Denne helga har mildt sagt ikke vært den verste i mitt 28 år korte liv. Torsdag dro jeg (med meg snøen) til Oslo, og siden da så har høydepunktene bare ramlet inn på inn på minnekontoen. Jeg har fått truffet et par venner og bekjente jeg foreløpig kun har vekslet ord med via internett. Jeg har fått besøkt Oslo Reptilpark hvor jeg fikk tilbudet i å holde en slange, samt en tusenbein som er LITT større enn de som pleier å komme inn i leiligheta mi om våren. Jeg har dessuten vært en liten tur innom Lørenskog, hvor jeg blant annet fikk se det som på 90-tallet var hele norges Sesam Stasjon, og ja i hele tatt – jeg har rett og slett hatt en knallhelg!!
Kan forresten legge til at det kommer intet mer enn TO videoer fra denne byturen til uka. Dog blir det ikke en like lang og gøyal vlog slik som sist, MEN en liten vlog har jeg likevel filmet (for det meste på hotellrommet mitt… sorry xD), og DESSUTEN så kommer det en challange-video jeg filmet med en kompis (også på hotellrommet mitt xD) første kvelden jeg var der.
Ah, og ja – kan forøvrig legge til at en av grunnene til at det ikke kommer en like stor “Aylars videodagbok!”-episode denne gangen skyldes litt at de aller beste høydepunktene har jeg heller valgt å forevigjøre litt mer “eksklusivt” via Instagram denne gangen. Så skulle dere ha lyst til å se litt bilder fra denne lille reisen min er det bare å klikke dere inn her.
Men jeg er ikke heeeelt ferdig å skrive til dere enda. For da jeg ankom Oppdal igjen i kveld lå det en “liten”, flott sak i postkassa og ventet på meg. Nemlig boka om Olsenbanden. Ei bok med maaaaaasse bilder, intervjuer og gøyale fakta på godt over 300 sider!! 😄
Tenkte jeg skulle ofre et par tastetrykk på tastaturet før absolutt ALLE mine kjære lesere har gått un-dundass. Vinteren har kommet til Oppdal nå, og det noe så skikkelig også. 10 MINUS er det ute, og vi har bare såvidt begynt på november. I TILLEGG så har jeg de siste par ukene hatt veldig til vansker med å få sove. DET igjen fører til at jeg ikke nødvendigvis gidder like mye om dagen, som IGJEN ikke akkurat gjør det lettere for meg å sovne når det atter en gang har blitt natt.. Pluss at jeg har temmelig mange prosjekter, drømmer og mål nå som bare surrer og går oppi hodet mitt.
Ja, sånn apropos det. Om ikke skrekkelig lenge så reiser jeg forhåpentligvis ned til Oslo igjen en siste gang før 2019 går ut på dato. Hotell og tog er allerede bestilt, så nå er det bare å håpe at denne tragiske kombinasjonen av stadig søvnmangel, samt det faktum at det har blitt såpass kaldt nå ikke gjør at jeg blir SYK før eventuelt etter at jeg har kommet hjem igjen..
ELLERS så har jeg ikke mer å klage på for øyeblikket. De siste par kveldene har jeg kost meg en hel del med å chatte med et av de desidert RÅESTE menneskene som noen gang har eksistert på denne planeten. Lillian is her name, her call and her duty, og er ei dame jeg forguder veldig masse. Hmm ja. Da hadde jeg altså ikke mer å melde nå i kveld! ^^
Desto mer klokken tikker og går, desto mer vandt blir vi til den. Og det samme gjelder naturligvis tiden, og alt som har med den å gjøre. Ting blir stadig aldri helt det samme. Det du tok i mot med åpne armer og et gledesfylt glis for en ukes tid siden kan du nå ta nærmest helt for gitt, og ja, nesten ikke lengre være i stand til å ense snærten av dens faktiske eksistens.
Livet er som et syrebad. Noen ting fortærer naturligvis en del langsommere enn andre ting. Men alt i alt har alt i hopes den nøyaktig samme skjebnen.
Og nå tenkte jeg å fortelle dere litt om seks forskjellige følelser jeg mest sannsynlig ALDRI kommer til å kjenne på igjen – ja, ihvertfall ikke i samme grad som den gang da.. 🙄
Siden dagenes morgen har nordmenn likt å mobbe sine naboer på den andre siden av svenskegrensa for å angivelig fremstå som “litt” dumme. Går man tilbake i NRKs arkiver for å se på gamle reportasjer hvor svensker på et eller annet vis er et tema, ja så er det rett og slett noe provoserende hvordan søta bror har blitt omtalt og hånet igjen, og igjen. Nå spørs det derimot hvor lurt det har vært av Norge å drive på med denne hetsen, for når alt kommer til alt kan det virke som at svenskene er klin ruskende gærne, og bokstavelig talt i stand til å gå over lik for å gjøre opp for det de mener er rett. Ja, mest sannsynlig så risikerer jeg nå mitt eget liv bare ved å skrive denne anmeldelsen..
Når søsteren til den unge kvinnen Dani (spilt av Florence Pugh) en kveld tar livet av seg selv og sine foreldre, så sier det seg selv at Danis liv aldri vil bli det samme igjen. Hun reagerer med sjokk og vantro, og naturligvis med en enorm porsjon sorg. Heldigvis har hun en kjæreste i nærheten (spilt av Jack Reynor) som tilsynelatende ser ut som han ønsker det aller beste for jenta si, så når hun blir spurt om å bli med ned til det glade og idylliske Sverige for å ta del i deres “takkefestival” som feires hvert 90ende år, så er det noe hun til slutt velger å si ja til, etter litt frem og tilbake.
Ja, og fra dette øyeblikket tar det ikke lange tiden før vi sammen med Dani og Christian (Danis kjæreste), samt noen studiekolleger av Christian omsider befinner oss i.. Ja nettopp – Sverige. Det idylliske landet som i en årrekke har produsert gode og (stort sett) koselige barndomsminner for generasjoner som Pippi, Emil, Marikken, Lotta, Tjorven, også videre til det UENDELIGE (lenge leve minnene om Astrid Lindgrens eventyrlige verden)!
Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.
Og en stund så kan det virke som at inntrykket om at svenskene stort sett er relativt snille og uskyldige av seg stemmer rimelig greit. Gjengen som har reist over blir tatt veldig godt i mot med all hjertens smil og glede, og det er nesten ikke måte på hvilken kjærlighet de møter når de først har ankommet. Men så etter en liten stund kommer det første sjokket. For det skal vise seg at denne festivalen har noen ritualer som for å si det litt forsiktig er noe som burde fått selv den tøffeste bjørnen i skogen til å løpe for livet. Men den gang ei. Til tross for at våre venner på et tidspunkt blir vitne til noen som strengt talt INGEN burde “behøve” å se, ja så velger de etter litt om og men å delvis akseptere det, for så å delta videre på det festivalen har å by på.
En tabbe som skal koste vennegjengen svært, svært mye. For selvfølgelig er det langt i fra “bare” åpningen på denne “takkefestivalen” som byr på en kost som er noe i det tyngste laget for “folk flest” å kunne svelge. Marerittet har bare så vidt begynt, og før vi har rukket å komme halvveis en gang så er det lite som tyder på at ting vil komme til å ende spesielt godt for noen. Og derfra og ut er det aller meste som foregår på skjermen rett og slett TEMMELIG fucked up, og uten at jeg har gjort noe særlig re-search på forhånd kan jeg lett se for meg at dette er en film som en hel del ikke har klart å se ferdig da det på sitt aller verste er noen temmelig groteske ting man blir forsøkt servert.
Med andre ord bør man ha en mage som tåler en del før man eventuelt setter seg ned for å se “Midsommar”, men er man derimot litt mer som meg som tåler det aller meste, og vel så det, og som attpåtil kan sette pris på en en god dose med vold, menneskeskjebner som syres sønder og sammen, håp for menneskeheten som knuses til tusen, litt overlykkelig “gladpornografi” her, litt tøysing med innavl der, ja så er dette absolutt en film verdt å se. For en ting er at dette er en av de desidert DRØUESTE filmene jeg har sett på en god stund, men den er attpåtil veldig bra laget også.
Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.
Som jeg var inne på sånn innledningsvis så er det mye med Sverige som med det blotte øye fremstår veldig vakkert og idyllisk. Og dette har filmens fotografer klart å utnytte meget bra. Filmen har – særlig i starten – en rekke pene bilder som simpelthen er veldig behagelig å kunne hvile øynene på. Og det bør også nevnes at deler av filmen har noen animerte sekvenser som er noe av det kuleste jeg har sett av “nordisk film” noen sinne. Ja, nå kan man i og for seg diskutere hvor nordisk denne filmen EGENTLIG er, men det er en diskusjon dere andre eventuelt får ta et annet sted, he-he.
Musikken (av Bobby Krlic/The Haxan Cloak) skal heller ikke utelates i stjerneboka. For sånn bortsett fra det vi får se i åpningsekvensen om hva som da akkurat har skjedd med Danis nærmeste familie så er det i bunn og grunn soundtracket som gjør den beste jobben med å prøve å advare om at dette ikke nødvendigvis er den “kose-filmen” man kanskje trodde at “Midsommar” var da man først tok en kvikk titt på filmens tittel, og første par sekunder ut i en og annen trailer og tenkte; “hmm, dette ser ut som en film jeg kan sette meg ned sammen med familien min å se” (en liten “funfaqt”: min egen mor lot seg faktisk lure på den måten for noen uker tilbake, sååå, ja.. xD).
Ja, også kan jeg ikke runde av denne anmeldelsen før jeg også har servert litt skryte-fillet på regissør og manus-bordet. For gud BEDRE som denne filmen er smart og elegant kokt sammen. F.eks: i det gjengen akkurat er i ferd med å kjøre inn til festivalområdet så snur kamera seg på hodet og bildet vi får se er i noen sekunder rett og slett opp-ned. Dette velger jeg å tolke som et symbolsk frem-pek om at livene deres fra dette øyeblikket vil være snudd temmelig greit på hodet. Og hvis du som meg liker å lete etter, og nærmest gå for å overanalysere slike type grep til du blir både gul og blå, ja så er “Midsommar” absolutt en film verdt å se, men igjen – hvis du tåler det!!
Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.
Og nå kom jeg forresten på at jeg enda ikke har sett fjorårets skrekk-suksess Hereditary som i likhet med Midsommar også er skrevet og laget av Ari Aster – så det spørs om jeg ikke skal ta og gi den filmen også en sjanse i løpet av natten.. 😅 Det vil si, “hvis jeg tør”..
Det at norske reality-deltagere oppretter seg en Youtube-kanal, en blogg eller en selvbiografi en liten stund etter at showet de har deltatt i har vært vist for tusenvis av ivrige seere rundt om kring i hele landet er intet nytt. Ja, eller at man forsøker seg på en musikkarriere for den saks skyld.. Men det å gi ut en bok som ene og alene handler om hvordan det er å være med i et slikt tv-program, DET har ingen i lille Norge gjort før. Bortsett fra Henrik “Blodprinsen” Borg, til nå kanskje best kjent fra fjorårets Ex on the Beach.
Før jeg begynte å lese denne boka hadde jeg absolutt ingen forventninger i hele tatt. Jeg hadde til da ikke sett en eneste episode av dette mye omdiskuterte showet selv, så jeg hadde simpelthen minimalt med inntrykk og meninger om hvem denne Blodprinsen er, og hva han måtte være i stand til å utrede. Jeg var åpen for at dette potensielt kunne bli en av de mest underholdende lesningene jeg har begått meg ut på noen sinne, men også at det kunne være blant de dårligste bøkene der ute, som KUN har fått sin “rett til å leve” på samme måte som Melina Johnsens Spotify-hit “Bitch, hør her” – altså et resultat av at de begge er hotte reality-kjendiser.
Men heldigvis skulle det vise seg at det er svært lite som gjør det rettferdig å sammenligne denne boka med “Bitch, hør her”. “Text on the beach” er ikke det beste jeg har lest, men samtidig så kommer det langt tydeligere frem her at Blodprinsen faktisk har lagt sjela si i dette prosjektet, og at dette er en bok han nærmest har ofret både liv og helse (muligens i motsatt rekkefølge) for å få til å bli en realitet. Bokstavelig talt.
Nå er det vel strengt talt ikke så mye av det som skildres i “Text on the Beach” som folk flest allerede ikke har sett i “Ex on the Beach” – jeg har enn så lenge kun sett de 10 første episodene (always a little late to the party..) – så de som håper på å lese om samtlige syke scener som ikke overlevde klippingen, eller som kameraene rett og slett ikke fikk med seg, vil nok bli noe skuffet. MEN er man derimot som meg først og fremst er nysgjerrig på å lese tankene som måtte spinne i hodet på noen som frivillig har valgt å kaste seg ut i en slik galskap som “Ex on the Beach” tross alt er, ja så kan dette absolutt være ei bok av interesse.
Jeg syns ihvertfall mesteparten av “Text on the Beach” er nokså godt skrevet tatt i betraktning at dette er denne unge herrens første bok, samt det faktum at mesteparten er blitt skrevet i alkoholpåvirket påstand, og attpåtil at alt ble skrevet FOR HÅND med en (for å sitere Henrik selv) journalisthåndskrift som han selv i etterkant har hatt litt trøbbel med å tolke.
Boka ligger på 195 sider, og starter nesten på likt med tv-serien. Dvs. ikke helt. For mens selve serien i likhet med de fleste andre reality-show starter nettopp der resten av serien skal foregå – i dette tilfellet på en villa i Afrika – så starter “Text on the Beach” i Norge, og vi får dermed ikke “bare” et dykk i Henriks tanker og følelser på stranda, men også litt om hva slags forventninger og mulige (skrekk-)scenarioer han så for seg før produksjonen startet.
I tillegg er det også blitt kjent i nyere tid at deler av produksjonen måtte settes på vent grunnet et kraftig uvær, og også dette er tatt med her, og etter min mening et av de mest spennende og nervepirrende kapitlene i boken – hvis man ser bort i fra bokas siste par kapitler som tar for seg det som nesten endte opp med et dramatisk rømningsforsøk – som BTW kunne vært kilden til TIDENES oppfølger, en actionthriller som brått kunne fått historien til et par andre nordmenn som også har vært og “kost seg” i Afrika til å, vel om ikke blekne så ihvertfall… Eh – poenget er at jeg glatt hadde både kjøpt og lest den boken!!
Og jeg vil ikke nå avsløre for mye om hva som har ført til at Henrik mot slutten på blodig alvor var på nippet til å flykte fra stedet, men jeg kan si såpass som at han på denne tiden hadde en hemmelighet som strengt talt burde vært catchet opp i da diverse tester av deltagerne ble gjort før innspillingen ble satt på rec. Og at det muligens er flere ting de i produksjonen burde vært bedre på når showet omsider var ordentlig i gang. Dere som har sett sesong 1 allerede, mulig dere alt vet. Men til alle dere som i likhet med meg av og til liker å lese boka først – gled dere!
Helt avslutningsvis vil jeg bare få tillegge at jeg underveis av denne anmeldelsen fristet meg til å spørre Henrik om han i skrivende stund har noen konkrete planer om andre bokutgivelser i løpet av fremtiden, og dette er hva jeg fikk til svar:
«Det har jeg tenkt til, ja. Dog ikke med det første.»
Meningen med livet er å leve. Men hva hvis man ikke føler at man har noe å leve for? – neida, dette er ikke et sånt innlegg – jo, da må man gjøre så godt man kan med å finne disse nettopp tingene. Og heldigvis er vi mennesker stort sett rimelig enkle vesener, og takk for det.
Min lille trekløver er ihvertfall ikke å anse som spesielt “krevende”. Såååå.. Hvilke tre ting er det egentlig jeg gleder meg til hver eneste dag om dagen? Jo, nå skal dere høre (*kremt*.. lese).
Lesestund er gull i grunn! Vi har alle hørt ordtaket, og som kjent gjør gjerne tusen ord mer for seg enn et helt okei bilde på vegen. Det å starte dagen på senga med ei god bok (og gjerne litt flaskevann) er simpelthen noe undervurdert. Dette er en fin måte å vekke både sjel og tankespinn på, og ja – i hele tatt en veldig god grunn til å gidde å våkne.
Morgenshowet med ENERGI!! Jeg elsker podcaster, og jeg ELSKER “Morgenshowet med Radio NRJ”. Det å ha Marte Bratberg, Mattis Mjåset og Stian Røste på øret om morgenen mens jeg står og tar oppvasken fra i går, samtidig som jeg heller i meg en liten skvett Tine iskaffe mellom annenhvert utstyr jeg får vasket – rett og slett ENERGISK!!
You on a tube! Sist, men ikke minst: bloggen, Instagram, og selvfølgelig Youtube. I det siste har jeg følt at den største meningen med mitt liv akkurat nå er å kunne skape annerledes og (forhåpentligvis) spennende content som dere om ikke daglig, så ihvertfall ukentlig(!?) kan titte innom og utforske via en eller flere av de forskjellige basene jeg har laget min helt særegne, lille verden på.
Jeg elsker å kunne skape noe så og si hver dag, lage noe kreativt, gjøre noe produktivt, og for meg finnes det ingen bedre måter å dele opp mine babyer på, enn å kaste de ut i forskjellige mengder til blodspruten virkelig står på de allerede nevnte “åstedene”.
Helt til slutt vil jeg gjerne oppfordre og utfordre mine kjære venner og blogg”kollegaer” Marthe Sofie, Jeanette, Jessica og Gry til å skrive et lignende innlegg på sine blogger – for jeg mener, positive menigheter (sorry for et noe menigsløst ordspill der), DET kan verden aldri helt få nok av – eller kan den det? <3
Jeg er vanligvis ganske flink til å rydde opp etter meg når jeg først er ferdig med å spise, men nå får faktisk alt “rotet” foran meg på stuebordet faktisk bare ligge litt. For før jeg grabber tak i det fysiske MÅ jeg nå så godt det lar seg gjøre forsøke å skrive ned noe av det kaoset jeg har på innsiden av sjela.
Det siste året har, for å si det mildt, vært temmelig snålt. Troen som jeg måtte ha på tilfeldigheter blir bare svakere og svakere for hver time som sniker og går. I mars f.eks var jeg på besøk hos min venn Renate og snakket blant annet om samtlige av de nyeste Paradise Hotel-deltagerne. Dvs. det var mest jeg om snakket om dette siden Renate for lengst har hoppet av dette toget, bare så det er sagt. Uansett; timene bare går og går, og til slutt innser jeg at det er på tide å dra tilbake til hotellet mitt.
Men siden jeg var såpass oppspilt i hodet enda så la jeg meg ikke ned for å sove med en gang. I stede ble jeg sittende i en litt småekkel stol på rommet mitt mens jeg så på randome Youtube-klipp med Aune Sand. Og det var ikke bare klippene jeg så den kvelden som var randome, det var også ganske random at jeg i hele tatt satt der og så på videoer som utelukkende handlet om denne mannen da det ikke akkurat er noe jeg har pleid å gjøre så veldig sånn ellers, verken før eller etter denne kvelden.
Til slutt så hadde hode og kropp klart å roe seg sånn greit nok ned, så jeg slår av lyset og sovner sånn temmelig greit inn etter en liten stund. Timene går, og vipps så var det blitt ny dag igjen. Jeg får tatt meg en dusj og fyker så ut i Bergen sentrum for å se, og oppleve nye, spennende ting. Dessverre så begynner jeg å kjede meg litt etter en stund, og jeg merker også at jeg er noe lei av å gå rundt og vente på at samtlige venner og bekjente skal sende meg grønt lys for å møtes. Men plutselig så får jeg øye på noen jeg er rimelig sikker på at jeg har sett før, et eller annet sted.
For å være helt sikker går jeg rolig og behersket noen skritt nærmere, og det er ikke til å ta feil av – fire-fem meter foran meg står guds store sønn, hele norges yndlingsklovn – Aune Sand 🤡. Mannen jeg helt tilfeldig satt og så videoer av kvelden før. Jeg går etterhvert bort til mannen og spør om å få bilde med han, noe han på ingen måte ser ut til å ha noe i mot. Vi får tatt til sammen fire bilder, og blir så stående og prate i flere minutter, og denne samtalen er i dag i dag regnet som et av de mest fantastiske samtalene jeg noen sinne har hatt.
Etter en liten stund ender vi opp med å takke hverandre for denne eventyrlige samtalen, og vi rusler begge videre hver til “vårt”. Ja, forresten – før jeg nå går videre skal det også nevnes at Aune faktisk var i Oppdal en uke før dette her, noe som ikke akkurat gjør dette sammentreffet mindre “merkelig”. Men uansett, la oss så spole ca. 1 time frem i tid: Jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra de som jeg har prøvd å få til et møte med, så siden jeg ikke har annet å gjøre går jeg fortsatt rundt i Bergen sentrum for å rett og slett bare se meg rundt. Og KABOOM!! – som lyn fra klar himmel er det nesten så jeg kolliderer med enda et individvesen jeg mener så tydelig at jeg har sett før.
Og ganske riktig, for rett ved siden av meg står fjorårets vinner av Paradise Hotel, Julie Grindbakken 😻 – kanskje den herligste, snilleste og mest jordnære og down to earth-aktige deltageren som noen sinne har satt sine bein på dette skandaleglamorøse reality-hotellet. Ei jente jeg virkelig skulle ønske var blant mine nærmeste venner en dag i dag, for å si det sånn.. Jeg sier “hei”, og før jeg vet ordet av det har jeg også spurt henne om en liten selfie. “Ja selvfølgelig!” svarer hun med et smil. Jeg tar så opp mobilen for å forevige dette gudegitte øyeblikket.
Nå ble det riktignok ikke noen langprat denne gangen da Julie egentlig var på vei til jobb der og da, men jeg fikk i det minste møtt denne henne, hilset på, tatt selfies og bekreftet at ja, hun er faktisk akkurat så herlig og god også i the real life, som hun fremstår på tv og i sosiale media. På veien videre mot “hva som enn mine bein måtte finne på å føre meg til” så klarer jeg ikke å ikke tenke på hvor fett det er at det var akkurat HENNE som skulle bli mitt første Paradise Hotel-“treff”. For la oss være ærlige, det finnes MANGE PH-folk i vårt langstrakte land nå som er MYE mindre kjent, mindre likendes og i hele tatt enn hva Julie noen gang vil komme til å bli. Kanskje spesielt i Bergen som jeg på mange måter mener er Norges største fabrikk av nettopp Pærra-deltagere.
Ja, også at det i tillegg skulle være et såpass ferskt og aktuelt fjes jeg skulle treffe på, sånn med tanke på at det var nettopp det jeg og Renate satt og snakket om for 12-15 timer siden, gjorde ikke akkurat at jeg der og da (eller siden) klarte å anse heller denne sammenkomsten som mildt sagt ganske snedig.
Okei!.. Ser nå at dette innlegget begynner å bli litt lengre enn folk flest antagelig gidder å lese så før jeg omsider ender opp med å skrive for absolutt ingen der ute så skal jeg raskt og lekent bare ramse opp et par tilfeldigheter til som mildt sagt har fått meg til å tenke i det siste. Under Oslo-visitten forrige måned var jeg og ei venninne så vidt innom temaet “Putti, plutti pott” – senere samme dagen møter jeg på kveldstid på Sofie Asplin som blant annet er GRANDNIESEN til Per Asplin, mannen som på slutten av 60-tallet SKAPTE nettopp “Putti, plutti, pott”. Ja også kan det også nevnes at Sofie også har deltatt i dette stykket da hun var litt yngre.. På vei hjem igjen til Oppdal møtte jeg forresten også på “Staysman” som da ble mitt andre Paradise-treff. Og igjen; av alle Pærra-folk i hele Norge… SKJØNNER DERE HVOR JEG VIL HEN?? 😁😁
Og for å si det sånn. Jeg har fremdeles ikke ramset opp alt som 2019 har hatt å by på av lignende opplevelser, men jeg føler likevel at jeg nå ihvertfall har fortalt dere om de mest “absurde” eksemplene. “Men hva er det egentlig med alt dette som gjør at du ikke har greid å rydde bort frokosten din enda?”. Jo, det skal jeg nå komme frem til. Jeg tror helt oppriktig at det er noe der ute som prøver å si meg noe. Jeg tror helt alvorlig at det er noe(n) som har forsøkt å strø litt brødsmuler til meg den siste tiden, i håp om at jeg før eller siden skal komme frem til en gullskatt av det sjeldnere slaget.
JEG tror helt seriøst at det er noe som ligger og venter på meg et eller annet sted. Noe verden ikke har sett maken til. Jeg tror at jeg har en ganske interessant og vill fremtid i vente. Og om det betyr at jeg burde melde meg på et eller annet reality-show, om jeg burde satse på en karrière som skuespiller, eller om det betyr noe helt annet – nei det vet jeg altså ikke. Men noe helt sinnssykt må det rett og slett bety. Så ja.. Det er igrunn bare å følge med videre, for det er lite som tyder på at denne bloggen kommer til å bli kjedeligere med det første – for å si det sånn!!
Beklager nok en gang kjære lesere, men jeg har altså endt opp som en såkalt slave for visse trender der ute.
I de siste par ukene har det vært populært blant norske youtubere å svare om igjen på diverse spørsmål man allerede har svart på for noen år tilbake for så å vise for mye/lite som har endret seg med årene.
I dagens video tar jeg en titt på noen spørsmål jeg “i all hemmelighet” svarte på i min TOPP-skoledagbok fra 2004, og ja, det er mulig det er ett og annet i livet mitt som har endret seg siden den gang.
Så ta nå på dere hatt og hjelm – for nå skal vi atter en gang ut å kjøre med vår kjæreste tidsmaskin!!
Noen ganger kan det være litt vrient å skille mellom hva som faktisk er reelt, og hva som først og fremst er ren og skjær fantasi. Sitter man en høstkveld med noen venner rundt et bål som forteller hverandre den ene gufne historien etter det andre, ja så er det gjerne lett å bli litt ekstra påvirket av lyder, og generelt ting rundt seg, for så å havne dit hen at man lurer seg selv til å tro at man ser og hører mer enn det som strengt talt er “sant”.
Og for den svenske forfatteren Lisa Rostorp (spilt av Magdalena From Delis) så har grensen mellom fantasi og virkelighet stadig blitt skrapet mer og mer vekk. Lisa skal angivelig ha blitt utsatt for en voldtekt i sitt eget hjem av en ukjent mann som for en stund siden skal ha forfulgt henne hjem fra byen, for så og forgrepet seg på henne mens hun lå og sov. Og etter dette har Lisa forståelig nok slitt med å sove, og i hele tatt være til.
Hun gjenopplever denne grusomme skjebnesnatten om og om igjen, og etter hvert som tiden går skal disse hallusinasjonene også vise seg å få en del fysisk synlige bivirkninger for bl.a Lisa selv, men også for de få hun ANGIVELIG skal ha rundt seg.
Ja, nå har jeg altså brukt ordet angivelig to ganger (eventuelt tre hvis man teller med denne linjen), og det har sine grunner. For desto lengre uti filmen jeg kom når jeg omsider valgte å se den nå nylig, desto mer usikker ble jeg på om noe som helst av det jeg fikk presentert egentlig er “ekte”. I begynnelsen funket det veldig greit, men da filmen hadde rundet sånn ca halvveis begynte denne “neida, bare kødda”-tendensen å føles noe irriterende og oppbrukt.
Og dessverre så er det i bunn og grunn det “Lyst” er; “nå skal du få høre om da…….. da skjedde det, og så skjedde det..”, også, “neida, bare tulla, eller.. Gjorde jeg?”.
Foto: Eske & Horn Filmproduksjon AS
Til slutt tok jeg meg selv i å lure på hvorfor jeg egentlig skulle gidde å fortsette å se denne filmen. Mest sannsynlig ville jeg ikke få noen klare svar av å se den ferdig (noe jeg likevel valgte å gjøre). For hvordan kan man egentlig tro på noen som har sittet konstant og “løyet” deg rett opp i fjeset – for ja, det var nettopp det jeg følte gjennom mesteparten av visningen.
Men når det igjen er sagt. Jeg vil ikke gå dit hen og kalle Lyst for en dårlig film. For når det kommer til skuespillet så var det en bit som absolutt leverte, stort sett. Det er noen biroller jeg ikke helt trodde helt på, men jeg kan si såpass som at hovedrolleinnehaveren, samt hennes psykiater (spilt av Sondre Krogtoft Larsen) – disse to leverte virkelig, og virket så absolutt veldig overbevisende i mesteparten av dialogscenene dem i mellom.
Foto: Eske & Horn Filmproduksjon AS
Og når det kommer til stemningen/atmosfæren så har jeg også ytterst få grunner til å gripe tak i noe kniv for så begå noe slakt, for Lyst er utvilsomt et av de mørkeste og ekleste filmene jeg har sett av norsk film noen gang. Og helt uavhengig av sin nasjonalitet, ja så er dette absolutt en film man kan sette seg ned og ihvertfall se på en stund, frem til man eventuelt kommer til det tidspunktet at man begynner å gå litt lei av “neida, bare kødda” – hvis man har sansen for det noe mørke, makabre og elendige.
Alt i alt syns jeg Lyst er en helt okei film. Jeg liker konseptet, rolleprestasjonene til de to som har fått desidert flest scener foran kamera er formidabel, soundtracket er fantastisk forstyrrende, og atmosfæren, det vi får servert er mildt sagt ikke for de sarteste sjelene der ute, og det kan jeg sette pris på – MEN filmen kunne med en klar fordel ha vært i hvertfall 20 minutter kortere, om ikke mer.
