Morbide tanker foregår gjerne mer enn en gang om dagen, i mitt liv. Innimellom kan jeg faktisk skryte av at de er litt interessante også.
Den siste tanken min synes jeg faktisk har såpass spennende problemstilling at jeg vil lufte nettopp den offesielt med dere.
Tenk dere følgende: Du stenges ned i en kjeller med din beste venn og en ukjent person. Ute er det så uendelige mange meter med snø som gjør det totalt umulig å komme seg ut på dagevis. Dere er kort fortalt så godt stengt inne at ingen ting makter, annet enn å håpe på at noen finner dere, graver dere ut også videre…
I det litt småkalde rommet er det dessverre ikke mye å slenge i seg av mat. Mesteparten av tingene i rommet er gamle møbler, som i denne sammenhengen er nokså uvesentlig. Det ligger forresten noen litt uskarpe, men dog rene kniver på en hylle. Timene går, og det gjør også dagene. Dere tre har nå vært innestengt i 2 døgn, og dere er alle blitt sultne. På den ukjente personen er det derimot en del fett, så hvis dere vil og orker så har dere litt kjøtt dere kan mette dere på.
Hva ville dere gjort? Ville dere gått sammen med bestevennen deres forså å slaktet den ukjente, litt lubne personen for å mette deres egne spisebehov? Eller ville dere heller ventet og ventet til dere eventuelt hadde sultet ihjel? Mye tyder dessuten på at vedkommende dere vurderer å spise ikke har noen som vil savne han/henne uansett!
Så, svar meg på følgende spørsmål? Ville dere gått for slakt, på han/henne for å leve litt lengre selv, i håp om å få se igjen de kjære personene i livene deres utenfor? Eller ville dere heller økt risikoen ved at de ikke fikk se dere to igjen ved at dere sultet dere fordi dere ikke ville debuttere som kannibaler?
Jeg ville i dette tilfelle psyket meg opp, slaktet personen på en så human og rask måte som mulig, og spist som et ekte rovdyr. Rett og slett fordi jeg ville leve lengst mulig, i håp om å få sett igjen mine venner og familie!
Sjelden at jeg leser nettaviser eller nyheter generelt, og enda sjeldnere blogger jeg i ettertid om ting jeg leser.
I går døde 58 år gamle Tony Nicklinson med ordene “Farvel verden, tiden er inne”.
Ikke før i dag hadde jeg hørt om fyren. Men saken jeg nettopp leste i vg-nett satte meg i tillegg på noen tanker som ikke har med aktiv dødshjelp å gjøre i den forstand, skal komme tilbake til poenget litt lengre ned.
Nicklinson har i lengre tid kjempet en kamp om å få aktiv dødshjelp.
“Jeg er trist over at retten ønsker å fordømme meg til et liv med økende uverdighet og lidelse”, har han sagt til BBC News.
Han har drevet en aktiv kampanje for å få sitt ønske om å dø i oppfyllelse, og har over 50 000 følgere på Twitter-profilen.
Tony var lam og kunne kun kommunisere med andre via øyelokkene.
For en ukes tid siden sa retten nei til å gi han det han ønsket, noe som resulterte i at han bestemte seg for å sulte seg.
Nå har han endelig fått fred, og er et mye bedre sted enn vår ondskapsfulle og smertefulle verden.
Aktiv dødshjelp er at man får hjelp av leger til å dø av foreksempel en enkel sprøyte, og passiv dødshjelp som er det eneste form for “henrettelser” vi har i Norge er at legen kan ta vekk maskiner som holder pasienter i livet.
Så kommer jeg til poenget.
Se litt skrått på det, hvor ironisk er det ikke at en del menneskeskjebner som på død og liv vil dø, og som faktisk veldig forståelig ønsker det, ikke får det. Mens derimot i en del steder så kan en pur jævlig drittsekk som fortjener å råtne langsomt være så heldig å i verste fall bli henrettet veldig fort og attpåtil smertefritt!
Jeg synes det er slike saker som virkelig inspirerer, og som setter en viss irritasjon i meg i kok. Jeg er for aktiv dødshjelp for de som absolutt ønsker det. Men da skal det virkelig være ille, og nei da holder det ikke “bare” at kona har gått fra noen og at man har mistet jobben og gått konkurs og har kjærlighetssorg og depresjon og sånn. Man skal virkelig være syk og hjelpesløs, og i Tony er virkelig et av de få eksemplene som jeg faktisk syntes skulle fått den aktive dødshjelpen. For dette er en man som virkelig har lidd og fått det mye bedre om han raskere fikk det han ba om.
Hvorfor skal gode mennesker som har det veldig jævlig være tvunget til å leve og få det verre og verre ettersom tiden går fordi det ikke finnes noe annen hjelp eller kur mot smerten, mens onde, onde mennesker får unnslippe smerte ved en sjapp henrettelse?
Til slutt vil jeg sitere Hotel Cæsar-dronningen Astrid Anker-Hansen: Et hvert menneske må få bestemme over sitt eget liv!
Lesevansker i form for konsentrasjonssvikt med asperger syndrom
Har i natt ligget å grublet på en liten ting etter at jeg egentlig skulle ha sovet.
For natten for meg begynte med at jeg gjorde noe som for mitt vedkommende ikke er bare-bare, nemlig å lese 3 kapitler i en bok.
Etter at jeg hadde kommet meg gjennom en sånn passelig dose følte jeg for å stoppe, og legge meg. Men det skulle jeg ikke få til bare-bare. For en stund har jeg tenkt å lage en sak på det å ha asperger syndrom og det å samtidlig prøve å lese.
Det jeg grublet på i natt var fordeler og bakdeler med at jeg lager en videoblogg på det, og fordeler og bakdeler med at jeg heller skriver et innlegg.
Når jeg da snakker foran et kamera så blir det å redigere meg selv ofte en jobb på en annen måte enn om jeg skal skrive det i stede. Jeg er ofte bedre i å forklare meg skriftlig fremfor muntlig, uten at jeg skal prøve å forklare hvorfor, fordi at det er noe jeg har problem med.
Vel, jeg tror jeg valgte feil i denne saken, men det ble til at jeg gjorde en videoblogg, fremfor å skrive et lengre innlegg.
Denne videoen tok det meg tre forsøk å få til, og selv på siste forsøket så er det en del ting jeg føler jeg kunne forklart bedre. Enkelte ting krever rett og slett alt for mye konsentrasjon for en person med autisme å forklare, og da er det ikke så dumt at temaet her og nå i veldig stor grad går ut på nettopp konsentrasjonsvansker, men da i form av å kunne lese!
Opprydding pågår!
Har forresten gjort en liten forandring i kategori-listen på bloggen nå.
Kategoriene “Bloggnytt” og “Quiz of piss” er slettet.
Innleggene og bildene i kategoriene er her fortsatt, de er rett og slett bare flyttet til andre kategorier som “Blogg” og “Diverse”, holder på å ta en liten opprydding på bloggen. Men kan love, ingenting annet enn KUN noen kategorier vil forsvinne. De kategoriene jeg sletter tar jeg altså å flytter innholdet over til andre kategorier, først!
Har dessuten også laget EN ny bloggkategori, nemlig en som heter for “Asperger syndrom”, der jeg også har flyttet inn to eldre innlegg om asperger som før lå på “Diverse”.
MacGyver lærte meg en gang i tiden at hvis man er redd for svaret, ikke still spørsmålet. Derimot så er ikke jeg så jævla redd for svaret denne gangen, tror jeg. Liker å innbille meg at jeg er veldig hard og tåler alt for tiden. Hehe.
Et vært menneske har mange forskjellige radarer på seg. Alle de forskjellige radarene sender alltid forskjellige signaler til forskjellige mennesker det ène mennesket omgås. Disse signalene jeg snakker om har vi på norsken så pent lært å kalle for inntrykk og meninger.
Alle har meninger om noen. Ingen er bare elsket. Det er bare noen som er bare hatet. Håper ikke jeg er bare sistnevnte, selv om det hadde vært et komplemang for flere tusener, da det virkelig skal litt til for å bli bare hatet, ja selv i jantenorge.
Så skal jeg spytte ut spørsmålet, kjære en og hver som leser bloggen min, kjenner meg eller over knestrømpa ikke kjenner meg: HVA FORBINNER DU MED NETTOPP MEG?
Sånn, da var den fisen sluppet også, og jeg håper på å få noe tilbake!
Endelig kom plakaten jeg har ventet på siden mandag.
Er ikke helt sikker, men tror at den pakka jeg nettopp har vært å hentet, er den første Dragens Hule-pakken etter at jeg flyttet til leiligheten jeg bor på nå.
Jeg har utvilsomt fått meg mye større plass og det er en del steder hvor det enda kunnet vært noe, som foreksempel flere bilder eller plakater, speil eller andre ting.
Ikke bare på vegger forsåvidt. Men der også.
Vel, jeg har nå omsider anskaffet meg enda en plakat til mitt lille sted.
Det er en Nightshade-plakat og preger noen utrolig morbide, skjønne zombier.
Har også spart på meg et par nye knokeløse hansker, er godt det nå som høsten faller mer og mer innpå. Begynner å ha noen slike nå, men ikke så mange som antall t-skjorter jeg har f.eks.. ^^
Da har ikke den trøtte strømpa av en sortblogger noe mer å melde fra om der og nå.
Annet enn at jeg er trøtt, men det kunne sikkert en del gjette seg til alerede, dersom dere kjente meg.
Hey, kom på en ting som ikke skal unevnes.
På posten trekker man som kjent kølapp, i alle fall i Oppdal. Når det da endelig er din tur, er det da litt unektelig irriterende når en gammel, liten mann med høreaparat og det som er sniker forran deg… Lille, gamle gnom.. Haha, see yah in hell!
… er egentlig lettere enn mange tror.
Å glede andre, er ikke alltid noe som man behøver veldig sterk kompetanse til.
De fleste mennesker, tror jeg, kan viss man virkelig vil. Eller, nei, alle kan, hvis man vil.
Dette innlegget jeg skal gi dere nå, kommer kanskje til å være litt fjernt fra det dere er vant til ellers, men la gå.
Å leve er en kort prosess i det store bildet, som for de fleste av oss kan føles lang.
Men livet er igjen egentlig alt for kort. Det er for kort til at vi kan gå rundt og hugge hodet av naboene våre hver gang bikkja deres bæsjer på vår plen. Livet er for kort til å hate. Livet er fort kort til å legge nag.
Rottene mine er for tiden en av de beste støttekompisene jeg har i livet mitt, da de er veldig sosiale og intelligente dyr <3
Alt for mange er innerst inne i seg selv så ensom, og redd at de kjenner bare til to følelser, frykt og hat.
Jeg snakker om erfaring. Jeg er bare 21 år. Og jeg har brukt alt for mye tid på å konkurrere ned andre, ydmyke folk som har gjort meg feil, kritisere de jeg ikke har hatt til overs for, og jeg skal ikke lyve ved å si at det ikke vil fortsette å skje i fremtiden.
Men akkurat i kveld, nå som jeg skriver dette innlegget, så føler jeg for å skrive et sjeldent innlegg, som ikke er skrevet fra mitt hjerte og mine hender så alt for ofte.
Å glede andre er så lett, og attpåtil så grusomt vanskelig.
Det er vanskelig å glede andre når man selv er nedtrykt i et stort, ensomt hull hvor man ikke har sett tegn til håp og klare tanker på lang tid. Verden er full av hindrer, ignoranse og trangsynthet. Det er ikke til å komme vekk fra.
Men nå skal jeg ikke skrive mer om det, for dette innlegget hadde jeg tenkt skulle handle om det motsatte av det mørke. Nemlig det lyse.
Å stille opp for andre er en god ting. Som jeg har skrevet før, kan man ikke alltid stille opp, da man også må finne en grense for sin egen del også. Men det å hjelpe andre når man kan, det er det lite i verden som virkelig slår.
Faktisk er det ikke alltid nødvendig å gjøre det så komplisert heller. Det å brenne av masse penger for å kjøpe oppmerksomhet og lykke til et annet menneske er egentlig ikke nødvendig i hele tatt. Å være der for andre innebærer heller ikke at man alltid må si så utrolig mye, og man trenger ikke alltid å forstå den som sliter hele tiden heller. Men det å være der. Å for eksempel sitte hos noen som har det vanskelig, det kan for mange hjelpe mer enn man får inntrykk av.
Bare å sitte i samme rom som noen som har det vanskelig kan gjerne være nok det. For om man ikke er enig i alt, så er man der i alle fall likevel, og det er en veldig god start på kjærlighet og vennlighet. Så skader det heller ikke å si at man er glad i de rundt seg, uansett om det er kjæreste, venn eller familie.
Vi er så absolutt forskjellig, og jeg vil dere skal ha det klart at det jeg skriver nå ikke gjelder for alle. For ja, det finnes også mennesker som får det best av å få ro og være alene. Jeg er mer et slikt menneske som har lært meg å sette pris på å få folk rundt litt på avstand, når det er noe, og for meg føles det ikke feil eller ensomt da, for meg føles det nødvendig.
Men samtidig synes jeg det er veldig godt å vite at det finnes folk i den fordømte verden som er der, hvis jeg vil det. Å det å få vite det, og innimellom få påmint det, det er ofte det beste plasteret en gutt som meg kan få på sitt blødende sår.
Jeg er ikke så glad i at folk ringer og maser på meg når jeg helst bare vil være alene, men det å likevel få en liten tekstmelding om at noen veldig gjerne vil og kan snakke med meg i timevis om det er det å gjøre, dersom det er noe, det er noe jeg setter veldig pris på. Og sånn tror jeg det er med de fleste av oss. Å vite at man ikke er alene og hjelpeløs, selv om man kanskje føler det der og da, er ofte en veldig god og sunn medisin.
Så kan man også sende et brev, en melding på facebook eller en sms til de som har det vanskelig. Og den trenger ikke være veldig lang. Det kan rett og slett være så enkelt som et eneste positivt komplement!
Menneskeskjebnene i verden er uendelige, og det er også måtene å hjelpe på. Så jeg har ingen fasit som gjelder alle.
Men det jeg har skrevet nå, det er i det minste ting jeg personlig vet funker på meg selv, i alle fall i blant.
Å sprade ut i midt på natta på en hverdag er ikke noe alle gjør.
Jeg gjør det. Mørkefrykt er noe jeg ikke har. I alle fall ikke i skremmende stor grad.
Tankene som ligger i hjernens innerste grop blir gjerne litt av en annen sort, når man er ute i natta, enn de er på en lys dag.
Spesielt det å gå på en sti, omringet av trær og en elv er en følelse som ikke kan beskrives korrekt nok.
Fantasien blir satt på prøve. I alle fall dersom det ikke finnes noen form for lys, annet enn det lille som man får ut av mobiltelefonen.
Plutselig skvetter selv jeg til. Noe lavtflaksende holdt nettopp på å treffe meg. Kunne det være noe så nusselige som ei forvirra flaggermus ut på tokt? Etter det høyeste berg av sannsynlighet er jeg alene der ute. Skulle det skje noe, måtte jeg vente til daggry før en tilfeldig forbipasserende kunne finne meg og hjelpe meg fra noe som eventuelt skulle ha hendt meg.
Vel, fare finner man over alt, og jeg vil nesten påstå at det er skumlere ut i dagslys blant mange gæerne folk som vi lever i sus og dus med, fremfor å spasere ut i mørket hvor det eneste selskapet man får er av noen fugler, og kanskje noen små mus, rotter eller lemmen?
Å gå rundt i mørkeste natta med høylytt rock på begge ørene, så man ikke hører noe annet er gjerne litt dumdristig for noen, da man ikke hører så godt hva som er rundt. Samtidig er det jo unektelig en måte å bli mindre paranoid på. Jeg mener, det er utrolig lite lyder som skal til, for at man skal bli sengevæter. Bare det at ei lita mus løper i gresset, kan være skummelt nok for noen så lenge man bare hører de små lydene litt fjernt, uten å kunne se hva man frykter det skulle være.
For meg er ikke natta koblet med frykt, ikke automatisk i alle fall.
For meg er mørket og natta koblet til ro, inspirasjon og fred i sjela. Jeg slapper mye bedre av, enn om jeg er ute i dagens lys. Jeg kan ikke noe for det, men jeg er veldig skeptisk til mennesker, sosial angst så det holder. Er ikke redd for menneskene i seg selv, men det er sykelig mange prestasjoner hos andre jeg ikke hæler. Ut i skogen slipper jeg de masete tenåringene, de skrullete voksne opdalingene, og alle de andre i nærheten jeg ærlig sagt bare synes er teit.
Nei, slå av lyset. Og du gir meg ro.
For natta er en god venn. Kos og hygge er vel og bra, men morbiditet og en sort tåkenatt er så mye, mye bedre!
Det har tatt en stund, men nå er omsider mulig å se hvilken av mine 1241 innlegg som er mest lest! Dersom dere nå rører musa over “Mest leste innlegg” så vil dere se liste over de 10 mest besøkte innleggene.
Stor takk til Kirsten som har hjulpet meg nok en gang på bloggfronten. Forresten, skal sies det var veeeeeldig mye sex og nakenhet i de dere har foretrukket å lest og sett på ^^ Grisunger ^^
Hvem skulle tro at en diktskrivende nerd av et mobbeoffer en gang i tiden skulle bli det største sjokkrock-ikonet i moderne tid? Nå er det kanskje noen som skulle sett at det sto; “et av de største”, fremfor det jeg har skrevet.
Vel mannen som jeg skal skrive nå har aldri “bare” vært et av de største sjokkrock-ikonet, han ER det største sjokkrock-ikonet!
Hans navn VAR Brian Hugh Warner, hans navn ER Marilyn Manson! Er det noe denne hærligheten ikke liker så er det at folk bruker Brian-navnet, i alle fall ikke mens fansen er til stede. Brian Hugh Warner var en gang en veldig sjenert, søt gutt. Den gutten forsvant den dagen Marilyn Manson gjorde sin fremtreden, og forble.
Et av Mansons første møter med rock`n roll var gjennom den presentasjonen kristne gav han. Jepp, veldig ung ble han nemlig plassert til Heritage Christian School i Ohio (USA). Der ble han fortalt at dersom han lyttet til “bad music” som Ozzy Osbourne, Alice Cooper, Kiss, David Bowie, også videre, så ville det straffe seg, og han ville havne i helvete og brenne for evig tid.
Han bestemte seg selvfølgelig for å komme seg vekk fra denne skolen fortest mulig, spessielt med tanke på at han mente den var mer for å skremme folk, fremfor å praktisere religion. Og det skal sies at hans meninger om religiøs fanatisme virkelig har preget store deler av karrieren han senere skulle få. Hvis dere søker etter sanger som Antichrist Superstar, The Fight Song, The Love Song eller Disposable Teens så vil dere finne bare noen smuler. For det har virkelig blitt en del låter fra denne mannen de siste 20 årene som oppfordrer folk til å tenke selv, fremfor å la noen eventuelle Guder “tenke for deg”.
På 90-tallet ble Manson anklaget for å ha påvirket to unge gutter til å ta livet av flere medelever på en skole i Columbine. 20. april 1999 gikk nemlig Eric David Harris (født 9. april 1981) og Dylan Bennet Klebold inn på skolen de gikk på og skjøt vilt rundt seg, 12 skoleelever ble drept, samt 1 lærer, og 24 personer ble skadd. Tragedien endte med at de begikk sine egne liv, i stede for å overgi seg til politiet. Årsaken til at Manson ble anklaget av så alt for mange etterpå, skal blant annet være fordi disse guttene skal ha hørt på musikken hans og også var kledd i mørkt. Dette ble det senere laget film om, og av ingen andre enn Michael Moore, som samtidlig tok seg bryet å intervjue Manson om saken. På slutten av intervjuet ble han spurt om hva han ville sagt til disse guttene om han fikk sjansen. Til det svarte han at han ville ikke si noe som helst, han ville høre hva DE hadde å si, siden han mente at det var det ingen som hadde gjort!
Manson har alltid vært en nerd. En gang nerd, alltid nerd. Før folk flest overhode hadde hørt om han var han blant annet intervjuet i et tv-program på MTV i Brasil. At han da ble intervjuet var svært tilfeldig, og flaks. Han hadde tatt bilde av tven fra et program og brukt stillbilde som trykk i en matboks han viste frem til de som var der, der og da. I det øyeblikket kunne han for de som tilfeldig så på programmet der og da virke som en veldig sær nerd, som sikkert ikke så mange ville tro ville bli noe særlig stor. Så feil kunne man ta.
Det som Marilyn Manson tar i, har forresten en merkelig evne til å bli hans eget. Han har utvilsomt covret svært mange sanger oppover årene. Altså, laget egen version av låter som andre har skrevet og fremført før. I tillegg til at han har covret mange kjente sanger som “This is Halloween” fra filmen Nightmare Before Christmas, David Bowie-låten “Golden Years”, Depeche Mode`s “Personal Jesus”, Eurythmics “Sweet Dreams”, Gloria Jones “Tainted Love” eller Carly Simon`s “You`re so vain” (der Manson i sin coverversion fikk med Johnny Depp på både gitar og trommer og som produsent), så har han også tatt melodien til Black Sabbath-låten “Ironman” og laget sin egen tekst/sang, som da ble til “Sam son of man”. Skal også nevnes at Manson i sin låt “My Monkey” stjal litt av teksten til en låt som seriemorderen Charles Manson skrev på 60-tallet.
Og når vi nå snakker om Charles Manson, så er det meget naturlig å ta frem forhistorien til Marilyn Mansons navn. Marilyn Manson er satt sammen av to kjente personligheter som på 60-tallet var meget store, kjent for å være på to forskjellige sider av spekteret. Marilyn er tatt fra Marilyn Monroe, glamourmodellen, filmskuespillerinnen og gudene vet. Manson er som dere sikkert nå har fått nok tid til å gjette, tatt fra nettop Charles Manson som med sin sekt drepte rundt 12 personer på to døgn i 1969. Marilyn Manson er ansiktet til det gode og det onde, kvinnen og mannen i et og samme fjes.
Og kombinasjonen mellom kvinnelig og mannlige opptredner har han på sin måte klart å kombinere på meget oppfinnsomt vis. For en ting er at denne mannen er noe forfengelig, men han har også utellelige ganger opptredt i kvinneklær, og rett og slett vært ei skikkelig sexbombe av noe som kan minne om en veldig rocka transvestitt.
For noen år tilbake ble biografien “The long hard road out of hell” utgitt. Tittelen kunne ikke vært stort mer treffende, og ærlig. For Manson har virkelig levd et tøft liv, da og nå. I tillegg til en ikke veldig snill bestefar så har han også vært ett av de alt for mange menneskene i verden som har fått kjenne mobbing på kroppen. Mobbing har selvfølgelig vært enda en ting fra barndommen som har preget han videre i livet, noe som man skal være jævlig dårlig i engelsk for å ikke høre, dersom man hører på intervjuer eller låter med han. Enten dårlig i engelsk, eller DØV.
Marilyn Mansons mest gjentatte budskap til en hel verden er enkel: Hver deg selv, og aldri, ALDRI la noen fortelle deg hva du skal være, hva som er rett og hva som er galt i DITT LIV!
Folk sier at The Beatles er større enn Jesus, hvilket som også vil si at Marilyn Manson er større enn Satan. På 90-tallet var han en periode prest i The Church of Satan, som ble skapt av Anton LaVey som i sin tid oppfant den laveyanske satanismen. I Anton LaVeys siste bok før han døde, så fikk også Manson skrive noen forord. I et intervju med Dagbladet i 2000 tok Manson delvis avstand fra sin deltagelse i den satanistiske kirken, og sa at han lyttet til dem, samtidlig som han var uenig i noe. Hvilket som egentlig faller meg helt normalt, da det bør være litt sånt med alt man kommer over av religion og genellt andre ting i livet.
Mange mener at Manson ikke helt “har vært seg selv” de siste årene. Hvis man lytter til albumene “Eat me, drink me” og “The High End Of Low”, hører man en tydelig mer personlig og deprimert Manson enn man var vant til før. Mye av dette skal visstnok ha med bruddet med skuespillerinnen og modellen Evan Rachel Wood (kjent som blant annet vampyrdronningne i tv-serien “True Blood”) å gjøre. I musikkvideoen “Heart Shaped Glasses” var Evan en av de største rollene i det som da var Mansons nye hit.
I 2009 kom altså “The High End Of Low”, som da ble en enda større deppeplate enn “Eat me, drink me” fra 2006. Spessielt på denne platen kunne man høre at bruddet med unge frøken Wood hadde satt sine spor. I tillegg er det verdt å nevne at han har vært gift med Dita Von Teese, forholdet varte i rundt 2 år.
Marilyn Manson har lenge vært mitt største idol, og er utvilsomt ikke gått ut på dato i mitt hode! Så lenge musikken hans eksisterer, noe den vil gjøre inn i evigheten, så trenger egentlig ikke andre musikere å levere noe. For Marilyn Manson er egentlig alt musikkbransjen trenger, synes JEG! ^^
