Også var jeg her igjen da, godt plantet i favoritt-hjørnet mitt, klar for å skrive nok et innlegg om favoritt-hotellet mitt – Hotel Cæsar. I desember kan man trygt si at jeg var i en ikke helt ubetydelig sørgemodus når det kom til nettopp dette flotte hotellet. Ikke bare hadde Tv2 valgt å stenge det, men TIMESVIS med kostbare minner ble bare begravet og gjemt vekk fra fansen i samme slengen. Altså de 25 første sesongene (som jeg tror tilsvarer ca. 1800 episoder) ble tatt vekk fra Tv Sumo.
Men heldigvis har nå Tv2 og produsentene for Hotel Cæsar kommet til enighet om å grave opp igjen disse episodene, forså å legge de ut på nytt. Og med tanke på hvor SINNSYKT mange som har sendt inn klager den siste måneden så har jeg i grunn de siste par ukene gått rundt og tenkt at dette comebacket nesten ville vært helt unngåelig. Eller med andre ord: Det skulle bare mangle. Og ikke “bare” er disse sesongene nå tilbake der de hører hjemme, men samtlige av de nyere sesongene har også fått forlenget sin “levetid”. Per dags dato ser det nå ihvertfall ut til at absolutt ALLE episodene vil være tilgjengelig til MINST 31. desember 2027. Altså i 10 år til! DET er noe å feire det!! <3
Og for MEG er dette en gladnyhet som understreker minst to viktige ting. For det første: Det nytter å si fra! Og nummer 2: Samme hvor mørkt det enn måtte se ut til tider så vil ting STORT SETT ordne seg til slutt..
Nå er det igrunn “bare” en ting som gjenstår, og det er å få produksjonen av Hotel Cæsar opp og stå igjen. For selv om “folk flest” nå ser ut til å ha gitt opp dette håpet, så vil jeg for alltid være litt som Astrid var i forhold til sin sønn Hugo i de aller første sesongene: Jeg vil ALDRI gi opp håpet om at hotellet mitt en dag vil reise seg opp fra “de døde”, og komme tilbake til meg og gi meg nye, uerstattelige minner, og fra den dagen være ved min side til jeg en vakker dag ligger rett ut.
Jeg har en aldri så liten kunngjøring å komme med, og jeg har denne gang ikke tenkt å gå rundt grøtfatet med en unødvendig lang innledning så derfor hopper jeg bare rett i høyet med det samme: Jeg er forelsket. Ja, dere leste helt riktig, jeg Aylar Von Kuklinski har nok en gang gått hen å forelsket meg. Og denne gangen har jeg valgt å gi en del av mitt hjerte til en danske, nærmere bestemt den noe utradisjonelle lærerinnen Rita fra tv-serien med samme navn.
Og hvordan skjedde så dette? Jo, nå skal dere høre.. På tirsdag befant jeg meg nok en gang i den situasjonen at jeg hadde ordnet meg noe mat, men at jeg hadde “ingenting” å se på. Så da gikk jeg først inn på Tv2 Sumo forså å bla meg litt frem og tilbake der, og bestemte meg så for å gi den amerikanske komediefilmen “Bad Moms” en sjanse. Men nå er realiteten en gang den at Sumo går litt tregt for tiden. Ting har en tendens til å fryse litt opp, samtidig som bildekvaliteten fra tid til annen bestemmer seg for å gå litt rundt i tåken.. Er sånn passe lei av det nå.. *kremt, kremt*
Enyway! – etter at jeg til slutt ga opp Tv2 Sumo (sånn der og da) så bestemte jeg meg for å heller sjekke ut hvor landet ligger hos Netflix for tiden. Og HELDIGVIS så ser det ikke ut som Netflix har de samme utfordringene som det Sumo nå har. For da “Bad Moms” på Sumo ikke funket sånn veldig bra bestemte jeg meg omsider for å finne ut om den danske drama/ komedie-serien “Rita” på Netflix (note to myself: Jeg tror folk har fått med seg det nå..) kunne være noe for meg, og for å si det sånn: jeg ELSKER Rita! <3
I skrivende stund har jeg akkurat sett ferdig episode fem fra sesong 1. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å bare ta av meg headsettet for alle de flotte menneskene som har bidratt i å produsere denne serien. Først og fremst er dette en serie som er UTROLIG GODT skrevet. Her snakker vi virkelig om en serie som tør å ta opp en del ukoselige og sårbare tema på en ordentlig, hjertevarm og seriøs måte, SAMTIDIG som den også mestrer å være underholdende i samme slengen.
Også føler jeg at jeg nå også må gi noe cred til de fantastiske skuespillerne, og da særlig til den fantastiske Mille Dinesen som etter min mening ER(!) Rita. Nå vet jeg forsåvidt fint lite om til Mille Dinesen annet enn at det altså er hun som spiller Rita i denne serien, så for alt jeg vet kan det hende at hun i virkeligheten er den rake motsetningen av sin rollekarakter, og hvis DET skulle være tilfelle, ja da er hun I HVERTFALL en fantastisk skuespiller. For det skal en del til å spille en rolle SÅ innmari troverdig, tenker jeg.
Men, tenker noen av dere sikkert nå, HVA er det med Rita som gjør at jeg digger henne sånn? Vel, for det første så sier hun akkurat hva hun mener. I stede for å si det hun tenker at folk vil høre så velger hun heller å si ting som de er. Og særlig i en verden hvor det nå virker som de fleste nesten ikke gjør annet enn å si og “mene” som “alle andre”, fordi det til syvende og sist virker tryggest, så vil jeg bare få sagt at jeg syns det er UTROLIG befriende når jeg først “støter borti” noen som gjør det stikk motsatte: Noen som tør å tenke selv. Noen som våger å skille seg ut. Noen som våger å være litt politisk ukorrekt. Noen som ikke dømmer andre utifra verken sine egne, eller andres fordommer. Og akkurat et slikt vesen er altså Rita.
På flere måter sitter jeg nå og tenker at jeg og Rita har en del til felles. SAMTIDIG som jeg også fra tid til annen tar meg selv i å tenke at jeg skulle ønske at jeg var litt mer lik henne enn hva jeg føler jeg er i dag, litt paradoksalt i grunn da “Rita” altså er en serie som i veldig stor grad handler om det å nettopp være seg selv.. Men altså. Bare for å få sagt det også: Jeg er veldig fornøyd med å være Aylar Von Kuklinski. Til syvende og sist ER jeg allerede den jeg nå vil være, altså meg selv. Men det jeg mener er at Rita har en del egenskaper, og en del mot, som jeg forsåvidt også har NOE av, men som jeg skulle ønske at jeg hadde enda MERE av. Altså, det er et par sider og egenskaper i meg som jeg skulle ønske var enda litt sterkere enn de allerede er per her og nå.
Så ja, da har jeg vel fått fortalt dere det jeg ville fortelle dere i kveld, og vel så det egentlig. Jeg har nylig begynt på den danske tv-serien “Rita”, og jeg angrer på ingen måte at jeg omsider ga serien en sjanse. Det er en VANVITTIG bra serie med god humor, en rekke interessante situasjoner som jeg er overbevist om at vi alle kan kjenne oss igjen i enten man er 15, 30 eller 80 for den saks skyld. En serie som jeg helt alvorlig mener har noe for alle og enhver, selv om den dog kanskje ikke er noe for alle og enhver. Men hva er vel det?
For en ukes tid siden blogget jeg et lengre innlegg bestående av diverse musikk-videoer som jeg nesten syntes at alle og enhver Manson-fan burde ha fått med seg, og som jeg også hadde et håp om kanskje kunne frelse et par nye fans, selv om “frelse” kanskje ikke akkurat er helt det rette ordet i denne sammenhengen. Når jeg så så meg ferdig med dette innlegget hadde jeg opprinnelig ikke tenkt å dele noen flere musikk-videoer med dere på en stund, før akkurat her og nå.
Jeg skal være ærlig som jeg pleier å være. Jeg har ganske nylig stått opp. Og jeg har startet dagen slik som jeg pleier, nemlig med å scrolle opp og ned på mobilen i håp om å finne noe nytt, noe spennende, noe rart, noe amazing. Og stort sett så klarer jeg bare å få napp på en av disse tingene. Men nå i formiddag fikk jeg nesten ikke opp snøret mitt i heletatt fordi det jeg fikk på kroken var nemlig en temmelig heavy kombinasjon av ALLE disse fire tingene, og mer til.
Mine damer og herrer. Troende og ikke troende. Hvite og ikke fult så hvite. DETTE er den siste musikk-videoen til Marilyn Fucking Manson, og gjett hva, Johnny Fucking Depp har joinet festen!!
You say GOD, I say SAY10!!!!:
Er ikke Depp og Manson bare utrolig søte sammen? <3
På fredag skjer omsider det som en hel del tapte sjeler der ute, inkludert meg selv, har ventet ganske lenge på – Marilyn Mansons tiende studioalbum “Say10” “Heaven Upside Down” skal endelig få komme ut i friskluft. Men, nå er det kanskje flere av dere som tenker. “Hvem er Marilyn Manson?”. Og for de av dere som måtte tenke det, jeg klandrer absolutt ingen av dere. Det er ikke akkurat slik at vi har hørt så mye fra denne mannen(?) de senere årene. Særlig ungdommer i dag vet heller hvem Pewdiepie er, enn Marilyn Manson liksom.
Men det var en tid hvor ALLE visste hvem Marilyn Manson var. For da jeg vokste opp var det helt uunngåelig. Er du man født sånn på midten av 90-tallet eller tidligere, ja så har du hørt om Marilyn Manson. Ferdig snakka. Men samme når du enn måtte være født, hvor du kommer fra, hvor du har vokst opp også videre: Jeg har nå tenkt å ta dere med på en aldri så liten reise frem og tilbake i tid. Eller som gymlæreren min pleide å skrike helt i starten av treningsøkta “nå tar vi oppvarmingen dere!”. Så kjære alle unge og gamle lesere, DETTE er Marilyn Manson:
Sånn! Da antar jeg at jeg har gjort min jobb. Nå er resten opp til smaksløkene deres, liker dere det dere hører og ser så er det selvfølgelig lite som hadde gjort meg mer glad enn det. Eller.. Når sant skal sies så kommer jeg vel egentlig på EN HEL DEL som faktisk gjort meg mye mer tilfreds, men.. Og hvis dere ikke liker det selv etter å ha hørt/ sett gjennom fem av disse videoene, ja så er dere igrunn litt teite og det er sannsynligvis ikke noe håp for dere at all.. Men igjen, vi er alle fortapte her vi sitter, så jeg ville ikke tatt det så tungt hvis jeg var dere. Noe jeg ikke er.
Og ehm, ja – Mulig noen av dere nå tenker at det hadde vært fint med en advarsel eller tre sånn på forhånd, og at samtlige nå har fått traumer tatovert langt inn i sjela for livstid, og til de av dere det eventuelt måtte gjelde: Sorry, not sorry. Har dere først tatt den avgjørelsen å være en del av det store internettet, ja så må man egentlig bare regne med såpass! xD
Noen ganger skjer det at man nærmest snubler over gode serier som har dukket opp fra mer eller mindre det store intet. For meg har det skjedd bare oftere og oftere nå da særlig Netflix og HBO spyr ut den ene fantastiske kvalitetsserien etter den andre. Så for å si det sånn, hvis noen i 2017 påstår at han (eller hun) har absolutt ingenting å se på så er det enten sånn at vedkommende lyver, at vedkommende er temmelig uinformert, ELLER så sliter vedkommende med det økonomiske og/ eller har dårlig nett. For man kan si mye rart om 2017, men mangel på god og bred tv-underholdning er ikke lengre et faktum. Og det er helt uavhengig av hva slags smak man måtte ha.
Nå i kveld tenkte jeg at jeg skulle ta en titt på et av Netflix sine nye satsinger, “Atypical”. En serie på totalt 8 30-minutters episoder som handler om den unge fyren Sam Gardner (spilt av Keir Gilchrist) som er autist. Hvilken diagnose det faktisk er han har innenfor det vide autisme spekteret er ikke blitt nevnt noe sted foreløpig av det jeg har sett eller hørt, og det er en mulighet at skaperne av denne serien heller ikke har “gitt han” en noe mer spesifikk diagnose, sånn for å være på den mer sikre siden når det kommer til å ikke “tråkke noen på tærne”. Men for å si det sånn, det er ikke utenkelig at Sam kan ha aspergers syndrom.
Men ja, jo. Nå har jeg altså bare sett den første episoden av denne serien, så jeg har ikke så alt for mye å si dere enda. Men det jeg derimot KAN si er at jeg liker det jeg har sett til nå ganske så godt. Jeg kjenner meg en god del igjen i noe av det som Sam har å stri med, samtidig som det også er et og annet som jeg ikke kjenner meg like mye igjen i. Men enn så lenge er det ingenting jeg ikke kjenner meg igjen i i hele tatt. Den største forskjellen jeg har plukket opp hittil er nok at jeg er flinkere til å forstå når folk bruker humor, sarkasme og ironi enn det Sam er i stand til foreløpig i serien. Samt at jeg tuller og er sarkastisk en hel del selv, noe Sam ihvertfall foreløpig ikke har begynt med.
Alt i alt likte jeg episode 1 veldig godt og jeg gleder meg til å kunne gå løs på de syv resterende episodene. Jeg liker de aller fleste av karakterene som jeg har blitt introdusert for til nå, og det er ikke bare Sam jeg kan relatere til der og da for å si det sånn. Nei, kort fortalt så syns jeg at Atypical har et flott og fargerikt karakter-galleri, og jeg er spent på hva som vil skje med disse forskjellige skikkelsene etterhvert som jeg kommer meg lengre i serien. Jeg bryr meg om de aller fleste, så der har jeg ingenting å utsette.
Ah, også var det en ting til jeg gjerne vil nevne. Hovedpersonen Sam har som sagt en eller annen diagnose innenfor autismen. Nå er det ikke første gang at en film eller serie har med en karakter som er autistisk, og i veldig mange filmer eller serier med en og annen autistisk karakter så har gjerne disse skikkelsene en tendens til å fremstå veldig stereotypiske. Det føler jeg derimot ikke er tilfellet her da jeg som sagt kan relatere til Sam på mer enn bare en måte, for å si det sånn.
Så ja, hvis du skulle ha litt tid til overs og du har Netflix tilgjengelig så vil jeg så absolutt anbefale dere å gi Atypcal en sjanse, enten dere har en eller annen diagnose innenfor autismen selv, dere kjenner noen som er autistisk, eller dere ganske enkelt bare setter pris på gode og flotte serier.
Helt ærlig så burde jeg vel egentlig ha funnet senga nå. Eller, jeg vet jo hvor den er, jeg har bare ikke giddet å lagt meg i den riktig enda. Tenkte jeg skulle det for 5-10 minutter siden, men så dukket det opp noe, igjen. Nemlig den aller siste høst-promoen til Hotel Cæsar. Altså – den aller siste promoen som serien kommer til å publisere noen gang.
For som kjent så er jo hotellet godt inn i sin aller siste sesong nå, dessverre.. Enyway, det er ikke noe grunn til å gråte så alt for mye over akkurat det riktig enda, for frem til midten av desember skal vi som ihvertfall har råd til det få servert både det ene og det andre av heftig dramaturgi, se bare på dette her:
Her snakker vi heftige greier altså. Til alle dere som helt har sluttet å se på serien, og som heller ikke har tenkt å ta det opp igjen etter å ha sett på denne videoen her – SKAM DERE!! Retten og sletten.. Retten. Og. Sletten.
Vel, ja, nå tror jeg altså at jeg skal gå og lade batteriene litt. Har sittet og vurdert litt om jeg skal holde meg våken helt til Game of Thrones i natt, men har kommet frem til at jeg heller tar sjansen på å se episoden i morgen en gang, og at det går helt fint uten at jeg får slengt noen spoilere i trynet før jeg altså har sett den siste episoden selv.
Jeg er en mann med til tider ganske så store ambisjoner. Ja noen ganger er de faktisk såpass enorme at jeg simpelthen blir straffen av verdenssamfunnet ved at det tar og kapper av meg hodet. Og når DET først skjer må jeg ta kraftig sammen det som eventuelt måtte være igjen av kroppen min for at jeg i hele tatt skal ha sjans for å finne det igjen, plukke det opp, forså å få satt det tilbake på sin rettmessige plass. Og jeg spør: Er det rart jeg er som jeg har blitt?
Vel, i dag er det igjen en viss fare for at jeg etter en liten stund må løpe langs det blodige samlebåndet som en hodeløs kylling i slakterens egen garasje. For det jeg skal prøve meg på nå er nærmest en helt umulig oppgave å gjennomføre i praksis, men den MÅ gjøres. Som den gamle rockebloggeren jeg tross alt er – for ikke å snakke om MEDMENNESKET, så er det simpelthen min plikt..
Hva da – tenker du kanskje? Jo det skal jeg fortelle deg. Her og nå skal jeg rett og slett ta deg med inn i sjokkrockens stolte skattekammer, forså å vise dere en av de flotteste diamantene og edelstenene som noensinne er blitt skapt av sjokkrockens egen far – yes, jeg snakker selvfølgelig om ingen andre enn Alice Cooper. PAPPAEN til Marilyn Manson og Ozzy Osbourne, bare for å nevne noe.
Og BTW: Dette er IKKE en toppliste av noe slag, for det å rangere Mr. Coopers skatter etter tur og orden er rett og slett noe jeg mener ikke lar seg gjøre da det er så jævlig mange av dem. Liksom, mannen har gitt ut hele 27 studioalbum. TJUESYV FUCKINGS STUDIOALBUM!! Så… Det dere nå skal få er i stede en “liste” over 20 IKKE-RANGERTE Alice Cooper-låter som jeg mener og syns at dere ALLE bør ha hørt før dere en vakker dag triller pent og stille ned i grava.
1. Hello Hooray
2. Poison
3. Hey Stoopid
4. Wish I Were Born In Beverly Hills
5. Chop, Chop, Chop
6. I Love The Dead
7. Dead Babies
8. King Of The Silver Screen
9. How You Gonna See Me Now
10. What Baby Wants
11. No More Mr. Nice Guy
12. Lost In America
13. Welcome To My Nightmare
14. Dont Talk Old To Me
15. Go To Hell
16. Schools Out
17. Brutal Planet
18. Lullaby
19. Steven
20. Inmates (We′re All Crazy)
PUH!!! Ja, det var rett og slett det det. Gudene skal vite at jeg løp en hel del frem og tilbake nå mens jeg gjorde så godt jeg kunne i å velge de “riktige” sangene for dere. Opprinnelig var det meningen at jeg bare skulle gi dere 10 låter å sutte på, men det greide jeg rett og slett ikke. Så da ble det altså 20 som skulle bli det magiske tallet denne gangen. Egentlig så tenker jeg nå at dette innlegget godt kunne fått med ihvertfall ti sanger til, men samtidig så innser jeg at jeg hadde nok følt at noe hadde manglet da også.. xD Så før jeg ender opp med å anbefale dere ALT som Mr. Cooper noen sinne har skvist ut, så tror jeg at jeg faktisk skal gi meg nå.
Eller.. Tja, ja, jo, det kan jeg forsåvidt gjøre.. Smarte hjernen! ^^ Du.. Dere… Hvis dere fremdeles skulle være tørst etter flere Alice Cooper-tips, så må dere gjerne ta en titt på den stadig lengre spillelisten som jeg har satt sammen på Spotify, og for å komme til den trenger dere rett og slett bare å trykke HER – God fordøyelse! 😀
Okei, VANLIGVIS pleier ikke jeg å blogge på nattestid lenger, jeg pleier ihvertfall IKKE å publisere ting om natta.. Og det er også ganske sjeldent at jeg legger ut andre sine videoer siden det er så teit om de blir slettet i senere tid av en eller annen grunn. Men vet dere hva? Så og si ALT har et unntak en gang i blant, ihvertfall føler jeg for å gjøre et par her nå i denne skrevende stund. For GJETT HVEM som akkurat har sett den nye traileren for “Jigsaw” som kommer iløpet av Halloween-tider da? JEG!!!!
Ikke hørt om “Jigsaw” før, sier du?? Vel.. SHAME ON YOU AND YOUR MAMA! Da har du kanskje ikke hørt om “Saw”- heller da? Isåfall… Vi kan aldri bli venner!! xD Enyway….. Saw-universet er nå ENDELIG tilbake og jeg har som nevnt over akkurat sett den nyeste traileren for den nyeste filmen, og selv om jeg allerede i løpet av de første par sekundene merket at de helt klart har bestemt seg for å kjøre på med en litt annen “feeling” enn de har gjort tidligere så syns jeg ikke det gjør noe. Ihvertfall ikke i negativ forstand. Jeg har kanskje aspergers og alt det der, men selv JEG ser hvor godt det kan være med litt forandringer i blant! ^^
Oh, eh, ja. Her har dere altså den forykende film-traileren – SE DEN!!:
Det er egentlig litt rart å tenke på at det nå er hele 11 år siden jeg satt på rommet mitt hos pappa på et noe hardt gulv mens jeg svært så ivrig fulgte med på det som engang het for “Jakten på en Cæsarstjerne”, som var Hotel Cæsars eget reality-show hvor vi fikk følge en gjeng ungdommer som alle hadde en drøm om å få bli seriens nye søskenpar, Liv og Storm. Etter seks intense og spennende programmer ble det så klart at hele Norges nye Cæsar-stjerner het for Kim-Daniel Sannes og Nathalie Tonga.
Og særlig førstnevnte skulle vise seg å bety en hel del for meg de neste 11 årene. I starten spilte han en energisk trøbbelmaker som hadde VELDIG mye rart for seg. En rebell til fingerspissene som man uten å overdrive kan si skapte massevis av drama allerede bare det første halvåret. Noen som husker den scenen hvor Storm frivillig ble sendt nedover akerselva i en tønne? Eller da han og Vilde (dattera til Svein Krogstad) laget film med bysten av Georg ikledd burka? For ikke å snakke om alle de saftige fornærmelsene han leverte til sin storebrors daværende kjæreste Daphne Flaa? Som dere sikkert skjønner, minnene er mange!
Og vel.. Selv om jeg nok aldri har vært like “ille” som det Storm var den gangen så var dette likevel en karakter jeg kjente meg en del igjen i. For særlig det å være en outsider med mye innestengt aggresjon og frustrasjon var noe jeg følte appellerte ganske mye til meg selv den gang da. Jeg hadde/ har forsåvidt ikke opplevd å miste begge foreldrene mine. Jeg har ikke opplevd å blitt banket opp tid blods på grunn av pengegjeld. Jeg har heller ikke noen anelse av hvordan det må være å ha en søster som sliter med alvorlige spiseforstyrrelser. Men følelsen av å stadig ha en stor uro i meg, følelsen av å ikke passe inn noe sted – den har jeg kjent en del på selv.
Ettersom årene bare har gått og gått kan man trygt si at Storm har forandret seg en del. Det er ikke det at han ikke har hatt for seg en del snåle påfunn i det siste også, for det har han jo, men har langtifra vært like “sinna” som han engang var. Og man kan også si at han generelt har blitt mer moden med årene, en hel del mer ansvarsbevisst. Men fremdeles ganske impulsiv, det må sies. Vel, det vil si.. Ikke nå lengre. For torsdag forrige uke skjedde det som jeg ikke helt trodde KUNNE skje. Storm ble nemlig skrevet ut av serien. For godt.
Alle som har fulgt i hvertfall litt med de siste månedene har nå fått med seg at Storm og Vilde har ei datter sammen som heter Vilja og som veldig plutselig dukket opp på hotellet like før jul. Ei jente man trygt kan si har en del til felles med begge sine foreldre, og ei jente som Storm veldig tidlig i det ganske så plutselige farskapet viste at han var villig til å gjøre absolutt alt for. Ja, han var til og med villig til å balansere på stoler som var stablet oppå hverandre nokså høyt oppi luften for å hjelpe henne med å komme ut av en løgn hun hadde servert sine “venninner” på skolen som gikk ut på at faren var en profesjonell balansekunstner.
Et stunt jeg egentlig aldri der og da var så veldig redd for skulle få noen viktige følger for ettertiden. For er det noe Storm har bevist gjennom sin karriere på Cæsar så er det at han er en overlever. Liksom, hallo – han har tross alt overlevd to selvmordsforsøk, en temmelig skjebnesvangert brann, minst et bilkrasj, et par drapsforsøk, og ikke minst sørgelig mange tap på kjente og kjære som har betydd skrekkelig mye for han. Bare for å nevne noe. Så skulle et balansestunt noen meter oppi lufta være det som til slutt tok knekken på han? Neppe.
Og når fakta til slutt ble smadret ned mot bordet så viste det seg at… At slik skulle det heller ikke bli. For stuntet gikk som mange nå har fått med seg bra, men bare noen minutter senere skjedde det derimot noe annet.. For mens han så sto trygt på bakken og signerte autografer til noen mildt sagt begeistrede barn ble han omsider stukket av en veps. I munnen. Og dessverre for Storm så skulle altså dette lille stikket få en meget alvorlig konsekvens. Han falt sammen foran alle barna, inkludert sin egen datter, og vips var denne episoden over. Rulletekst hversågod!!
Og apropos over.. Noe av det aller første vi så fikk se i neste episode (altså den som ble lagt ut denne uken) var Storms kropp liggende i ei kiste. Så jupp, for dere som ikke måtte ha fått det med dere enda – beklager om dette blogg-innlegget nå ble som en spoiler rett i fleisen for dere, men Storm er altså nå dessverre utskrevet av serien, med døden som følge. Og for en ironi det er at det altså var en fuckings VEPS som til slutt skulle være Storms siste stikk. Men slik er gjerne livet i “den virkelige verden” også. Det er sjeldent det vi tror vi skal dø av som faktisk “kommer og tar oss”. #hvaervitsen
Så.. Denne uken har med andre ord vært en noe trist uke for mange fans der ute, inkludert meg selv. Var det en karakter jeg aldri helt trodde at forfatterne av Hotel Cæsar ikke ville våge å drepe (sammen med Juni, Pelle og Eva), før eventuelt aller siste episode, så var det Storm. Til tross for at det nå har gått noen dager er det fremdeles en del seere der ute som enda er i sorg, og det er på ingen måte noe rart. For for mange har Storm vært som en del av familien, lenge. Og nok en gang vil jeg bare få sagt: meg selv inkludert.
Det kan sikkert høres rart ut for enkelte av dere. Men for meg er altså ikke Hotel Cæsars karaktergalleri “bare” figurerer i en tv-serie. For meg har ganske mange av Hotel Cæsar sine figurer vært så utrolig mye mer, og særlig det at Storm nå er død og begravet, bokstavelig talt, syns jeg er litt trist. Jeg har denne uken mistet et forbilde, en bror, og en veldig god venn. For meg har Storm vært en fyr som har inspirert meg gjennom tykt og tynt, en kompis som så og si aldri har sviktet. Og selv om han “bare” har vært og er fiksjon, så føles det på så mange måter ikke slik likevel.
Helt til slutt vil jeg bare nå få takke den fantastiske skuespilleren Kim-Daniel Sannes (som HELDIGVIS lever i beste velgående av det jeg kjenner til) for en fantastisk innsats. Etter min mening er Kim et av de aller dyktigste skuespillerne som noen gang har vært med i Hotel Cæsar, og hadde det ikke vært for deg Kim så tror jeg kanskje ikke at Storm hadde kunne vært en såpass stor del av dette universet såpass lenge da jeg blant annet ikke kan se for meg noen andre spille denne rollen like godt gjennomført som nettopp DU nå har gjort. Tusen takk for 11 fantastiske år, og masse lykke til videre!
Og sist, men ikke minst. Storm Liland Anker-Hansen – hvil i fred <3
For et par dager siden valgte en av mine favoritt-bloggere for tiden (IselinRenee) å legge ut et gøyalt lite innlegg hvor hun fortalte om diverse ting hun trodde da hun var yngre som på en eller annen måte hadde noe med Harry Potter å gjøre. Dette innlegget likte jeg såpass godt at jeg nå har funnet nok inspirasjon til å gjøre et lignende innlegg selv. Men siden det er temmelig lenge siden jeg var noe særlig til Harry Potter-fan nå har jeg valgt å heller ta for meg et litt annet univers i stede. Så kjære alle pikkoloer og stuepiker der ute – her har dere 5+1 ting jeg på et og annet tidspunkt har trodd eller tenkt om Hotel Cæsar, som senere har vist seg å ikke helt stemme. Enjoy! 😀
1. Den 28. januar 2005 skulle vise seg å være en gledens dag for mange Cæsar-fans. For før denne dagen hadde nok mange trodd at Jens August var omkommet etter en meget så skjebnesvangert flystyrt. Noe også alle på “hotellet” trodde som akkurat der og da hadde gjort seg ferdig med en litt spesiell minnestund som ble vist på tv akkurat denne dagen.
Men helt mot slutten av denne episoden fikk vi som seere se at Jens August var slettes ikke død, men derimot strandet på en øde øy. I den ene hånda holdt han en slags pinne med et fiskehode(?) på, og jeg tolket det som om Jens August hadde blitt trollmann der og da da jeg først trodde han spradet rundt med en tryllestav. Til mitt forsvar hadde jeg en ikke så alt for stor tv, med en så høy oppløsning på den tiden..
2. Noen som husker Sidsel Birkeland? Vel, det var en periode hvor ihvertfall ikke jeg gjorde det så alt for godt. For i begynnelsen fikk jeg ikke lov til å se på Hotel Cæsar fast. Og jeg hadde ikke bestandig mulighet til å likevel gjøre det heller. Så akkurat den faktiske exiten til Sidsel hadde jeg ikke helt fått med meg i starten.
For mens realiteten er at hun var blant de som omkom i den kjente og ikke så veldig kjære bussulykken, så var det en periode hvor jeg trodde at hun allerede hadde strøket med en stund før den episoden ved å kaste seg selv foran en bil. Ikke helt sikker på hva som gjorde at jeg trodde det, men det kan ha vært noe jeg leste på et eller annet forum for en tid tilbake.
3. Hotel Cæsar har hatt MANGE spesielle personligheter på besøk gjennom de siste 20 årene. Og en av de skikkelsene som ihvertfall jeg syns var noe for seg selv var den litt innpåslitne operasangerinnen Desirée Johannesen, som ble spilt av Karin Lunden, kanskje mest kjent som Billeba Birkeland i Familiesagaen De Syv-søstre. Men da jeg først så et pressefoto Tv2 hadde av Desirée på sine nettsider trodde jeg først at det var en helt annen Syv Søstre-skuespiller som hadde tatt rollen, nemlig Simon Andersen. Og når jeg først trodde det tenkte jeg også at Desirée skulle vise seg å være transvestitt.
4. Så var vi omsider kommet til det som kanskje er den mest lollete “misforståelsen” av dem alle. For rekk hånda opp i været alle dere som husker Magnus Falsen. Vel, jeg rekker TO hender opp i lufta nå. For OM jeg husker Magnus.. Ingen, absolutt INGEN skikkelse på Cæsar har køddet så mye med hodet mitt som det denne mannen en stund gjorde.
Og jeg vet ikke om dere husker det, men det var en periode hvor han lurte Juni til å helt oppriktig tro at han var en varulv. Og for å si det sånn, det var ikke bare Juni som trodde det. Og er det egentlig så rart at jeg gikk på? Jeg mener, Cæsar har jo hatt FAKTISKE surrealistiske sekvenser tidligere også. Noen som husker skygge-sekvensen med hun som brant inne på 513 foreksempel? Jeg bare nevner det.
5. Jeg tror vel egentlig at absolutt ALLE nå på en eller annen måte har fått med seg at Toralv Maurstad faktisk valgte å gjøre et aldri så lite “comeback” i serien for et par år tilbake i tid. Noe som vi ihvertfall delvis kan takke Torsdagskveld fra Nydalen for som i UKEVIS hadde parodiert sluttsekvensen fra en teaser serien hadde laget hvor man kunne se Georg Anker-Hansen sitte i en kontorstol GLISENDE mens han kom med følgende replikk: “Heeei, ja dere trodde kanskje at jeg var død?”.
Og Georg kom jo tilbake. Ihvertfall på en måte. Det vil si, det var bare Jens August som så han da han hadde noen hyppige hallusinasjoner som han slet med der og da.. Men når JEG først så denne teaseren trodde jeg faktisk på ramme alvor at Georg ikke var steindød allikevel, og at han faktisk skulle bli med fast igjen.
6. Helt til slutt vil jeg veldig gjerne legge til et siste punkt sånn apropos trailere og teasere. For da den livlige, pene, intelligente og ekstremt godhjerta karakteren Elise Bøe enda var rimelig ferskvare på hotellet la Hotel Cæsars facebook-side ut et intervju med Silje Hagrim Dahl som er det fantastiske vesenet som spiller Elise. I dette intervjuet ble det såvidt det er nevnt noe om at Elise har en mørk hemmelighet som blant annet vil gå utover familien hennes.
Og under nettopp dette intervjuet så vi også noen klipp fra serien som til da ikke hadde vært vist på tv. Blant annet en sekvens hvor Elise virket temmelig forskrekket, mens hun gjorde noen enkle håndbevegelser mot halsen. Det første jeg tenkte var følgende: “HUN ER VAMPYR!!”, hehe.. Men skal jeg være helt ærlig så var ikke akkurat det noe jeg faktisk oppriktig trodde. Men DAMN, så kult det hadde vært om og hvis det stemte.
