© Bildet er tatt fra olivesnwine.com
De er her hver dag. Helt ubedt.
Noen ganger så bråkete
at jeg intet annet kan høre.
De forteller meg hva jeg skal tenke.
Ofte svært lite hyggelige ting
som bryter meg ned.
De gir meg ordre om hva jeg skal gjøre.
Jeg har vært deres slave et helt liv,
jeg kan ikke flykte.
De er kaoset i mitt hode.
De er mine indre stemmer,
min fortapelse… og død.
Familiegjenforening. For noen er det et ord som er positivt ladet. Men for noen familier er det et ord som får det ene familiemedlemmet etter det andre til å hagle. Under det som skulle vært en hyggelig middag på foreldrenes bryllupsdag går brødrene i familien i verbalt angrep på hverandre. Idyllen får derimot sin siste spiker i kisten når det bokstavelig talt begynner å fly piler inn i rommet.
Familien gjør det de kan for å overleve angrepet. Det vil si, noen er selvfølgelig mer i sjokk enn andre og derfor ikke i stand til å tenke like klart. Derimot så er det én som klarer å overraske med ganske så uante talenter og som ganske tydelig har lært et og annet om å overleve når det står på som verst. Men holder det til å holde de siste gjenlevende i huset i live?
“You’re Next” er en film som på flere måter har overrasket meg svært positivt. Først og fremst skal det sies at jeg ikke hadde de aller mest høye forventningene til denne filmen, men det skyldes ene og alene at jeg ikke har lest noe særlig om filmen på forhånd, enda jeg ser nå at det er mange troverdige anmeldere verden rundt som har gitt den veldig god kritikker, og det er ikke uten grunn!
© Bildet er tatt fra filmweb.no
© Bildet er tatt fra filmweb.no
Dette er en film som man bare må se om man har sans for horror. I tillegg til at den er til tider ganske voldelig og blodig som jeg personlig liker ganske godt så er filmen også temmelig intelligent, og det er det ærlig talt ikke mange filmer innen denne sjangeren jeg føler at jeg kan si det samme om. Den byr på det ene overraskelsesmomentet etter det andre, noen av de klarer man kanskje å gjette seg til, mens andre sekvenser kommer heller brått på.
I tillegg er filmen jevnt over veldig spennende. Den kan kunsten å få adrenalinet til å gå løpsk, og det føles for å si det rett ut, jævlig deilig. Filmen skal også ha for soundtracket som er med på å løfte stemningen opp et ekstra hakk gjennom taket.
© Bildet er tatt fra filmweb.no
© Bildet er tatt fra filmweb.no
Hvis jeg i hele tatt skal nevne en eneste ting som er med på å trekke denne filmen litt ned så er det at man kunne jobbet litt mer for å få de få overraskelsesekvensene som ikke er like vanskelige å forutse til å nettopp være litt mer uforutsigbare. Men når det er sagt, så har jeg faktisk ikke mer å pirke på hos denne morbide familiemassakeren som må være en av de beste skrekkfilmene som noen sinne er produsert de siste 20 årene. Se den!!!
Terningkast 
Vi reblogges!
Hadde egentlig tenkt å holde kjeft om det, men nå kommer det likevel. Jeg kommer IKKE til å støtte den IDIOTISKE badeutfordringen som går nå, av to årsaker. Først og fremst er jeg ikke noe glad i det meste som er blitt veldig mainstream. Jeg synes dette er å støtte en form for gruppepress, og gruppepress er noe av det jævligste jeg vet om. Det blir litt som om jeg skulle begynt å drikke alkohol. Bare innrøm det, dere fleste som drikker begynte på grunn av at “alle andre” gjør det. Jeg kan ikke få sagt det nok hvor sterkt jeg misliker slike ting som folk flest gjør fordi “alle andre” har begynt å gjøre det, det er i hvertfall hva jeg tror om denne greia… Jeg gidder ikke å være en sau.
Den andre grunnen er at jeg ikke har så veldig lyst til å bade ute nå da jeg ikke vil oppmuntre kroppen til å skaffe seg lungebetennelse og det som er. Takk!
Marion Cobretti (Sylvester Stallone), bedre kjent under kallenavnet Cobra er den hensynsløse politimannen som straffer kriminelle på sin egen måte. Han er av den holdningen at dersom man skal vinne over byens grusomme mennesker så kan man ikke alltid følge loven til punkt og prikke, for da har man alt tapt.
© Bildet er tatt fra filmforager.com
“Cobra” er på mange måter en katt og mus-historie. En dag får han i oppdrag fra høyeste hold om å finne en grusom seriemorder som herjer i byen. En seriemorder som vel og merke ikke handler på egen hånd. Dette vil på ingen måte bli pent.
Jeg skal med en gang innrømme at jeg likte denne filmen. Men den har flere svakheter i seg. Først og fremst er ikke plottet det tykkeste og mest vanntette jeg har fått servert. Actionsekvensene i filmen er mørke og til tider voldsomme, akkurat som man forventer av en Stallone-film. Dessverre føler jeg i alt for stor grad at jeg har sett det meste før, og det er ingenting i denne filmen jeg finner spesielt originalt. Også må det sies at den dessverre har gått litt ut på dato…
Dette er først og fremst en film for de som liker filmer med en god dose, god gammeldags VOLD. Hvis man liker det, og samtidig er en noen lunde eller ganske stor fan av Sylvester Stallone, så er dette en film jeg vil anbefale. Men er du heller ute etter en viss historie, er det like greit å se noe annet.
© Bildet er tatt fra ulozto.net
© Bildet er tatt fra imcdb.org
For mitt vedkommende som er blant de som liker Sylvester Stallone ganske godt og i tillegg er en stor fan av mørke voldscener så er dette en helt grei film. Ikke like bra foreksempel Rambo-filmene, men… Ja, som jeg allerede har skrevet, den er grei nok.
Helt til slutt vil jeg legge til at i denne filmen spilte Stallone mot det som skulle bli hans kommende kone, den danske skjønnheten Brigitte Nielsen, som han hadde et ekteskap med frem til de ble skilt i 1987.
Terningkast 
Vi reblogges!
Fikser ikke lengre oppvasken
Akkurat nå føler jeg meg som et veldig mislykket menneske. Jeg vet at det er flere enn meg som ikke akkurat har oppvasken som noe favoritt blant gjøremålene i hverdagen, men jeg lurer på hvor mange det er som faktisk har de plagene jeg har begynt å fått den siste tiden…
Nå i natt er det nemlig tredje gangen på veldig kort tid hvor jeg ikke har klart å fullføre oppvasken, til tross for at denne gangen var det egentlig ikke så mye å ta engang. Det som har begynt å skje er at jeg begynner å tenke på blodårene mine, spesielt de jeg har i venstrearmen… En ting mange ikke visste om meg er at blodårer er en av de tingene jeg fort kan bli svimmel av.
De siste tre gangene har det vært nærmest umulig å ikke begynne å tenke på at de er der. Selv om jeg ikke ser dem så skjer det. Kan ha noe med at jeg bruker armene og hendene på en litt annerledes måte enn vanlig som gjør at jeg har lettere for å tenke på de der og da. Jeg vet ikke hva det er, men jeg har alltid syntes at blodårer er noe ekkelt. Jeg blir fort veldig svimmel av det, og det blir ofte så ille at jeg ikke takler det lengre og bare må gi opp og sette meg ned.
Det har ikke vært sånn før. Eller ok, det har vært enkelt episoder hvor jeg har hatt denne utfordringen, men ikke tre ganger på rad, og ikke så intenst som nå. Er det noen som kan tenke seg hvor nedvergende det er å ikke en gang fikse oppvasken lengre av noe så simpelt som sine egne, helt uskyldige blodårer som man har hatt hele livet?
Veldig usikker på meg selv, og vennene mine…
Enten blir jeg veldig fort svimmel av å tenke på blodårer og tatoveringer (som fort kommer automatisk når jeg først har begynt å tenke på blodårene), eller så blir jeg stående og tenke på ting som provoserer meg og som gjør meg sint. Jeg får kort fortalt ikke konsentrert meg til å fullføre oppvasken.
For øyeblikket sliter jeg med en del usikkerhet rundt en del venner av meg. Uten å gå inn på hvorfor så føler jeg at jeg igjen ikke kan snakke med noen om enkelte ting… Jeg føler meg så alene, jeg føler meg ignorert. Vel, det er et menneske den siste tiden som har gitt uttrykk for at hun bryr seg om meg og til og med at hun er bekymret, men… For å si det sånn, det er bare en person jeg faktisk tror bryr seg litt om meg nå og som ikke bare sier det…
I tillegg til at jeg også er usikker på om folk egentlig bryr seg og ikke bare når det passer dem, så er jeg også veldig usikker på hvor lenge det og det vennskapet kommer til å vare. Jeg har jo aldri vært spesielt god på å beholde noen. Og ja, jeg vet hva dere tenker. DETTE har jeg skrevet før, så derfor skal jeg ikke gidde å utdype denne usikkerheten mer nå. Men ja, jeg føler meg veldig ensom, og jeg sliter med å føle meg sett, sliter å tro at folk faktisk bryr seg og at det ikke bare er noe de sier der og da.
Slekta er verst?
Det var en gang noen som sa at slekta er verst. Vel, akkurat det kan jeg ikke si meg enig eller uenig i. Det kommer helt an på hvem vennene dine er, og hvem som er i familien din… Og ja, det kommer også en del an på hvem du er. Når jeg tenker meg om tror jeg det var Gjertrud Krogstad fra Hotel Cæsar som sa det en gang, så…
Men ja… Årsaken til at jeg også nevner dette er at jeg ikke føler jeg har et helt ok forhold til familien for øyeblikket. Det skal sies at det ikke gjelder alle, men det er enkelte akkurat nå som rett og slett skulle fått seg en kraftig smekk. For å si det sånn, enkelte i familien er blitt en av flere grunner til at jeg gleder meg til å en gang komme meg vekk og forhåpentligvis flytte til Voss om et år eller to… Det er spesielt en i familien jeg nærmest vil kategorisere som en drittsekk for øyeblikket. Men nok om det.
Helseplager og fortsatt forelsket?
Kort fortalt sliter jeg en del nå. Skulle ønske at det ikke var mer jeg trenger å få ut, men det er det… Uten at jeg vil gå noe nærmere innpå hva det er så vil jeg likevel si såpass som at jeg har noen helserelaterte plager for tiden, og nå sikter jeg ikke til de utfordringene jeg allerede har nevnt over om at jeg blir svimmel bare av å tenke på blodårer. Nei, for saken er… Det er et par andre ting også som har plaget meg som ikke er like psykisk som akkurat de greiene der… Forhåpentligvis ikke noe alvorlig, da det minner meg om noe jeg har vært plaget av før… Så akkurat de greiene går nok over… I hvertfall, jeg går ikke til noe lege enda.
Det siste jeg skal nevne før jeg skviser dette innlegget ut i offentligheten er at oppi alt jeg nå har nevnt så svever det også FREMDELES en del tanker rundt en spesifikk person for tiden. En person som jeg selv enda ikke har fortalt om disse følelsene til, og slik håper jeg at det fortsetter, ellers er jeg redd at bare alt skal gå til helvete igjen akkurat som det har gjort de andre gangene jeg har likt noen og deretter fortalt det etter en stund. Er det noe livet har lært meg så er det at jeg er et mislykket menneske når det kommer til kjærligheten. Det er ingen som vil ha meg på den måten.
© Bildet er tatt fra webpsykologen.no
Og jeg vet jeg har nevnt det før, men akkurat dette er en større del av en større straff som min ufødte storebror/ storesøster har satt i gang mot meg for at jeg ble født og ikke det barnet som opprinnelig skulle vært mamma og pappas første barn. Det var aldri meningen at jeg skulle bli til, og derfor er det i hvertfall ikke meningen at jeg skal lykkes særlig godt sosialt, og spesielt ikke at jeg noen gang skal komme i noe forhold med noen.
Åååå…. Som jeg skulle ønske at jeg kunne være ærlig og si at det “bare” var alt dette jeg har å stri med for tiden… Men det er mer… Det er flere ting jeg gjerne skulle luftet, ting jeg skulle ha snakket ut om. Men av forskjellige grunner så er jeg redd for hva som kan skje om jeg forteller om det som enda er helt eller delvis ufortalt. Rett og slett fordi dere kommer til å dømme meg. Det er rett og slett ingen som vil kunne forstå. Og heller ingen som egentlig vil bry seg om å vite om det.
Sånn.. Nå har jeg skrevet litt om hvorfor jeg har vært litt ekstra stille den siste tiden… Jeg er så lei. Lei av å være så mye ensom, lei av å være så mye aggressiv, SINT og lei meg. Lei av å være så mislykket, lei av å ikke få ting til…
Vi reblogges!
Det er en ting jeg har tenkt på i det siste angående pene mennesker. Jeg har ikke så mange venner, men de aller fleste av de jeg har vil jeg si er veldig pene folk med vakkert utseende. Ikke at utseendet skal bety noe i en venneflokk, men jeg bare sier det som det er. De aller fleste i vennegjengen min er veldig pene mennesker, også er det noen få som ikke er like heldige med den biten. Men de er selvfølgelig gode mennesker og ikke minst venner for det.
Uansett. Er det flere enn meg som har opplevd at diverse mennesker dere har hatt kontakt med en lengre periode har blitt penere nå enn de var da dere ble kjent? Mener ikke at de i utgangspunktet nødvendigvis var mindre pen. Man kan gjerne ha vært veldig pen allerede i starten, men av diverse grunner så synes du at de(n) det gjelder har blitt enda penere nå enn da, uten at vedkommende ikke nødvendigvis har blitt det sånn egentlig.
Poenget mitt er at gode venner du har hatt kontakt med i en lengre periode automatisk virker som de har blitt penere på utsiden også etter at du har blitt kjent med den gode innsiden deres en stund. Altså etter at du har funnet ut hvor herlig og snill vedkommende virkelig er å ha.
© Bildet er tatt fra stylonica.com
Jeg skal komme med et konkret eksempel. Jeg har spesifikt to venninner som jeg uten å lyve kan si at jeg synes er de vakreste menneskene i verden. Og nå snakker vi fortsatt om det ytre. Men det jeg lurer på er om jeg hadde syntes det om jeg bare hadde sett de der og da uten å faktisk ha kjent de slik som jeg gjør i dag. Altså her snakker vi to venninner av meg som jeg per dags dato synes ser enda bedre ut enn Angelina Jolie og det skal faen hakke meg en del til.
Sånn, da skal jeg stoppe før jeg tilføyer masse unødvendige gjentagelser og ditten og fnatten.
Vi reblogges!
Gjennom årenes løp og gang har jeg samlet på og interessert meg for en del rart. Jeg har før vist dere bilder av VHS-samlingen min som inneholder godt over 1000 Hotel Cæsar-episoder sammenhengende. I dag tenkte jeg det var på høy tid (ikke meningen å diskriminere dere lave altså) å vise dere noe annet jeg har samlet på. Nemlig en rekke artikler jeg har klippet ut av ukeblader (det meste fra perioden 2004-2005), for ikke å snakke om autografene jeg har sikret meg.
Hva synes dere? Noen pikkoloer og stuepiker der ute som ble litt misunnelige? ^^
Vi reblogges!
