg atter en gang være helt ærlige med dere. Jeg er spent på hva fremtiden bringer med seg. Det er flere ting der fremme jeg frykter, men samtidig så vil jeg ikke dømme den uten at den har fått en sjanse. Og apropos de klisjeene jeg kom til å nevne lengre oppe… Her har dere en til: Livet! For ja, sammenlignet med klisjeer er også livet noe vi kan bli mektig lei av til tider. Noen ganger kan det være så latterlig teit at man ikke vet om man skal grine eller le. Eventuelt le til man griner.. Eventuelt det motsatte.
Og akkurat som livet vet jeg akkurat her og nå ikke helt hvordan dette innlegget skal ende. For å være ærlig så hadde jeg opprinnelig “ingenting” å skrive om når jeg i ste åpnet blogg.no, i håp om å skrive det som nå skal vise seg å bli årets innlegg nummer 100! Og akkurat som det siste året som nå snart er over så er det også et og annet med dette innlegget jeg helt sikkert kunne ha gjort bedre. Men likevel, til tross for alt kaoset så føler jeg at det ikke har blitt så aller verst. Og vil dere forresten høre om en ting til som er random? Leverpostei.
Jeg skal straks ta og takke for meg, sånn for denne gang. Når jeg igjen måtte finne på å blogge vet jeg akkurat like lite om som hva som venter seg de neste dagene rent generelt. Jeg har en følelse på at dette kan bli mitt aller siste innlegg for i år, og jeg kan selvfølgelig ta feil, men i tilfelle jeg nå har rett for en gangs skyld så vil jeg herved benytte muligheten til å takke alle sammen som ikke bare har giddet å lese dette ene innlegget, men som generelt har fulgt med på meg og støttet bloggen gjennom gode og mindre gode innlegg. Tusen takk skal dere ha, og jeg håper dere vil titte innom neste år også 🙂
Sånn. Da var det nesten helt slutt for denne gang, men.. For et par linjer siden innså jeg omsider hva som ville vært en passelig måte å avslutte på. Kjære Camilla, hvor enn du måtte være akkurat nå, denne er til deg:
Så var det visst igjen på tide å skrive litt om prioriteringer, kosthold, søvn og angst igjen. Ikke helt favoritt-innleggene mine å skrive, men av visse grunner føler jeg at jeg likevel bør ta opp denne tråden igjen her nå. For natt til i dag hadde jeg en aldri så liten tur ned i kjelleren igjen. Ikke den depressive kjelleren, jeg var forsåvidt innom det rommet også på et tidspunkt, men det rommet jeg ble værende mest i denne gangen var det ikke fult så attraktive “tom for krefter”-rommet. Og det er flere grunner til at jeg ble kastet ned dit igjen nå. En av årsakene er at jeg generelt har kjempet og slitt for å beholde en noen lunde grei nattesøvn de siste ukene, noe jeg bare så vidt har vært i stand til å klare. Som nevnt før er jeg generelt ganske sensitiv for lyder som ikke kommer fra meg selv. Noen ganger kan bare tikkinga fra klokka på soverommet være nok til at jeg ikke får til å koble ut. Så denne uken har jeg bestemt meg for å prøve å gjøre noe med dette. Jeg har nemlig gått til anskaffelse for noen ørepropper fra orepropper.no…
Jeg har nå brukt disse øreproppene totalt to ganger. De stenger ikke ut alt (noe som heller ikke er meningen i tilfelle brann osv.), men de demper ihvertfall sånn omtrent 32 db, så da slipper jeg ihvertfall tikkinga fra soveromsklokka. Så for de periodene jeg nå er våken om dagen, mens jeg sover om natta så ser det ihvertfall litt lysere ut. Men nå er jo min situasjon slik at jeg aldri helt har klart å holde på en fast døgnrytme særlig lenge, så med andre ord er det andre lyder som er mer aktuelle på dagtid som dog er enda høyere som så, og dermed også enda hardere å ignorere. Sitter nå og vurderer om dette skal bli noe av det første jeg tar opp med terapeuten min når vi møtes igjen på nyåret, i håp om at hun kanskje kan henvise meg til en psykolog eller noe som kan hjelpe meg med disse utfordringene. Men vi får se, før den tid får jeg ihvertfall så godt jeg kan prøve å trene litt mer på egenhånd med de nye proppene. For selv om de ikke hjelper 100% så hjelper de ihvertfall noe. Bakdelen med disse er først og fremst at de er litt ubehagelige å ha i ørene, men mulig det bare er en vanesak jeg kan klare å venne meg til om en stund.
Men nå er det som nevnt tidligere ikke bare søvnen jeg fremdeles har å stri med. Spesielt den siste uken har jeg vært ganske dårlig på å spise særlig jevnlig igjen. I går var det eneste jeg fikk i meg fire brødskiver, tre kopper te (med to t-skje sukker per kopp), en boks energidrikke, et saftglass, og mot slutten en bolle med noen kjøttboller og maccaroni før jeg gikk og la meg. Og dessverre er dette ganske representativt for hvordan jeg har “levd” de siste dagene. Jeg har nok en gang klart å underernært meg selv, samtidig som jeg har fått i meg litt for mye sukker, koffein og taurin. I tillegg har dagene vært nokså ensformige når det kommer til aktivitet også da det stort sett har gått i lange, lange timer med Watch_Dogs 2 og utenom litt rengjøring i heimen der og da, ikke så mye annet… Vært veldig dårlig på å ta kontakt med vennene mine igjen nå, bare for å nevne noe.
Og med slike uvaner og utfordringer over lengre tid skjedde det som bare måtte skje igjen i natt – Jeg fikk brått et veldig ubehagelig innfall av angst, en ikke helt ubetydelig følelse av tomhet og sist, men ikke minst en ganske tilstedeværende dødsangst.. Som de fasteste av dere sikkert vet er ikke dette første gangen, men det begynner å bli en god stund siden sist. Og takk for det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å forklare best mulig hvordan det føles når kropp og sjel går gjennom disse utingene jeg var gjennom noen timer i natt, annet enn at det føles ut som kroppen er blitt overbelastet av energi, samtidig som flere deler av psyken plutselig er slått av. Og da spesielt den delen av hjernen som gjør at man er i stand til å tenke positivt og rasjonelt.
Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig syns er verst når slikt først skjer. For jeg er helt klart ikke noe stor fan av den delen som gjør at jeg plutselig ikke føler jeg har særlig kontroll over verken kropp eller sinn lengre, og at jeg på et tidspunkt føler at jeg er helt, fullstendig ribbet for alt som har med mental energi og gnist å gjøre. Men jeg tror nok likevel at den plutselige angsten som så brått dukker opp er det jeg syns er verst. Spesielt når man føler seg så sikker på at nå er det slutt, nå kommer jeg til å dø om hvert øyeblikk. For det følte jeg på igjen i natt.
Heldigvis så gikk det hele ganske så bra denne gangen også. Jeg lever visst fortsatt, og hvis jeg skal få lov til å være litt positiv igjen så har det jo kommet noe godt ut av det nå i ettermiddag. For etter at jeg sto opp i dag, så tok jeg først og ga deler av kjøkkenet en omgang med vann og såpe, før jeg ruslet meg avgårde til Kiwi for å handle inn litt mat. Sunn og variert mat. Okei, nå er ikke problemet først og fremst at jeg har spist så usunt i det siste, for det føler jeg ikke at jeg har. Det er mer det at det har gått veeeldig lang tid mellom hvert måltid, samt at jeg jo også har kombinert dette med litt for mye koffein og etc… Enyway.. Nå er ihvertfall planen å ta meg litt mer sammen igjen, spise jevnligere og litt mer variert. Mulig jeg må sette opp alarm på mobilen som minner meg på dette før jeg blir helt spist opp av en og annen lidenskap jeg har, som f.eks gaming xD
Forhåpentligvis er det nok en gang lenge til dette nå måtte gjenta seg igjen. Kan faktisk ikke huske når dette skjedde sist. Det kan hende at jeg hadde et lignende innfall tidlig i vår, men da var det isåfall et innfall som varte noe kortere, og som var av en mindre porsjon enn det krasjet jeg altså klarte å bli utsatt for i natt…
Mine damer og herrer, gentlewomans and securitas – ENDELIG er den her! Videoen jeg har slitt sånn med å få ut de siste timene da pcen min stadig har funnet det for godt å krasje så og si hver gang rendre-prosessen har nådd ca 30%.. Men som den evige optimisten jeg er ga jeg heller ikke opp denne gangen, så nå skal dere endelig få lov til å se i splitter pine levende bilder hva jeg var og handlet på Rema 1000 i går kveld. Også kan det hende at jeg har en liten bonus-“overraskelse” mot slutten 😀
C Noir – denne videoen er kanskje spesielt laget for deg som takk for fast bloggfølge den siste tiden!
