fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

De fleste har trolig hørt myten om syv års ulykke dersom man skulle knuse et speil. Ikke like mange har hørt om faren ved å la være å ødelegge de fleste speil man kan komme over.

Det er ikke mange filmer hvor jeg underveis og særlig i ettertid tenker, “hvorfor er det ikke laget flere filmer som denne?”. The Mirrors har for min del sneket seg inn på den listen. Det er ingen hemmelighet at mange har et eller annet paranoid forhold til nettopp speil. Årsakene kan være så mange. Vi har de som har noia for å se monstre og andre skumle ting. Så har vi også de som er redd for å se seg selv, av forskjellige årsaker.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

© Bildet er tatt fra fullhalloween.com

I The Mirrors møter vi ekspurken Ben Carson som spilles av 24-stjernen Kiefer Sutherland. Ben sliter på flere fronter. For tre måneder siden hadde han problemer med alkohol etter at han uheldigvis drepte noen for en tid tilbake. Han sover for tiden på sofaen til søsteren Angela (Amy Smart), da kona ikke lenger ønsker han i nærheten blant annet da hun mener det er best for de to barna de har sammen.

Ben starter en rutinejobb som vekter på det som før var det berømte stormagasinet Mayflower i New York, før det ble rammet av en intens storbrann. Og det er nå ting virkelig begynner å skje, selv om man allerede fra første scene før servert en del dramatikk, frykt, blod og mere blod. Ben bestemmer seg umiddelbart for å komme til bunns i storsenterets fortid, og desto nærmere han kommer desto mer alvorlig blir det både for han og de rundt.

© Bildet er tatt fra dirtyhorror.co

© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com

Jeg liker veldig godt at denne filmen kombinerer to type skrekksjangre på en gang. Samtidig som vi får mye av den grafiske delen får vi også i minst like stor grad den mer overnaturlige delen. Så enten du liker den ene eller andre type siden av sjangeren best, er det uansett større sannsynlighet for at du vil reflektere et positivt forhold til denne her.

Den er effektmessig veldig kul. Det er vel og merke et par scener som man kunne gjort mer ut av, men det er i alle fall for min del bare bagateller i det større bildet. Nå er jeg nesten ikke i stand til å synes at noe er skummelt lenger, men hadde jeg vært hakket mer “normal” hadde jeg nok blitt litt skremt av denne. Det spørs om jeg faktisk hadde måtte pusset tennene i stua de nærmeste dagene hvor jeg ikke har noe, ja nettopp, speil.

© Bildet er tatt fra childstarlets.com

© Bildet er tatt fra newallpaper.com

Kiefer Sutherland har utført et meget profesjonelt arbeid. Det er tydelig at han ikke bare er med for pengene og berømmelsens skyld, for han har virkelig lagt en betydelig del av sin sjel i denne filmen. Som i så mange andre prosjekter. Det samme kan man også si om de fleste andre vi blir presentert for, men særlig Kiefer har denne gang ingen synbare sprekker eller riper å klage på.

Til tross for at stort sett hele denne filmen er en gledelig sinnforstyrrelse så skal det sies at sluttscenen likevel er den mest spektakulære. Ofte er jeg veldig flink på å røpe en større del av handlingen når jeg anmelder noe, men dette er en sånn film jeg heller vil fokusere minst mulig på den biten, da dere bare må se den selv. Må med stor M, både speilvendt og… Rettvendt!

Terningkast

Vi reblogges!

Gammelt nytt – Verden er mett på feige hyklere som tenker først og fremst på seg selv, sheriff James Harrison blant annet. Når han under en seksuell omgang får spørsmål fra sin partner om han snart vil komme ender det med at han brekker nakken på henne. Han roper på sin kollega Jonathan for å fortelle hva som har skjedd, forså å få han med på å kvitte seg med liket, i tillegg til at de må drepe den uskyldige kvinnen Annie, den avdødes venninne som er like i nærheten. Heldigvis for Annie overhører hun det hele og for sin anledning til å stikke av.

Hun klarer å løpe et stykke og ender opp med å finne en hytte hvor hun møter den enslige 50-åringen Kyle Limato. Annie er naturligvis veldig ute av seg og sliter i begynnelsen med å fortelle om hva, hvordan, hvem og hvorfor på en rolig måte. Kyle vil helst ha minst mulig med det hele og gjøre og foreslår at han kjører henne til politistasjonen hvor hun kan fortelle hva som har skjedd. Men sannheten er at James Harrison er en type som er vandt til å styre skuta og få det som han vil. Etterhvert innser Kyle at Annie har rett, og blir med på å gjøre det han kan for å beskytte henne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det tar ikke lang tid før James og Jonathan banker på døren og spør om han har sett Annie. Kyle nekter og etter en stund bestemmer de seg for å dra videre, eller gjør de?

© Bildet tatt fra horrorsandscaryshits.blox.pl

© Bildet tatt fra sdd-fanatico.org

Hele filmen åpner opp med helt grei intro som ikke er alt for lang, men som samtidig kunne vært kortere. I følge filmen selv er den bygget på en virkelig historie, noe det går an å tro på da den ikke er spesielt urealistisk på noen måte. Den er uttalt som en “fun sleazy grindhouse film”, men minner mer om en litt dyster dramafilm, eller i beste fall som en thriller. Det er ikke noe spesielt med The Victim som skiller seg fra andre filmer i sjangeren, og den fungerer helt greit. Historien virker noe tynn, så sånn sett er det greit at filmen ikke er lengre enn rundt 75 minutter.

© Bildet tatt fra sdd-fanatico.org

Blant hovedrollene møter vi Michael Biehn (som også står bak manus og regi) og Jennifer Blanc som Kyle og Annie. I løpet av kort tid i filmen får de et ganske tett forhold da blant annet er en ganske intim sex-scene som etterlater lite til fantasien. Med tanken på at sex-scenen dem mellom er såpass realistisk, og særlig med tanke på at Michael Biehn og Jennifer Blanc i virkeligheten er kjærester, kan det tenkes at akten vi får se faktisk er ekte vare. Ja, det kan faktisk til og med tenkes at Biehn her har brukt The Victim til en unnskyldning til å pule dama si på film, uten at han skal beskyldes for å lage ren porno.

© Bildet tatt fra dev.dvdclinic.com

Sluttscenen har neppe, og kommer neppe til å overraske mange. Generelt er filmen ganske forutsigbar og til tider litt tam. Filmen hadde ikke tatt skade av litt mer spenning, og den kunne til tider gått litt raskere. Det er egentlig ikke så mye mer å si. Som jeg alt har nevnt, The Victim er en helt grei film.

Terningkast

Vi reblogges!

Vi har alle våre utfordringer.
Vi har alle våre problemer.

I nabolaget holder to av dem til.
Ironi og Sarkastisk, med sine barn Løgn og Falsk

De har mye bryderi skapt.
Mye bryderi, fortvilelse og sinne.

Skikkelig utspekulerte til tider.
Utspekulert, snikende og kald.

De går sjeldent hver for seg.
Der den ene er, vandrer den andre.

Mange forkledninger de ofte bruker.
Man kan aldri vite når de kommer, hvor de er.

Der og da klarer de å bli min venn.
Når jeg får brukt dem mot andre.

Men når andre bruker de mot meg…
Ja, da er de ofte mine fiender…

Tydelig og Bokstaveligs slekt dør stadig ut.
Mine fortvilelser blir bare større.

Vi reblogges!

Når noen omkommer i trafikken er det alltid noen bak et viss ratt som får skylden. Selvfølgelig, man kan ikke skylde på biler. Akkurat som det ikke er pistoler som dreper, men den som trekker i avtrekkeren. Ah, om det bare var så “enkelt”.

I Detroit blir en dag 58-modellen Christine født. Christine er en rød og hvit bil, mer konkret en Plymouth Fury. Utenpå ser hun ut som en hvilken som helst bil av sitt merke, men det er bare utenpå. Innerst inne befinner det seg en ondskap som nærmest kan beskrives som udødelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De unge mennene Dennis og Arnie er som gutter flest. De drikker øl, ser på de flotteste jentene på skolen, og er opptatt av å få seg et nummer. I starten av filmen er de bestevenner, og det ser ut som ingen eller ingenting kan ødelegge forholdet. Når Arnie en dag får øye på en skraphaug av en bil begynner ting derimot å skje. Han blir mildt sagt betatt, og bestemmer seg for at han skal ha denne bilen, samme hva det måtte koste. Dennis forsøker å prate han fra det, men til ingen nytte. For 250 dollar blir bilen Christine, hans.

© Bildet tatt fra cinemeccanica.wordpress.com

© Bildet tatt fra avmaniacs.com

Foreldrene til Arnie er alt annet en blid når han kommer hjem, og forbyr han å ha bilen hos dem. Arnie får fort for seg at alle er i mot hans nye flamme. Hans personlighet forvandles mer og mer til det verre, samtidig som han sårer og frastøter seg folk med kortere og kortere mellomrom.

Samtidig som han stadig støter fra seg folk begynner politiet å komme over stadig flere lik, hvor dødsårsaken er mer av den uforklarlige. Mistanken er selvfølgelig mest knyttet til Arnie, men Arnies eks-kjæreste tror ikke det er han som står bak. Men Christine derimot. Hun får med seg Dennis til å ødelegge Christine en gang for alle. En sak som er lettere sagt enn gjort.

Filmen er basert på Stephen Kings novelle med samme navn, regissert av John Carpenter. Med de to navnene burde det være nok til å tenke at dette er en fantastisk film. Særlig siden det også er tilfelle kunne jeg avsluttet filmanmeldelsen her, og bare klint til med et terningkast. Men jeg skal selvfølgelig gjøre det litt mer ordentlig enn som så. En god film trenger også en bedre anmeldelse, selv om vi allerede har noen ganske sterke utgangspunkter for at den er god.

© Bildet tatt fra tasteofcinema.com

De fleste karakterene vi blir presentert for er skikkelser vi skal elske å hate. Vi blir presentert for den ene drittsekken etter den andre, noe som kanskje er en av grunnene til at vi til tross hvor sykt det måtte være faktisk ender opp med å håpe at Christine får gitt de en velfortjent, smertefull død. Samtidig er det også noen karakterer som er der for at vi skal bli glad i de, som igjen gjør at vi sitter og håper at de klarer seg helskinnet gjennom hele filmen, og overlever.

Musikken er som man kan forvente av en 80-talls film veldig episk, og den er som man kan forvente fra Carpenter veldig god. Vi får servert det ene høydepunktet etter det andre. Christine er en film som er sjeldent kjedelig, den har en flott flyt og det blir kort fortalt ikke for mye av det ene eller det andre. Den er ganske enkelt ikke langt unna å være perfekt. Faktisk er det ikke mange grunner til at denne ikke skal få en sekser på terningen. Men det er en ting som trekker litt ned.

Selv om filmen er godt skrevet, godt regissert, ganske original (både den gang og også nå) og alt det der, så er det likevel en ting som trekker litt ned, nemlig det faktum at den egentlig ikke har noen overraskelsesmomenter. Jeg liker å bli litt overrasket eller sjokkert når jeg ser film, og det er det eneste som gjør at jeg ikke kan gi den full pott.

Terningkast

Vi reblogges!

Det er så mangt man kan diskutere. I ettermiddag har jeg havnet i en diskusjon om hvem som er mest kjent av Youtube-legenden Piediepew og sjokkrockeren Marilyn Manson. Motparten min mener at det har mer med å gjøre hva man interesserer seg for, det er selvfølgelig et greit poeng. Meeeen, jeg mener likevel at blant tenåringer skal man være veldig sær om man ikke har hørt om Piediepew nesten uavhengig om man har noe forhold til spill/metall, eller ikke.

Klikk på bildet for å komme til Piediepew sin Youtube-kanal.

Klikk på bildet for å komme til Marilyn Manson sin offisielle nettside.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når det derimot kommer til Marilyn Manson så har han hatt et mildt sagt større fravær fra media de siste årene. Han ga vel og merke ut et album i fjor, men utenom det har det vært nokså stille.

Jeg er en person som hater at folk mener jeg tar feil, særlig når jeg vet jeg har rett.

Personlig er jeg glad i både metall og gaming, men det mener jeg er likegyldig akkurat nå. Jeg står på mitt og er skråsikker på at barn og tenåringer altså heller vet hvem Piediepew er enn Manson.

Hva mener dere?
Hvem tror dere tenåringer I DAG helst har hørt om? Manson eller Piediepew?

Vi reblogges!

Vi reblogges!

For oss som har sansen for skrekk og eventyr (gjerne kombinert) burde ikke Guillermo Del Toro være et fremmed navn. Uten å overdrive må jeg personlig få sagt at han er en av de større filmskaperne per dags dato som virkelig kan sitt arbeide med glans. Mama er intet unntak!

Fem år etter en mystisk tragedie har onkel Lucas fremdeles ikke gitt opp håpet om at niesene er live. Til hans begeistring og glede blir begge en dag funnet, vel og merke ikke helt de samme barna som da de sammen med deres far ble meldt savnet. De blir funnet helt alene, helt uten spor til faren.

Lucas og kjæresten Annebel vinner til slutt ansvaret om jentene, så lenge de velger å flytte inn i et annet hus på ukjent adresse. Annabel viser seg tidlig å ikke ha like god kjemi med barn som det Lucas har. Hun har i starten en dårligere innstilling og tålmodighet, men når hun alene må passe de en stund etter at Lucas blir utsatt for en “ulykke”, får hun etterhvert et nærmere og bedre forhold til barna.

Men det er ikke bare barna hun kommer nærmere innpå, hun kommer stadig også nærmere innpå Mama. Men hvem er egentlig Mama? I følge jentenes lege lider eldstejenta Victorua av dissosiativ personlighetsforstyrrelse, og dermed inntar rollen som det mystiske fenomenet. Nok en gang tar legene feil da sannheten skal vise seg å være langt mer urovekkende enn noen kunne drømme om.

© Bildet tatt fra thefocusedfilmographer.com

© Bildet tatt fra fascinationwithfear.blogspot.no

Det viser seg at Mama er en skikkelse som aldri har fått fred i sjelen etter at hun led en grusom skjebne for mange, mange år siden. Hun skal til slutt ha hoppet utfor en klippe med sitt eget barn, uten at barnet ble med hele veien ned til vannet. Siden har Mama alltid lurt på hvor det egentlig ble av.

Filmen kan i starten virke litt treg og smått litt kjedelig, men det tar seg opp etter en stund. Den er ikke veldig skummel, men litt skummel, det er den, der og da. Utenom stemningen er det ikke til å komme utenom at det også er plantet en rekke effektive jump-scares her og der, som hjelper godt på.

De største scenene er som ved de fleste andre Del Toro-filmer animert. Når det er sagt. Del Toro beviser at animasjon i film slettes ikke trenger å være en u-ting. Selv om de kan virke litt tvilsomme til tider er animasjonene stort sett laget på en gjennomført og kul måte som gjør at det hele kommer godt ut med æren i behold. Del Toro kan sine animasjoner og lykkes som oftest bedre der alt for mange gjør feil.

Noe av det jeg tidligst fikk et godt forhold til er utvilsomt det emosjonelt gode soundtracket som kan få selv de døde i begeistring. Man skal være bra kald, eller helst døv for å ikke kunne kjenne hårene reise seg (i positiv forstand) av musikken som her er komponert av Fernando Velázquez.

© Bildet tatt fra beyondhollywood.com

Kort oppsummert er det hele en av de bedre skrekkfilmene som er laget de siste 20 årene. Historiemessig så kunne det vært gjort litt mer for å motivere, og stemningen er ikke SKUMMEL NOK, likevel gjør filmens flotte animasjoner, forførende soundtrack, effektive jump-scares og troverdige skuespillere at det hele er mer enn bare nok en middels god film!

Terningkast

Vi reblogges!

Det skjer ikke lenger så ofte at jeg reklamerer for noe(n). Var en periode hvor jeg nærmest skrev om Dragens Hule tre ganger månedlig, om ikke mer. Skal sies at jeg har så og si sluttet å handle noe derifra nå, særlig etter at jeg begynte å handle utenlands i stede. Norge har rett og slett ikke det som skal til for å tilfredsstille meg lenger.

Den butikken jeg har tenkt å reklamere for i dag er en finsk horror-sjappe, selvfølgelig på nett. Den har det enkle navnet Horror-Shop, og er en av de mest seriøse jeg vet av. Jeg har bestilt en god del t-shirts derifra, en dvd, samt noen blader. Girls & Corpses og Scream. Selv om siden er finsk finnes det også i en engelsk versjon.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når det kommer til t-shirts og andre klær så er størrelsene de samme som i Norge.

Jeg har ikke handlet der så veldig lenge siden det var først i vår at jeg begynte med utenlandshandling. En av grunnene til at jeg vil anbefale denne siden så sterkt er ikke bare på grunn av utvalget, men også at de hjelper deg med å unngå toll og merverdiavgifter dersom du ber dem markere pakken som en gave.

Men det er enda en god grunn til at jeg er så blodig begeistret. For en stund siden fikk jeg mail om at et av Girls & Corpses-magasinene jeg hadde lagt til i en bestilling dessverre var flere igjen av. De spurte om jeg ville ha et annet blad i stede, eller noe annet til samme pris. Jeg valgte et annet G&C-magasin i stede, og det tok knapt en uke til varene lå i postkassa mi.

I dag fikk jeg en ny mail om at de har fått inn flere G&C-blader igjen, inkludert det nummeret de ikke hadde mer av sist. Selv om jeg da valgte å få tilsendt et annet nummer har de nå sendt meg det ene det var tomt for da, uten ekstra kostnader.

Jeg avslutter med å nevne at prisene heller ikke er spesielt høye, og du kan fint legge inn en bestilling over 200 kroner uten at det skal koste noe ekstra. Vel og merke så lenge du ber om å få pakken(e) markert som gave. Og nei, selv om de er billige så betyr det ikke at produktene har lavere kvalitet, tvert om. De er rett og slett bare goregeous. Har du et fornuftig hjerte for horror, ta deg en tur innom horror-shop.net!

Vi reblogges!

En vennegjeng på fem bestemmer seg for å tilbringe litt tid på en hytte i en gudsforlatt skog til Mia klarer å bli rusfri. Denne gangen har de bestemt seg for at det ikke skal gå som sist da Mia fikk en overdose og var nær ved å aldri våkne opp igjen.

Samme hva som skjer vil de ikke la henne dra tilbake før hun er helt ren. Men Mias rusproblemer viser seg tidlig å bli den mildeste utfordringen de skal få stri med.

Nede i hyttens kjeller finner de mange gamle ting, blant annet en bok som de alt for sent skal innse hva egentlig er. Når Eric begynner å studere boken leser han opp høyt noen ord, og vips har han uvitende sluppet løs et helvete de ikke i sin mest jævlige fantasi kunne se for seg

Når Mias oppførsel blir mer og mer voldelig tror de først at det skyldes at hun er blitt desperat etter en ny dose dop. Men når flere av vennegjengen også begynner å følge hennes skremmende eksempel begynner Eric å fatte hva han faktisk har gjort. Han studerer boken nærmere og finner ut at det er bare tre ting å gjøre når noen har blitt til en demon; Brenn dem, begrav de levende eller parter deres kroppsdeler! Alle metodene blir i løpet av filmen utført på de forskjellige karakterene.

I større deler av filmen kan det virke som det er Mias bror David som skal ende opp som hovedpersonen , den nye Ash fra The Evil Dead I, II og III, men det viser seg å være Mia som har blitt utdelt den æren denne gang.

Det skal sies at dette er atter en remake som ikke er like god som den opprinnelige. Likevel er dette en av de desidert bedre. Noe av det jeg liker best med denne er at starten ikke er like langdryg før det begynner å skje ting, da denne er rett på adrenalinpumpa ganske raskt.

© Bildet er tatt fra rwdfilms.com

© Bildet er tatt fra badassdigest.com

I likhet med 1981-filmen har denne noen ganske voldsomme og spektakulære scener, og… La oss snakke litt blod mens vi er i gang. Denne har mildt sagt en del blod. Særlig i sluttscenen både spruter og regner det blod, uten at jeg skal avsløre eller gå noe særlig mer inn på hva, hvordan og hvorfor.

Evil Dead er alt i alt en djevelsk blodig opplevelse som på ingen måter har skuffet meg. Ja, den gir ikke de samme følelsene som den første, men jeg koste meg mye likevel. Enkelte som har sett denne filmen før meg har uttalt at det føles rart å se “Evil dead” uten Bruce Campbell som altså spilte Ash i de tre The Evil Dead-filmene. Vel, helt uten Campbell er den dog ikke hvis man spoler seg gjennom rulleteksten og ser de tre-fire siste sekundene. Groovy..

© Bildet er tatt fra whatsoninthemedia.blogspot.no

Til slutt skal Evil Dead også ha for et emosjonelt, fantastisk og dystert soundtrack som virkelig vekker demonen i deg.

Nok en gang er originalen fremdeles best, men Evil Dead er likevel etter min mening en av de virkelig bedre remakene som noen gang er laget.

Terningkast

Vi reblogges!

Fremtiden ja, det mest usikre som finnes. Vi vet ikke en gang om det vil komme noe fremtid. For alt jeg vet kan alt plutselig stoppe NÅ. Jeg er daglig innom bloggen til Catzy Munster og oppdaget at hun hadde laget et innlegg hvor hun har svart på 10 spørsmål som hun igjen har tatt fra Scorsese86, som igjen har tatt fra Johanne Natalie som igjen har… Ja, holder sikkert nå.

Neeei, skal jeg se om jeg får svart på noen av spørsmålene jeg også da!

Hvor gammel er du nå? Godt spørsmål, for en stund siden var jeg faktisk usikker på det selv. Men jeg fant ut at jeg er 22.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva er dine nærmeste planer for fremtiden? Overleve. Seriøst, jeg har ingen planer. Verken store eller små. Det eneste jeg kan nevne er at jeg har tre stykk jeg håper på å få se snart. En av de har jeg møtt fire ganger før, de andre har jeg bare snakket en del med på nett. Men ja, utenom det så har jeg ikke noen planer…

Hvor ser du seg selv om 15 år? Jeg tror faktisk ikke at jeg er her lenger om 15 år…

Hva vil du bli når du blir stor? Større enn jeg er nå? Er for tiden ung ufør. Men hvis jeg skulle håpe på noe så kunne jeg tenkt meg å drive med en egen serie på nett kanskje. Noe morbidt, psyko, adrenalinpreget og sært.

Hvem er din urealistiske drømmedame? Hmmm… Det er mange damer jeg har hatt sansen for opp gjennom åra. Urealistisk drømmepartner kan jo være så mangt. Men… Tja, nei, kommer faktisk ikke på noen sånn egentlig. Kommer på mange som jeg synes er både fin og det ene og det andre som har med utseende å gjøre, men jeg ser ikke på noen som en drømmepartner bare for at man har det ytre med seg… Nei, pass!

Hvem er din reaslitiske drømmedame? Kunne kommet opp med et navn her, men det kunne fort blitt litt kleint om og hvis forskjellige ting, så akkurat det lar jeg være å nevne. Vil da heller beskrive litt generelt ut i fra væremåte, personlighet og sånn. Først og fremst er det viktig at vedkommende ikke er hundre prosent god i hode, hun skal tross alt være sammen med meg. For det bør hun være glad i film, helst ha en forkjærlighet for horror, akkurat der kan hun gjerne være litt fanatisk til og med. Det er en selvfølge at hun må ha en viss intelligens, og helst ikke være alt for opptatt av hvordan hun ser ut UTENPÅ. Om hun ikke er avholds som meg har ikke det noe å si, så lenge det ikke er ei berte som fester noe særlig. Og selvfølgelig, rettferdig og snill, men det er man vel automatisk hvis man er noe intelligent, tenker jeg.

Vil du ha barn? Nei… Nei…. Fremdeles nei.. Nei, nei og atter nei… Barn kan ikke få barn, det er i mot loven.

Hvis du ville hatt barn, hva skulle du kalle de? Nettopp ja, jeg svarte ikke så går automatisk videre til nest siste spørsmål.

Hva slags forelder tror du at du hadde blitt? Altså, jeg hadde sikkert klart å blitt en helt ok pappa om jeg virkelig hadde havnet i ulykka. Tror jeg faktisk jeg fort kunne blitt en far som hadde vært vanskelig å “slå” for en god del andre a4-fedre for å si det sånn. Ikke alt for dumsnill og naiv, samtidig hadde jeg latt barnet få se og høre på det meste hun/han ville og i alle fall ikke blitt så JÆVLIG overbeskyttende som mine foreldre var. Fikk ikke lov til å se på Hotel Cæsar eller en gang å like Marilyn Manson jeg før jeg var nesten 15…

Tror du at du har samme meningene om ti år? Hvis jeg lever om 10 år, kanskje. Jeg vet ikke, har forandret meg på en del punkter de siste årene, så vanskelig å si. Men jeg tror ikke jeg har absolutt alle de samme meningene om 10 år. Igjen, hard to say.

Og ja, kopier gjerne dette konseptet videre over til din blogg om ønskelig! Bare fortell leserne HVEM du har tatt det fra, ellers kommer jeg og stapper en sultagurk i rassen din!

Vi reblogges!