Nå som vi er kommet på slutten av juni er det bare å innse, det er faen meg ikke lenge igjen til jul(i). Jeg har allerede i dag startet forberedelsene ved å se noe så sært som en norsk juleslasher hvor nesten alle snakker møring.
Filmen åpner ganske nådeløst med en brutal sekvens hvor en mentalt forstyrret mann litt opp i årene terroriserer en hel familie på verst tenkelig måte. Uten å komme med noe særlig til avsløringer kan jeg likevel si at filmen ikke venter med å prøve å sjokkere deg. Nå er jeg så godt som immun på den fronten så JEG reagerte ikke noe særlig på noe, men så er vel ikke jeg representativ lengre heller.
Når det er sagt er jeg ikke i tvil om at mange av dere mer vanlige, dødelige sjeler der ute kommer til å bli både provosert og faktisk også litt sjokkert. Særlig med tanke på at dette er en norskprodusert film.
© Raymond Volle
© Foto: Raymond Volle
Når vi først får servert de scenen som gjør O’Hellige Jul til en slasher, ja så har man virkelig ikke holdt igjen. Et av de mest irriterende problemene med norske skrekk-produsenter og regissører synes jeg er det faktum at man lenge har vært redd for å gå for langt. Det er derimot ikke noe Per-Ingvar Tomren og Magne Steinsvoll har hatt problemer med, tvert om. For min del er det det som trekker denne filmen lengst opp.
O’Hellige Jul har ingen problemer med å sjokkere folk, og drar det hele litt lengre enn selv en del amerikanske filmer jeg har sett da det blant annet er en sekvens i denne filmen som inneholder en baby som nok enkelte vil reagere på. Så tommel opp at produsentene ikke har vært redd for å lage det for “drøyt”.
Ikke bare har filmen noen drøye sekvenser, men den skal også ha skryt for samtlige av effektene som er blitt laget. Kroppsdelene, gørret og blodet vi får servert ser rett og slett veldig kult ut, og det uavhengig av om den hadde vært norsk eller ikke. For å si det sånn, jeg tror en del gore-hunder der ute kommer til å bli tilfredsstilt!
© Foto: Raymond Volle
© Foto: Raymond Volle
Men det er ikke bare positive ord jeg har å si på denne filmen. Før jeg sier noe mer bør det nevnes at denne filmen er en amatørfilm med et ikke alt for tykt budsjett. Til å være en amatørfilm er ikke O’Hellige Jul så verst egentlig. Men… Det er enkelte ting man godt kunne spart oss før. Det som trekker filmen aller mest ned er det faktum at den har et par scener som jeg ikke finner særlig nødvendige og som godt kunne vært klippet helt ut.
Filmen har dessverre også en del scener som ikke nødvendigvis hadde trengtes å klippes helt bort, men som man godt kunne klippet noe ned. For min del føles denne filmen noe lengre enn den er, og etterhvert ble det en lei vane at jeg så på klokken litt for ofte og lurte på når filmen skulle ta slutt.
Filmen er ikke lengre enn 90 minutter, men det føltes lengre. Personlig synes jeg det hadde vært nok om denne filmen ikke var lengre enn 50 minutter, da hadde det kanskje føltes ut som om den var på 90, og det hadde vært greit.
© Foto: Raymond Volle
© Foto: Raymond Volle
En annen ting som irriterte meg litt var samtlige av sekvensene hvor vi skal bli bedre kjent med filmens psykopat. Her har man ikke bare en gang, men flere ganger valgt å klippe filmen på en måte produsentene kanskje tenkte er en mer nytenkende, hipp og kul måte å lage film på… Men dessverre ender det hele opp med forvirring og jeg føler jeg må konsentrere meg ekstra mye for å være i stand til å følge med på hva karakterene prater om. Det er vanskelig nok med å henge med på møredialekten til tider om ikke klipperen skal lide av adhd i tillegg.
© Foto: Raymond Volle
Alt i alt synes jeg O’Hellige Jul er en helt ok film. Den er ikke en film jeg vil mase på folk om å se, men den er heller ikke en film jeg vil advare folk mot å ikke se. Den har absolutt sine sider. Det er flere scener som fikk meg til å trekke på smilebåndet på en positiv måte, men dessverre, den er for lang og enkelte av de snillere scenene med filmens psykopat er klippet på en såpass irriterende og unødvendig måte at jeg ikke klarer å like filmen mer enn midt på treet.
Terningkast 
Vi reblogges!
