Prisen for dumsnillhet

Jeg har i grunn begynt å venne meg til tiggere for en ganske god stund nå. Jeg er ikke av typen som har noe i mot de. For som jeg sa til en kompis senest i går – tiggere er mennesker med følelser av kjøtt og blod de også, akkurat som alle oss andre. Det jeg derimot er mer skeptisk til, og som jeg synes er et par hakk mer ubehagelig enn de som “bare sitter der”, er de som velger å gå mer “rett på” mer personlig.

For da jeg var ute og handlet i dag ble jeg møtt av en kvinne som jeg først bare trodde ville overtale meg til å kjøpe et av de bladene hun hadde i hånden. Noe jeg der og da tenkte at jeg forsåvidt kunne. Jeg sa at jeg ville være tilbake om maks to minutter, men neida, det var ikke nødvendig. Kvinnen ville veldig gjerne følge meg til mini banken så hun kunne fortelle meg sin historie. Da vi etter et lite minutt var fremme spurte hun om jeg kunne ta ut 500 kroner, altså 400 mer enn selve bladet koster, sånn til mat og sånn.

Først sa jeg nei, men ettersom hun ba og begynte å legge til flere detaljer om hvordan hun bor, diverse ting om datteren sin også videre gikk jeg til slutt med på å ta ut totalt 400. “Nå må snart denne litt kleine og ubehagelige situasjonen være over”, tenkte jeg, men nei. For så fort jeg kom ut igjen ble jeg spurt om jeg kunne spandere på henne en pute og et teppe, ja også en kaffe. Men der valgte jeg høflig å sette ned foten. For jeg hadde allerede gitt mer enn jeg “trengte”, og noe sier meg at hadde jeg sagt ja til disse tingene også, ja så hadde det neppe stoppet helt der heller.

Og vipps var den veldig pratsomme kvinnen med alle komplementene om hvor godt hjerte hun kunne se at jeg har, hvor flotte øyne jeg har, og at hun skulle be masse for meg brått nokså stille. Den pratsomme kvinnen var plutselig ikke så interessert i å snakke mer nå, det vil si.. Ikke før jeg hadde kommet ut igjen av butikken igjen etter å ha handlet litt til meg selv. For så fort jeg hadde kommet ut fra Rema, ja så hadde hun visst bestemt seg for at hun kunne spørre om jeg ikke hadde en ekstra telefon å låne bort. Akkurat det kunne jeg muligens ha sagt ja til forøvrig, om jeg bare hadde hatt en ekstra telefon jeg uansett ikke bruker. Men det har jeg ikke.

Uansett. Jeg sitter her nå med litt blandede tanker og følelser. Tanker om hva jeg bør gjøre, og ikke gjøre neste gang vi eventuelt møter på hverandre igjen. I første omgang tenker jeg å bare si på min ikke altfor stødige engelsk at jeg ikke vil gi henne særlig mer. For i bunn og grunn så VET jeg jo faktisk ikke hvor disse pengene ender hen. Om de faktisk går til livsnødvendig mat til henne selv, og hennes datter, ja da er det jo forsåvidt “greit”. Men jeg VET jo ikke. Og ja.. Jeg liker å hjelpe folk, men jeg er veldig lite glad i å gi bort penger slik. Spesielt når man stadig blir spurt om “bare litt mer”, også “bare litt mer til” etterpå.

Har du opplevd lignende?

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

4 kommentarer
    1. Min mor….haha! Mange år siden, i den tiden da alle de utenlandske tiggerne ” solgte” blomster på gaten i alle byer. Klart det er organisert. ( Året etter spilte alle trekkspill..uten å kunne mange notene. I dag selger de hjemmestrikkede småsaker over hele landet). Men altså, min mor sa irritert: At jeg aldri lærer! Så fortalte hun at hun trillet sykkelen sin på fortauet i byen, det kom en av disse tiggerne og la to blomster på sykkelkurven og sa noe hun ikke skjønte. Men hun skjønte jo såpass at det var pengetigging, så hun tenkte hun fikk gi ham noe. Opp med lommeboken, fant en femtilapp og ga ham. Jeg tror ikke han var fornøyd, sa hun, for han tok femtilappen, opp med egen lommebok og stappet den oppi. Vet du, den var proppet av sedler. Jeg har ALDRI hatt sånn bunke sedler i min lommebok noensinne! Og så grafset han den ene blomsten tilbake med en irritert bevegelse og gikk. For ikke å snakke om at han hadde en haug gulltenner i munnen..
      Hun var kjempesur på seg selv for dumheten sin.

    2. Kjenner meg meget godt igjen! Har opplevd liknende! Å gi penger til påtrengende tiggere er nesten aldri aktuelt for meg. Sjansen for at de som sitter slitne og møkkete på gaten får penger er mye større.
      I fjor mens jeg gikk ute i vinternatten, kom det en litt lubben (hvis det er lov å bruke det uttrykket) utenlandsk fyr til meg og begynte å snakke til meg på engelsk om at en kompis eller noe ikke hadde noe sted å bo, og bare sov ute. Men tiggeren selv så ganske frisk og opplagt ut, hadde passende klær for vinteren. Jeg sa at jeg ikke hadde kontanter på meg, (som jeg nesten aldri har) Så sa han at jeg bare kunne gå til en minibank, men jeg tenkte aldri å gi han flere hundre kroner. Var også sånn at jeg ikke hadde så veldig god råd på den tiden pga strømregning og tv-lisens. Virket på meg som han prøvde å være så rørende som mulig. Var usikker på hva jeg skulle gjøre så begynte å bevege på meg, men stanset plutselig. Så spurte han om jeg var “crazy” fordi jeg bevegde meg så rart. Synes det var litt frekt! Så mistet enda mer lysten på å gi ham noe, så fortsatte han med fortellingen sin og at jeg hadde mer enn nok til å gi. Men jeg syntes det hele var mistenkelig. Men så fikk jeg nok og gikk mens jeg viftet med armen og sa “sorry, no.. No!” Heldigvis fulgte han ikke etter! Jeg tar selvfølgelig tiggere seriøst og liker ikke at de sliter. Men når noen kommer og er frekk og forventer store minibanksummer, går jeg ikke med på det.

      En annen gang var det en eller annen som skulle selge en åndelig meditasjonbok. Men det var IKKE en tigger. Kom bort til meg å viste meg å bladde i den mens han holdt den opp i ansiktet mitt… Var vanskelig å trekke unna, av en eller annen merkelig grunn gikk jeg med på det!!! 50 kroner rett ut. Husker ikke alt, men han må ha hatt en veldig sleip taktikk for å overtale meg. Litt som “If you just give me that money, and you see this book” Etter at han gikk så bladde jeg litt i boken, men den virket totalt uinteressant. Var så irritert på meg selv at jeg pælmet boken rett i nærmeste søppeldunk. Har noen ganger store problemer med å si rett ut “Nei” til folk.

      1. Jeg innser at dette kan virke litt vanskelig å tro på etter dette blogginnlegget, men – jeg gir ikke penger til den slags tiggere sånn til vanlig jeg heller. Faktisk er det første gangen jeg har gitt til noen tigger i hele tatt, og jeg tror at årsaken til det var at jeg kom på at i år er jo året hvor jeg virkelig skal gå utenfor komfortsonen, og gjøre mest mulig nye ting. Nå sitter jeg vel og merke og tenker at akkurat i DETTE tilfelle kunne jeg nok av flere gode fordeler og grunner ha sagt nei, men.. xD

        Og igjen oi, her var det mye å lese igjen! :O MEN nok en gang har jeg nå lest alt og.. For det første, JA lubben syns jeg må være greit å si, ihvertfall i denne sammenhengen. Og 2: Jo mer jeg leste fra kommentaren din nå, desto mer sikker har jeg nå blitt på at jeg neste gang IKKE skal si noe særlig til hun ene som jeg ga til først og sist..

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg