Det er alltid noe som endres, så og si hele tiden. Det er slik verden er skapt. For 20 år siden var det ikke helt uvanlig at folk kanskje kunne sette seg, bruke lang tid med en penn eller blyant, forså å skrive et fysisk brev som noen et annet sted i landet, eller kanskje til og med noen i utlandet skulle få.
Tidevannuhyret er alltid i bevegelse, og fysiske brev ser for hvert tiår som går, ut til å bli mer og mer utryddelsestruet? Hvem vet, kanskje er det ingen lenger som skriver fysisk brev om 50 år?
På Oppdal sin lokalnett-side opp.no kan man akkurat nå lese at postkontoret i bygda skal nedlegges, sammen med en rekke andre i Sør-Trøndelag. Postkontorene flyttes herved til butikk, i alle fall her!
Dette er noe jeg egentlig driter litt i. For så lenge jeg kan fortsette å motta mine bestillinger fra inn og utland som normalt, så gir jeg egentlig faen i om postkontoret går et stevnemøte med helvete. Og så lenge jeg også har muligheten til å sende pakker og brev til folk, om jeg absolutt vil det, så ser jeg liksom ikke noe vits i å heise flagget på halv stang.
Jeg tror den siste jeg skrev et fysisk brev til var min beste venninne Sara, sammen med en a3-tegning jeg tegnet til henne..
Men over til det jeg tenkte å ta opp, som egentlig ikke var postkontorenes skjebne, men nettopp dette med fysisk brev. Hva syns folk egentlig om det?
Kan forsåvidt innrømme at det er hyggeligere med fysisk brev som noen har skrevet helt selv, fremfor en mail eller sms hvor noen et eller annet sted bare har trykket på noen taster eller knapper. På en annen side, jeg hater papirer. Er det noe som fort kan gi meg litt hodebry så er det papirer som fort ender opp med å flyte som et blodhav etter et hissig oppgjør mot ett eller annet. Så sånn sett er jeg litt glad for at folk har modernisert seg mer og mer. Samtidlig er det fort gjort å henge seg mer opp i fortiden ved å ta vare på masse gamle papirer, brev og lignende.
Minner er vel og bra, men det er jo helst i fremtiden vi skal leve. Jeg skjønner at det er en og annen sentimental kødd der ute, gammel eller ung, som måtte være noe uenig. Men… Jeg mener, de beste minnene har vi i hodet likevel. Trenger vi egentlig masse bilder, fotoalbum, brev og faens oldemor for å huske? Har vi så dårlig hukomelse? Det absolutt beste husker vi uansett, og det holder for meg!
Bare blogg.no ikke sletter bloggen min så skal jeg ikke drepe noen jeg i alle fall!
Vi reblogges! (grunn til mangel på bilde i denne artikkelen er at jeg sliter veldig med å finne igjen fotokameraet mitt, og jeg er egentlig i mot å ta bilder som andre har tatt)
Ungdommer på tur etterfulgt av et makabert slakt er ikke lenger originalt. Det finnes rett og slett ikke originalt lenger. Det var heller ikke originalt i 2008 da den norske filmen Rovdyr, regissert av Patrik Syversen kom ut.
Handlingen i filmen Rovdyr utspiller seg sommeren 1984, en gjeng med fire unge mennesker kjører i samme bil på vei til det som skal bli en koselig langhelg, til det som ender som en sadistisk menneskejakt oppe i skogen. Før selve makaberhandlingen virkelig skytes inn i publikums sinn, stopper Camilla, Roger, Mia og Jørgen på en veikro, hvor de treffer på bare trøtte og kvalmende, eldre mennesker, som regel menn!
Ikke noe gæernt i det? Hm, drit i at jeg spurte! Filmens plot er faktisk så enkel som så: Fire ungdomer reiser sammen for å tilbringe langhelg sammen, på veien blir de møtt av noen jegere som har utvidet jaktoffersonen sin og dermed begynt å jakte på mennesker, en etter en blir ungdommene slaktet på makabert vis. Piggtråd, bjørnesaks, hagle og det som verre måtte finnes er!
Til å være norsk skrekk så er dette et lite fremskritt. For tidligere har man ant at Norge ikke helt har hatt tykke nok baller til å lage de helt makabre filmene. I denne filmen får man se litt mer av det som gjør at de svakeste sjelene i samfunnet kanskje snur seg, i beste fall brekker seg eller fyller opp godteposen med oppkast. For filmen inneholder usensurerte involler, vi får se føtter og bein som knekker og ødelegges. Og ja, den er faktisk litt kul på enkelte av voldscenene. Men for meg som har hatt øynene rettet mot utlandet i såpass lang stund, er ikke denne filmen den helt store. Den er en hyllest til klassiske horror/splatter-filmer fra 70 og 80-tallet, noe som er litt småkult! Men original er den ikke.
Skuespillere er det med i filmen, ja. Kanskje jeg skal si litt om det også. To gutter og to jenter, eller egentlig tre jenter. Tidligere “Absolutt underholdning”-programleder Henriette Bruusgaard finner vi i hovedrollen, og Lasse Valdal (fra blant annet “Kalde Føtter” og “Død snø”), Nini Bull Robsham og Jørn-Bjørn Fuller-Gee (han får et lite poeng for sitt morsomme navn) er de andre skuespillerne som har fått i oppgave å fylle de største rollefigurene. Jeg kan også legge til for alle eventuelle Hotel Cæsar-fans der ute at den Erlend Vetleseter som spilte “Roger Nyman” i såpeserien har en liten rolle i “Rovdyr” som en av de voldelige jegerne..
Vel tilbake til skuespillerprestasjonene: Ikke innponerende! Kort fortalt er dette en film for de helt spessielt horror/splatter-interesserte, den er ikke rådyr å kjøpe lenger, så du finner den alltids for en billig penge som akkurat er verdt filmen. Det som trekker denne filmen mest opp er at den tørr å lage mer kvalme enn en god del norske filmer har gjort før, og at lydeffektene og musikken til tider er noe horribel på en gripende måte. Ja, la meg kaste en ærlig terning.
Innledning før storyen Det er en mulighet for at enkelte av dere vil lese denne teksten med helt forskjellige meninger om at jeg i hele tatt legger den ut som jeg nå skal gjøre. Det er en historie jeg vil dele med dere, som for en gangs skyld ikke er diktet opp og ikke fri fantasi. Som jeg skrev i innlegget mitt fra i natt så sliter jeg med en dose dumsnillhet, og jeg vil nå dele en historie med dere som kanskje kan gi et lite innblikk i hvor dumsnill jeg har vært.
Vedkommende som jeg vil beskrive vil forholdes delvis anonym. Til tross for at det er et kvinnemenneske uten like, som jeg overhode ikke har noe til overens med lenger, så skal jeg holde meg smart nok til å ikke nevne verken hva hun heter eller noe annet som gjør at folk kan spore opp hvem jeg skriver om. Men for at historien skal leses litt bedre skal jeg gi henne et kallenavn, herved kaller jeg henne for Pink Helsy, Pinky Helsy dramatikeren fra Kristiansand!
Frekklusa fra Kristiansand Jeg kan ikke sette fingeren på hvor lenge det er siden første gang jeg og Pink Helsy fikk kontakt. Etter størst sannsynlighet begynte historien høsten eller vinteren 2010. Vi hadde egentlig alerede da hatt hverandre på msn-listen vår i 2-3 år på forhånd. En av oss hadde helt tilfeldig lagt til den andre fra et diskusjonsforum på nettet som vi begge var medlem på en stund. Men det ble bare til at vi la hverandre til på msn og facebook, uten at vi skrev til hverandre eller noe før det altså hadde gått noen år etter at vi hadde lagt til hverandre.
Det var altså ikke før høsten/vinteren 2010 at vi begynte å kommunisere med hverandre, til tross for at vi kunne gjort det 2-3 år før.
På dette tidspunktet var jeg nokså langt nede psykisk, grunnet sjalusiproblemer og delvis kjærlighetssorg knyttet til ei venninne som da sto meg ganske nærme. Jeg var faktisk i min aller mest depressive periode den vinteren. Og jeg sank så dypt at jeg skrev flere statuser på både msn og facebook som hintet til at jeg faktisk hadde planer om å begå selvmord. Det var først da at Pink Helsy tok kontakt med meg ved å skrive et lengre brev via facebook.
I mailen uttrykket hun sin bekymring, og hun kunne også nevne at hun hadde hatt problemer med å sove de siste nettene på grunn av de depressive og suicidale statusene jeg klemte ut av meg. Hun skrev også noe om at det var utrolig egoistisk av meg å skrive sånne ting, noe jeg i ettertid kan si meg enig i. Jeg brydde meg ikke om å svare før det kanskje var gått en dag eller to etter jeg mottok mailen. Altså, jeg kjente henne ikke, hun kjente ikke meg, så hvorfor skulle hun bry seg?
Jeg svarte omsider over msn 1-2 dager etter mailen hennes. Kvelden ble en god del hyggeligere enn på en stund. Vi fikk veldig, veldig god kontakt. Og faktisk fikk vi så god kontakt at jeg burde fatte litt misstanke om at dette var for godt til å være sant. Men siden jeg hadde vært så langt nede, så tenkte jeg ikke den tanken i hele tatt, akkurat da.
Etter 2-3 dager hadde vi plutselig en samtale som kunne minne om to unge tenåringer i sin mest sukkersøte forelskelse. Vi satt over msn, og burde egentlig ha lagt oss for en stund siden. En samtale der det siste kvarteret gikk ut på at vi sa hade til hverandre så mange ganger at det nesten er utellelig. Ikke nok med det, jeg ble kalt for skytsengelen hennes, og hun kunne også prestere i å skrive at hun elsket meg. Eller for å være mer konkret; at hun elsket meg mest av alt og alle!
Jo, jeg skal ta selvkritikk i at her burde jeg reagert! Men naiviteten og en slags godfølelse tok overhånd og blendet fornuften. Mange påstår at man kan ikke forelske seg i folk man aldri har truffet ansikt til ansikt. Så jeg beskriver heller situasjonen som at jeg ble litt i overkant… Betatt.. Noe som også er litt kleint å tenke på snart 3 år senere, etter alt som har skjedd i ettertid!
Som sagt, hun elsket meg mest av alle (skrev og sa hun), og jeg var hennes beskyttende skytsengel som skulle vokte hennes trygghet når hun var våken om dagen, og også i hennes drømmer om natten. Sukkerkvalmt? Ja, egentlig!
Det tok heller ikke lang tid før vi hadde vår aller første videosamtale over msn. OG DEN BLE LAAAAAAANG! Noe jeg av en eller annen merksnodig grunn syntes var veldig flott og stort da, herresatan, jeg var jo betatt av monsteret… Jeg tror ikke det tok mer enn en ukes tid fra vi fikk “ordentlig” kontakt for første gang, til vi plutselig hadde en videosamtale som kanskje ble rundt 10 timer lang… Og nå er det lov å spørre seg om noen av oss hadde noe liv den gangen!
Vi snakket ikke om noe spessielt interesangt, den første lange videosamtalen gikk veldig mye ut på at vi viste hverandre ting vi hadde hjemme på rommene våre, av veldig sære og egentlig uviktige ting. Gamle parykker fra barneskolen, tomme smurfedrops-esker, også videre.
Pink Helsy hadde/HAR dessuten en blogg. En blogg som hun egentlig ikke oppdaterte spessielt ofte, men der og da. Designet på bloggen var et design hun delte med 1000 andre jenter i Norge. Bloggen hennes gikk for det meste ut på å fortelle verden at hun hadde hatt en fin dag på skolen, at hun hadde hatt en tøff dag på skolen, eller at hun egentlig ikke hadde hatt noen fin dag i hele tatt. Joda, også kunne det også gå mye i outfit og at hun var syk eller bare for å fortelle at hun var frisk.
Hvorfor nevner jeg at hun har en blogg? Jo, det nevner jeg fordi jeg ganske tidlig ble spurt om å kommentere og stemme på ditten og datten. Hun begynte litt i det små, og vips ble det mer og mer. Herregud, jeg har vært slave for en rosablogger! Det er egentlig ikke så ille, for det blir verre. Bare les litt videre, til jeg kommer til poenget!
Det nærmet seg jul, og jenta som over msn i flere uker hadde sagt at hun elsket meg mest av alt og alle, kunne jeg nå avsløre i at hun hadde funnet seg en annen gutt å veksle ord og tanker med over nettet. Den nye gutten kom fra Trondheim, og er faktisk en fyr som jeg i dag er mye bedre venn med enn henne, til tross for at jeg ikke egentlig har snakket med han heller på flere måneder.
Jeg oppdaget på en av de totalt 3 facebook-profilene hennes at hun og han hadde skrevet en god del veldig kleine og flørtete ting på hverandres facebook-sider. Og det var da jeg sendte HAN en venneforespørsel på facebook, bare for å fiske litt etter hva som egentlig skjedde.
Han, som jeg fra nå av kaller for Trondheimeren, godkjente ikke forespørselen med en gang. Derimot sendte han meg en mail, og lurte på om hvem jeg var. Jeg og Trondheimeren utvekslet ett par mailer, og jeg klarte på en klumsete måte å gi inntrykk for at jeg var forelsket i Pink Helsy, og han skjønte tegninga. Trondheimeren som er en veldig trivelig, oppegående og snill gutt, han forsto at jeg egentlig ikke mente noe vondt med å spørre og grave, og han mente også at han fort kunne gjort noe i samme banene selv.
Han godkjente meg på facebook etter kort stund, og vi ble faktisk kompiser i løpet av natta. Det skal sies, jeg følte meg veldig, veldig dum der og da. For egentlig var jeg ute etter å finne noe dritt på han, som jeg kunne bruke til min egen fordel, for å få Pink Helsy for meg selv…
Trondheimeren var ingen drittsekk. Og det var ikke noe jeg naivt fikk til inntrykk kun da, det er noe jeg står for selv i dag 2 år etterpå! Jeg følte meg veldig dum og egoistisk. Dagen etter hadde Pink Helsy oppdaget av vi var venner, og var veldig brå med å komme med paranoide anklagelser. Vel, det skal sies at jeg kunne faktisk forstå at hun reagerte på det. For, jeg kjente jo ikke Trondheimeren.
Da hun spurte meg om jeg var ute etter å ødelegge for dem, svarte jeg at jeg bare ville hennes eget beste, og forsikre meg om at han ikke var en drittsekk som ville gjøre henne noe vondt senere. Jeg fikk veldig klart svar om at han ikke var noe drittsekk, og at jeg også burde skamme meg! Noe jeg som sagt gjorde.
Det faktum at jeg følte meg litt lurt av henne, og at hun tydeligvis ikke elsket meg mest av alle så høyt som hun beskrev, var tross alt ingen unnskyldning. Men samtidlig; hadde jeg gjort noe galt? Sånn egentlig? Jeg hadde ikke snakket noe særlig om henne med han, og etter at jeg faktisk skjønte hvor god fyr det var snakk om så forsvant til og med sjalusien og det var akkurat som om jeg håpet at det skulle bli noe av de to. Til tross for at jeg syntes det var litt vanskelig.
Jeg syntes rett og slett at Trondheimeren var en så bra fyr, at jeg rett og slett unnet han en kjæreste, selv om det måtte bli Pink Helsy – Jenta som jeg hadde småslavet for, på bloggen hennes, og også hadde begynt å låne bort noen småbeløp penger til – Uten å få igjen!
Da julaften 2010 var et faktum, var det et aldri så lite nederlag for meg. Jeg sjekket msn med mobilen min og der kunne jeg lese den kleine msn-statusen hennes, som tydet på at hun virkelig elsket Trondheimeren, eller hun ga i alle fall inntrykk av det. Julaften kom, og det ble en lang dag hvor jeg ikke gadd å gå ut av sengen, åpnet ikke en pakke. Lå i sengen hjemme hos pappa og gadd ikke røre en finger, til helvete med jula tenkte jeg da.
Jula kom, jula gikk, og det gjorde også 2010. 2011 kom omsider, og forespørslene fra Pink Helsy kom oftere og oftere. Kunne jeg låne bort Tv2 Sumo-kontoen min til henne, slik at hun kunne få med seg en legedokumentar? Jeg ga etter, og lot henne få gjøre det, endret passordet mitt, mot at hun sa i fra når hun var ferdig.
Historier om at hun hadde rotet bort penger til medisiner kom også oftere og oftere. Hun hadde begynt å ta det forgitt at jeg alltid skulle hjelpe henne. Snart hadde hun også bursdag og spurte meg rett ut om å få PENGER på forskudd, sånn 2 måneder før… Hvem er det egentlig som spørr folk man ikke kjenner og ikke har truffet før om så mye penger, så ofte, på så kort tid? Til slutt begynte jeg å gå lei…
Stort bedre ble det ikke da jeg bestemte meg for at nå skulle jeg bruke en kveld til å se på noen serier på Tv2 Sumoen min, jeg endret tilbake passordet mitt, som lenge hadde vært det passordet hun kjente til. Den kvelden endte igjen med at hun kjeftet, kjeftet og kjeftet på meg fordi hun mente at jeg var barnslig og småslem fordi jeg hadde tatt tilbake kontoen min.
Det var også min skyld at lillesøsteren hennes nå gråt fordi HUN hadde lovet HENNE at hun skulle få se et program på Sumoen min før hun skulle legge seg. Det hadde hun ikke en gang sagt i fra til meg om! Hun prøvde seg, men jeg hadde bestemt meg, nå var det nok, og jeg skulle ikke forandre passordet mitt slik at hun (og lillesøstra) skulle få bruke min WebTv igjen, det var min konto! Hun ble rasende, og kjeftet, det fikk så være.
Situasjonen ble ikke bedre dagene som fulgte. Jeg hadde i løpet av våren 2011 begynt å fått noen nye venner i Oppdalsområdet. Hadde dessuten ikke verken lyst eller tid til å sitte å være der for Pink Helsy hele tiden mer. Det var en god del ganger hvor vi satt og småsnakket, og jeg brått skrev at nå måtte jeg gå, og deretter logget jeg av for å møte noen venner jeg hadde avtalt å treffe i Oppdal sentrum. Hun likte ikke at jeg bare forsvant slik, til tross for at jeg sa i frapå forhånd. Hun sendte sms`er og maste om at jeg skulle komme på msn igjen, fordi hun trengte meg..
Da jeg kom på msn igjen senere på kvelden var det igjen for å få kjeft fordi at man gjør bare ikke sånne ting som å svikte henne når hun trenger det. Jeg var på grensen av å bli mektig lei, og sa rett ut at jeg syntes hun var veldig, veldig utakknemlig. Fikk øyeblikkelig en lang regle tilbake om alt hun hadde gjort for meg, og at jeg skulle stille meg selv spørsmålet om hvem den utakknemlige egentlig var.
Vel.. Hvem er det som har lånt masse penger som aldri hadde kommet tilbake? Hvem var det som satt og kommenterte de og de blogginnleggene som den andre parten maste om? Det var jeg! Hun hadde riktignok vært vennlig med ord og sånn i starten, men det var ikke veldig ofte.
Jeg fikk til slutt nok, slettet henne fra facebook, msn og det som var. Man skulle kanskje lært nå? Jau, men i år så tok jeg henne tilbake på facebook igjen. Det var nå gått nesten ett år siden sist vi snakket, og bare en uke etter at jeg la henne til igjen, spurte hun meg om jeg kunne låne henne enda en sum penger, men hun lovet at jeg skulle få de tilbake neste gang hun fikk penger. Hun spilte igjen på samvittigheten min, og klarte til slutt å få enda et ja! Det vil si, jeg skulle overføre pengene så snart jeg fikk mer på konto!
I siste liten ombestemte jeg meg, og sendte henne en sms om at jeg var lei meg, men jeg kunne dessverre ikke låne henne enda mer penger. Og jeg fikk den omgangen på facebook-chatten! Jeg prøvde å holde en mest mulig saklig diskusjon, og på et tidspunkt sa jeg rett ut: «Du har problemer, og bør seriøst oppsøke hjelp!»
Jeg skrev det rett ut! Hun har problemer og trenger seriøst å oppsøke hjelp! For dere som har (smug)lest denne teksten bør det ikke være nødvendig å forklare hva jeg la i de ordene!
Dette gjorde at hun ikke så helt lyst på meg igjen, og nå skulle hun politianmelde meg! Hun hadde fått nok av meg! Hun hadde fått nok av han som hun skylder over 1000 kroner til,han som aldri har spurt om å få pengene tilbake.Han som hadde lånt bort Sumo-kontoen sin, han som hadde stemt på henne i forskjellige votinger på bloggen hennes.Også videre. Ja, meg skulle hun anmelde. Jeg følte meg egentlig ikke veldig truet, men for sikkerhets skyld tok jeg og lagret hele den siste samtalen vi hadde i februar eller mars i vår, og sendte den til en kompis i politiet.
Enden på visa er at jeg slettet henne igjen (for godt!). Jeg gikk ned på politistasjonen en uke senere, og han jeg snakket med var enig i meg utifra det lille han så fra den siste facebooksamtalen! Hun er ikke vel bevart, og han mente helt klart at hun bare var ute etter å utnytte meg, følsene mine og samvittigheten. Han sa jeg heller ikke skulle se bortifra at hun hadde flere som hun drev og plaget og utnyttet!
Det ble ikke noen anmeldelse fra noen av partene, men hvis en av oss hadde anmeldt den andre tror jeg ikke jeg er den som hadde kommet dårlig ut. For det er greit at det er ikke hyggelig å høre at man har psykiske problemer og trenger hjelp, men i det store bildet ser jeg på det som rimelig uskyldig i motsetning til oppførselen hennes og terroren hun nesten holdt på å ødlegge meg med, like etter at hun hadde “reparert” meg vinteren 2010 fra en tidligere depresjon!
Budskapet mitt er klart! Ikke finn dere i alt, og ALDRI lån bort NOE til folk du ikke kjenner! Det hjelper ikke om du har snakket med de over telefon eller facebook, og uansett hvor fattig vedkommende og vedkommendes familie er, og uansett hvor synd du syns i dem; Det får ikke hjelpe!
Når det gjelder Trondheimeren som fortsatt er venn med meg på facebook, så kan jeg legge til at hun har beskøkt han i Trondheim en helg for en god stund siden nå, og at han også ble spurt om å låne bort penger. Og at han for et år siden hadde et større nederlag psykisk sett på grunn av henne som hadde kommet med den ene anklagelsen etter den andre. Blant annet hadde hun anklaget han for å gjøre det han kan for at hun ikke skal ha venner…. Need I say enymore?
Svakheter finnes det i alle mennesker. Mange av individene på jordkloden sliter med et stygt utbredt virus. Dumsnillheten! Jeg hater, hater, hater en viss uvane som bare har blitt mer og mer irritabel de siste årene. Nemlig ordet ovenfor etterfulgt av utropstegn.
Men nok om meg og mitt. Jeg vil stille dere et litt snodig spørsmål. Et situasjonsspørsmål. Dog ikke en situasjon jeg har vært borti selv, men en situasjon jeg klarte å fantasere meg til nå nylig.
Situasjonen er som følger: Din beste venn(inne) spør om du kan sette kondom på partneren hans/hennes før de to alene skal ha sex, uten deg. Altså ingen trekant. Bare din beste venn(inne) og hans/hennes mannlige partner. Hadde du kunnet satt kondom på vedkommende, bare fordi de to ikke gidder, eller bare helt random har funnet på å spørre deg likevel? Og merk dere, de har egentlig ingen god grunn for å spørre deg. Hva gjør du, ville du gjort det? Ville du gjort det for noen prinsipper?
«Ærlig talt». Det var ordene jeg kunne sagt eller tenkt i helgen. Husker ikke i hvilken situasjon, men på en eller annen måte kom temaet Kinder Egg opp i senga. Tror det var natt til lørdag at Kiddy fortalte meg at hun hadde lest ett eller annet sted at Kinder Egg kanskje skulle forbys i Norge. Jeg trodde hun tullet, og endte nesten opp i latterinfall. Vel, i dag fant jeg ut at hun hadde rett. Men heldigvis fant jeg også nyere artikler fra denne måneden hvor det ble bekreftet av verken Kinder Egg, Kapten Sabeltann-is eller Happy Meal skal forbyes i Norge. Selv politikkerne i Ap skjønner at man må tenke klarere tanker for å få barna sunnere.
Å forby Kinder Egg i Norge er nesten like farlig for politikkernes sikkerhet som å forby Mohammed eller Jesus Christhimself!
Så, med andre ord! Jeg har bestemt meg for å feire Kinder Eggets udødelighet i dag, med nettopp å kjøpe meg tre egg, håper bare ikke jeg får eggløsning i natt.. Attpåtil har jeg også spandert på meg noen drinker fra Stabburet. Jeg var noe usikker på disse drinkene etter de var kjøpt, så det endte opp med at jeg ringte ei god venninne av meg som tidligere har jobbet som bartender. Hun var ikke helt sikker, i og med at hun ikke har de dypeste erfaringene med akkurat den slags drinker, men hun trodde det beste var å blande en veldig liten dert i et større glass med Sprite. Altså ikke sprit, men Sprite. Hvis ikke ville det bli som å drikke saft uten vann, bare mest sannsynlig sterkere fikk jeg høre.
I tillegg har jeg oppdatert meg på spillfronten. “Call of Dutu: Modern Warfare 3” er nå i mitt lille kott av en hybel! Men det skal jeg spille senere, for nå skal jeg kose meg med en dose pizza, i lag med Ghostbusters-filmen som jeg faktisk aldri har sett før! Ikke mobb!
– Jeg tror jeg ga opp det å ha høye mål til meg selv for lenge siden, tror egentlig ikke at jeg har hatt det noen gang. Har vell alltid godtatt det faktum at jeg var den dårligste, at jeg ikke klarte noe, jeg var vell ok med det. Jeg vet ikke når det skjedde, det at jeg ga opp på meg selv, jeg tror det var da jeg måtte flytte fra Fre.st ogbestevenninna mi, alt det jeg så på som trygt, det livet jeg alltid trodde jeg kom til å leve.
Jeg kom hit, til Ra.st hvor jeg måtte starte et helt nytt liv, være jenta som aldri ble godtatt her, som måtte kjenne på hvordan det var å bli et mobbeoffer, det er vell kanskje her dere tenker “hvorfor valgte du ikke å bare stoppe å bry deg?” det er vell kanskje lett å si, men ei jente på 11 år vet ikke hvordan det fungerer.
Jeg er usikker på meg selv, jeg tørr ikke veldig masse, jeg eier så og si ingen selvtillit, skulle kanskje tro det, men. Jeg har aldri gjort det her før, det å vise følelsene mine, tankene mine til de utenfor. Jeg har masse venner, men kunn få av dem er nærme nok til å vite alt jeg skriver nå. Jeg er ikke klar for voksen livet. Jeg har alltid vokst opp med å ville bli voksen, men når det brått kom så fort, jeg hadde ikke sjangs og har ikke sjangs til å kunne tilpasse meg det.
Jeg vil være uten ansvar og uten bekymringer litt til, men jeg vet det ikke går. Det er nå jeg må stå opp for meg selv, kunne jobbe og gå på skole, men jeg er redd for å faile, kunn fordi jeg er usikker på meg selv, jeg er jo den dårlige sant? Jeg vet jeg må starte å tro på meg selv, tro at jeg også kan få til noe, tro at jeg kan reise meg ovenfor alle andre som er så mye bedre enn meg, men jeg tror ikke det kommer til å skje, for jeg er så vandt til å være jenta med lave mål.
Jeg har aldri blitt godtatt her, og alt jeg egentlig vil er å dra hjem, flytte hjem hvor jeg vet hvor alt er, hvor jeg føler meg trygg, (teit, jeg vet å føle seg så knytta til et hjemsted)
Jeg tilbringer hver dag alene på rommet mitt, depper og ser ut i lufta, jeg tenker “hvorfor er jeg her? Jeg hører ikke til her, det vet jeg jo så godt, hva skal det bli av meg? Kommer jeg noen gang til å kunne klare å bli noe?”
Disse innerste tankene dreper meg, de spiser opp det som engang var selvtillit, spiser opp den jenta som engang trodde hu kunne klare noe. Skulle tro jeg likte å være her nede fordi nederlaget da ikke var så stort på meg, men det er ikke derfor, jeg tørr bare ikke reise meg fordi jeg er redd for alt av kommentarer som kommer til å komme da. Jeg vil bort herfra, langt vekk fra Ra.st fordi jeg hørerikketil her.
Jeg har alltid blitt fortalt hvor dårlig jeg er, hvor lat jeg er. Hakka på, rakka ned på, simpelt fordi rakstinger ikke kan det å godta folk!!! Enkelte klarte det, men resta virker det som har noe imot hvem jeg er. Jeg hadde tenkt å publisere det her, men jeg tror ikke det kommer til å skje, see that? Jeg tørr ikke. Jeg er så lei av å face hver dag, se alt jeg hater, jeg vil ikke bo her lenger men det virker ikke som om noen hører meg, som om noen vet hvordan jeg har det.
Dere tenker kanskje at jeg finner opp det her, at jeg er teit og bare vil ha oppmerksomhet, nei dere tar feil, jeg har arr som viser at det her er ikke funnet opp, både synlig og usynlige. Se godt nok, å du ser hvem og hvordan jeg virkelig har det. Jeg har tenkt selvmordstanker tusen ganger, men aldri fått meg til å gjøre det, kanskje er det bra, fordi jeg lærer styrke, for livet går jo videre, selvom man ikke vil at det skal det. Jeg hater det her, og det vil jeg alltid gjøre. Jeg har mista altfor mye her jeg bor nå, forbanna møkkasted som tok fra meg alt jeg hadde.
This is how i feel, mer kan jeg ikke sette ord på det.
Hjertets gudinne – S.H.M.M Jeg kjenner ei jente så god og så varm. Ei jente man ikke finner maken til. Ikke har jeg kjent henne store tiden. Men hun er hele mitt hjerte for det. Rødlige hår fyller hennes snille fjes. Possere kan hun som få, se jeg smiler nå. I mai måned traff jeg henne endelig. Da hun dro igjen kom mine dyreste tårer. For intet gull på klodens jord vil jeg henne bytte. For meg er hun alt.
Håpet i meg sier jeg skal se henne igjen snart. Savnet lever daglig. Avstanden er så utrolig stor. En avstand som er vond å svelge. For meg er hun mitt dyrebareste gull. Min beste, mest uerstattelige venn. Jeg vil se henne bli gammel, aldri se henne dø. For henne vil jeg leve evig. Hun er mitt hjertes pumpemaskineri. Mine håps motiver, min gledesfugl.
Tvilen er for lengst tappet vekk. Støtte henne vil jeg alltid gjøre. Forskjellige fra hverandre er vi. Men jeg elsker henne dypt likevel. Ingen dag uten at jeg tenker på henne. Ingen natt uten et sjeldent savn. Måtte tiden ikke bli alt for lang. Jeg vil, jeg vil, jeg vil se henne igjen! Kjære du som jeg beskriver nå; – Hva har jeg gjort for å få deg som min venn? <3 Jeg elsker deg! (skrevet 18. juni 2012)
Himmelretning til helvete Over en himmel litt grå, flyr det to engler. Avstanden mellom dem er omtrent like stor som forskjellene. Den ene er hvit som renhetens liljer. Den andre er sort som et håpet i graven.
Lizzy Demnon og Wendy Kind er deres navn. En av dem datter av prins Lucifer, den andre av herre Gud. Godhet og ondskap flyr side ved side, natt og dag, hvert eneste år. Begge er med på å skape verden, begge er med på å utvikle livet. Alt for mange forakter Lizzys sorte makt, men hva er vel godhet uten ondskap? Den som har sett godhet, har også sett ondkskap. For hvem vet vet hva som er godt, om man ikke også vet hva som er ondt?
Begge maktene er avhengig av hverandres eksistanse for å selv finne sted! Man kan ikke bare bygge og skape, uten også å kunne rive ned. Da ville verden blitt overfylt. Og vi ville alle sultet ihjel.
En sjelden gang møtes begge på samme sted. Noen ganger i året veksler de blod og erfaringer. Ingen av dem tross forskjellene er bare god, eller ond. For i et hvert lys finnes et mørke, i et hvert mørke finns det lys. Bare ærligheten, fantasien og evnen til å se skal til for å innse livets sannhet.
Synd og skam går hånd i hånd, men synd og glede går raskere hver for seg. Mange sier snille piker kommer til himmelen. Men verken Wendy eller Lizzy er bare ren, og kan dermed vandre så langt de vil.
En helvetes god dag har de hatt denne beskrevne dag på en himmelsk god måte. For dem er ikke livet noen gåte. Men en lek, et perverst godt samspill.
Selv de dypeste religiøse, blinde og virkelighetsfjerne passer de på. Til tross for at de for lenge siden sluttet å leve livets selvstendighet. Verken Lizzy eller Wendy ønsker å dømme. Så de troende får for all tid fortsette å drømme.
Kun den som nekter å se, og bare tror vil til slutt ikke finne sin vei. La herved ditt blod bruse i tilfredstillelse og åpensinnhet, Og kanskje da vil du også en stjernekveld se de to, fly avgårde, hver sin vei, likevel mot samme sted – Veien til livet!
Djevelens godhet varmer nok En mann vil ikke falle for den han er. Han bør ikke falle for den han ikke er heller. Ti tusen fristelser omfavner han daglig. Fristelser i alle Lucifers farger. Foreldrene fortalte han å være sparsom og tålmodig. Ungdomstiden sa det motsatte. Han vandrer i en blomstereng. Hver blomst har en egen mening. Fargene har hver sin historie. Så også han. Han kjenner sin egen moral. Han føler sin egen trang.
En trang til å bryte grenser. En trang til å tenke nytt. Han er ikke udødelig. Han lever livets goder. Dødens synder gir han glede. Mer glede enn forakt. Han er kanskje på den sorte siden. Men føler mørket varmer han bedre. Tilfeldighetene lar han pisse på de uvitendes bok. Et varmt budskap renner. Natten har igjen falt på. Barføtt over tornekratt han vandrer hjem. Djevelens godhet beskytter føttene hans i natt. Bare unødig blod spreller ut. Intet ord i de blindes bibel kan hindre han i natt. Intet kristent vrak kan legge hinder. Han er i satanismens beskyttelse. Og den varmer mer enn noen gang. En helvetes god varme. En helvetes god natt! (17. juni 2012)
Satanisme er først og fremst delt i to kategorier, eller tre egentlig. Jeg tenkte å lage et lite innlegg om enkelte rykter og ting mange uvitende tror om Satanister som ofte ikke stemmer.
6.6.1. Ofring av barn og dyr. Det er mange som forbinner satanisme med at spebarn eller dyr ofres til satan. Dette er en ting som de fleste satanister, i alle fall de fullblodssatanistene jeg kjenner, tar sterk avstand fra. Ingen av de satanistene jeg kjenner til ville en gang tenkt tanken på å skade et uskyldig dyr eller barn, uansett alder.
6.6.2. Kirkebrenning. Kirkebrenning er kanskje det som folk flest forbinner mest med satanisme. Men tro det eller ei, men kirkebrenning er også bare enda en ting som mange satanister tar stor avstand fra.
6.6.3. Leve jævlig. La Vey Satanismen er ikke en religion som sier at du skal ha det jævligst mulig. Ikke et eneste sted i den satanistiske bibelen (som jeg eier og har) står det en linje om at du skal gjøre ting du selv ikke liker. Det finnes satanister som utsetter seg selv for smertefulle handlinger ja, men det er ikke noe La Vey Satanismen sier at du som LaVey Satanist skal gjøre. Da heller ting som du liker å gjøre, fordi det føles godt og riktig. Og selvkutting foreksempel, er ikke en av de tingene.
6.6.4. Be til djevelen Dette her kommer ann på hva slags type Satanist du er. Følger du den eldre satanismen så er det ikke uvanlig å tilbe Satan, men er du LaVey Satanist, så bygger du deg heller en livsfilosofi om at Satan heller er kraften i deg, en kraft som faktisk alle har etter min tro og mening. Det er ikke ulovlig å tilbe seg selv derimot, og jeg gjør heller det fremfor å tilbe noen som skal bo under jorda eller i himmelen.
6.6.5. Dyrke jævelen Som forrige punkt er dette også noe som kommer ann på hvilken type satanist du er. LaVey Satanismen er ikke en sånn type satanisme som først og fremst går ut på å dyrke jævelen, i alle fall ikke på den måten folk flest tenker. Som satanist bryter du veldig gjerne de 7 kristne dødssyndene, dersom du selv føler at du får noe godt ut av det.
6.6.6. Drep de kristne. (faktisk en sang som heter det, klikk her for høre den) Siste punkt på listen min for i kveld. Vi satanister flest holder oss helst unna religiøse mennesker, spessielt kristne og islamister. Men vi går ikke rundt om natta og dreper de fordi. De fleste satanister er veldig greie, høffelige, livsglade og oppegående mennesker som kun går for å knuse de som først har gjort noe mot oss selv. Så lenge du er snill med meg, er jeg snill med deg. Skulle du gå over min grense, er jeg nådeløs. Så enkelt, og så greit!
Og i motsetning til mange andre religiøse så har mange satanister gjerne selvironi, og det har også jeg i mine gudsforlatte blodårer:
