Dersom Aylar Lie og Richard Kuklinski hadde fått et barn sammen, ja så er det ikke umulig at avkommet hadde vært nettopp en som meg. Forhørisk vakker med et pokerfjes uten like, men også kald og utspekulert med en helt egen evne til å slakte det som slaktes må. Fornøyd? ta det med meg , misfornøyd? - ta og ring sekretæren min, Lillian. Ditt utakknemlige kattekryp..
Jeg kjøper (som kjent) nesten ikke noe fysisk lengre. Jeg foretrekker at både musikken, filmene, seriene og spillene mine er digitale. En tanke som virket ganske skrekkelig for noen år tilbake, men siden har den tanken altså tatt en saftig 360, ja men også en aldri så liten u faktisk, og jeg har i dag et helt annet syn på det hele. Butt still: intet tak uten unntak!
I vår har både Lady Gaga og Ozzy Osbourne slått til igjen med hvert sitt nye album (hvor begge er blitt gjestet av Elton John 😎). To album jeg har hørt en hel del på etter at de ble tilgjengelige på Spotify, og som begge fortjener mer enn det lille de får inn av cash via strømningene der. Så med andre ord har jeg kjøpt begge cd-ene.
Og for å komme med et aldri så lite apropos så sitter jeg nå i skrivende stund og venter på en aldri så liten melding på Finn angående en annen cd som jeg har vurdert å kjøpe en stund. Dere skal få et aldri så lite hint: pikkolo.
Ja, og det er faktisk alt jeg vil si inntil videre!
Ja.. Så var min aller siste kveld på denne meget så asfalterte jord omsider kommet. Fra og med i morgen er det over og ut. Da er det herved slutt. Slutt på mitt liv som 28-åring.
Jeg skal selvfølgelig ikke benekte at jeg ville foretrukket om det hadde skjedd på en dag hvor klimaet hadde (til)passet (seg) bedre til min såkalte personlighet, for i sådan stund svever det alt FOR LANGT til venstre.
Men igjen!! – hvem er jeg til å klage? Heldigvis må jeg ikke ut av huset i morgen, av hva jeg vet foreløpig, og da er mye plutselig litt bedre. For en ting er de gloheite dagene hvor jeg bare er inne hele dagen. Men det er noe litt annet når du stikker deg ut og frem i lyset, lar sola varme opp kroppen litt ekstra, og du blir som en termos som bruker ALT for lang tid på å kjøle seg ned igjen.
Hmm. Ja kanskje det hadde vært noe å ønske seg. En meme (eller me-me som Stays ville ha sagt på ekte østlands) av meg som en termos? Hvis noen er tilbøyelig til å lage en til meg så skal jeg ihvertfall ta i mot med åpne (og hittil nokså bleke) armer.
Dagen i dag på en skala fra 1-10? Hmm, 4,5 kanskje. I Oppdal har det vært ganske så varmt siden lørdag, og jeg er fremdeles ikke noe særlig glad i slikt. For meg er rundt 20 varmegrader litt som å være forkjøla; 1. Man orker generelt mindre. 2. Vanskeligere å få sove om nettene. 3. Det renner fra flere kroppsåpninger på en gang.
I tillegg har jeg i rundt 14 dager nok en gang vært plaget av at det gjør litt vondt og det kommer blod når jeg to ganger daglig pusser tennene. Noe som sikkert kan forklares med at jeg har vært litt mindre streng med søtsakene etter 12. mars, og jeg har drukket også spist litt mer surt enn vanlig som f.eks smoothie og eple.
Ja, og så har jeg IGJEN begynt å irritere meg litt over enkelte ting “rundt meg”. Men sånn bortsett fra det. Joda.. Men nå håper jeg at det snart blir kjøligere igjen, at tannkjøttet straks får helbredet seg igjen, og at hodet generelt finner seg andre ting å fokusere på enn det det har fokusert på i det siste. Wah!! 😛
Nei forresten… Dette innlegget skal IKKE få slutte med denne smileyen slik jeg nå originalt hadde tenkt. For at dette ikke skal bli et 110% rent klageinnlegg skal jeg nå i stede avslutte med å adde ei liste over 3. ting jeg kan være glad for.
1. jeg er glad for at jeg faktisk har alle tennene i behold 2. jeg er glad for at jeg ikke bor på et verre sted enn Norge – f.eks i USA – akkurat nå 3. jeg er glad for at… jeg kan unne meg denne luksusen det faktisk er å få klage litt på en plattform som blogg.no hvor jeg vet at ihvertfall noen leser det jeg skriver enda
Tja.. Nå tenkte jeg å få skrevet litt til dere (og meg) selv igjen, men jeg vet helt ærlig ikke hvor mye det er å skrive nå annet enn at jeg i det siste har vært litt lei av de gamle sneakersene mine som er så og si fullstendig ribba for alt som heter LUFT.. Så i dag stakk jeg opp til Eurosko, og kjøpte meg et par nye (sko). Hadde mest lyst på noe rosa, men de de hadde var akkurat litt for knøttsmå, så da ble det heller de dere kan se under her nå ^^
To herlige Sketchers-sko aka. De Blå Ulvene som jeg skal døpe de om til i kveld i den reneste gatefontenen Oppdal sentrum måtte ha å by på i sådan stund 🤩
Du store min som tiden flyr, nå er det tid for nye eventyr. Eller eventuelt bare en slags merksnodig reprise av det dere allerede fikk servert på sølvfat i går.
For i går kveld kunne jeg endelig presentere dere for min nye video “Anti korona-diktet”. Et prosjekt jeg har gått rundt og lekt meg med i tre hele uker nå, og når jeg får såpass mye tid til å tenke på noe, ja så er det bortimot klin umulig at ikke hjernen min klekker ut minst 35 forskjellige forslag om hvordan det hele bør bli.
SÅ mange versjoner skal jeg dog ikke utsette dere for, men siden det ble noe feil med opplastingen fra i går (og jeg h.a.t.e.r å fjerne ting som allerede har begynt å få en del likes og views) da det kun er oppløsningene 1080p og 360p som ser ut til å fungere fullt ut, ja så så jeg i dag mitt snitt til å lage en versjon til – denne gangen med et eget soundtrack komponert av min gode venn Jørgen aka. Mikrolokk.
Dere vet hvordan livet innimellom kan være når det kommer til ting man har sett en del frem til over lengre tid?
Noen ganger går du i mål uten særlig skrubbsår, eller i hele tatt. Andre ganger kan noe(n) finne på å spenne ben på deg ved målstreken. Du havner også i dette tilfellet like fullt i mål, men med noe mer frustrasjon, og litt flere arr, enn om livet bare hadde latt deg være.
For i går var det endelig klart for å at jeg skulle få publisere et video-prosjekt som har tatt meg nesten tre uker å dra i land. En video hvor planen var at jeg skulle få med meg fire herlige medskapninger til å fremføre hver sin setning i et dikt jeg ganske nylig hadde skrevet. Nå er det dog ikke sånn at alle er like gira på å dukke opp på andres Youtube-kanaler sånn “helt uten videre”, og det er heller ikke slik at alle har like god tid, så med andre ord tok det litt flere uker å få ferdig denne videoen, i forhold til hva jeg først hadde tenkt.
Men til slutt klarte jeg å lande det hele. Og da “Anti korona-diktet” omsider var ferdig lastet opp på Youtube i går kveld så tenkte jeg: “YES! – endelig ferdig. Nå kan jeg bare lene meg tilbake, og nyyyyte en liten stund”.
Men SÅ gjorde jeg en oppdagelse som har irritert meg en del siden. Det viser seg nemlig at av de fem oppløsnings-alternativene som er tilgjengelig så er det kun to av de som funker ordentlig – 1080p og 360p. Hvis man prøver å se den i 720p, eller noen av de andre alternativene så vil videoen stoppe opp ca. halvveis. 😶
Så ja.. Hvis noen har prøvd å sett min nyeste video siden i går og ikke fått sett den ferdig – se den i enten 1080 eller 360.
Aner ikke hva som har skjedd, hvorfor dette nå har blitt et problem. Håper virkelig ikke dette vil vedvare ved samtlige av mine fremtidige opplastinger, men akkurat i dette tilfellet er det som nevnt, inntil videre, bare to oppløsninger som fungerer 100%.
Og forresten: hva syns dere om denne videoen da? Dette er et prosjekt som skiller seg litt ut fra alt det andre jeg har gjort til nå på ihvertfall tre forskjellige måter. ^^ Hadde vært gøy å høre hva dere mener!! 🖤
Edit: har nå lagt ut ENDA en versjon av denne videoen, denne gangen med et eget soundtrack til, og hvor alle oppløsninger skal funke helmaks. Link!!
Det er nå litt over 20 år siden “Hotel Cæsar” gjorde sitt inntog på norske tv-skjermer for aller første gang lørdag 24. oktober 1998, og siden den gang har klart å både engasjere og provosere nordmenn i 19 turbulente år, før eventyret til tok en noe sørgmodig vinterkveld 14. desember 2017. Og da den absolutt siste episoden omsider var en vemodig realitet tenkte jeg at jeg bortsett fra å se opp igjen diverse sesonger i “reprise” på Tv2 Sumo nå og da, ja så skulle jeg aldri få noen nye Cæsar-opplevelser igjen. Og vel. På sett og vis har jeg til nå ikke tatt helt feil, men på en annen måte skulle jeg ikke få helt rett heller.
For høsten 1999, og våren 2000 kom det ut noen bøker basert på fire av skikkelsene som var blant de mest populære fra tv-serien den gang. Disse bøkene fikk jeg der og da aldri tak i da foreldrene mine ikke syntes Cæsar var noe for barn (jeg var 8-9 år gammel da), og i nyere tid har det mildt sagt vært en utfordring uten like å finne de noen steds. Det vil si, helt frem til nå i mars. For da oppdaget jeg at den første Cæsar-boka “Ninni – Lillesøster og eskortepike”, skrevet av Marie Qvam, lå ute for salg på Finn.no!! 😃 Og selv om jeg egentlig ikke hadde pengene til å kjøpe boka der og da kunne jeg likevel ikke la sjansen renne ut mellom fingrene på meg, nå som jeg for første gang på så mange år ENDELIG hadde sjansen. Så jeg endte opp med å kjøpe den likevel. I dag har jeg omsider fått lest den ferdig, så gjenstår det å se da; var det verdt det? Klarte boken å levere opp til alle forventningene og tankene jeg har gjort meg om den i ca. to ti-år, eller burde jeg helst bare ha latt det være med alle drømmene?
Når historien i denne pocket-romanen starter er Ninni og hennes storebror Svein (aka. Kongen av Drammen) henholdsvis 6 og 9 år gamle. Begge bor på dette tidspunkt hjemme hos sine foreldre. Det nærmer seg jul og de skal endelig få være med deres far på julegave-shopping i Oslo. Og for de som har fulgt litt med på tv-serien kommer det neppe som noen bombe at denne Oslo-turen ikke akkurat ender særlig godt. For i stede for å ta med de to barna på shopping som avtalt tar pappa Gunnar heller med de to smårollingene på pub. Og på vei hjem igjen til Drammen blir Gunnar utsatt for en stygg fallulykke på Oslo S. En ulykke som skal koste han livet.
Herfra og ut så går raka veien ned til avgrunnen med mamma Gjertrud, som tar inn den ene tvilsomme herremannen etter den andre – hvor ingen av de er sånn nevneverdig interessert i å være noe til farerstatning for Ninni og Svein. I tillegg tar Gjertrud så og si og bytter ut alt som heter for ansvarsfølelse med kong alkohol, så de to barna blir mer eller mindre satt ganske tidlig til å ta vare på seg selv. At barnevernet aldri dukker opp var noe jeg tok meg selv i å stusset litt på, men på en annen side har jeg jo hørt flere lignende historier fra virkeligheten, så jeg antar at dette ikke er så “farfetch” som man helst skulle ønske, og at det helt sikkert finnes langt verre tilfeller der ute i de ganske hjem..
Bildet er tatt fra: tv2.no
Etter at Ninni til slutt i en alder av 15-16 (?) blir forsøkt voldtatt av morens daværende mann mens hun ligger og sover får hun omsider fullstendig nok, og uten å vite helt hvor hun skal gjøre av seg rømmer hun hjemmefra midt i svarte natta, for så å aldri vende tilbake. Dette skal også vise seg å bli den samme skjebnesnatten som hun treffer den rebelske sørlandsjenta Alex(andra) Kvamme for aller første gang, som tar Ninni med seg hjem til sin svært religiøse bestemor, og det tar ikke lange stunden før Alex og Ninni ender opp som bestevenninner, og noen år senere bestemmer seg for å dra to uker til Kos sammen (i Hellas) hvor Ninni noe ufrivillig blir introdusert for den bortskjemte rikmanns-sønnen Jens August Anker-Hansen for første gang. Og selv om det ikke akkurat blir kjærlighet ved første blikk, tar det likevel heller ikke her lange tiden før de finner godtonen, og ender opp som svært intime både en og to og 3123 ganger.
Men så etter to alt for korte uker må de begge brått dra hvert til sitt. De lover hverandre å treffes igjen om en knapp måned, noe begge ser ut til å glede seg noe helt utrolig til – og da spesielt Ninni – men når det først har gått en måneds tid skal det vise seg at det første gjensynet blir alt annet enn av det koselige slaget. For når Ninni så ringer til Hotel Cæsar og endelig får kontakt med Jens August igjen virker det ikke helt som han husker henne, og når Ninni så legger til at hun er blitt gravid, at Jens August snart skal bli far, ja så er det mildt sagt en helt annen Jens August hun får stiftet et bekjentskap med, enn den trygge og snille gutten hun tilbragte ferien sin med for bare noen uker siden.
Etter en heftig krangel hjemme hos Ninni drar Jens August frem en sjekk som han mener vil dekke alle utgiftene det vil koste henne å kvitte seg med barnet. Ninni reagerer med raseri, ber han om å komme seg til helvete ut, river i stykker sjekken, og forsvinner så mer og mer inn i sin egen mørke verden. Etter en stund innser hun at hun ikke ønsker å ha et barn som trolig bare vil minne henne om dette empatiløse monsteret. “Monsterbabyen” må derfor forsvinne, så til slutt ender hun altså opp med å ta abort likevel. Og etter å ha “drept” dette “barnet” tar det heller ikke lange tiden før hun bestemmer seg for å også gjøre slutt på seg selv.
Bildet er tatt fra: tv2.no
Heldigvis lykkes ikke dette selvmordsforsøket da storebror Svein finner henne i grevens tid, og får henne innlagt på nærmeste sykehus rimelig umiddelbart. Etter flere drøye uker på sykehus, og i psykiatri, slipper så Ninni ut igjen, treffer nok en gang på Alex(andra) som siden sist har gått fra å jobbe i reiselivs-bransjen, til å jobbe i en annen bransje hvor man også i stor grad “selger seg selv” – eskortebransjen. Først reagerer Ninni med den ene fordommen etter den andre, og tenker at dette ihvertfall aldri kan bli noe hun selv kunne ha drevet med. Men etter eks antall solside-historier fra Alex om hvor uskyldig, problemfritt, glamorøst og trygt det hele faktisk er (noe det til sist skal vise seg å IKKE være), tar Ninni sakte, men sikkert og snur i gangen og finner ut at hun kan gi bransjen en sjanse allikevel.
Og for de av dere som fremdeles har den aller første Cæsar-episoden i relativt godt i minnet så er det altså her at hun etter en stund møter sin store kjærlighet Georg (Anker-Hansen) for aller første gang. Og resten, vel.. Resten er faktisk norges lengstlevende tv-historie! 😊 Ja.. Så er vi nok en gang tilbake til start. For hva syntes jeg så om denne boka? Var den verdt de godt over 300 kronene jeg måtte ut med på Finn som jeg da egentlig ikke hadde? Eller burde jeg bare latt det være med alle tankene og bildene jeg hadde gjort meg opp i min egen fantasi de drøyt 20 årene det skulle ta før jeg omsider fikk tak i den?
Joo altså.. Først og fremst må jeg bare få sagt at det først var litt uvandt å plutselig skulle sitte og følge de forskjellige skikkelsene jeg i SÅ mange år har vært vandt til å først og fremst få på “besøk av” i tv-skjermen i en pocket-bok. Og så var det i tillegg litt rart å plutselig bli presentert for så mange “nye” folk som jeg aldri hadde sett på tv. Så da ble det til at jeg ved flere anledninger stoppet litt opp i lesingen, prøvde å komme frem til når det og det kapitlet tok sted, for så å tenke ut hvilken norske skuespillere er det som kunne ha spilt den og den skikkelsen om også historiene i denne boken hadde hatt en egen tv-serie.
Bildet er tatt fra: tv2.no
Men når det igjen er sagt så betyr det på ingen måte at jeg ikke greide å finne denne boken som særlig spennende eller interessant – for DET gjorde jeg så absolutt! “Ninni – Lillesøster og eskortepike” er kanskje ikke den beste boken jeg har lest dette året, men det er uten tvil den boken jeg har kost meg mest med så langt i år. Det har vært en sann fryd å endelig lese noe som er betydelig mye lettere og chill enn de to Stephen King-mursteinene jeg mer eller mindre har jobbet meg gjennom tidligere i vår, og det å endelig “få lov” til å dykke inn i mitt dypt elskede Cæsar-univers igjen etter snart 3 år siden sist, ja.. det.. har.. utvilsomt.. vært.. sann.. FRYD!!
Nå innser jeg forøvrig at jeg mulig er litt inhabil når det kommer til å bedømme denne lille romanen. For det er altså ingen hemmelighet at jeg lenge har vært det man trygt kan kalle for “noe” over gjennomsnittet Cæsar-fan. Men nja.. Jo, jeg skal altså ikke benekte dette et eneste sekund, men når det igjen er sagt så tror jeg likevel at dette er en bok flere som (av en eller annen uforståelig grunn) IKKE har sett Hotel Cæsar også kunne kost seg med både tre og syv ganger. For er man litt sånn som meg, glad i å fråtse i andre menneskers intriger, “upstairs og downstairs” med alt det måtte innebære, ja så kan jeg godt anbefale denne lille juvelen. Dvs, hvis du mot alle odds skulle lykkes i å finne den noen sted da den altså ikke er sånn kjempelett å få kloa i lengre.
Og helt avslutningsvis vil jeg bare få runne av med å besvare to kvikke spørsmål som jeg kan lett kan se for meg at ihvertfall noen måtte sitte inne med nå? “Sånn bortsett fra Ninni – hvilke andre karakterer fra tv-serien er det man får muligheten til å treffe igjen i denne boken?” Og.. “hvor mye av denne 254 sider tykke historien er det som faktisk foregår på HOTELLET??” Veeel, i tillegg til Ninni er det kun de allerede nevnte skikkelsene Svein, Gjertrud, Alex og Jens August som er med fra tv-serien. Georg, Astrid, Juni, Ragnar, Victoria, Albert og Rolv nevnes så bare vidt, men de er aldri med annet enn at de kort og enkelt nevnes i noen korte setninger her og der. Og det samme gjelder også hotellet. Dette er først og fremst en historie om Ninnis liv før hun “sjekket inn” – og altså ikke en Hotel Cæsar-historie om Hotel Cæsar. 🖤
