Voldtekt!
Ordet stinker motbydelig feighet.
I Spit On Your Grave er en film som originalt ble laget og fremstilt for aller første gang i 1978. I 2010 spydde regissør Steven R, Monroe ut en ny version, såkalt remake av originalgullet som i sin tid fikk et helt publikum til å brekke seg i forakt, frykt og sjokk.
Jennifer (spilt av Sarah Butler), en ung, nydelig og uskyldig jente fra storbyen bestemmer seg for å flytte inn i en hytte i noen måneder. Hun jobber som forfatter og søker roligere omgivelser for å kunne konsentrere seg best mulig om sin nye bok. Fred og ro er det siste hun skal få.
For hun er nå på egen hånd ute i naturen, vekk fra alle hun kjenner. Da hun på en bensinstasjon skal fylle tanken på bilen sin blir hun lagt merke til av en guttegjeng som står i stå. De har alle lyst på henne, og det er slettes ikke en synd å drømme, noe annet er å overdrive grensene for å komme til sine perversje, umenneskelige mål.
Utenom at Jennifer så vidt med et uhell skubber borti Johnny (spilt av Jeff Branson), en av de ansatte, så skjer det ikke noe stort mer på selve stasjonen. Hun ber han om unnskyldning, og kjører videre. Johnny derimot klarer ikke å glemme dette, og de andre gutta klarer ikke å glemme den nydelige, søte kroppen hennes.
Bla, bla, bla…
Idyllen som så vidt eksisterer i filmen kverkes som ei katt under strykejernet i det guttegjengen på tre, pluss en ufrivillig som er tilbakestående stormer inn hos henne sent på natten. Hun blir tvunget ned på kne og får blant annet ordre om å lage lage hestelyder, samtidlig som de kjører en revolver inn og ut i munnen på henne, samt en spritflaske. Man sitter i denne scenen og bare venter på at de skal voldta henne, noe som ikke skjer. Enda.
© Bilde tatt fra www.dimfuture.ne
Etter flere pinefulle, nevrotiske og jævlige minutter med psykisk terror klarer hun å rømme. Hun løper ut i skogen, uten at noen følger etter. I skogen klarer hun til slutt å løpe rett inn i selveste sheriffen for området. Hun forteller gråtende og livredd om hva hun har blitt utsatt for, og han blir med henne tilbake til hytta i håp om å pågripe dem.
Som barn lærte jeg å ikke snakke med fremmede, dette gjelder også i høy grad under denne filmen. Til og med når det gjelder sheriffer/politi.
For tror dere ikke at han er en av dem. Hjelpesløs blir hun tvunget ned på gulvet, mens gutta tvinger den stakkars, hjelpeløse, tilbakestående av de til å jage bort jomfrudommen sin. Uten at han selv egentlig vil det, blir han tvunget til å legge seg over henne, mens han kjører henne frem og tilbake ned mot gulvet, helt til orgasmen kommer. Natten slutter ikke etter at han har fått tømt seg. Alle skal inn i den stakkars, hjelpesløse hovedrollen. Etter en tung og lang voldtektsnatt hvor alle har fått tømt begeret er det klart for henrettelsen. Sheriffen skyter henne, hun faller i elva og blir borte.
Det er her det plutselig viser seg at det er for sent å angre. Og at man alltid skal vite helt sikkert at den man dreper, faktisk dør. For heldigvis så overlever Jennifer tragedien. Hun har slettes ikke tenkt å dra ned til byen igjen med tidenes smerter i underliv og rumpe, hun er sulten på blod. Hun vil ha hevn!
Hevnen er i dette tilfelle alt annet en søt. Voldtektsnatten har bokstavelig talt over natta forvandlet en uskyldig og søt engel om til en ikke lenger så uskyldig jente, en grotesk rettferdighetenes mester!
© Bilde tatt fra madeinatlantis.com
Mennene blir en etter en sendt sakte og forferdelig smertefult inn i døden får de får møte hverandre igjen i helvete. Og det er her at man endelig får lov å like filmen med forståelse. For voldtekt er noe av det mest ynkelige som finnes, og det finnes ingen god nok straff mot de som begår overgrep mot andre mennesker!
Jennifer gir mennene som ødela livet hennes noen helt forferdelige opplevelser som ville fått selv Satan til å avsky. Alt fra fiskekrok i øyelokk til ladet gevær langt oppe i rasshølet på selveste sheriffen. Nå lukter det endelig litt bedre av filmen!
Filmen er ingen original, men den er groteskt verdt å ha hvis du tåler å se slike filmer, liker hevn og rettferdighet, og selvfølgelig skrekkfilmer. Hvorfor filmen kun har 15-årsgrense og ikke 18 er for meg et spørsmålstegn. Skuespillerne leverer sitt på alle måter. Den er ikke spesielt frivillig morsom, men som alle skrekkfilmer i verden er også selv denne rape-revange filmen litt morsom på sin ufrivillige måte. Det vil si, etter at voldektene er over, og henrettelsene mot rovdyrene endelig starter. Denne filmen har baller, helt til de klippes av!
© Bilde tatt fra yellmagazine.com
Den er motbydelig, og det var faktisk på nippet at selv jeg skulle snu meg under en viss scene. Den er ikke kjedelig, og det er lite sans for å sovne med denne på. Til tross for uriginaliteten så er dette en jævlig god film. Vi blir tvunget til å se på avskyelige voldtekter, noe som gjør vondt da jeg virkelig hater voldtekt! Det er også nettopp den biten som gjør filmen så bra når hevnen er et faktum, som lykkes til gangs! Ingen nåde i Jennifer sine øyne lyser mot slutten, ikke en eneste dråpe nåde!
Dette er en må-se-film for horrorfanatikere over en viss alder.
Terningkastet blir ikke helt på topp, men alikevel:
Terningkast 
Vi reblogges!
