Skulle egentlig skrive et kort innlegg i gårkveld, og det fikk jeg til, men dessverre var det noe tull med bildeopplastingen for blogg.no, så da ble det heller til at jeg legger ut og lager dette innlegget nå.
Forrige uke debuderte jeg nemlig som Nemi-fan, kjøpte mitt aller første blad, og i GÅR vandret jeg rundt i Oppdal sentrum og fikk plukket opp 3 Nemi bøker med 160-sider, to mindre bøker med litt færre sider (antall står ikke), og enda et blad med 90 sider 🙂
Har litt Nemi-stoff nå, men vet at jeg fremdeles mangler i hvertfall 3 bøker til, som jeg SKAL HA! 🙂
Sliter fortsatt litt med kjedsomhet, har nettopp prøvd å skrive en vits om to engler som jeg håper dere vil lese, har litt mørk humor, hehe 😛 Skrevet den selv, og setter pris på om vist noen vil kopiere den, at dere spørr om lov først…:
Englene To engler satt på en grå sky, en regnværs dag og tenkte tilbake på livet. Etter en stund sa den langhårete engelen til den andre.
Den andre engelen tenkte seg om i noen sekunder og svarte: “Det må være da jeg falt pladask for en mann” “Hva skjedde så?” “Siden jeg var alene med han på en stor feriebåt da, og ingen av oss kunne svømme… Jeg druknet”
En stund senere sier den korthårede engelen: “Men hva med ditt mest ekstreme minne fra livet?” “Hm. Det må være da en mann tok hjertet mitt”. “Hva skjedde så?” “Jeg døde”….
Håper dere liker den, og at dere alle før en finfin og trivelig mandagskveld 🙂 VI BLOGGES!
Får ikke helt sove i natt. Er alt for varmt, og samtidlig så er det alt for mange usikkerheter og depressive tanker som farer gjennom hode på meg. Har nettopp skrevet nok en historie, som jeg håper dere vil lese, og like. Beklager at jeg muligens har skrevet litt rotete, og beklager også enkelte skrivefeil som sikkert finnes. Historien har et budskap som jeg håper mange vil like, og tenke over. Vet ikke helt om det kan kalles en novelle, roman eller noe, men det er i hvertfall en historie jeg nettopp nå i natt har skrevet, for å komme vekk fra egne bekymringer og usikre tanker og spørsmål.
Uventet besøk To tårer rant stille nedover hennes kinn, det føltes så deilig, hun hadde ikke felt en tåre på 4 år. Helt siden den natten hennes daværende ektemann ble pågrepet, og arrestert for å neddopet og voldtatt hennes bestevenninne i hennes egen stue, hadde ikke Iselin Lie Olsen klart å gråte. Iselin, en enslig tobarnsmor på 25 år. Bare 155 centimeter høy, smålubben rundt magen, ellers helt normal tynn, en piercing i navlen, alltid kledd i en eller annen enkel t-skjorte med bare en farge på, som regel lilla eller grå, alltid noen slitte olabukser, og to lange ørebobler som hun fikk av sin homofile bror Erik, tre uker før han døde av aids, for et halvår siden.
“Fortid…” sukket Iselin tunkt en natt mens hun satt helt alene i sofaen, med et fotoalbum i hendene. Hun hadde fri denne helgen, barna overnattet hos besteforeldrene sine, og Iselin hadde huset nesten helt for seg selv, det ville si, hun delte det sammen med kattungen Gunnar, som lå uskyldig og hvilte på magen hennes.
Hun var trett, tok en titt på tven som sto på i hjørnet forran henne, klokken var tolv minutter over ett. Forsiktig reiste hun seg opp fra sofaen, flyttet katten forsiktig i godstolen like ved, og bestemte seg for å gå inn på soverommet og ta natten.
Plutselig følte hun at noe rørte på seg inn i venstre bukse-lomme, det var mobilen som vibrerte, hun gjespet trett og sliten, og bestemte seg for å se hva det var. “1 melding mottat”, sto det på displayet, og hun la merke til at meldingen var fra hennes Elionor, nabojenta som hun aldri helt har kommet ordentlig til overs med…
Uten å orke å lese meldingen, valgte hun heller å slette den. “Sånn, hun vil sikkert bare spørre om jeg vil bli med ut på pubben likevel. Så er hun hyggelig den halvtimen hun er edru, før hun igjen forteller meg hvor naiv og dum jeg er, og at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Orker ikke det pisset i kveld”, tenkte hun, og slo av mobilen for kvelden.
På veien mot soverommet passerte hun bade-rommet, hun orket ikke å pusse tenna i natt, det fikk heller vente til i morgen.
Da hun satte seg rolig på sengekanten følte hun depresjonen komme tilbake, depresjonen hun har hatt i fire år. Følsen av å være ensom, følsen av å ønske å være mer med andre mennesker, noe hun ikke har mestret de siste årene, på grunn av redselen for å bli såret og skuffet en gang til over å oppdage at noen ikke er like bra som hun hadde håpet og trodd.
(bilde tatt fra: wiki.fetskolene.no)
Hjertet begynte å donke, hun begynte å puste tungt, hun hadde som vanlig drukket noen kopper kaffe for mye, en dårlig uvane hun hadde hatt siden hun var 15.
Mens hun satt på sengekanten kom den ene triste og vonde tanken etter den andre, tanker om at det er meningen hun skal være alene, tanker om at de få gangene noen har vært snill med henne og brukt tid på henne så er det bare fordi folk ikke har hatt annet å gjøre selv, tanker som at hun ikke er god nok til noe, for ikke å snakke om tanken hvor mye bedre alt hadde vært for alle om hun bare hadde vært ufødt.
En ny tåre fant veien ut, rant stille nedover hennes kinn, forså å lande på den ene hånden hennes. Hun var så sliten, lei av alt, lei av seg selv og sine uvaner, tanker og evnen til å misslykkes.
Var det egentlig meningen at hun skulle være født. To år før hennes fødsel fødte foreldrene hennes et døfødt barn, det vil si, det som skulle blitt et barn ble ikke det engang før det helt uten noen forklaring døde bare som en klump. Helt siden Iselin fikk fite om sin ikke-fødte bror eller søster hadde hun alltid klamret seg selv for at hun ble født, og ikke det barnet som egentlig var ment for å være hennes foreldres første, og eneste barn, kanskje det var en grunn til at hun skulle lide, hun så på nattbordskuffen hvor neglesaksen hennes lå fristende til syne.
Hun tok den frem og tenkte en tanke hun hadde tenkt på en stund. Vist hun stikker saksen inn i pulsåren, hvor lang tid ville det i såfall ta før hun forsvant, ville det gjøre vondt lenge? Det siste brydde hun seg ikke mye om denne kvelden, hun fortjente å lide,- trodde hun, men valgte igjen å legge saksen tilbake.
Da hun skulle til å legge seg hendte det noe helt uvirkelig, soverommet som var helt mørkt og stille, ble plutselig fylt av et enormt lys. I minst ti sekunder kunne hun ikke se noe, alt var hvitt, det gjorde vondt i øyene for lyset svidde litt. Endelig ble det mørkt igjen.
Pulsen var høy nå, og hun hadde ikke drukket annet enn kaffe. Var hun i ferd med å bli gal? Hun stilte seg ikke det spørsmålet, men plutselig skvatt hun, da hun hørte en lys barnestemme like bak henne. “Ta det med ro, du er trygg nå”.
Iselin snudde seg brått, og skvatt enda en gang. Bak henne satt det en fremmed mørkhudet jente, med en merkelig lue som hun ikke hadde sett maken til. “Ikke hver redd kjære deg. Jeg er ikke farlig, jeg er bare en åtte år gammel jente, som du selv har vært en gang” smilte jenten og strekte frem hånden.
“Hvem er du, og hva gjør du på mitt rom?”, kom det omsider fra Iselin, som tok et titt mot vinduet og oppdaget at det var åpent, noe som sikkert var grunnen til at hun ikke stilte flere spørsmål.
“Vennene mine kaller meg Ori, mamma og pappa kaller meg Renate, postmannen kaller meg Negeren og de andre vennene mine kaller meg Engelen Uten Navn”, jentas arm var fortsatt strakt ut, i håp om at Iselin ville ta tak i den og hilse, men det skjedde ikke.
“Jeg skjønner at du er redd, jeg ser det i øynene dine”, la jenta til. Iselin skalv og stirret på den unge, tynne jenta. Hvor kom hun fra, hva ville hun?
Jenta reiste seg fra Iselins seng, gikk mot vinduet, og sa: “Jeg skal la deg være i fred jeg, jeg får heller komme tilbake en annen natt, vist det passer bedre”.
Og da skjedde det som Iselin aldri hadde trodd hun skulle se, jenta forsvant, hun krabbet ikke ut gjennom vinduet, hun forsvant helt uten videre, akkurat som i enkelte eventyrfilmer hun hadde sett. Reisen Normalt sett løper ikke Iselin ut av huset midt på natten i bare t-skjorta og trusa, men denne natten gjorde hun det, i håp om å finne igjen jenta, tusen nye spørsmål suste gjennom hodet, hun hadde helt glemt sitt eget liv. Like ved postkassa ved bilen hennes sto jenta og smilte, igjen strakte hun ut en hånd, og denne gangen tok Iselin forsiktig tak i hånden, jenta strammet grepet og ville ikke slippe igjen.
Iselin kjente at jentas hånd var veldig varm, veldig, veldig varm. Plutselig strakte jenta også ut den andre hånden også, Iselin tok tak i den, og fikk seg en ny overaskelse; den var iskald! Til tross for graderforskjellene var hendene hennes helt like.
“Kom bli med meg, det tar ikke lang tid, 15 minutter, det er alt” smilte jenta. “Hvor skal vi henn”?, spurte Iselin, omsider. “Vi skal på en liten reise til ingenstedsogoveralt-land”, svarte ungjenta og så ned.
Iselin fortsatte å stirre på henne, plutselig følte hun noe rart, hun kunne ikke føle asfalten hun sto på. Hun tittet ned og fikk seg nok en overaskelse, hun var i lufta, minst 10 meter over bakken. Dette måtte være en drøm!
De steg stadig høyere og høyere opp i luften, farten steg også stadig. Iselin kjente at hjertet banket fortere, pulsen steg og hun var mildt sagt livredd, hun hatet høyder, hun fryktet mørke og var i tillegg skeptisk til ukjente mennesker. Dette var for mye på en gang!
Hun prøvde å rive seg løs i håp om at vist hun falt så ville hun våkne igjen, men hun fikk ikke rørt en muskel, hendene var som lammet.
Hun knipte igjen øynene og ba om at dette var en drøm! Alt forsvant, hun kjente ikke lenger følsen av å være høyt oppe, hun følte ikke lenger jentas hender, og heller ikke lenger frykten for å dø.
Alt var helt svart, inntill hun hørte igjen en vellkjent lyd fra det fjerne, en lyd hun hatet, og som hørtes ut som vekkerklokken hennes.
Øynene hennes åpnet seg igjen og hun var veldig lettet, forran henne sto det en vekkerklokke. Lettelsen over å ikke være i flere meter over bakken forsvant brått da hun oppdaget at hun faktisk ikke lå i sin egen seng. Faktisk lå hun i en stor seng, med silkedyne over seg, og merkeligst av alt, hun lå i en prinsesseseng, plassert i en eng, med mange vakreblomster.
(bildet er tatt fra regjeringen.no)
Hun hadde vært på denne blomsterengen mange ganger, faktisk lå den bare noen meter unna der hun bodde. Iselin reiste seg langsomt og gikk ut av sengen. Noen meter unna henne så hun to ungdommer, cirka i 18-årsalderen. Hun bestemte seg for å gå mot dem og spørre dem om de visste noe om den jente hun hadde fått besøk av, men til hennes fortvilelse ble hun ignorert av de to ungdommene, som forøvrig av en gutt og en jente. Ungdommene ligner på hverandre, og oppførte seg ikke som de var kjærester, så muligheten for at de var søsken så ikke Iselin bort fra.
“Unnskyld? Har dere sett en liten mørkhudet jente fare forbi” kom det omsider fra henne. Det virket ikke som om ungdommene hørte henne, enda hun nå sto rett forran dem. Var hun død, var hun blitt ett gjenferd? Kanskje hadde hun falt ned fra himmelen og omkommet?
“De hører deg ikke. Ikke ta deg nær av det” hørte hun fra bak ryggen. Denne stemmen kjente hun, hun snudde seg og så igjen den lille jenta. “Er jeg død”, spurte Iselin. “Neida, du er ikke død. Men du lever heller ikke. Pulsen din slår og det samme gjør hjertet ditt. Men på innsiden har du vært død lenge, helt siden venninnen din ble vondtatt, og mannen din ble arrestert har du mer eller mindre sluttet å leve, stengt deg inne når du ikke er på jobb, og stadig latt dine foreldre passe barna dine for deg. Dette er ingen drøm, dette er ingen innbilning, dette er ingenting, dette er allting. Se nøye på de ungdommene, jeg sverger på at du kjenner dem, vist du ser nøye etter. De kan verken se eller høre deg, så du må ikke være redd for å se virkelig nøye etter”, svarte jenta.
Hun hadde rett, det var virkelig noe kjent med dem, klærne var veldig moderne, faktisk hadde hun ikke sett slike klær som de ungdommene hadde på seg før. Etter å ha studert de i ett minutt eller to, gikk det opp for henne at ungdommene kunne være hennes egne barn om noen år frem i tid.
“Ja Iselin, det er dine egne barn du studerer”, kom det fra jenta. “Men… Mitt eldste barn er ikke fem år gammel engang” gapte Iselin. “Nei, men det du ser nå er noe du ikke vil få se, om du velger å forlate denne verden”, svarte jenta, og plutselig ble alt mørkt igjen!
Mørket forvandlet seg etter en stund om til lys igen, og Iselin sto omsider i en kirke, hun var ikke alene. Hun sto midt i gangen, sammen med den unge jenta.
“Gå inn til de andre” sa jenta. “Men, det er jo en begravelse”, svarte Iselin. “Nettopp derfor vil jeg du skal gå inn. Stol på meg Iselin!”.
Iselin bestemte seg for å gå inn, hun så seg rundt og så at det var ikke mange mennesker i kirken, maks 40 stykker, da hun studerte alle menneskene så hun at alle sammen var mennesker hun var glad i, og kjente godt, men det så ikke ut som om de så henne. Hun så omsider sin bestevenninne sitte på andre benk, nesten helt fremst i kirken, og gråt, mye.
Da bestemte hun seg for å sette seg ned, ned ved hennes beste venninne, for å trøste henne. Da hun satte seg skulle hun til å holde rundt henne, men hun fikk det ikke til, armene hennes gikk gjennom venninnen, dette måtte være en drøm. Hun prøvde igjen å berøre henne, men hånden hennes klarte ikke å berøre henne uten at den gikk tvers gjennom.
“Det er helt nyttesløst, hun kan verken føle deg, se deg eller høre deg, hun kan kanskje kjenne følsen av at du er ved henne, men hun kan ikke føle deg fysisk” hørte hun den ukjente jenta si høyt noen meter bak.
Iselin reiste seg brått og så redslagen mot jenta. “Hvem er dette sin begravelse? Hvorfor kan ingen føle, se eller høre meg?”, skrek hun, mens hun følte for å bryte sammen av fortvillelse, jenta svarte ikke.
(bilde tatt fra: gordonandthewhale.com)
Da bestemte hun seg for å finne det ut selv, hun hadde en anelse, hun marsjerte mot kisten og så det mennesket hun fryktet mest i livet unntatt hennes eksmann; hun så seg selv! Hun falt sammen i bakken og gråt, hun var gjenferd i sitt egen begravelse, rundt henne var det flere mennesker som hun aldri hadde trodd brydde seg om henne til å møte opp i kirken, forså å være så lei seg for hennes bortgang.
“Hver så snill, jeg orker ikke mer, ta meg ut herifra” gråt hun. Jenta som i ste sto i gangen i kirken, sto nå rett forran henne, på andre siden av kisten. “Se rundt deg Iselin, se på alle menneskene som er så utrolig glade i deg. Se hvor vondt de har det, på grunn av at du har forlatt dem…” kom det trist fra jentas munn.
Kanskje hadde hun brukt den neglesaksen den natten likevel? Kanskje hadde hun inpulsift fullført et selvmord så fort og brått at hun har glemt det selv?
Iselin hulket og gråt, tårene rant nedover kinnet på henne, og da de falt ned så forsvant de gjennom gulvet. Den ukjente jenta gikk over til hennes side av kisten, løftet henne opp, og førte henne ut av kirken, da hun var kommet ut på trappen ble alt helt mørkt igjen!
Aldri mer! Det var mørkt og helt stille in noen minutter, før hun igjen hørte lyden av noe hun ikke likte, igjen måtte det være vekkerklokken hennes. Øynene åpnet seg nok en gang, og hun hadde igjen rett. Klokken var halv ti, det var morgen og hun lå i sin egen seng igjen. Lettet og glad over at alt hadde vært en drøm føyk hun opp av sengen av ren lettelse, hun gikk inn på badet og tok sen en kald dusj, før hun så gikk på kjøkkenet og smurte seg fire brødskiver med hvitost og kaviar.
Dette var den beste frokosten hun hadde hatt på mange år. Hun skrudde på radioen og nøyt følsen av å ha våknet opp igjen fra tidenes verste drøm.
Mobilen hennes lå der hun la den sist, hun skrudde den på igjen, og noen minutter senere ble hun oppringt av sin bestevenninne. “Hei vennen” hørte hun bestevenninnen hennes si. “Hei vennen”, svarte Iselin tilbake, med en glad stemme. “Du, jeg må bare fortelle deg noe rart som jeg har opplevd i natt. En drøm, jeg drømte at du var død, og at jeg var i din begravelse. Alt virket så veldig rart, jeg satt på andre benk, og gråt. Og mens jeg satt der føltes det ut som om du var i nærheten av meg, og ville trøste meg eller noe, til tross for at du lå død i kisten din”, sa venninnen.
Iselin visste ikke helt hva hun skulle si, hun forflyttet blikket sitt ut mot vinduet, mens hun lurte på hva hun skulle svare bestevenninnen. Da så hun noe som overasket henne, den lille, mørkhudete jenta! Hun smilte lurt til henne og blinket, før hun akkurat som på film fløy av gårde, og forsvant!
“Iselin? Er du der?” hørte hun venninnen si! “Ja, nå er jeg her, mer enn noen gang!” sa Iselin, og smilte.
Samme dag, når det igjen var kveld igjen, satt hun og stirret ut mot havet. Hva det enn var som hadde skjedd så hadde hun fått andre perspektiver på livet. “Tusen takk for at du ble med meg på reisen i natt”, kom det igjen fra bak ryggen på henne. Igjen var det den unge jenta som sto bak henne og smilte. “Var ikke alt bare en drøm?” spurte Iselin. “Som jeg sa tidligere… Det var verken drøm eller virkelighet, det var et faktum av hva som ville skje vist du hadde forsvunnet, og en påminnelse på hva du ikke ville opplevd å se, om du hadde valgt å gjøre en ende på livet ditt. Jeg har alltid forfulgt deg tett, jeg er en venn. Og jeg har lenge vært bekymret for at du skulle gjøre deg selv noe, derfor måtte jeg vise deg det jeg nå har vist deg” smilte jenta. “Hva det enn var som skjedde… Hva du enn er for noe. Tusen takk!”, Iselin bøyde seg ned og ga den fremmede jenta en varm klem.
“Ta godt vare på deg selv, og husk at uansett hvor vanskelig ting måtte bli, så vil du forralltid ha folk som er ubeskrivelig glad i deg”, smilte jenta. “Ja…. Jeg har skjønt det nå. Faktisk er det flere enn jeg hadde trodd, først nå har jeg innsett at jeg har vært for opptatt av å være redd og hate meg selv, til at jeg har kunnet se det jeg har forstått først nå”, sukket Iselin og så takknemlig mot jenta. “Ta godt vare på de rundt deg. Du vil fortsatt møte på mennesker som svikter deg, sårer deg og dunker deg i ryggen, men du vil også finne flere mennesker som enda ikke har møtt deg, og som vil bli veldig glad i deg for den du er” smilte jenta og forsvant, og denne gangen for godt.
(bilde tatt fra dagbladet.no)
Siden den gangen begynte Iselin å møte flere av sine nærmeste, oftere og oftere igjen. Og klarte sakte, men sikkert å se fremover, og forstå hvor mye hun hadde gått glipp av vist hun hadde tatt sitt eget liv, og hvor mange som faktisk hadde savnet henne så masse da!
Hva synes dere om historien? Har skrevet den nå nettopp, nettopp fordi jeg ikke får sove, og trenger å holde fokus på en del andre ting enn mitt eget liv akkurat nå, og da er historieoppdikting en grei ting…
Må legge til at denne historien helt sikkert hadde vært litt bedre om jeg hadde skrevet den når jeg var litt mer våken, føler meg ikke trett egentlig, men likevel… Er ikke skrevet for å skrive en god historie, bare tidsfordriv, for å unngå å tenke mest mulig på ting som skjer rundt meg selv nå for tiden, prøve å tenke litt mindre på ting jeg er usikker på og ikke får svar på nå likevel…
Vil vite at jeg er utrolig takknemlig for alle som leser bloggen min, for alle mine venner både her på bloggen, og utenfor! Dere har alle gjort meg til den jeg er i dag, hvor jeg hadde vært uten, vet jeg ikke…
I dette innlegget, så skal jeg fortelle dere noe dere alerede vet.
Minne dere på ting, dere fleste ikke vil bli minnet på, og det er ikke av ondskap jeg skriver dette, tvert om.
For hvert eneste sekund som går, så rykker du stadig lengre frem i køen, det er faen ikke til å unngå.
Uansett hvor mye då møtte være ute å løpe, sykle trene og holde deg i form, uansett om du røyker eller ikke, drikker eller ikke, tar dop eller ikke, ypper deg med farlige folk, eller ikke… Du skal likevel dø.
Både sofaslitere og treningsnarkomaner skal dø.
Vi er alle ett!
Uansett hvor snill du er, hvor mange mennesker du gjør glad i hverdagen, uansett hvor dypt elsker eller hatet du er, du skal også dø, som alle andre.
Fra og med den dagen du brøt i stykker ditt mors underliv så startet ditt timeglass, og Gud vet hvor mye som er igjen, du vet det mest sannsynlig ikke.
Etter du har passert en viss alder vil kroppen din sakte, men sikkert, dag for dag brytes mer og mer ned, huden rynker seg til, og noen merker det fortere enn andre.
For hvert slag ditt hjerte slår, anntall hjerteslag som gjennstår går stadig nedover.
For hver glede og sorger du opplever i livet, anntall gjenståelige går stadig nedover.
Men nå skal ikke jeg ødelegge humøret til noen, i hvertfall ikke med vilje.
For det finnes en positiv ting i dette, for de aller fleste. Vi kan ikke bestemme hvor gamle vi skal bli helt nøyaktig,
men vi fleste kan gjøre noe med å gjøre livet best og lengst mulig.
For å si det sånn; røyking, drikking, snus og rusmidler er ikke en av de tingene som forlenger livet.
Og det er ikke nødvendigvis ALLTID slik at gulrøtter, poteter, salat, hvitost, vann og friskluft gjør det heller, for livet kan være jævlig urettferdig, det finnes de med den mest usunneste livsstil som har levd mye lenger enn de som virkelig har vært sunn.
Uheldige sykdommer kan dukke opp for oss alle, selv for de friskeste og sunneste av oss.
Så det jeg tenker er, ta godt vare på livet mens du har det, livsstil er selvsagt viktig, men det er også viktig at vi mennesker tørr å leve, være gale.
Jeg fikk forresten, litt ut av det blå, lyst til å sitere Gry Jannicke Jarlum, kvinnen bak låten “Svake mennesker”: “Nordmenn må lære seg å leke litt mer. Flørte mer. Bli galere, og derfor blir vi mennesker også så depressive”
Jeg er en person som sikkert mange som ikke kjenner meg, tror at jeg har levd mye og gjort mye, og det er jo forsåvidt riktig, men jeg har også sitter mye inne på rommet mitt, stengt meg inne fra resten av verden.
Det er kun det siste året at jeg virkelig har begynt å tatt mer oppgjør, gjøre mer ut av livet.
Jeg sliter fortsatt med depresjoner innimellom, nå er jeg inn i en periode hvor jeg har gjort litt mindre ting igjen, og det har ført til at depresjonen har kommet litt tilbake.
Emiliana Torrini – Gollum song:
Jeg blir for tiden fort sjalu, sjalu på andre som har det bedre enn meg selv, og jeg hater å si det, for jeg føler meg ynkelig som sier sånt, men det er i hvertfall sant. Hadde jeg levd litt mer, vært galere, gjort flere feil enn jeg alt har gjort, så hadde jeg foreksempel vært enda mindre opptatt av hva andre “gjør galt”.
Jeg har fortsatt for lite liv, når jeg til tider bryr meg for mye om andres liv!
Poenget med at jeg skriver dette inn i dette innlegget, er for dere som eventuelt ikke forsto det; at vi må prøve å gjøre det beste ut av livet, mens vi fremdeles lever det, og har det.
Så mitt budskap for denne ettermiddagen er enkelt å skrive, men ikke like lett å gjøre i praksis nødvendigvis: Lev livet, gjør gale ting, dum deg ut, gled andre, ta sjanser og lev. Eneste du må prøve å unngå, er bare at du ikke sårer noen andre, utenom det så syns jeg folk skal gjøre hva de vil med livet sitt.
Igjen så er jeg ingen tillhenger av røyk, alkohol og andre rusmidler, som skader både mennesket og miljøet rundt, men… Håper dere skjønner noen lunde hvor jeg står henn, selv om jeg vakler litt.
Du kan elske livet så mye du vil, eller ha så mange dødsønsker du bare vil, døden kommer for en dag, uansett!
(i følge Helena Bonham Carter, Tim Burtons kone, så mener hun at han må ha diagnosen asperger syndrom! Bilde tatt fra: www.gossipboulevard.com)
Ideen bak dette innlegget kommer av at jeg i natt leste i nyeste Nemi-bladet at Tim Burtons kjæreste Helena Bonham Carter mener at han har asperger. Og det kan jeg faktisk tro også at han har.
For dere som lurer på “Hvem er Tim Burton?; Tim Burton er geniet bak blant annet “Nightmare before christmas”, “Edward Saksehand” og “Corps bride”, filmer.
Tim Burton har en veldig særpregen stil, og har vistnok veldig lett for å kjede seg, i tillegg er han etter det jeg har merket veldig opphengt i outsidere, mareritter og mørke, med det mener jeg ikke at det er typisk ved å ha asperger nødvendigvis. Men med asperger er det blant annet veldig lett å være veldig “opphengt”/opptatt/oppslukt av en helt spessiell ting. Han har også helt egne måter å uttrykke seg på, og en god del ting til, som jeg syns kan stemme godt med at han faktisk kan ha asperger syndrom..
(mange mener og tror også at Steven Spielberg har asperger syndrom) Søkte på “asperger syndrom kjendiser” på google i dag, og da fant jeg en liste over kjendiser og rollemodeller som, det er bekreftet at de har asperger syndrom. Klikk her for å lese! For meg er de fleste som står der litt ukjent, men fått med meg såpass som at de fleste der har gjort det veldig stort innenfor sin særinteresse! 🙂
Andre kjendiser som mange mener og tror har asperger syndrom er blant annet filmskaper-legende Steven Spielberg, mannen som har laget blant annet “Indiana Jones”, “E.T”, “Jurassic Park” og “Schindlers liste”.
Og det er også flere muligheter for at Bill Gates har denne diagnosen, i følge flere politlige kilder.
Var nettopp innom min gode venn “Happypain” sin blogg, noe jeg som regel er, så ofte jeg kan. Hun har nettopp publisert en veldig oppsiktsvekkende, tankevekkende og sann video, som jeg syns at dere alle skal se.
Håper at flest mulig som tenker på å kutte seg, skade seg selv, får andre tanker ved å se denne, ops: kan virke triggende!:
Vil ikke at noen skal lide eller ha det vondt på noen måte! Jeg har selv nærmest torturert meg selv under depresjonsproblemer, og der og da så har det føltes rett, fordi jeg selv under de situasjonene har tenkt at det var det jeg fortjente, å lide for min egen lidelse. At jeg fortjente å lide, at jeg er helt ensom i verden, forhatt og at jeg fortjente å lide enda mer på grunn av det.
Så feil! Ingen fortjener å lide, og ingen det å skade seg selv under vanskelige situasjoner løser ingen problemer! Absolutt ingenting, jeg kunne før finne på å stramme et belte stramt rundt halsen på meg selv, forså å stramme det så hardt som mulig til det føltes ut som om hodet mitt skulle sprenges, for ikke å snakke om andre gangene jeg har slått meg selv mot hode, som regel med knyttet knyttneve…
Det har bare gjort ting verre, og når man først begynner med disse vanene, er det som regel vanskelig å stoppe!
Så hver så snill, tenk dere godt sammen alle sammen! Ikke skad dere selv på noen måte! Det finnes folk rundt dere som er glad i dere, hver eneste menneske har noen som bryr seg masse! Så både for deg selv og de som elsker deg høyt, ikke skad dere selv! Det fører bare til at alt blir verre, for dere og også for deres nærmeste!
Sender alle varme tanker og gode ønsker til alle sammen! Ingen fortjener å være ensom, ingen fortjener å ha det vondt, eller vanskelig, trist, eller å være redd!
Stor klem til alle som trenger det. Og en ting til; jeg vet mange hater å snakke om problemer, men det å snakke med noen, det hjelper så mye mer enn dere tror, igjen prater denne karen av ren og kjær erfaring!
Da har jeg nettopp opprettet medlemskap på GothCity, et norsk gothforum. Hvor aktiv jeg kommer til å være der inne eller ikke, får fremtiden vise, er egentlig ikke noen forumperson lenger, var det før på caesarforum.com faktisk, men lei.
Mye friere og morsommere med blogging 😀
Nå blir det snart pizza her i huset, og jeg skal enten se “Machete”-på Blu Ray, eller flere episoder av sesong 3 av “True Blood”:
Har nettopp bestemt meg for å starte noe jeg skal kalle “Månedenes blogg”, hver måned fremover vil jeg skrive noe om en blogg jeg har likt veldig godt å lese og være innom den måneden.
Er litt sent ute, men bedre sent enn aldri, første “Månedens blogg”, for juni-måneden, går til min absolutt, desidert, beste blogg-venn her inne, Mira bak “Mira`s gotiske verden”
(Bildet er tatt av, og eies av mihrah.blogg.no) Først og fremst har Mira alltid vært veldig aktiv de månedene hun har blogget hittil, i tillegg til en stor aktivitet så skriver hun også utrolig mange gode innlegg som jeg har latt meg inspirere og facinere av.
På slutten av juni måneden tok hun opp temaet om leserne her inne som har fortjenesten for at toppbloggerne på blogg.no ligger der, et innlegg jeg likte kjempegodt og lot meg inspirere av, forså å skrive noe selv:. For å lese Miras innlegg om toppbloggere, les her!
Dessverre er det alt for mange ungjenter her inne som har missforstått og trodd at innlegget var rettet i mot toppbloggerne, og da spessielt Voe og Tcmn, mens det innlegget faktisk handlet om er leserne av bloggene, hvorfor så mange gidder å lese om andres hverdager, noe som minner om hvor kjedelig en hverdag de leserne, som er alt for mange av, må ha selv.
I tillegg til dette innlegget blogger Mira mye om ting hun interesserer for, katter, musikk og fantastiske, gothiske klær som et eksempel. Et av mine favoritter av Miras innlegg om gothisk mote er dette innlegget, samt dette!
I tillegg til at Mira skriver etter min mening veldig godt om alt hun tar for seg å skrive om, så synes jeg også at hun har et fantastisk godt, gothisk design, sort og brunt, fine farger etter min smak! 🙂
Og sist, men absolutt ikke minst så er Mira en utrolig modig, veldig veldig original, viljesterk og klok blogger som jeg er ufattelig glad for å “blitt kjent med”, ønsker henne alt godt i hele verden, unner henne all lykke, for det fortjener hun virkelig! En så unik og spessiell personlighet som henne, vil jeg si man skal være SYKT god for å finne 🙂
Til sist vil jeg legge til at hun faktisk har vært så utrolig hærlig, og har skrevet et gjesteinnlegg på min blogg for en liten stund siden. Nok en en veldig original, oppsiktsvekkende og sterk tekst, som jeg vil på det sterkeste ambefale dere å lese. Klikk her for å lese “Evig liv – Ikke bare en drøm”, som Mira skrev for og til min blogg for en liten stund siden!
Ønsker alle sammen en veldig fin og god kveld videre! VI BLOGGES! 🙂
Tanker om døden og livet Døden er noe absolutt ingen har sluppet unna, du skal dø, alle vennene dine skal dø, kjæledyrene dine skal dø, sjefen din skal dø, naboen din skal dø, svigermora di skal dø, søsknene dine skal dø, barna dine skal dø. Alle skal dø.
Alle du er så ufattelig glad i, elsker så høyt, og prissetter skal en dag i fremtiden forlate denne verden, så også jeg. For jeg er et menneske jeg også, selv om det kanskje ikke virker slik, hehe.
Det kan være mange, mange år til, det kan skje i kveld, det kan skje i morgen, om noen dager, om en uke, om noen måneder, ingen vet helt sikkert når man skal dø, med mindre man har bestemt seg selv, og jeg vet heller ikke når min tid kommer, noe jeg virkelig håper er lenge til.
Selv om jeg går rundt å føler meg veldig ensom og litt deprimert og slik nå, så vil jeg IKKE dø, jeg er for ung, jeg har så mye liv og gode opplevelser fremfor meg, sammen med flere depresjonstider, nedturer, sviktelser og vonde tider.
Jeg gleder meg jeg, til alt jeg har igjen å oppleve av vondt og godt! Jeg gleder meg ikke til de vonde tingene i livet for de vonde tingenes skyld, men hvordan kan vi mennesker virkelig sette pris på de gode tingene hadde det ikke vært for alt det vonde?
Når jeg dør– Så har jeg noen ønsker
Men nok om livet, dette innlegget skal være noe av det svarteste jeg har skrevet hittil, jeg skal blogge om noe ikke alt for mange snakker og skriver om, jeg skal skrive om døden, min død!
Når jeg en gang ikke har et hjerte som banker, puls som slår, flere tårer å felle, flere gleder å gi, så vil jeg først og fremst ikke ha en kristen begravelse, som folk flest. Jeg har ikke noe i mot kristendommen, men jeg har ikke min tro på Gud, jeg er ikke enig i alt kristendommen står for, og jeg er ikke en kristen person, jeg er medlem av kirken perr dags dato fordi jeg er døpt, men om ikke så lenge kommer jeg nok til å melde meg ut av kirken.
Jeg innser at mine ønsker for min død nok ikke blir gjort noe med, på grunn av regler og sånne ting jeg vet lite om, men dette innlegget handler likevel om mine ønsker, VIST de hadde latt seg gjennomføre.
Først og fremst ville jeg gjort noe jeg vet er lovlig, nemlig å gi bort diversje kroppsdeler til folk som eventuelt måtte trenge de mer enn meg når jeg faller fra. Om det på den tiden finnes noe igjen av meg som jeg ikke har ødelagt eller råtnet ihjel så ønsker jeg at mest mulig av min kropp skal gis bort til syke og andre mennesker som trenger en kroppsdel eller flere som jeg eventuelt da kan få gitt.
Det som eventuelt måtte bli igjen av meg etter at diversje kroppsdeler, mengder blod og lignende er fjernet, ønsker jeg skal legges i en kiste eller boks eller noe, forså å graves langt ned under jorden så jeg kan gi noe tilbake til naturen, for alt det naturen har gitt meg!
Av musikk under min begravele ønsker jeg som mange sikkert er inneforstått med, ingen vanlige kristne sanger. Hadde gjerne ønsket at en kvinnelig artist med virkelig spessielt sangstemme kunne fremføre en Ozzy Osbourne-låta “Goodbye to romance” blant annet.
Og sist men ikke minst hadde jeg ønsket at mine absolutt nærmeste bestevenner hadde tatt seg bryet å dukke opp, noe jeg aldri vil forlange, fordi jeg forstår godt om ikke. Noe som hadde vært veldig fint. Trenger ikke for mange av familien, men hadde vært veldig fint om mine venner, de menneskene jeg generelt har mest med å gjøre perr dags dato foreksempel, om de hadde ville vært der.
Jeg ønsker heller ingen form for prest eller noe til å tale, om noen ønsker å tale så er det kun de få som jeg har en del med å gjøre i dag, noen av de få som virkelig forstår meg, og aksepterer meg for alt jeg står for og er, både med og uten sminke, hehe 😛
Nå så er jeg jo dø når jeg først er dø, så da er de jo egentlig ett fett uansett hva mine etterkommere måtte finne på å gjøre, men dette er likevel noen tanker og drømmer jeg har.
Håper ingen tenker noen bekymringsfylte tanker på grunn av dette, jeg vil ikke dø, er utrolig glad i de få, nærme vennene jeg har på jorden, og selv om jeg er inne i en litt mørk periode nå så håper jeg at også det vil ordne seg. <3 🙂
Lov meg å ta godt vare på dere selv, og kos dere masse, ta godt vare på deres egne og det som er ditt og deres! Dere er alle utrolig spessielle, og jeg er glad for at dere som leser bloggen min, gjør det, alle mine faste lesere, og nye lesere betyr mye for meg!
Til slutt; Lisa Loeb fremføre Ozzy Osbournes låt “Goodbye to romance”:
På tide med en personlig uttømming… Har nettopp kommet hjem nå etter en sykkeltur på 5 timer, i sola med en mange oppover bakker på hjemveien. Syklet cirka 4 mil, i håp om å komme vekk en viss negativ energi, også kalt depresjon som er på vei.
Jeg har en tanke om hva som er verst med depresjonen, jeg er riktignok mye ute blant andre folk, men føler meg likevel ensom veldig mye likevel, har flere gode venner her i Oppdal, men så er det nesten ingen her jeg har mye til felles med, ved tanke på interesse, meninger og lignende. Og det gjør at jeg veldig ofte kan føle meg mer ensom ved en del folk i Oppdal enn om jeg faktisk er alene, og dere skal vite at jeg er glad i alle vennene mine her i Oppdal og at det ikke er noe galt med de, på noen måte! Er bare jeg som er så alt for sær… På godt og vondt.
I tillegg til ensomhet så sliter jeg også med noe som ligger i slekt med det ordet, nemlig kjedsomhet. Jeg har lite å ta for meg, jeg kan alltid skaffe meg en del oppdrag som tegneoppdrag, filmprosjekter og slik… Jeg har flere uleste bøker liggende og noen timer med film som jeg enda ikke har sett. Men de tingene frister ikke mye her og nå… Vet ikke hvorfor… Så jeg har faktisk en god del ting jeg KUNNE gjort, både av interessemessige hobby-ting, og viktigere ting som å rydde rommet… Men jeg sliter med det at jeg ikke gidder, og da har jeg igjen meg selv å takke….
Verste av alt er noe jeg er veldig lite stolt av, som jeg har nevnt såvidt før; sjalusi. Jeg er ikke en person som er sjalu vist noen får en større tv enn meg eller slike ting, men jeg kan fort slite med sjalusitanker som at jeg tror at venner av meg ikke syns jeg er god nok for dem, og heller innerst inne liker å være sammen med andre enn meg plutselig… Jeg er en tragedie, og det innrømmer jeg først som sist. Jo nærmere jeg blir ett menneske, og jo gladere jeg kan bli i det og, jo mer morsomt jeg har det med vedkommende når vi er i lag… Dessto verre kan det til tider bli når jeg og en av de vennene ikke er i nærheten. Er veldig, veldig få jeg har så tett tilknytting til, men, likevel…
Og det er tragisk, for ingen av de nærmeste har noen gang gitt meg noen grunn til å tvile på noe som helst, og det er det nesten så jeg skulle ønske, for da hadde jeg hatt en grunn til å gå rundt og tenke tanker som sliter i meg…
Jeg innrømmer at jeg også er en veldig intens og pågående person, og det er også noe jeg skammer meg litt over, har nok med at jeg ikke er så mye i lag med andre mennesker, men vist jeg virkelig føler jeg har en del til felles med noen så føler jeg at jeg kan bli nokså intens og tett… Ikke sexuelt eller noe slik, men at jeg tenker veldig mye på de få det gjelder, være veldig rask med å si fra om at jeg også er pålogget på foreksempel msn eller skype om en av de vennene jeg føler jeg har mye til felles med, logger på, mens jeg er online.
Og det som er, er at ingen av de vennene sier at de syns jeg er for pågående, men at jeg er som en venn skal være. Er nok bare enda en gang at hjernen min er unødvendig vanskelig å ha noe med å gjøre, jeg sliter en del med nervene for tiden, intense tanker jeg sltier med å legge fra meg, ikke-hyggelige ting, som har med selvtillitten min først og fremst å gjøre, vil jeg tro…
Er en del ting jeg kunne snakket ut om (ting selv velger å ikke skrive offentlig, så det så), men jeg hater å snakke om meg selv, jeg liker egentlig ikke å skrive om meg selv som jeg gjør nå heller, vil ikke fremstå slik egentlig, ønsker så gjerne å være en person folk kan være stolt av, og egoismen min er også blitt en byrde…
Ville bare få skrevet dette, og klemt det ut av meg – som enkelte mener at jeg gjør alt for ofte, generelt!…
Vil så gjerne ønske alle sammen en riktig fin og god kveld videre, ta godt vare på dere selv og deres egne! VI BLOGGES!
