– Jeg tror jeg ga opp det å ha høye mål til meg selv for lenge siden, tror egentlig ikke at jeg har hatt det noen gang. Har vell alltid godtatt det faktum at jeg var den dårligste, at jeg ikke klarte noe, jeg var vell ok med det. Jeg vet ikke når det skjedde, det at jeg ga opp på meg selv, jeg tror det var da jeg måtte flytte fra Fre.st ogbestevenninna mi, alt det jeg så på som trygt, det livet jeg alltid trodde jeg kom til å leve.
Jeg kom hit, til Ra.st hvor jeg måtte starte et helt nytt liv, være jenta som aldri ble godtatt her, som måtte kjenne på hvordan det var å bli et mobbeoffer, det er vell kanskje her dere tenker “hvorfor valgte du ikke å bare stoppe å bry deg?” det er vell kanskje lett å si, men ei jente på 11 år vet ikke hvordan det fungerer.
Jeg er usikker på meg selv, jeg tørr ikke veldig masse, jeg eier så og si ingen selvtillit, skulle kanskje tro det, men. Jeg har aldri gjort det her før, det å vise følelsene mine, tankene mine til de utenfor. Jeg har masse venner, men kunn få av dem er nærme nok til å vite alt jeg skriver nå. Jeg er ikke klar for voksen livet. Jeg har alltid vokst opp med å ville bli voksen, men når det brått kom så fort, jeg hadde ikke sjangs og har ikke sjangs til å kunne tilpasse meg det.
Jeg vil være uten ansvar og uten bekymringer litt til, men jeg vet det ikke går. Det er nå jeg må stå opp for meg selv, kunne jobbe og gå på skole, men jeg er redd for å faile, kunn fordi jeg er usikker på meg selv, jeg er jo den dårlige sant? Jeg vet jeg må starte å tro på meg selv, tro at jeg også kan få til noe, tro at jeg kan reise meg ovenfor alle andre som er så mye bedre enn meg, men jeg tror ikke det kommer til å skje, for jeg er så vandt til å være jenta med lave mål.
Jeg har aldri blitt godtatt her, og alt jeg egentlig vil er å dra hjem, flytte hjem hvor jeg vet hvor alt er, hvor jeg føler meg trygg, (teit, jeg vet å føle seg så knytta til et hjemsted)
Jeg tilbringer hver dag alene på rommet mitt, depper og ser ut i lufta, jeg tenker “hvorfor er jeg her? Jeg hører ikke til her, det vet jeg jo så godt, hva skal det bli av meg? Kommer jeg noen gang til å kunne klare å bli noe?”
Disse innerste tankene dreper meg, de spiser opp det som engang var selvtillit, spiser opp den jenta som engang trodde hu kunne klare noe. Skulle tro jeg likte å være her nede fordi nederlaget da ikke var så stort på meg, men det er ikke derfor, jeg tørr bare ikke reise meg fordi jeg er redd for alt av kommentarer som kommer til å komme da. Jeg vil bort herfra, langt vekk fra Ra.st fordi jeg hørerikketil her.
Jeg har alltid blitt fortalt hvor dårlig jeg er, hvor lat jeg er. Hakka på, rakka ned på, simpelt fordi rakstinger ikke kan det å godta folk!!! Enkelte klarte det, men resta virker det som har noe imot hvem jeg er. Jeg hadde tenkt å publisere det her, men jeg tror ikke det kommer til å skje, see that? Jeg tørr ikke. Jeg er så lei av å face hver dag, se alt jeg hater, jeg vil ikke bo her lenger men det virker ikke som om noen hører meg, som om noen vet hvordan jeg har det.
Dere tenker kanskje at jeg finner opp det her, at jeg er teit og bare vil ha oppmerksomhet, nei dere tar feil, jeg har arr som viser at det her er ikke funnet opp, både synlig og usynlige. Se godt nok, å du ser hvem og hvordan jeg virkelig har det. Jeg har tenkt selvmordstanker tusen ganger, men aldri fått meg til å gjøre det, kanskje er det bra, fordi jeg lærer styrke, for livet går jo videre, selvom man ikke vil at det skal det. Jeg hater det her, og det vil jeg alltid gjøre. Jeg har mista altfor mye her jeg bor nå, forbanna møkkasted som tok fra meg alt jeg hadde.
This is how i feel, mer kan jeg ikke sette ord på det.
Hjertets gudinne – S.H.M.M Jeg kjenner ei jente så god og så varm. Ei jente man ikke finner maken til. Ikke har jeg kjent henne store tiden. Men hun er hele mitt hjerte for det. Rødlige hår fyller hennes snille fjes. Possere kan hun som få, se jeg smiler nå. I mai måned traff jeg henne endelig. Da hun dro igjen kom mine dyreste tårer. For intet gull på klodens jord vil jeg henne bytte. For meg er hun alt.
Håpet i meg sier jeg skal se henne igjen snart. Savnet lever daglig. Avstanden er så utrolig stor. En avstand som er vond å svelge. For meg er hun mitt dyrebareste gull. Min beste, mest uerstattelige venn. Jeg vil se henne bli gammel, aldri se henne dø. For henne vil jeg leve evig. Hun er mitt hjertes pumpemaskineri. Mine håps motiver, min gledesfugl.
Tvilen er for lengst tappet vekk. Støtte henne vil jeg alltid gjøre. Forskjellige fra hverandre er vi. Men jeg elsker henne dypt likevel. Ingen dag uten at jeg tenker på henne. Ingen natt uten et sjeldent savn. Måtte tiden ikke bli alt for lang. Jeg vil, jeg vil, jeg vil se henne igjen! Kjære du som jeg beskriver nå; – Hva har jeg gjort for å få deg som min venn? <3 Jeg elsker deg! (skrevet 18. juni 2012)
Himmelretning til helvete Over en himmel litt grå, flyr det to engler. Avstanden mellom dem er omtrent like stor som forskjellene. Den ene er hvit som renhetens liljer. Den andre er sort som et håpet i graven.
Lizzy Demnon og Wendy Kind er deres navn. En av dem datter av prins Lucifer, den andre av herre Gud. Godhet og ondskap flyr side ved side, natt og dag, hvert eneste år. Begge er med på å skape verden, begge er med på å utvikle livet. Alt for mange forakter Lizzys sorte makt, men hva er vel godhet uten ondskap? Den som har sett godhet, har også sett ondkskap. For hvem vet vet hva som er godt, om man ikke også vet hva som er ondt?
Begge maktene er avhengig av hverandres eksistanse for å selv finne sted! Man kan ikke bare bygge og skape, uten også å kunne rive ned. Da ville verden blitt overfylt. Og vi ville alle sultet ihjel.
En sjelden gang møtes begge på samme sted. Noen ganger i året veksler de blod og erfaringer. Ingen av dem tross forskjellene er bare god, eller ond. For i et hvert lys finnes et mørke, i et hvert mørke finns det lys. Bare ærligheten, fantasien og evnen til å se skal til for å innse livets sannhet.
Synd og skam går hånd i hånd, men synd og glede går raskere hver for seg. Mange sier snille piker kommer til himmelen. Men verken Wendy eller Lizzy er bare ren, og kan dermed vandre så langt de vil.
En helvetes god dag har de hatt denne beskrevne dag på en himmelsk god måte. For dem er ikke livet noen gåte. Men en lek, et perverst godt samspill.
Selv de dypeste religiøse, blinde og virkelighetsfjerne passer de på. Til tross for at de for lenge siden sluttet å leve livets selvstendighet. Verken Lizzy eller Wendy ønsker å dømme. Så de troende får for all tid fortsette å drømme.
Kun den som nekter å se, og bare tror vil til slutt ikke finne sin vei. La herved ditt blod bruse i tilfredstillelse og åpensinnhet, Og kanskje da vil du også en stjernekveld se de to, fly avgårde, hver sin vei, likevel mot samme sted – Veien til livet!
Djevelens godhet varmer nok En mann vil ikke falle for den han er. Han bør ikke falle for den han ikke er heller. Ti tusen fristelser omfavner han daglig. Fristelser i alle Lucifers farger. Foreldrene fortalte han å være sparsom og tålmodig. Ungdomstiden sa det motsatte. Han vandrer i en blomstereng. Hver blomst har en egen mening. Fargene har hver sin historie. Så også han. Han kjenner sin egen moral. Han føler sin egen trang.
En trang til å bryte grenser. En trang til å tenke nytt. Han er ikke udødelig. Han lever livets goder. Dødens synder gir han glede. Mer glede enn forakt. Han er kanskje på den sorte siden. Men føler mørket varmer han bedre. Tilfeldighetene lar han pisse på de uvitendes bok. Et varmt budskap renner. Natten har igjen falt på. Barføtt over tornekratt han vandrer hjem. Djevelens godhet beskytter føttene hans i natt. Bare unødig blod spreller ut. Intet ord i de blindes bibel kan hindre han i natt. Intet kristent vrak kan legge hinder. Han er i satanismens beskyttelse. Og den varmer mer enn noen gang. En helvetes god varme. En helvetes god natt! (17. juni 2012)
Satanisme er først og fremst delt i to kategorier, eller tre egentlig. Jeg tenkte å lage et lite innlegg om enkelte rykter og ting mange uvitende tror om Satanister som ofte ikke stemmer.
6.6.1. Ofring av barn og dyr. Det er mange som forbinner satanisme med at spebarn eller dyr ofres til satan. Dette er en ting som de fleste satanister, i alle fall de fullblodssatanistene jeg kjenner, tar sterk avstand fra. Ingen av de satanistene jeg kjenner til ville en gang tenkt tanken på å skade et uskyldig dyr eller barn, uansett alder.
6.6.2. Kirkebrenning. Kirkebrenning er kanskje det som folk flest forbinner mest med satanisme. Men tro det eller ei, men kirkebrenning er også bare enda en ting som mange satanister tar stor avstand fra.
6.6.3. Leve jævlig. La Vey Satanismen er ikke en religion som sier at du skal ha det jævligst mulig. Ikke et eneste sted i den satanistiske bibelen (som jeg eier og har) står det en linje om at du skal gjøre ting du selv ikke liker. Det finnes satanister som utsetter seg selv for smertefulle handlinger ja, men det er ikke noe La Vey Satanismen sier at du som LaVey Satanist skal gjøre. Da heller ting som du liker å gjøre, fordi det føles godt og riktig. Og selvkutting foreksempel, er ikke en av de tingene.
6.6.4. Be til djevelen Dette her kommer ann på hva slags type Satanist du er. Følger du den eldre satanismen så er det ikke uvanlig å tilbe Satan, men er du LaVey Satanist, så bygger du deg heller en livsfilosofi om at Satan heller er kraften i deg, en kraft som faktisk alle har etter min tro og mening. Det er ikke ulovlig å tilbe seg selv derimot, og jeg gjør heller det fremfor å tilbe noen som skal bo under jorda eller i himmelen.
6.6.5. Dyrke jævelen Som forrige punkt er dette også noe som kommer ann på hvilken type satanist du er. LaVey Satanismen er ikke en sånn type satanisme som først og fremst går ut på å dyrke jævelen, i alle fall ikke på den måten folk flest tenker. Som satanist bryter du veldig gjerne de 7 kristne dødssyndene, dersom du selv føler at du får noe godt ut av det.
6.6.6. Drep de kristne. (faktisk en sang som heter det, klikk her for høre den) Siste punkt på listen min for i kveld. Vi satanister flest holder oss helst unna religiøse mennesker, spessielt kristne og islamister. Men vi går ikke rundt om natta og dreper de fordi. De fleste satanister er veldig greie, høffelige, livsglade og oppegående mennesker som kun går for å knuse de som først har gjort noe mot oss selv. Så lenge du er snill med meg, er jeg snill med deg. Skulle du gå over min grense, er jeg nådeløs. Så enkelt, og så greit!
Og i motsetning til mange andre religiøse så har mange satanister gjerne selvironi, og det har også jeg i mine gudsforlatte blodårer:
Å miste min mening med livet, å miste frykten, og å miste mine nærmeste engler Et liv uten frykt og bekymringer er som en fotballkamp uten mål. Eller som en dårlig actionfilm uten handling. Eller som et slapt, lamt og følelsesløst kjønnsorgan.
Poenget mitt skal jeg feie opp veldig tidlig i dette innlegget. Poenget mitt er at dersom noen lever uten en eneste bekymring, så har man heller ikke noe man elsker høyt nok. Personlig er ikke jeg veldig redd for døden i seg selv. Men det er noen andre ting jeg frykter mye mer. Først av alt frykter jeg frykten.
Min venninne Lillith Doll svarte meg en gang, da jeg spurte henne om hva hun frykter mest av alt er: «– Man skal ikke frykte annet enn frykten selv.», fikk jeg i svar. Det kan godt hende vi har to forskjellige grunner til at vi mener det, men jeg er i alle fall enig i det.
Jeg frykter at jeg en gang skal få for mange bekymringer, og alt for mye å frykte. Nesten enda mer frykter jeg at jeg skal ende opp uten å lenger frykte noe. For min teori er at den som ikke frykter noe, har ikke noe å miste. Og har man kommet så langt, så har man mistet mye. Og det er en ting jeg frykter, å miste så mye at jeg ikke lenger har noe igjen å være redd for å miste!
Det er enkelte ting jeg håper jeg aldri må oppleve å få revet vekk fra meg. Verken mens jeg lever, eller etterpå.. Måtte jeg for alt i hele verden aldri få miste min aller beste venninne Sara. Foreksempel. Kun 48 timer hittil har jeg vært i nærheten av henne face2face. Likevel er hun et menneske jeg aldri for noe vil miste. Det er så mye med den jenta som gjør at jeg føler enkelte ting som jeg ikke har følt før, eller som jeg ikke har følt på veldig lang tid. Sara er for meg en drivkraft til å leve lengre og lengre, mer og mer. Hun er magien som får meg til å føle meg trygg, selv når det meste egentlig burde føles forjævlig.
Hun er for meg en av veldig få individer på jorda som er med på å gjøre at jeg føler meg enda litt sterkere og modigere enn jeg ville gjort i en god del situasjoner uten henne. Hun er en totalt uerstattelig person for meg! Jeg vil aldri ønske å forlate henne, aldri for noe som helst i verden. Desto mer glad jeg har blitt i henne, desto mer redd har jeg blitt for at hun ikke skal ha det bra, for at noe fælt skal skje med henne enten fysisk eller psykisk. Jeg elsker henne utrolig sterkt, og jeg vet at ordet “elske” er et veldig, veldig sterkt ord. Men likevel føler jeg at jeg underdriver når jeg sier at jeg elsker henne. Jeg finner ikke noe sterkere ord, likevel elsker jeg henne mye mer enn at jeg “bare” elsker henne!
Å miste identiteten, selvstendigheten, stabiliteten og tryggheten Hva er det ellers jeg frykter? Jo, jeg frykter at livet skal formere meg så arrogant og hard at jeg ikke lenger er meg selv. Eller, desto mer frykter jeg faktisk å bli noe annet enn den jeg egentlig er. Enkelte påstår at uansett hva man sier, gjør eller tenker, så er man alltid seg selv. Jeg kan egentlig ikke motsi det, for man er den man er uansett, på en måte. Likevel, på en måte ikke også, noen ganger.
La meg formulere meg litt tydligere igjen. Jeg er redd for at jeg skal bli en person som gjør ting, eller tenker ting som gjør at jeg ikke lenger skulle være tilfreds med meg selv. At jeg skal ende opp som noe i en eller annen kategori som jeg vil slite med å komme meg ut fra, forså å aldri kunne bli noe jeg trives med igjen.
Jeg er redd for å miste min identitet. Jeg er redd for at jeg skal bli noe annet enn det jeg er. Jeg vil ikke være mine foreldre. Jeg vil ikke være mine søsken. Jeg vil ikke være sjefen min. Jeg vil ikke være terapauten min. Jeg vil ikke en gang være noen av de beste og nærmeste vennene jeg elsker mest og ser opp til. For hvis jeg “plutselig skulle bli dem”, så ville det først og fremst gjøre både meg og dem et hakk mindre sjeldent og unik. Jeg synes synd på alle de som ikke er fornøyd med seg selv, og ønsker at de var en annen enn seg selv! Samme hvem de ønsker at de heller skulle være.
Jeg er redd for å synke så langt ned, at jeg en gang skal bli så usikker, svak og ynkelig, at jeg ender opp med å misslike meg selv så mye at jeg heller skulle jeg var noen andre enn meg selv. For mennesker som drømmer seg bort og ønsker at de var noen andre, er ikke mennesker som er tilfredstilt nok med tanken på at de er den de faktisk er!
Er det mer jeg frykter nå enn hva jeg har nevnt? Jeg skulle ønske at jeg kunne være ærlig og skrive nei. Men da lyver jeg. For det er mer som jeg frykter her i livet. Livet er faktisk enda en ting! Jeg frykter som sagt ikke døden i seg selv, men jeg frykter for å forsvinne for tidlig. Jeg vil være her for de jeg elsker mest, lengst mulig. For som død så føler jeg jo ikke noe uansett. Da har jeg ingen medfølelser for de som måtte være igjen etter meg. Fordi de døde føler ikke lenger verken sorg, smerte, samvittighet eller noe annet. Tror jeg.. Men som en levende person frykter jeg å forsvinne fra de jeg elsker. Og jeg frykter enda mer at de skal forsvinne for meg! Døden i seg selv frykter jeg ikke det grann, bare smertene!
Og jeg frykter også at jeg skal ende opp med å leve et sted hvor idioti, svakheter, frykt og total egoisme har tatt fullstendig over! Jeg frykter at de svake skal ta over verden. De mentalt selvstendige og sterke frykter jeg ikke. Jeg frykter at verden skal bli tatt over av svake mennesker som for lenge siden har sluttet å leve livet, forså å starte å “leve” etter en eller annen fjern idee eller frykt som egentlig ikke har noe fornuft eller rot til virkeligheten.
Jeg frykter at verden skal bli tatt over av folk som baserer livet sitt på religion (også kalt eventyr og fantasi) fremfor det menneskelige og det realistiske. Islamister og kristenfantatikere er de jeg ser på som en av de største truslene i verden. I tillegg til fanatikere generelt, både fanatikere med og uten religion. Noen mener at ingen er 100% uten religion. Jeg mener at det er bullshit!
Så lenge menneskeheten har eksistert, har det alltid eksistert religion og eventyrfortellinger, ja. Men det finnes også mennesker som lever på det humanetiske, og som lever etter sine egne følelser, og ikke etter regler som en eller annen overnaturlig ånd eller Gud vil vi skal leve etter. Igjen kommer vi inn på det å miste sin egen identitet. For jeg mener at mange ekstremreligiøse/generelle fanatikere ikke lenger har sin egen identitet i samme grad som et friskt og oppegående menneske ville hatt.
Frykt skaper religion, religion skaper frykt! Frykt skaper hat, og hat skaper død og elendighet. Kort fortalt, religion er død og elendighet, og jeg frykter død og elendighet!
Helt til slutt vil jeg avslutte med å nevne at jeg ikke lenger frykter like mye å bli kritisert. Jeg frykter ikke i like stor grad å bli kritisert nå, som jeg gjorde før. For dersom jeg ikke blir kritisert, så vil det også føles som om jeg ikke lenger er synlig. Jeg som alle andre mennesker trenger å bli elsket, men jeg trenger også at det finnes folk som ikke liker meg.
La meg sammenligne meg selv med et sverd. For å smi et godt sverd trenger man i hovedsak to ting. Is og ild. Man kan ikke lage et godt sverd med bare is, man kan ikke lage et godt nok sverd med bare ild. Man trenger BEGGE delene på en gang for at det skal bli sterkt nok. Og på samme måte trenger jeg varm kritikk, samtidlig som jeg også trenger litt kald kritikk. En person som kun har mennesker som enten bare elsker h*n eller som kun hater h*n, er ikke et levende menneske slik jeg ser på livet.
Jeg liker at folk liker meg, jeg liker også at det finnes folk som ikke liker meg så innmari mye. Det jeg liker minst er de som stiller seg mer eller mindre likegyldig. Så jeg håper at dersom jeg nå får noen tilbakemeldinger, at det vil bli litt av hvert. Noe jeg også vet på forhånd vet at jeg får, enda jeg ikke er synsk.
Jeg håper at mange av dere vil like dette innlegget. Jeg håper også at noen av dere vil finne visse punkter dere ikke er helt enig i, eller kanskje også avskyr, for den del. Jeg frykter ikke å få kommentarer fra folk som elsker dette, jeg frykter heller ikke kommentarer fra folk som hater dette innlegget, og synes at jeg er helt på tryne. Jeg frykter mer at det skal finnes noen som er helt likegyldig etter å ha lest det. Og det jeg skriver nå er ikke at jeg frykter å ikke få oppmerksomhet i den forstand at jeg ikke får nok lesertall eller kommentarer.
Hver eneste bokstav i dette siste avsnittet er bare enda en måte å fortelle dere, at jeg frykter likegyldighet. Kommenter eller la vær. Jeg er ikke redd for at dette innlegget ikke skal få èn eneste kommentar. For kommentarer er ikke det jeg er ute etter først og fremst. Det jeg er ute etter er å formidle mitt budskap som er delt i flere kategorier i dette innlegget! Jeg frykter ikke at dette innlegget ikke skal få kommentarer, men jeg frykter mer at jeg skal snakke med noen i ettertid som på ramme alvor har lest det hele, og sier med hånden på hjertet at han eller hun er helt likegyldig til det som står skrevet her, og ikke har noen meninger overhode.
Jeg kan fortsette å ramse opp ting i livet generelt som jeg bekymrer meg over. Men så langt innlegg går det ikke ann å skrive her på blogg.no uten å bryte maksgrensen på hvor langt ett innlegg kan være, og for hvor mye dere gidder å lese.
Så jeg tenker at jeg gir meg nå! For denne gang! Ønsker alle sammen en riktig god mandag! ^^
I skogen på Trysil kan ingen høre deg skrike skal man tro coveret til nyfilmen til Lars-Erik Lie! Det frister selvfølgelig å lage en reportasje på saken for å teste det ut. Men jeg gidder ikke dra til Trysil ene og alene for å skrike uten grunn og bunn!
Hva pokker er det jeg preiker om? Jo, jeg preiker rett og slett om “The Thrill Of A Kill”. Og det er en film jeg nå har bestemt meg for å anmelde, ikke til politiet, men på bloggen.
Til tross for at en av mine absolutt beste og nærmeste venner Kirsten spiller hovedrollen Kimsy i filmen, så skal jeg forsøke å gjøre en så nøytral anmeldelse som mulig, uavhengig av det overnevnte faktumet.
Som mange forvirra og sinnsforstyrra mennesker gjerne har, kan også ungdommer ha groteske mareritt. Det er nemlig det Kimsy-karakteren har i starten av filmen. Kimsy er en lat ungjente som driver dank. Søsteren Camilla er derimot hakket bedre i følge moren, da hun i alle fall går skole.
Kimsy sover til langt ut på dag, og går fra senga til pcen. Det vil si, etter at hun har funnet seg en kopp te med drikke.. Uten edderkopp i. Kimsy og Camillas mor (spilt av Toril Skansen) klager på at tv`en står for høyt på, og ber om at den skal dempes. I tillegg skjeller hun ut Kimsy, og Kimsy gidder ikke dette, så hun putter øreproppene sine i ørene, og går ut.
I dette tilfelle skal det vise seg at hun hadde fått det bedre av å krangle med moren mens de andre ser på fotballkamp og synger fotballsang med kjenningsmelodien til Pippi Langstrømpe som melodi. Kimsy går ut i den frie Trysil-skogen. Og blir slått ned… Ehm, to ganger.
Etter andre gang våkner hun opp fastbundet i en liten trebod. Der er det flere jenter. Og la oss få dette klart. Det er tydelig at Kvinnegruppa Ottar har lite med denne filmen å gjøre. For hva er det som skjer? Hvis vi ser bort ifra at den nokså blide familiefar-psykoen halskutter jentene og dreper de, så får han “ekstra god kjemi” med Kimsy. Og jeg må innrømme at dette var en litt rar scene å se for meg som i real life er nokså god venn med Kirsten. For dette er første gang jeg ser en av mine egne venninner ha sex.. Rettelse: Blir voldtatt. Den gale familiefaren tar av Kimsy trusa, kler av seg selv og kjører henne inn og ut, og avslutter med å gi henne skryt for å være… Flink bikkje!
I tillegg til denne storyen får vi også se en story som foregår i 1969, fortsatt i Trysil.. Vi møter en ung gutt og hans ikke helt gode mor. En mor som drikker og kommer hjem stadig med en ny beruset mann som hun høvler over med billigmusa si, når de kommer frem. Guttungen er ikke gammel, og han virker uskyldig helt til han får nok og bestemmer seg får å hente høygaffelen!
Jeg skal ikke avsløre hvordan filmen ender, men jeg kan si såpass som at slutten reker unna! Filmen er morsom, så lenge du har en noe sadistisk sans for humor. Filmen er heller ikke overdosert med mange kjente skuespillere. Faktisk er det ikke en eneste kjent skuespiller i den. Godt å endelig se en norsk film uten verken Kristoffer Joner, Aksel Hennie, Pia Tjelta, Bjørn Floberg eller Wenche Foss… Ja, ehm, glem sistnevnte..
Filmen er for å legge faktaene på bordet; en amatørfilm. Den er gjort av amatører, som så og si er helt “vanlige” mennesker utenom. Og sammenlignet med mange andre filmbudsjetter er ikke budsjettet på denne filmen veldig høyt. Blodspruten er for den som ikke har veldig svekket syn dataanimert. Men det er faktisk en av de tingene som gjør at denne filmen faktisk er så hærlig på den måten jeg synes den er det.
For filmen stinker vold, mannsjåvenisme, sort humor, voldtekter, alkohol og dårlige foreldre, men den stinker i det minste ikke ekkel selvhøytidlighet! Og denne filmen har ikke den samme sykdommen som mange andre norske grøssere har, den er ikke alt for langdryg med kjedelige dialogscener. Det er noe som skjer så og si hele veien, og man slipper å se lange scener hvor man som seer følger en karakters bilreise i 10 minutter! Filmen er ingen sovepille, den er en sadistisk latterboks! Den er underholdende, og jeg er imponert! Rett og slett imponert!
For man skal igjen huske at dette er gjort av folk som ikke har de helt store erfaringene fra før. Og jeg vet med hånda på levra og den andre hånden på tarmen min, at mange andre ville gjort dette mye dårligere, og mange hakk mindre inponerende! Filmen er ikke skapt av feige mumitroll som er redd for å tråkke litt ut i piggnettet, du får se blod, du får se vold, og den er ikke irriterende sensurerende! Coveret er veldig stilig, det vil si: COVERNE ER DET! For det er laget to stk! Forskjellen er at det ene coveret skal være litt mer groteskt enn det andre.
Filmen er i salg i flere butikker som selger film. Både i og utenfor nettet. Vil du bestille den og se den med dine egne øyne kan du finne den på blant annet cdon eller platekompaniet. Vil du ikke vente på at den skal komme i postkassa kan et tips være å sjekke ut Narvesen, foreksempel ^^
I tillegg til filmen, har også dvden en del bonusmatrialle. Faktisk en 40 minutter lang bak om-film, tabber, intervju med Toril Skansen (som etter min mening er den milfeste tenåringsmora jeg har sett på norsk film), stillbilder og en del andre godbiter!
Nei, jeg skal ikke repeterere meg mye mer nå; Har dere lyst til å se èn god norsk film. Se The Thrill Of A Kill! Glem Fritt Vilt, glem Død Snø, glem Rovdyr, glem Hora, glem Mørke Sjeler! Har du The Thrill Of A Kill, så har du den som i alle fall er blitt min store favoritt innen norsk horror nå! Og det sier jeg igjen ikke fordi at min gode venninne Kirsten (som også har designet bloggen min) spiller hovedrolla i filmen!
Gelebamsen jeg fikk i posten i går! Jævlig god smak, men har så vidt fått skjært av han ørene, da han er litt seig å skjære i. Beste bjørnen jeg har spist av noen sinne, fra coolstuff.no!
Hvem kan bruke 538 kroner nøyaktig på kun og ene å alene godterier? Det kan jeg.
Har dere noen gang hørt om…. Hm, jeg vet egentlig ikke om det er rettmessig politisk korrekt av meg å dele denne siden med dere, da flere av dere fort kan bli sittende å drømme dere bort.. Ok, jeg tar sjansen. Hvor mange har hørt om coolstuff.no? Det er et sted med veldig mye sært, kort fortalt! Resten får dere utforske og erfare selv!
Jeg har bestilt min første pakke derifra, som kom i dag. Dere vet de småe vingummibjørnene som man kan få kjøpt overalt, blant annet i Haribo-poser. Bittebittesmå bjørner. Vel, jeg har for øyeblikket en gigantisk vingummibjørn som er 1000 ganger større enn de dere har sett før. Og tusen ganger før er faktisk svært nøyaktig!
Insekter kan også spises, og hva er mer originalt enn å kobinere insekter med godterier. Jeg har bestilt tre kjærlighet på pinner, med ekte insekter i. Ja, du leste riktig honeymoon; EKTE INSEKTER!
1, kjærlighet med en liten skorpion, 1 kjærlighet med en ekte siriss (like stor som de jeg mater Belle med, så det har jeg prøvd før), og 1 kjærlighet med larve i. La meg repettere; insektene er ikke fake, de er faktisk virkelige. Det samme er sjokoladepakka som de har dyppet dronningmaur i. Og også slikkegodteriet med ekte gårdsmaur!
Helt til slutt avslutta jeg bestillinga med noe som kanskje ikke er like spennende: Energidrikke som skal forestille vanlig rødt blod, og grønt zombieblod. De to siste tingene er da ikke ekte, hehe…
Det var pakka fra coolstuffs.no, i tillegg har sesong 4 av True Blood ankommet fra cdon, så det skal jeg sikkert bruke resten av kvelden på!
Grønt og rødt blod – Energidrikke (blodet er ikke ekte..)
(Ekte) dronningmaur dyppet i sjokolade ^^
Slikkbart godteri som innerst inne inneholder EKTE maur! ^^
Fra venstre; Kjærlighet med siriss (sånn jeg mater tarantellaen min med 2 ganger pr 14 dag), kjærlighet med larve, og kjærlighet med skorpion. Kall med sadist eller ekkel, veldig gjerne! <3
Siden kjærligheten med sirissen var så mørk, så tok jeg nærbilde slik at dere skulle få se den bedre 🙂 Dere som har sett videobloggene hvor jeg enten spiser en levende siriss selv, eller mater min kjære Belle med slike kjenner nok dette krype igjen.
Og når jeg hadde tatt nærbilde av siriss-kjærligheten, tok jeg like gjerne ett eget ett av skorpionen også..
.. og larva er heller ikke noe unntak. No æ e blitt larvatt ja, som de sier på den motbydelige dialekta her i Oppdal..
Vingummibjørnen i esken sin… Og…
VINGUMMIBJØRNEN UTENFOR ESKA. Den kosta meg 299, og er faktisk noe tung så den bør være god. Hvor lang tid tror dere jeg vil bruke på å spise denne? 🙂
True Blood <3 Beste serien jeg har sett, sammen med The Walking Dead og Hotel Cæsar ^^ Og, akkurat det siste tror jeg at enkelte fort vil henrette meg for nå. Herved har jeg begått sosialt selvmord..
Men da takker jeg for meg, jeg skal aldri blogge igjen. Ikke før det kommer et nytt innlegg i løpet av dagen eller morgendagen i alle fall!
Da var enda en dag i eventyret med meg selv som eneste hovedperson skrevet ferdig. Sånn hvis vi skal dulle med metaforene. Jeg har hatt besøk av Ann Kristin noen timer i kveld, vi har blant annet sett film (“Once Upon A Time In Mexico” fra 2003). Underveis fikk jeg en veldig uskyldig og faktisk også søt forstyrrelse da min gode venninen Kristine ringte meg twice med skjult nummer. Jeg tar ikke telefonen når folk ringer med skjult nummer, denne gangen gjorde jeg det, men la telefonen bare på bordet uten å høre om noen sa noe, lot hun bare snakke til hun la på, hehe. Tredjegangen ringte hun uten skjult nummer og da svarte jeg. ^^
Ja… Etter at jeg og Ann Kristin så film i kveld så gikk vi til Kiwi hvor jeg skulle finne meg munngodt til nattens showtime, jeg skal nemlig se to filmer i natt som jeg fant på Expert i dag. Men på veien hjem igjen så vi et helikopter som begynte å fly veldig lavt. Med plattåskoene mine og Ann Kristin i hælene løp jeg mot der det så ut som det skulle lande, og det landet på idrettsbanen i Oppdal. Det kom ikke noe politi, ambulansebil eller brannbil. Det så rett og slett ut som om de bare henta en som skulle få en noe spessiel skyss hjem… I dont know.. Video ser dere ovenfra, fra da det dro igjen.
Og ovenfor ser dere filmen jeg fant i dag for 49 kr perr stk. Som jeg skal se nå! ^^
