Aylar Von Kuklinski
Jeg har i grunn begynt å venne meg til tiggere for en ganske god stund nå. Jeg er ikke av typen som har noe i mot de. For som jeg sa til en kompis senest i går – tiggere er mennesker med følelser av kjøtt og blod de også, akkurat som alle oss andre. Det jeg derimot er mer skeptisk til, og som jeg synes er et par hakk mer ubehagelig enn de som “bare sitter der”, er de som velger å gå mer “rett på” mer personlig.
For da jeg var ute og handlet i dag ble jeg møtt av en kvinne som jeg først bare trodde ville overtale meg til å kjøpe et av de bladene hun hadde i hånden. Noe jeg der og da tenkte at jeg forsåvidt kunne. Jeg sa at jeg ville være tilbake om maks to minutter, men neida, det var ikke nødvendig. Kvinnen ville veldig gjerne følge meg til mini banken så hun kunne fortelle meg sin historie. Da vi etter et lite minutt var fremme spurte hun om jeg kunne ta ut 500 kroner, altså 400 mer enn selve bladet koster, sånn til mat og sånn.
Først sa jeg nei, men ettersom hun ba og begynte å legge til flere detaljer om hvordan hun bor, diverse ting om datteren sin også videre gikk jeg til slutt med på å ta ut totalt 400. “Nå må snart denne litt kleine og ubehagelige situasjonen være over”, tenkte jeg, men nei. For så fort jeg kom ut igjen ble jeg spurt om jeg kunne spandere på henne en pute og et teppe, ja også en kaffe. Men der valgte jeg høflig å sette ned foten. For jeg hadde allerede gitt mer enn jeg “trengte”, og noe sier meg at hadde jeg sagt ja til disse tingene også, ja så hadde det neppe stoppet helt der heller.
Og vipps var den veldig pratsomme kvinnen med alle komplementene om hvor godt hjerte hun kunne se at jeg har, hvor flotte øyne jeg har, og at hun skulle be masse for meg brått nokså stille. Den pratsomme kvinnen var plutselig ikke så interessert i å snakke mer nå, det vil si.. Ikke før jeg hadde kommet ut igjen av butikken igjen etter å ha handlet litt til meg selv. For så fort jeg hadde kommet ut fra Rema, ja så hadde hun visst bestemt seg for at hun kunne spørre om jeg ikke hadde en ekstra telefon å låne bort. Akkurat det kunne jeg muligens ha sagt ja til forøvrig, om jeg bare hadde hatt en ekstra telefon jeg uansett ikke bruker. Men det har jeg ikke.
Uansett. Jeg sitter her nå med litt blandede tanker og følelser. Tanker om hva jeg bør gjøre, og ikke gjøre neste gang vi eventuelt møter på hverandre igjen. I første omgang tenker jeg å bare si på min ikke altfor stødige engelsk at jeg ikke vil gi henne særlig mer. For i bunn og grunn så VET jeg jo faktisk ikke hvor disse pengene ender hen. Om de faktisk går til livsnødvendig mat til henne selv, og hennes datter, ja da er det jo forsåvidt “greit”. Men jeg VET jo ikke. Og ja.. Jeg liker å hjelpe folk, men jeg er veldig lite glad i å gi bort penger slik. Spesielt når man stadig blir spurt om “bare litt mer”, også “bare litt mer til” etterpå.
Har du opplevd lignende?
Aylar Von Kuklinski
