fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

Vet dere hva jeg sitter og savner litt her nå? Den tiden hvor ting som filmer, serier, spill, musikkvideoer og så videre gjorde et større inntrykk på meg enn det meste jeg kommer over nå klarer å gjøre i dag. Kicket fra det mørke, dystre og morbide.

Fra Marilyn Mansons No Reason (2011)
© Bildet er tatt fra movieline.com

Jeg husker første gang jeg så en Saw-film, nærmere bestemt “Saw IV”. Allerede i åpningssekvensen satt jeg og følte på et viss ubehag når jeg som 16-17 år var vitne til at en viss kropp ble skåret opp med visse verktøy på visse steder av kroppen. Ah, for ikke å snakke om den sekvensen litt senere ut i filmen hvor et noe forfallent kvinnemenneske får dratt håret sitt sakte, men sikkert av ved hjelp av en slags “tannhjul-maskin”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Særlig den sistnevnte scenen syntes jeg var såpass ubehagelig og jævlig når først så den at jeg faktisk måtte sette den på pause, forså å psyke meg opp før jeg turte, og orket å se videre. Den slags skjer ikke lengre. Det er ikke snakk om. Ok, greit. Jeg skal ikke påstå at jeg har sett absolutt ALT enda, det er fortsatt en liiiten mulighet for at også jeg kan kjenne på følelser som minner om spenning eller ubehag, men det skal faen meg godt gjøres.

Fra filmen Saw IV (2007)
© Bildet er tatt fra mr-movie.com

I skrivende stund har jeg akkurat sett Eli Roths “The Green Inferno”. En film jeg trolig ville ha skrevet en blogganmeldelse på og rost opp i skyene om jeg hadde sett den som en ganske fersk og uerfaren splatter-fan for noen år siden. Men jeg er jo ikke akkurat det lengre, jomfrua er for lengst skalpert, lemlestet, slaktet og gravd ned. Jeg har fra tidligere sett filmer en god del lignende kannibal-filmer som “Cannibal Holocaust” og “Cannibal Ferox”, og sammenlignet med disse blir “The Green Inferno” noe blek. Den var helt grei laget, men den gjorde ikke noe særlig til inntrykk.

At jeg skal anmelde en film som delvis er til for å sjokkere (i tillegg til å være en hyllest til en rekke andre filmer innenfor samme skuffe) syns jeg blir litt som om noen skal beskrive hvordan det er å knulle samboeren sin etter runde nummer 666 666. Slike filmer gjør rett og slett knapt inntrykk på meg, og det syns jeg faktisk er bittelitt.. Vemodig. Rett og slett fordi jeg savner den spenningen og det ubeskrivelige kicket slike filmer engang ga meg. Nå ser jeg de bare en sjelden gang, ene og alene for underholdningens skyld.

Fra filmen The Green Inferno (2013)
© Bildet er tatt fra screenrant.com

Fra filmen Cannibal Holocaust (1980)
© Bildet er tatt fra indiewire.com

Jeg savner å kunne bla gjennom en eller annen hylle på en og annen butikk i håp om å finne noe “nytt” som kan sjokkere meg, gjøre meg smått litt kvalm, eller noe som rett og slett kan skremme meg litt og sette et og annet spor. Det nærmeste jeg kommer å bli “skremt” i dag er ved hjelp av såkalte Rema 1000-jump scares. Billige og enkle triks som såvidt fungerer noe der og da, men som ikke akkurat er noe jeg vil komme til å huske spesielt godt i etterkant.

Jeg skrev litt tidligere at jeg nok ikke har sett absolutt ALT.. Men både gud og Satan skal vite at det føles sånn. Kannibalisme? Check! Massemord? Check! Incest? Check! Pedofili? Check! Nekrofili? Check! Voldtekt? Check! Langsomme og svært detaljerte tortur-scener som viser det aller meste som finnes i en menneskekropp på troverdig nok måte? Check! Barn som dreper og som attpå til ser ut til å like det? Check! Ekte dyredrap? Check! Også videre, også videre… Jepp, det skal en til for å sette spor i den sorte, dype sjela mi i dag. Og alt i alt er dette helt og holdent min egen skyld. DET skal jeg ikke benekte litt engang.

Fra filmen The Texas Chain Saw Massacre (1974)
© Bildet er tatt fra horrorfilmcentral.com

Men ja.. Jeg har fortsatt ikke gitt helt opp. Jeg ser jo en og annen horror-film, eller spiller et og annet splatter-spill fremdeles. Men som sagt tidligere.. Nå er det mest for underholdningens skyld. For underholdningsverdien finner jeg heldigvis fortsatt der og da, hvis ikke hadde jeg nok virkelig sett mørkt på livet nå.. Hehe. Men jeg savner å kunne bli sjokkert over noe, jeg savner å kunne la meg provosere. Jeg savner det deilige ubehaget som jeg en gang kunne føle på titt og ofte, som nå nærmest er helt utskrapet. Ah, om jeg bare kunne reise tilbake i tid og oppleve disse følelsene og inntrykkene på nytt…

Har du sett, spilt eller hørt noe som har satt sine spor i det siste?

Vi reblogges!

Foto: Rune Heggvoll.

Har man først opprettet en blogg så er muligheten for at man også vil at noen skal vite om den, lese den og gjerne også følge den stor. Selvfølgelig, det finnes noen få som oppretter en blogg først og fremst for seg selv, en blogg som eventuelt bare noen få utvalgte har tilgang til, men det er ikke akkurat disse jeg tenker å skrive til nå.

Når det er sagt. Du trenger ikke nødvendigvis være blogger i hele tatt for at dette innlegget skal “appellere” til deg. Du kan like så godt være en Youtuber, en ivrig Twitter-bruker, eller rett og slett bare være aktiv et eller annet annet sted hvor folk på en eller annen måte kan “følge” deg.

Før i tiden var kommentarer som “Fin blogg, kommenter tilbake?” omtrent like vanlig her på blogg.no som at Donald Trump og/ eller Hillary Clinton på en eller annen måte dekker de fleste store nettavisers forsider i dag. Eller, for alt jeg vet er det kanskje ikke så uvanlig nå heller.. Kanskje jeg er blitt en av få som rett og slett bare er heldig og ikke får disse kommentarene her inne lengre..

Noe jeg derimot fortsatt får en del av er en og annen kommentar på Instagram som gjerne har nada å gjøre med bildet kommentaren har havnet under, men som… Vel, her har dere et eksempel:

Denne “mykese” har helt rett i at jeg har en amazing Instagram-profil, men det å fortelle meg noe jeg allerede vet er egentlig bare å kaste bort tiden min og det liker sjeldent noe særlig i hele tatt. Og vet dere hva jeg liker enda mindre enn å bli gjort oppmerksom på ting jeg allerede vet? Smiger og smisk..

Egentlig burde jeg ha fjernet denne kommentaren for noen dager siden, jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det enda. Og jeg innser at det er en “fare” for at det faktum at jeg nå har tatt screenshoot av denne kommentaren forså å publisere dette bildet her inne nok går litt i mot hensikten jeg nå har ved hele dette innlegget da denne “mykese” nå får en ufortjent reklame for Snapchat-profilen sin, men i det minste har jeg nå et superkonkret eksempel å henvise til.

Dessverre tror jeg nok at den slags skamløs spam er kommet for å bli. Men det kan i det minste hende at jeg nå sparer meg selv for litt fremtidig smisk ved å nå være helt tydelig på et par ting..

Jeg følger generelt veldig få folk. Hvis jeg “følger” eller “abonnerer” på noe(n) noe sted er det simpelthen på grunn av en eneste ting: Den personen/ siden har noe som personlig interesserer meg. Jeg har ikke valgt å følge vedkommende for at h*n var så “søt” å “følge” meg først, jeg har ikke valgt å følge vedkommende fordi vi er nære venner, eller fordi vi deler blod. Jeg har heller ikke valgt å følge noen der ute i håp om å bli fulgt tilbake.

Eller… Okei, før i tiden kunne noen ha arrestert meg på det aller siste der. For det var jo en gang sånn at det å følge noen på blogg.no fungerte på samme måte som å sende venneforespørsel til noen på Facebook, en tid hvor det å følge noen krevde samtykke fra begge parter. Det HAR VÆRT en tid hvor jeg “fulgte” så hinsides mange blogger her inne for å være på flest mulig bloggeres nyhetsfeed at min egen nyhetsfeed stort sett bare var fylt opp med innlegg jeg egentlig ikke kunne brydd meg mindre om.

Så ja, det har vært en periode hvor også jeg var en mer eller mindre skamløs rævslikker. Men det er fortid nå. Det er ikke lengre særlig aktuelt å bringe opp lengre. Nå følger jeg kun noen ytterst få. Bloggere jeg personlig bryr meg om å følge, rett og slett fordi de ihvertfall innimellom publiserer innlegg som jeg enten finner underholdende eller interessant å lese.

Foto: Rune Heggvoll.

Kort oppsummert: Ikke kast bort tiden din på å prøve å overbevise meg om at jeg burde følge bloggen din av en eller annen grunn. Du må gjerne fortelle meg at du har en blogg, men da helst i form av en privat melding på Facebook. IKKE i form av en kommentar på veggen min. IKKE i form av en kommentar noe som helst sted, med mindre jeg har publisert et innlegg hvor jeg etterlyser blogger, Youtubere etc. å følge. Og please – gjør det kort!!

Ikke gidd å bruke tid på å skrive en lengre melding om hvorfor jeg burde følge deg. Det holder at du bare gir meg en link, så skal jeg sjekke det ut når jeg gidder. Liker jeg det jeg ser så følger jeg deg. Liker jeg det ikke, ja så holder det ikke om argumentene dine i den eventuelle meldingen du har sendt er aldri så godt skrevet. Godta det, eller risiker å bli blokkert på livstid. Sjela mi er langt i fra gratis, det samme er tiden min. Du bør virkelig være awesome for å gjøre deg fortjent til den.

Vi reblogges!

Vær så god alle sammen, nå har jeg endelig en ny video til dere. Dessverre, og nå skal jeg nok en gang være helt ærlig med dere om hva jeg selv syns, det er langt i fra den mest interessante videoen dere har sett fra meg.

Saken er.. Sigrid spurte meg for en stund siden om vi kunne ta noen pull-ups i lag. Jeg var ikke særlig gira da, og tenkte at sånt er mer hennes greie. Det er det nok fortsatt, da jeg enda ikke er blitt særlig “frelst” av sånn type fysisk aktivitet.

Likevel, jeg svarte et eller annet om at HVIS vi skulle gjøre det, så skulle det ihverfall dokumenteres på video (ting får liksom ekstra mening hvis det kan foreviggjøres og deles med så mange som mulig). Så i dag gjorde vi et ærlig forsøk, et forsøk som dessverre feilet litt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sååå… Etter en stund kom jeg med et forslag om å heller ta noen push-ups i stede.. Så da gjorde vi heller det, det hele ble filmet, og ja, her kan dere som vil altså se hvordan det hele gikk.

Før jeg ganske straks avslutter dette innlegget vil jeg først besvare et spørsmål noen av dere nå kanskje sitter med. Hvorfor velger jeg å publisere noe som jeg tydeligvis ikke er så veldig stolt av?

Jeg har valgt å publisere denne videoen først og fremst fordi jeg ikke ønsker at det hele skal være 100% bortkastet. Også tenker jeg at det KAN jo være NOEN der ute som på en eller annen måte vil finne denne videoen ihvertfall litt underholdende, I dont know..

Ehm, og ja. Skulle det være av interesse så har altså Sigrid nylig startet opp en blogg igjen, og den kan dere finne ved å trykke her.

Vi reblogges!

© Bildet er tatt fra cdn3.dualshockers.com

Det begynner å bli en stund siden sist jeg skrev noe særlig om et eller annet spesifikt spill nå. Og det skyldes på ingen måte at jeg ikke har spilt noen interessante og/ eller gode spill den siste tiden, for visst faen har jeg det. Men jeg har bare ikke tenkt på å skrive om det etterpå, eller ganske enkelt ikke følt for det. Men aller mest bare ikke giddet.

Men i kveld skal jeg ganske enkelt ihvertfall komme med en liten anbefaling, selv om dette innlegget på ingen måte vil bli noen anmeldelse. De siste tre-fire timene har jeg spilt noe så ikke alt for sjeldent som et skrekkspill. Layers of Fear heter det, og skal i følge internett ha blitt utgitt tidligere i år, nærmere bestemt i februar.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

© Bildet er tatt fra static4.gamespot.com

© Bildet er tatt fra static1.gamespot.com

Normalt sett så er jeg ikke så skrekkelig glad i skrekkspill. Særlig ikke spill som Outlast hvor man helt forsvarsløst må snike og gjemme seg for å ikke bli tatt av all verdens styggeligheter som GARANTERT river både lem og (under)liv i filler om de får tak i deg. Hvis man kan faile/ bli drept i et spill vil jeg i det minste ha muligheten til å forsvare meg, det har man IKKE i Outlast…

Når det er sagt, man er ikke utstyrt med noen form for våpen i Layers of Fear heller, man er ikke en gang i stand til å slå, eller sparke.. Og man kan på en måte dø i også dette spillet, men jeg er litt usikker her og nå på om de gangene det skjer, om det da faktisk er meningen?

For de gangene jeg jeg “døde” i Layers of Fear så var det liksom som om noe i spillet likevel fortsatte, uten at du ble satt et stykke tilbake og måtte gjøre om igjen ting du allerede har gjort tidligere. Jeg er kort fortalt ikke den mest tålmodige sjela i det mørke kleskottet, så når jeg blir bedt om å snike og være tålmodig, forså å bli drept gang på gang (eventuelt stue), og må gjøre ting om igjen gang på gang (eventuelt kjøkken), da blir jeg lett frustrert og lei.

© Bildet er tatt fra pcgamer.com

© Bildet er tatt fra hyperallergic.com

Men nå skal ikke dette innlegget handle om hvorfor jeg personlig ikke er så glad i å spille Outlast.. Hehe.. Såå, tilbake til Layers of Fear. Dvs. jeg har egentlig ikke så uhyrlig mer jeg faktisk vil legge til, annet enn at man muligens kan faile, uten at jeg egentlig føler det har noe å si, hvis det gir mening…

En annen ting er at jeg føler at.. Desto mindre man vet, desto bedre. Jeg lastet ned dette spillet helt impulsivt fra Play Station Store for noen dager siden, ante absolutt niks og ingenting verken da, eller når jeg satte i gang selve spillinga tidligere i kveld. Og det er jeg glad for. Så derfor vil jeg ikke “ødelegge” ved å si for mye til dere heller, annet enn at spillet fikk meg til å knytte både nerver og lem kraftig igjen gjentatte ganger, og at spillet til tider er mindfucka som faen.

© Bildet er tatt fra playstationlifestyle.net

Så budskapet er ganske enkelt dette: Har du lyst til å utsette deg og nervene dine for litt kunstnerisk ubehag, har du lyst på en opplevelse som vil sette nattesøvnen på prøve, har du generelt bare lyst til å ha det litt vondt, men dog på en litt deilig måte? – Spill Layers of Fear!! Retten og sletten.

Har du spilt noen skumle spill i det siste?

Vi reblogges!

Husker dere den tiden jeg insisterte på å gå med lange, lakkerte negler? Den tiden hvor jeg nektet å gå med noe som ikke var sort og rødt? Den tiden jeg gikk med sort, leppestift og hadde mørk øyenskygge og generelt var ganske “emo”? Ah, det var en flott tid, det var også rundt den tiden der jeg virkelig ble introdusert for Nemi for aller første gang.

Jeg husker ikke helt når jeg først begynte å samle på Nemi-stuff, men jeg tror bok 6 eller 7 akkurat hadde kommet ut da. Uansett, det er ihvertfall omtrent fem år siden nå, for i dag hadde jeg nemlig gleden av å hente bok nummer 12 opp fra postkassa. Signert og greier!! 😀

Ellers har jeg ikke så mye mer å tilføye som vanlig. Jeg kan alltids klemme ut noe ekstra, både majones og syltetøy om dere vil det. Men det å skvise bare for å skvise pleier ofte bare å føre med seg en ekstra unødvendig kvise. Så før jeg nå blir både gul og brun, så gir jeg meg nå før jeg får alt for mye tyn.

Hva er ditt forhold til Nemi?

Vi reblogges!

Ooooog DER fikk filmsamlingen min en aldri så liten vitamininnsprøytning, igjen! – I løpet av de siste dagene har jeg sakte, men sikkert nok en gang krøpet noe tilbake til det mørke, det morbide, og det såkalte “skumle”. Særlig når det kommer til spillfronten har det blitt litt dystrere i det siste enn hva det vanligvis har vært på en stund.

I dag foreksempel har jeg tilbragt en god del timer med Resident Evil 4, et spill jeg spilte gjennom på 2-4 dager tidligere i år, men som jeg nå har tatt opp igjen etter at det ble “nyutgitt” på PS4, bloody fantastic!! Og ja, så var det dagens post da.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mulig jeg har en alvorlig mørk skuffelse i vente, men utifra de inntrykkene jeg sitter med i skrivende stund så har jeg noen fordømte flotte kvalitetstimer foran meg med disse forhåpentligvis nydelige horror-perlene.

Har du sett noen av disse filmene?

Vi reblogges!

Hei bloggen..

Har egentlig ikke noe å si til deg i dag. Føler bare ikke for å fortelle deg noe akkurat nå. Ble du sur? Aww, to bad.. Men du, kanskje jeg har noe til deg som kan bøte bitte litt på det såkalte såret. Hadde onkel Fante-Foto på besøk i dag, og han knipset et par bildet som ikke ble så bæsjt om jeg skal si det selv. Med andre noen andre har lyst til å si det.

Hva tenker du om dette?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hmm, ganske alminnelig og kjedelig, kanskje.. Hva.. Med.. Dette?

Ah, ja jeg antar det egentlig var ganske likt det første. Hmm, HER har jeg noe du sikkert vil like!

Liker du ikke tenna mine? Hmm..

Vet du hva? Jeg kunne ikke brydd meg mindre, SE HER!

Totalt careless! Og du..

JEG HAR PULT ONKELEN DIN!!

Yessssss daa, et helt alminnelig hverdagsknull.. Terningkast druesaft.

Oh.. Hei der sexy kameramann..

Hva har du gjort på i dag? Noen planer for kvelden?

Vi reblogges!

…. Søvn. Fremdeles ikke helt min greie. Det vil si, jeg liker å sove jeg også. Men noen ganger er jeg bare så alt for dårlig på det, særlig om jeg skal noe konkret på et spesifikt tidspunkt neste dag. Natt til dagen i dag foreksempel ble delvis plombert på grunn av det.

En aldri så liten oppdatering: Rundt klokken 07.42 klarte jeg visst å finne ut av det med ovnen selv, så plutselig trengte jeg plutselig ikke at pappa skulle stikke innom senere i dag likevel xD Nok et teit eksempel på mine livs spontaniteter..

Vi reblogges!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

© Bildet er tatt fra torilla.org

Humor. Så enkelt, og samtidig så vanskelig. De siste tusen åra har det kommet og gått såpass mange forskjellige individer, at skulle jeg lagt ut på en tidsreise-tulle-turne forså å få alt og alle som noen gang har satt sine lem på denne jord til å le så hadde jeg endt opp en nærmest umulig oppgave.

For hva vi mennesker ler av er som nevnt i ste, veldig, veldig individuelt. I tillegg så har jo tid og sted noe å si også, men nå begynner jeg å bli hakket dypere enn jeg opprinnelig tenkte å bli for denne gang. Sa brura.. For det dette innlegget opprinnelig skulle dreie seg om er ikke hva vi ler av, men hva som er greit, og eventuelt ikke burde vært lov å spøke med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Før jeg nå går sånn skikkelig løs på dette spørsmålet med både balletak og kløpulver, JA kjære veteraner av denne blogg, jeg har tatt opp dette temaet minst en gang tidligere. Men siden det begynner å bli en liten stund siden sist så tenkte jeg nå å trekke frem denne rota igjen forså å minne dere på hvordan den ser ut. Eventuelt blottlegge den for aller første gang til helt nye lesere.

Sånn. Nå skal jeg gå rett på sak. Jeg har skrevet det før og jeg mener det fortsatt: ALT skal, bør og vil kunne tulles med. Men selvfølgelig, ingen regler uten unntak. For selv om det etter min mening ikke bør finnes noen regler om ting man ikke kan berøre i humorens ånd (med humoristens hånd) sånn i hele tatt, kan man selvfølgelig likevel passe seg litt for HVEM man forteller de forskjellige vitsene til.

© Bildet er tatt fra fr.memedroid.com

Foreksempel mener jeg at det er helt greit å tulle med den gode, gamle kreften. Jeg ser ikke noe galt i å legge ut en kreft-vits på f.eks Facebook-siden min i og med at den begynner å bli såpass mørk fra før av nå, og den var i utgangspunktet aldri opprettet for at hvem som helst skal like den heller, heller tvert i mot. 

MEN jeg ville derimot vært mer forsiktig med å fortelle en kreft-vits direkte til en person jeg vet enten er diagnostisert med denne sykdommen selv, eller som f.eks nylig har mistet noen på grunn av kreft. Med mindre jeg eventuelt kjenner vedkommende såpass godt at jeg vet at han/ hun ikke ville tatt seg nær av det, men kanskje heller satt litt mer pris på det rett og slett følt at det hadde bidratt til å løfte opp stemningen.

Eller for å si det på en annen måte. Så lenge du ikke med viten og velvilje går inn for å bruke humor som personangrep så syns jeg at absolutt ALT enten det er kreft, spiseforstyrrelser, religion, voldtekt, terror, rasisme, fattigdom, kvinnemishandling, pedofili, incest også videre bør og SKAL være helt greit å spøke med. Igjen, så lenge hensikten er å støte noen du vet sliter med det spesifikke emnet.

© Bildet er tatt fra worldwideinterweb.com

Men hvis man spøker med foreksempel kreft og har over 500 venner på Facebook som du jo har (snart 600 ^^) er det jo nesten garantert at noen kommer til å føle seg støtt, tenker du? Ja, det er det.. Men nå er menneskeheten engang sånn at det alltid vil være NOEN som vil slippe en fis uansett hva. Det er så utrolig mye rart som vi mennesker på en eller annen måte vil finne støtende at skal vi sette oss som mål å ikke støte noen så kan vi rett og slett ikke åpne kjeften i hele tatt.

Hvis vi ikke vil at noen skal bli lei seg, snurt, provosert også videre kan vi like så greit slutte å leve over hodet. For samme hva man gjør her i verden så vil det alltids finnes noen som vil finne handlingen din provoserende. Så derfor mine kjære venner mener jeg at man heller altså bør kunne gjøre hva man vil her i verden, så fremt hensikten ikke er å gjøre noen lei seg. Lær ditt publikum å kjenne, men vit også din besøkstid.

© Bildet er tatt fra olaughingpress.org

Helt til slutt vil jeg nå legge til en aldri så liten vits for å understreke at jeg også har mitt, som jeg syns man helt fint kan spøke med. Eller forresten, ikke akkurat nå. Jeg tar meg heller en tur til Mac Donalds. Har hørt noen rykter om at de ganske nylig har fått inn noen saftige Ass Burgers.

Hvilke grenser har du når det kommer til humor?

Vi reblogges!

© Bildet er tatt fra wallpaperswide.com

Sånn! Da har jeg omsider fått sett den jeg også. Har tenkt på å gjøre det i et par år nå, men så har det alltid vært et eller annet som har gjort at jeg rett og slett bare ikke har tatt den ut fra kjøla. Fordommer etc. etc. Men NÅ har jeg endelig fått skjerpet meg, nå har endelig også jeg sett Burlesque – og pris den søte, nusselige synder for det.

For ja, jeg har hatt noen smålige fordommer: “Næh, jeg tror bare ikke den er meg”, “jeg er egentlig ikke så fan av hun derre Cher, jeg”, “filmen passer ikke helt til det mørke imaget (les fasaden) jeg prøver å opprettholde”, og bla, bla, bla. For det første – det finnes vel egentlig ingen ting som er 100% meg. 2: Jeg er fortsatt ikke Chers ivrigste tilhenger, men jeg har samtidig ikke EGENTLIG noe i mot henne, pluss at hun faktisk var kul i denne filmen her. Og for det tredje – fasader er for feiginger som har noe å skjule. Jeg har strengt talt ikke det, og jeg vil ikke være en feiging.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Deeeerfor sier jeg det nå rett ut som det er. Jeg liker Burlesque. Når jeg først hadde fått satt på filmen tok det meg ikke lang tid å komme til denne erkjennelsen i hele tatt. For jeg mener.. Hva er det å ikke like? Filmen er stappfull av pene jenter. Den byr på det ene fortreffelige musikknummeret etter det andre, og sangene er også ganske likbare. En av de er forresten en slags remix av Marilyn Mansons tidløse “The Beautiful People“. Historien er sånn helt grei, den målbandt meg ikke fast til limpinnen, men den funket. Cher skal jeg innrømme at jeg faktisk syns var både flott og kul, og Christina Aguilera klarte nesten å bli mitt aller nyeste crush. Åh, ja, også er filmen attpå til morsom fra tid til annen. Og gøyal, og fin, og koselig, romantisk, awesome, og ja, generelt ganske bra.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Dette burde være kjent for de aller fleste som nå har hatt den minste lille interesse til å lese helt ned til denne linjen av anmeldelsen, men i tilfelle noen likevel ikke skulle vite det eller være inne på tanken – Burlesque er en musikal. Og for dere som har fulgt meg en stund er jeg ikke helt fremmed for denne sjangeren selv om det neppe er det første folk flest forbinder meg med. Jeg har foreksempel sett The Rocky Horror Picture Show (1975) hele ti ganger, og samtlige av låtene fra den (altså Rocky Horror) er faktisk blant de 20 mest spilte sangene på ipoden min hvor det i skrivende stund ligger totalt.. 8851 sanger. Såeh, jeg kan absolutt like en og annen musikal, hvis jeg bare vil.. Og attpåtil våger å innrømme det.

Nå skal det sies. Til tross for at jeg nå altså liker Burlesque ganske godt og mest sannsynlig kommer til å høre gjennom flere av sangene fra filmen når jeg om ikke alt for lenge tar meg en tur utenfor huset har den likevel ikke klart å toppe denne sjanger-listen helt da Rocky Horror fortsatt erobrer den etterlengtede tronen. Men vi skal ikke se bort i fra at hvis den gode gamle rockemusikalen fra de gode, gamle 70-årene av en eller grunn skulle “dø ut”, at Burlesque da en eller annen gang KANSKJE skulle klare å ta over. Eller for å si det rett ut, uten litt færre, sære metaforer. Burlesque er nå på en god tredjeplass av alle musikaler jeg har sett til per dags dato (Hotel Cæsar – episode 3000 ligger på 2. plass).

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Så ja, jeg likte filmen ganske godt. Jeg koste meg gjennom nesten hele, jeg hadde knapt blikket rettet mot andre steder enn tv-skjermen i begge de knappe to timene filmen varte, og muligheten for at jeg kommer til å unne meg et par gjensyn med den i en ikke så alt for fjern fremtid er regnet som ganske stor. Sånn, da har jeg fått det ut av verden. Nå har jeg nok en gang en dirty, liten hemmelighet mindre, og min lille, rosa verden er atter en gang litt lettere å puste i.

Vi reblogges!