Dette var sannelig på tide si! Dere skulle bare visst hva jeg har ofret av svette og tålmodighet for at denne videoen skulle nå det norske folk rundt om kring i hele verden. Videoen i seg selv var easy match å få spilt inn. Men det var det med overføring fra kamera til pc som ble et helvete da jeg tror at USB-inngangen til kamera er noe slitt…
Uansett. Lurer du fremdeles på hvem jeg er? Jeg kan ikke fortelle alt, for er mye jeg selv lurer på angående meg selv enda. Men her har dere en liten ærlig presentasjonsvideo:
Igjen trenger ingen å takke. Er helt sikker på at alle ville gjort det samme for meg, så vi er skuls!
Det er ingen tvil om at jeg går i nedoverbane. Hadde jeg kjent en synsk ville jeg trolig knyttet båndet tvert. For jeg er rimelig sikker på at jeg har knappe 5 år med venner igjen.
Verden er ille. Virkelig ille er den. Er ikke at jeg vil være pessimistisk, men jeg er en kald faen. At jeg fremdeles har folk som sier at de elsker meg er helt uforståelig. For meg har de siste dagene vært noen salige regnværsdager, rent metaforisk. I sannhetens øye har det egentlig bare vært sol, og varme så det holder. I dag er det i virkeligheten regn og kjøligere ute, og det syns jeg er deilig.
Uansett, jeg føler bare at livet skal rakne når som helst. At livet mitt kan sammenlignes med et slitt bein som er ferd med å råtne. Jeg sliter med å holde tankene i ro når jeg går ut. Jeg føler at alt er fiendlig.
Jeg har forstått en ting. Det gjelder å gjøre det verste ut av livet. For en ting er sikkert, det vil helst gå galt. Og det kommer til å gå ille.
For meg finnes det kun en måte å forkorte smerten på. Og det er å finne noe fettende, søtt og jævlig deilig som senker helsefaktoren min. Livet har hele tiden for meg
Jeg er mest sannsynlig Oppdal og Trøndelags generelt dårligste selvmordskandidat. Kunne tenke timevis på å hoppe ned fra et sted, men er kjempeparanoid for å overleve og bli lam i 50 sorte år med en jævla sykepleier dinglende rundt meg 24/7, ei gammel skreppe som ikke er helt moderne av seg og i verste fall av den kristne sorten som tvinger meg til å egentlig være enda tristere enn jeg noen gang har vært med overlykkelig svadaprat om hvor fantastisk alt er! Seriøst, jeg kan ikke fordra ekstremopptimister og folk som er så glad for alt og nesten aldri gjør noe annet enn å smile. For de er de menneskene som skremmer meg mest! Jeg er seriøst mer redd for de enn jeg er for narkomane med voldelig innhold i Trondheims storby!
Skal forsøke å gjøre min ranglende tale kort. Jeg har vært på Kiwi og lett etter noe for å bedøve smerten jeg føler psykisk. Normalt ville jeg fortalt dere i ord hva jeg har handlet, men i kveld får det faen meg holde med billedlig innrømmelse på at jeg nok en gang har falt i syndens makt.
Må forresten hedre en veldig oppegående sjel som har kommentert den siste YouTube-videoen min:
,”jokkamattson”, du er herved mitt nye idol. Du må være utrolig kul! 😉 Sikker på at du har dame og full pakke din Ernstainrunker ^^
Alt er et ork Alt er blitt et ork. Å stå opp er anstrengende. Å gå ut er kvelende. Direkte livsfarlig!
Butikken er et mindre mareritt. Så mange folk jeg føler meg utrygg på. Jeg er skjelven og skvetten, alt er så katastrofalt. Sikker på at alt skal gå til helvete. De glade parret der borte, sikker på at de ser på meg. Den gamle damen i hjørnet, hun kan komme bort til meg når som helst. Frykter at en vilt fremmed skal komme og snakke med meg. Avskyr virkelig å stoppe opp å prate med folk. Kan ikke folk la meg være?
Neinei, ikke han igjen… Han er alltid så pratsyk… Føler at irritasjonen er på topp. Positiviteten har nådd mørkets bunn. Ingen ting som skjer, likevel skjer alt når jeg ikke er til stede. Ingen venner, ingen venner – Alt er helt tomt!
Helt alene i en stor skummel bygdeplass. Helt alene fult av skumle mennesker. Det barnet der borte, sikker på at det vil meg vondt. Kjære vene, hva har jeg gjort for å fortjene den følelsen.
Aspergers Syndrom kan virkelig til tider virkelig suge. For meg kan til tider aspergers syndrom gi meg en form for shopoholikerisme.
Med tanke på at det er en stund siden jeg sist gang skrev om aspergers syndrom, så er det godt mulig en del nyere lesere som vet nada om hva det innebærer og er. Og så er det kanskje en del trofaste lesere som har holdt ut her en stund, som kanskje har glemt litt.
Det er ikke ofte jeg får spørsmål om aspergers syndrom i dag. Kanskje er det rett og slett fordi det er så lenge siden det ble nevnt også. Det har kommet stunder hvor jeg har tenkt på å opprette nye spalter om diagnosen min igjen, sist gang var da det kom opp i media at Anders Behring Breivik kan ha aspergers. Ble jeg overasket over dette? Hvis jeg forteller dere at jeg selv har misstenkt at massemorderen har aspergers lenge før det kom opp i media, så betyr vel det; Nei, jeg ble ikke overasket.
Det er mange typiske trekk med den mannen som kjennetegner asperger. Jeg har selv asperger, så jeg vet virkelig hva diagnosen innebærer. Det er ikke sikkert han har det, men for det første.. Han er VELDIG opptatt av hvordan ting skal være og ikke være, han har veldig egne meninger om ting. Kort sagt han er en psykelig perfeksjonist på de tingene han er opptatt av, og mener er viktig og rett. Det er noe jeg selv kjenner meg skummelt igjen i… For det andre, han har tydelig vært veldig oppsluket av enkelte type spill, det er veldig vanlig om man har asperger. For det tredje, han er ikke den beste på sosiale spilleregler, uten at det trenger å utdypes noe nærmere.. Og for det fjerde; Det kan i alle fall virke som han ikke har hatt store behov for å ha mange mennesker rundt seg en stund, noe jeg også kjenner meg igjen i da jeg nærmest avskyr å være blant mange, og heller vil isolere meg for meg selv…
Ja, listen over likheter mellom meg og Breivik er faktisk ikke så få. En av forskjellene på oss er at jeg er ikke rasist, og jeg kunne aldri tenkt meg å drept noen, eller skadet noen. Jeg tror ikke på at Norge blir et bedre sted i fremtiden, og jeg synes også han har en god del rett i mye av det han mener, men hans teknikker og måten hans å komme “i mål på” er totalt uaksebtabel og umenneskelig.
Men nå ble det veldig mye sammenligninger mellom meg og en rave gal seriemorder her. For å gjøre det kort, jeg finner det ikke utenkelig over hode at ABB har aspergers syndrom, heller veldig sannsynlig… Dessverre. Så skal jeg nå bevege meg til det som i utgangspunktet var nøkkelen til dette innlegget. Asperger suger, ikke bare for at nå er det kjent at Norges mest forhatte psykopat har trolig samme diagnose som meg selv (i tillegg til sikkert enda mer rart av diagnoser), men også fordi at asperger delvis gjør meg litt “svak” på en negativ måte.
For noe som ikke er hemmelig blant de som kan litt om autisme: Folk med diagnosen har gjerne ikke veldig mange interesser, men de interessene man har er man veldig oppslukt av, og i mitt tilfelle sluker også det en del penger. Horror er et ord som gir meg reisning! Jeg elsker det horrible innen for film, stil og kunst. Senest i dagtidlig sendte jeg atter en bestilling til platekompaniet, på 5 skrekkfilmer. Dere som leser bloggen min titt og ofte nok har merket at jeg suger min egen “lomme” når det kommer til mørke, skrekkbaserte, rocka ting fra dragenshule, cdon, Black-Widow, også videre.
Jeg brenner virkelig for sånne ting. Og spørsmålet mitt til meg selv er, hvor langt skal det gå før jeg blir fornøyd? Svaret er; jeg blir aldri fornøyd. Samtidlig som jeg brenner i overkant masse kroner ukentlig på bøker, filmer, møbler, t-skjorter, klær, musikk og andre ting innen for interessen, så har jeg en annen ting som også tar veldig mye energi. Jeg er så sykelig forelsket i en jente, som jeg vil besøke. I dag sendte jeg henne en melding på facebook, for å fortelle litt om følelser. Problemet mitt er bare at hun bor hjemme, og sånn sett er det lettere at hun besøker meg enn omvendt. For om det blir omvendt må jeg spare til enten hytte eller hotell, noe som jeg har prøvd på snart et år nå, men det har aldri latt seg gjøre på grunn av min kontroll over selvbeherskelse innen økonomi og sparing som rett og slett ikke eksisterer. Jeg klarer det rett og slett ikke.
Hadde hun bodd for seg selv sånn at jeg kunne vært hos henne, så hadde det ikke vært noen sak i hele tatt, for da hadde det bare vært penger til tog/buss å tenke på, og det hadde jeg klart brilant uten problem.. Så inntil videre, er dette en veldig vanskelig sak. Da jeg våkna i dag.. Jeg klarte ikke få henne ut av tankene, hun er som jeg har skrevet til henne selv; nesten det eneste for tiden som får meg til å føle meg menneskelig. Og jeg lurer hver dag på om vedkommende har noe av slike følelser for meg også, jeg har aldri turt å spørt sånn ordentlig, fordi jeg er livredd svaret… Men akkurat nå sporet jeg litt av asperger-temaet igjen…
Uansett, jeg tror dere har forstått meg. Aspergers suger, i mitt tilfelle suger det bort en del muligheter og penger som kunne vært spart slik at jeg kunne sittet med verdens beste gojente akkurat nå…
Mitt første sexkjøp ble herved begått denne uken her. Ja, jeg vet det er ulovlig å kjøpe sex i Norge. Nei, jeg har ikke kjøpt sex av en kvinne. Og, nei jeg har heller ikke betalt for homodebutt. Og nei, jeg har heller ikke knullet nabokatta…
Når jeg skrev sexkjøp så mente jeg at jeg for første gang har handlet sexuelle produkter på internett. Den gleden har i alle fall ikke mongoene i Kvinnegruppa Ottar kunne tatt fra meg, enda. Tudlidu!
Jeg har ikke gått amok på kondomeriet.no, heller ikke nytelse.no, men forvoksne.no derimot! Så lenge jeg bor på denne nazihybelen jeg enda leier så får jeg ikke lov til å sette en eneste nål i veggen. Med andre ord, kalenderen jeg nettopp har bestilt må vente til opphengelse til 1. august.
Usensurert årskalender, isbitform som former kvinnens deilige kropp og en aldri så liten blowjob-pokal. Noe sier meg at sistnevnte blir en stund til jeg får brukt, da den altså i praksis skal gis bort til ei som er flink til å suge. Eller sånn sett er det jo ganske lett, for de fleste folk i Oppdal generelt suger over en lav sko. Og vips fikk jeg bruk for livvakt igjen i 14-dagers tid..
Vil dere kanskje se også? Altså tingene mine… Altså, ikke DE tingene, for de har dere sett før.. Men jeg sikter til de tingene jeg har bestilt og altså mottat i dag? Interessert? I dont give a motherfucking god damn shit, this is my blog! I do what I want 2 do! Omså jeg vil loggføre avføringsvanene til Belle, så gjør jeg faktisk det!
Akkurat siste bilde har jeg sensurert litt med tanke på norske regler som også gjelder blogg.no, da det ikke er lov å vise bilder av erigerte kjønnsorgan, eller kjønnsorgan i bevegelse.
Noen flere som har handlet hos forvoksne.no før? 🙂 Jeg kan ambefale dere en titt, det er ikke like mye som kondomeriet.no har å by på vel og merke, men likevel finner du da ting her også som du ikke finner der!
Vi mennesker er like forskjellige som en hver stjerne på den mørke nattehimmelen. Noen av oss foretrekker The Wanted, andre foretrekker Dimmu Borgir og Satyricon, også har vi de som liker å være litt outsider ved å like Jonas Fjeld og Anne Grete Prøys, lov det å..
Uansett, poenget er helt uavhengig av musikk. Vi er alle forskjellige! For det er noe jeg tenkte å undersøke. Da jeg flyttet for meg selv på hybelen begynte jeg med handlelister, det varte ikke lenge før jeg kuttet det ut. I de siste månedene har jeg vært veldig spontan på handlingen og eventuelt prøvd å huske de tingene jeg trenger mest, så fikk det andre bare bli som det ble.
Så er spørsmållet, hvor mange av dere gjør følgende?: A. Skriver handleliste før dere handler. B. Planlegger hva dere skal handle, men satser på å huske det, uten “jukselapp”. C. Handler bare spontant.
Som sagt har jeg hengt meg veldig på C, her. På godt og vondt.
Årsaken til dette er at det ble alltid noe ekstra utenom det som bare sto skrevet ned uansett. Prinsippet med handlelisten i utgangspunktet var at jeg skulle holde meg til det for budsjettet. Men når det alltid kom en rød jævel på skuldra som veide mer enn den hvite engelen så var jeg likelangt, og fant ut av skal jeg tenke budsjett så sparer jeg heller penger på å ikke bruke unødvendig blekk eller bly, samt papir på lister… Men på en annen side, det har hendt at jeg har glemt ett par viktige ting ved spontanhandling og at dropping av lister ofte har ført til at jeg måtte ned igjen å handle etterpå…
Så… Sånn sett så revurderes handlelisten nok en gang i mitt edle hode. Det øverste hodet, vel og merke!
Så, hvordan gjør du det? Handleliste eller ei? Vi reblogges!
«Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelig, hvert øyeblikk kostbart.» sa en Karl Ove Knasgård en gang.
Kjære levninger, velkommen til nok et innlegg om døden. Alt som blomstrer opp på jorden skal en gang visne bort igjen. Døden er det eneste rettferdige ordet i hele verden, for mange er også døden enda det mest tabulagte og skremmende ordet også. For mange er døden en mørk straff, for andre en lys frigjørelse.
Jeg tror at den gangen jeg ble presentert for døden sånn at jeg tenkte over det for første gang, var via Astrid Lindgrens film “Brødrene Løvehjertet”. Filmen om den dødssyke lille gutten som ligger i sengen og hoster, venter på at han snart skal dø. Så står en gang huset i brann, og det ender med at storebroren i stede er den første som skal omkomme når han ofrer sitt eget liv for minstemann. Noen dager etterpå dør ikke uventet minstemann, av sykdommen.
Uten å være redd for å ta feil så tror jeg det var den filmen jeg lånte hyppigst på biblioteket som barn. Det var noe med filmen som jeg elsket. Til tross for at det er en veldig trist film, fikk ikke hjelpe, jeg elsket den. Nettopp fordi den var så tankevekkende, engasjerende, og ikke minst; dyster! Dere som kjenner meg vet nok at det har blitt en god del mer døden-fanatikk på meg også de senere årene. Jeg rett og slett er dypt fasinert av det mørkeste av det mørke. Som jeg skrev i et innlegg tidligere så ser jeg frem til døden, for da er jeg endelig fri fra alle de psykiske forfølgelsene av plager livet har å by på. Da slipper jeg aldri leve ensom igjen, på samme måte jeg gjør i dag.
Samtidlig er jeg redd for å dø for tidlig, til tross for depresjoner. Mye av dette har med min beste venn å gjøre. Det er så jævlig mye jeg vil si til henne, og gjøre med henne før jeg lar noen sende kroppen min i en varm ovn, og kremerer meg bort. Ironisk nok er døden noe som hindrer mange i å leve. Mange tørr ikke leve livet rett og slett fordi de er redd for følgene det kan få.
Av å ha tilfeldig sex kan man få en eller annen farlig kjønnsykdom, av alkohol og tobakk kan man på dra seg kreft (noe man kan få samme faen man gjør), av å se på Hotel Cæsar kan man dø av paranoia, av å gå uten for døra kan man få en murstein i hode, av å gå på fest kan man bli voldtatt og drept, eller ranet og drept, eller bare torturert og drept, eller bare drept… Av å svare på telefonselgere kan man dø av kjedsomhet, av å åpne døren for Jehovas Vitne kan man dø av latterkrampe. Av å ha sex med hageslangen kan man dø av vanntrykket… Av å lage mat kan man skjære seg ihjel, av å tenne lys i juletreet kan man brenne opp… Av å stå opp kan man dø av alt… Om man legger seg for å sove kan man risikere å aldri våkne igjen…. Faen, er det rart at folk flest går på noe? Det kan man også dø av… Bare av å lese Dagbladet kan man dø av angst! Det er ingen ting som er trygt! Ikke en gang å tenke selv, det er i alle fall utrygt, og å la andre tenke for seg er enda farligere…
Hvor kommer forresten folks fasinasjon for døden fra? For selv om det er tabu for noen å snakke om, er det noe som blir mer og mer utbredt i bøker, bladet, film, tv… Etc. Det er egentlig litt teit at så mange faktisk bruker så mye tid på å spekulere i døden mens man lever, med tanke på at døden varer utrolig mye lengre enn selve livet. Logisk sett hadde det vært mer fornuftig å bruke livet på å utforske mest mulig om hvordan det er å leve, for de døde vil aldri gi oss levende svarene vi lurer på uansett før vi er en av dem selv! Av alle spørsmål knyttet til døden er det faktisk bare et todelt spørsmål som jeg finner mening i å spekulere i, her og nå: Fins det noen mulighet å vekke de døde, i såfall hvordan?
For verdensfreden håper jeg det aldri vil la seg gjøre, uansett hvor langt vitenskapen måtte fare. Tenk om vi kommer så langt en gang at de hadde klart å gjennoppleve Hitler eller Saddam Hussein, eller Osama Bin Laden? Eller enda verre, om vi i tillegg kunne gjøre oss udødelige! Jeg vil ikke leve i en verden med udødelighet, eller rom for gjennopplivning.
Jeg kan for underholdningens skyld tenke meg en verden med zombier. For de er egentlig ikke noen big deal uansett. Vampyrer er jeg heller skeptisk til. Liker tanken på å gjøre meg selv om til vampyr, også skulle jeg likt å bite bestevenninna mi slik at hun for alltid ville vært tiltrukket av meg, så skulle jeg gjort oss begge udødelig. Men i såfall ville jeg at vi skulle vært nesten de eneste… Ok, det var litt stygt sagt i forhold til mange av dere som leser nå..
Faktisk så ser vi gjenferd daglig alle sammen, når jeg tenker meg om. For veldig mange prosent av kroppen vår består jo av celler, døde som levende. Og ganske stor prosent av DEG er faktisk døde celler… Kort sagt, en større del av deg er alerede død. Og du dør bare mer og mer for hver eneste dag. Snart er det over. Vel, i det store perspektivet så har du i alle fall kort leve tid uavhengig av alder eller helse. Så til slutt har vi det med himmel og/eller helvete, da… Nei, vet dere… Det gidder jeg ikke ta opp akkurat nå. For det finner jeg ikke vits i å skrive om uansett, siden det er noe vi ikke finner ut av nå uansett.
Til slutt vil jeg avslutte dette innlegget med et sitat fra Woody Allen.. «Det største problemet med døden er frykten for at det ikke skal være noe liv etterpå – en deprimerende tanke, særlig for dem som har tatt bryet med å barbere seg.»
Tenk deg følgende.. Året er 1966, du blir tatt hånd om av politiet, du aner ikke hva du har gjort og før du aner det er du låst inne på et såkalt sinnsykehus for mennesker som er stemplet gal. Du aner ikke hvorfor du er låst inne, og du husker ikke at du har gjort noe galt. Vel, det er situasjonen til den nydelige, blonde jenta Kristen (spilt av Amber Heard) i filmen The Ward fra 2010.
Kristen blir som sagt låst inne på et større galehus, med andre jenter som har vært der litt lengre enn henne selv. Hun får fort venner der inne, og får seg så og si ingen fiender der inne. I mange filmer opplever gjerne karakterene at de blir utstøtt som ny, dette er ikke tilfelle i denne historien. Noen er selvfølgelig litt mer respektløse enn andre, men det er ikke de andre på huset som er hennes største utfordring. Når det er sant skal det sies at enkelte av pleierne der inne har noen usunne hensikter. Det er vel ingen hemmelighet i dag at isolasjon og overmedisinering ikke har verdens beste effekt på menneskesinnet.
Til tross for at hun knytter gode bånd til enkelte av de andre jentene på bygget er det ikke bare fryd og gammen. Det kommer for en dag ut at flere jenter har sporløst forsvunnet, og sannheten skal senere sjokkere henne, kanskje mer enn den vil sjokkere noen andre. Før Kristen kom inn var det en annen jente der ved navn Alice (spilt av Mika Boorem). Alice var vistnok ikke bare helt snill med de andre der inne, noe som skal ha resultert i at de andre jentene til slutt fikk nok, og tok hånd om henne på en lite humanetisk måte, med andre ord tok de en pose over hodet hennes og kvalte henne til døde.
Nå er Alice sin sjel tilbake, og den er ikke tilbake for å takke de for at de “slapp henne ut i det fri”, for å si det sånn. Kristen er fast bestemt på å få henne selv og de andre ut, men til tross for at hun klarer å holde hudet veldig kaldt og utvilsomt er veldig smart og godt på organisere, så blir det hardere enn håpet på.
Det er ikke bare de andre jentene Kristen har å snakke med, men også hennes doktor, Stringer (spilt av Jared Harris) er på hennes lag. Det vil si, han hjelper henne ikke med å rømme eller noe sånt. Men han gjør virkelig det han kan for å hjelpe henne å huske. Så spørs det om sannheten er noe hun vil vite, eller at det er en god grunn for hennes vrangforrestillinger.
The Ward er en film som tok pusten fra meg. Sukk ja, jeg vet det høres noe klisjeaktig ut, men dette er virkelig en film som gjorde det. I alt for mange filmer føler jeg ikke med karakterene vi presenteres for. I denne filmen gjorde jeg det. Takket være gode skuespillere så bygges fort sympati, empati og medfølelse opp for nesten alle, ja selv “bad girl”-karakteren! Dette er ikke en skrekkfilm med en rav gal seriemorder som slakter “uskyldige” offer for morro skyld, dette er en film med en bakgrunnshistorie som gir hele filmen en større mening. Filmen virker engasjerende, og man slutter aldri å gi opp håpet for noen av rollene.
Musikken skal også hedres i dette innlegget. Musikken fenger og filmen hadde ikke vært det samme uten! Hver tone i soundtracket matcher på rett plass, og regien på filmen er også overlegen bra! Regissøren av dette mesterverket er forresten ingen andre ringere enn John Carpenter, mannen bak Halloween, The Thing og Assault on Precint 13. Mens produsenten bak filmen har også jobbet med Saw, Saw II og Rambo (2008).
Enten du elsker eller missliker skrekkfilmer, så er dette nesten et must å se samme faen! The Ward stikker deg under huden, og prikker på en svært tilfredstillende måte. For de som ikke er så alt for glad i tortur, blod og involler kan jeg betrygge dere med at det er usedvanlig lite av den slags i denne her, jeg tror dere fleste av dere vil overleve filmen uten å bli traumatisert sengeveter for resten av uka etterpå. Og nei, du vil heller ikke dø av å ha sett denne! Ta det med ro, og stol på onkel Kuklinski! The Ward må sees!
Den er også den første filmen jeg har anmeldt som faktisk får det terningkastet den nå skal få!
Personlige vendetta Jeg driter i deg. Jeg driter i hva som måtte skje i fremtiden. Jeg driter i hvor angrende du måtte være. Jeg driter i hvor dum du føler deg. Jeg driter i dine teite venner.
Du var aldri mer enn mas for meg. Et helvetes overflod med slaveri. Mine lenker er klippet, og du er så fuck`ed! Utrolig at jeg ikke har kastet opp. For ditt vesen var motbydelig.
