Hurra for meg som fyller mitt år, ja for meg vil jeg gratulere!! – Ja-ja!!, og nei-nei… Da var dagen her da. I dag er det på dagen 26 år siden jeg så mine aller første lysstråler, kvinner i hvite frakker, og mine aller første dråper blod. Og siden den gang har det bare gått mer og mer nedover med verden. Djevelens nye yndling hadde omsider slått sine aller første røtter. Norges desidert kuleste og mest fryktede blogger var endelig kommet til jord. Aylar hadde fått sin kuk(linski), samfunnets fullstendighet hadde fått sitt kaos.
Kjære alle sammen, om det skulle være noe som helst tvil – i dag har jeg altså bursdag!! Og det er ikke sånn at jeg forventer en drøss med gratulasjoner eller noe, jeg VET jo at en del av dere ikke liker meg så godt, men hvis noen vil gratulere meg likevel så kan det tenkes at jeg kommer til å trekke litt i smile-gardina igjen, enten jeg vil det eller ikke. Helt ærlig så vet jeg faktisk ikke helt hva det er å gratulere for da det egentlig bare er nok en påminnelse om at jeg har blitt enda litt mer gammelfis, og nok et skritt nærmere døden, men, men..
Men, enyway – siden jeg innser at det sikkert er litt mye å be om så vil jeg ihvertfall benytte anledningen til å gratulere meg selv, så har jeg ihvertfall mottatt EN gratulasjon i løpet av dagen. Kjære Aylar Von Kuklinski, min fantastiske favoritt-blogger gjennom alle tider – GRATULERER SÅ MYE MED DAGEN!! Jeg er utrolig, utrolig glad i deg! Takk, takk, det var da så alt for meget.
Okeida, så gjør jeg egentlig ikke det. Men akkurat nå er jeg DRITTLEI for jeg har gått fra det ene bildet til det andre ganske lenge nå, uten å helt klare å bestemme meg for hvilke(t) jeg skal gå for i et veldig simpelt innlegg som jeg kommer til å poste i løpet av morgendagen. Også blir jeg selvfølgelig aldri helt fornøyd når jeg sitter og redigerer heller. En ting som jeg spesielt har hengt meg ekstra oppi i dag er det faktum at jeg har litt dype øyne (altså at de går for langt innover), noe som gjerne gjør at det blir litt ekstra skygge akkurat på de områdene der.. Og jeg skal ikke en gang begynne å snakke om alt det som har med beskjæring, lys og kontrast, bildeskarphet og sånn drit å gjøre nå.. Så, bare sånn for “moro skyld” – her får dere to bilder jeg til slutt har bestemt meg for nå at jeg IKKE skal bruke i det ene blogg-innlegget dere kan vente dere i morgen:
Dere kan altså anse disse to mislykkede bildene over her som to “bortklipte scener” fra en “film” dere verken har sett eller hørt noe særlig om enda xD Hver-så-god, bare-hyggelig, og-så-videre..
JEG ER EN MISLYKKET BLOGGER!!
Nei.. Nå tror jeg rett og slett at jeg bare skal legge meg eller noe. Humøret mitt er ikke akkurat tipp-topp nå. Er på slike dager som denne her at jeg sitter og lurer – Hvorfor gidder jeg egentlig? Hvorfor legger jeg ikke bare opp alt som har med sosiale medier å gjøre og heller finner meg noe annet å fordrive tiden med? Jeg bare spør.
Det er nå bare noen snaue minutter siden sto jeg ved klesstativet og tenkte: “…Liker jeg egentlig å dele seng med noen?”. Og jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at når alt kommer til alt så ender opp med et svar som er noe sammenspleiset. Så ikke et ja, heller ikke noe nei, men kanskje heller det vi får når vi kaster disse to inn i en og samme tørketrommel forså å ta de ut igjen, noe sammenklistret – Et ganske så velkjent: Tja…
Før jeg nå går særlig mer i detalj på hva som ligger og drar i nei-enden så vil jeg bare få sagt følgende: Det er IKKE sånn at jeg IKKE har satt pris på å dele seng med en og annen tidligere. For det å slippe å våkne opp alene noen få dager i året må jeg bare si har vært veldig hyggelig stort sett, de få gangene det har skjedd. Og det er IKKE sånn at jeg IKKE har satt pris på å bare ligge i senga og snakke tull i flere timer med en og annen venninne de gangene det har skjedd heller, for ikke å snakke om det som har med kos å gjøre. Nam.
Nei, når sant skal sies så er det egentlig mer den delen som ligger mellom disse tingene jeg har hatt litt mer trøbbel med, altså selve sove-delen. Og jeg tenker litt nå: de få gangene jeg har hatt problemer med å sove under overnatting kan godt i bunn og grunn skyldes at disse gangene rett og slett har vært så.. Ja, rett og slett så FÅ. At det simpelthen er det velkjente dyret “vanen” (som for all del ikke må forveksles med sin kjære svoger fra Moss – svanen!) som ligger å klør litt i hjernebarken.
Og mest sannsynlig så er det nok det. Men jeg er samtidig ikke helt sikker. For jeg tenker.. Dersom jeg hadde fått meg en samboer en gang (det skjer ikke!!), hadde jeg da kommet til å sette pris på den sove sammen-delen etterhvert I TILLEGG til at jeg hadde vendt meg til det, eller hadde jeg først og fremst bare vendt meg til det? For hovedproblemet mitt når det kommer til å sove sammen med noen er at jeg plutselig nesten ikke tør å bevege en finger en gang. Rett og slett fordi jeg så absolutt ikke ønsker å komme borti den som legger ved siden av meg, og aller minst være den som faktisk vekker vedkommende. Uansett hvor langt inni drømmeriket (også kjent som Vagina-land) h*n er eller ikke.
Og det at nettopp disse tingene lammer meg såpass som det gjør nesten hver eneste gang er jo egentlig litt rart. For jeg har jo f.eks aldri funnet det særlig plagsomt når den andre halvparten selv har snudd seg i senga. Og det har også skjedd at jeg såvidt det er har fått en og annen albue i fjeset, men heller det har egentlig aldri gjort meg noe særlig. Så HVORFOR blir likevel JEG liggende da og tenke at disse tingene skulle plage den andre om JEG mot all formodning skulle være den som gjorde noen av de?
Jeg vet ikke. Kanskje jeg rett og slett bare skulle betale en eller annen venninne av meg til å komme til Oppdal og sove over fast i noen måneder? For desto mer jeg tenker over det nå, desto mer sikker blir jeg på at det først og fremst er SOVE-delen jeg sliter litt med, og altså ikke “før-spillet” eller “oppvåkningen”. Akkurat nå, i denne skrivende stund tenker jeg at det å dele seng med noen rett og slett er som en god, iskald kartong iskfaffe fra Tine. Var ikke sånn superkeen på det heller i starten, men i dag kan jeg nesten ikke klare meg uten.
Noe som igjen fører meg inn på en annen tanke – Kanskje er det like greit at jeg ikke har blitt alt for vandt til å ha noen liggende ved siden av meg enda.. For med tanke på hvor avhengig jeg fort kan bli av ting når jeg virkelig “faller for det” så.. Jeg mener.. Jeg vil jo ikke risikere å ende opp som en slitsom overnattings-junkie heller? Og jeg tror ihvertfall IKKE at vennene mine ønsker at jeg skal ende opp som akkurat det.. Så igjen, jeg vet ikke helt jeg. VIL JEG sånn egentlig dele seng med noen? Tørketrommelen sier fortsatt tja..
Og dere!: – Det er vel ikke blitt forbudt å betale folk for å bare sove ved siden av seg enda, eller har K. Ottar og SV fucket det til for resten av norge der også?.. Noen som vet? 🙂
Kjære alle vakre mennesker, kjære alle ikke fult så vakre mennesker. Jeg er tilbake. Tilbake fra rammemadrassen, tilbake til den beinharde virkeligheten så mange unødig klamrer seg fast til og kaller for livet. Til nå har jeg såvidt det er klart å holde på en noen lunde ok døgnrytme, og det er med et noe fårete smil om munnen jeg nå må rekke opp min høyre hand og skrike “SKYLDIG!”. For etter et par episoder med Orange Is The New Black igjen i natt, ja, mine kvinner, menn og alt ettersom, etter nok en aldri så liten (grise-)binge så er jeg nå ute på skråplanet igjen.
Spenningen er herved til å ta, og vet dere hva?.. Den er også til å føle på!! Kommer den kjæreste Kaylar Luklinski til å hente seg inn igjen til torsdag? For hva om han forsover seg på denne storslåtte dagen? Kommer han da til å overleve den ekstremt nedbrytende undertonen som vil fengsle hans unge sinn? For ikke å snakke om… Hva vil moren hans si? Jeg vet ikke. Og helt ærlig, jeg tør faktisk ikke tenke tanken heller akkurat nå. Vi får bare inderlig håpe at han klarer å snu seg tilbake innen den tid.
Åh, forresten.. Vet dere hva Kaylar er i ferd med å gjøre nå? Dvs. vet dere hva han skal gjøre ETTER å ha publisert dette fantastiske blogg-innlegget, forså å ha delt det i alle de 40 gruppene på Fitteboka som han så stolt og **** (finn på deres eget adjektiv, kan da ikke gjøre alt for dere alltid heller!!) er medlem av? Jo, da skal han og Alice Cooper nemlig rusle hand i hand til den etterhvert så etterlengta Coopen, forså å kvitte seg med et par filler de sendte han i posten for et par dager siden. Tenk det! Å han Kaylar lever et spennende og fantastisk live dere, eller hva?
Sånn, nå gidder ikke Kaylar bruke mer tid på dere for denne gang. Nå er det like før han legger fra seg tastaturet, og dere nok en gang må finne dere i å bli ditchet for et par timer. Men frykt ikke dødelige tåper. Favoritt-bloggeren deres vender tilbake før dere ha-ha-ha-aner det. Eller, det kan faktisk hende dette blir det siste innlegget.. Er visstnok fryktelig gøy for han-hunne-dærre gud med liten g å kalle inn sine oh store kjendiser for tiden, men vi satser på at det ikke skjer. Okey? Okey?? Fint! Ha fortsatt en god helg da! Av det som er igjen…
DETTE innlegget har jeg vært litt usikker på om jeg skulle lage nå, men her kommer det – Jeg har fått post igjen!! Okei, med den introen så kan jeg kanskje forklare litt om HVORFOR jeg har vært litt frem og tilbake på om jeg burde lage dette innlegget eller ikke. Først og fremst: latskap. Og nummer to (høh-høh): Jeg har allerede sånn egentlig blottlagt dagens post på Instagram og Snapchat. Så det å kline ut bilder av de eksakt samme tingene her inne også nå gjør at de bildene jeg har lagt ut på de to andre steder i dag plutselig blir hakket mindre “eksklusive”, men, men xD
På en annen side – jeg har ikke noe særlig annet å ta for meg. Eller, jo, tja, jo, egentlig. Jeg kunne forsåvidt kastet meg på tredje episode av Orange Is The New Black (sesong 5), men, hmm, jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg ikke har valgt å gjøre det i stede nå, sånn egentlig.. Men hey, samma det. Her har dere altså et nytt “se hva jeg har fått i posten”-innlegg!! 😀
“Pappa?”, kom det fra lille Tim. Pappa svarte ikke. “Pappaaa?”. Lille Tim så så bort på pappa, ikke en eneste reaksjon var å se. Lille Tim la fra seg fjernkontrollen han hadde holdt klistret til den litt svette guttelabben i to og en halv time og hoppet så opp og ut fra sofakroken og tok sine første skritt mot pappa. Men plutselig stoppet han opp. “Tenk om pappa er død?”. “Nei, ikke pappa. Pappa er udødelig!”. Neida, pappa var nok ikke død. Han sov sikkert bare veldig tungt. Slik som han pleier å gjøre.
“Tim!!”. Hvor kom den stemmen fra?? “Tim!!”. Der var den igjen. Denne gangen litt høyere. Liksom litt nærmere også. Tim kjente at han begynte å bli redd nå. Tim turte ikke svare. Før han rakk å tenke noe mer løp han inn mot rommet sitt, smelte igjen døra og kastet seg under sengen. Han kunne tydelig høre sin egen hjertebank. Den hadde ALDRI vært så høy før, ihvertfall ikke av det han kunne huske. “Jeg vet at du er der inne. Du kan like bare komme ut med en gang først som sist!”.
Hvem var den stemmen? Den virket på ingen måte særlig kjent. “Okei.. Nå teller jeg langsomt ned fra 10 til 0. Hvis du ikke er ute innen jeg er ferdig med å telle blir det verst for deg!”. Vent nå litt.. Kanskje var det noe kjent med den stemmen likevel.. Kunne det være at.. “10!”. Å nei, ikke han!.. “9!”…. “8!”… Jo, det måtte være han!! Men hvordan visste han hvor Tim bodde? “7!”. Langsomt begynte Tim å krabbe seg fremover. “6!!”.
Nei, nei, nei.. Det var ikke mulig, det kunne ikke være han. “Jeg så deg jo dø med mine egne øyne..”, hvisket Tim skjelvende for seg selv. “3!”. Det måtte være noen som tullet. En skikkelig dum spøk. En skikkelig, skikkelig teit fyr med en skikkelig teit humor… “Tiden er ute!”. Plutselig ble alt helt mørkt. Alt Tim nå kunne se var et bitte lite lysglimt som han ikke helt visste hvor kom fra. Og så ble alt helt stille. Helt. Muse. Stille.
En liten stund senere kom lyset endelig på igjen. Men vent nå litt.. Nå lå jo ikke lille Tim på rommet sitt lengre, men på kjøkkengulvet! Tim forsøkte å reise seg, men han fikk det bare ikke til. Det var akkurat som om kroppen rett og slett ikke ville. Nå kjente han at hodet begynte å gjøre vondt også. Etter et par sekunder kunne Tim høre en stemme han tydelig kjente igjen. “ALFRED!!!” Neeeeeeiiii, nei-nei-nei!!”. “Mamma?”.
“Tim!! Ikke kom på stua!”. Plutselig ble alt helt mørkt igjen. Og veldig.. Veldig.. Kaldt. Faktisk helt uutholdelig kaldt. “Du skulle ha hørt på meg!”. Der var den stemmen igjen. “Det er din feil alt sammen. Alt jeg ville ha var en venn!.. Nå kan du bare takke deg selv. Det forstår du vel?”. Tim skalv over hele kroppen. “LA MEG VÆRE I FRED!!!”. Så ble alt helt muse stille igjen. Ikke. En. Lyd.
Så har det endelig skjedd. Folk har ventet på dette helt siden tidenes morgen. I generasjoner har folk kranglet og debattert, uten å komme noe særlig langt. Familier har gått tapt. Flere titalls kommuner har gått til grunne. Alt på grunn av et eneste spørsmål. Hva er egentlig best – banan eller leverpostei?.. I dag mine kvinner og menn, i dag er den store dag. For etter mye blod, svette og tårer er det endelig klart for å kåre den aller beste. Nå står de to rivalene side ved side, klar for en aller siste kamp.
Så, jeg spør dere igjen.. Hva er egentlig best – Banan eller leverpostei?
Er det noen som husker den lille humor-videoen som jeg la ut på mandag? Den med edderkoppen, den lille tørre vitsen mot slutten, og hun eneste ene søstra mi? Jamen så bra da!! 😀 Var et lite øyeblikk litt redd for at dere kanskje hadde glemt den. (for dere som eventuelt ikke har sett den enda; klikk her!) Og vet dere hva? Til tross for hvor utrolig proff den videoen til slutt ble så var det ikke alt som gikk rett hjem i banken med en gang. Kjære alle sammen – her et et lite knipe utvalgte tabber som dessverre ikke helt fikk plass i originalen:
Føler du deg litt trist og lei? Fortvil ikke, Onkel Kuklinski står klar til å rydde vekk alle dine sorger i en fei. Ja.. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt beste. For vi har alle vært der, og vi kommer alle til å være der igjen før eller siden, av en eller annen grunn. Og med ALLE så mener jeg også meg selv. Jeg er slett intet unntak akkurat der jeg heller. For i likhet med dere så, ja, jeg har altså også vært lei meg et par ganger i livet, og pappa Prumpepenge skal vite at jeg har følt meg både hjelpeløs og fortapt.
Men jeg har dog alltid kommet meg tilbake. Noen ganger har det gått over mer eller mindre av seg selv. Mens andre ganger har jeg heller måtte hjulpet til selv enten ved å distrahere vekk de onde tankene ved å ha et eller annet å gjøre på, men også ved å tvinge meg selv til å tenke en og annen lystig tanke. Og det er akkurat tankene våre jeg har tenkt å vie litt ekstra oppmerksomhet til nå. For i de aller fleste tilfeller er det jo i bunn og grunn de som faktisk er de mest grunnleggende utfordringene vi har å stri med.
Så, til neste gang deres hoder blir forsøkt okkupert av ondsinnede, triste og slitsomme tanker – Her har dere et par gode ting å tenke på som ihvertfall KAN bidra i å gjøre en vanskelig situasjon litt lettere å takle, neste gang noe skulle poppe opp:
“Jeg har vært der før!” Vel, jeg kan selvfølgelig ta feil, men forhåpentligvis er det ikke sånn at du aldri har vært trist og lei deg i hele tatt før. Og da kan dine tidligere sorger, bekymringer eller hva enn det måtte være være nettopp til din FORDEL. For noen ganger kan din vitenskap om at du har vært ute i kulda før gjerne gjøre nyere utfordringer hakket lettere å komme seg gjennom enn om du hadde vært foruten.
Jeg har foreksempel slitt en del med forandringer gjennom livet. Nye, uforutsigbare ting. Faktisk i så stor grad at det har gjort meg både deprimert, lei meg, sint, og ja, generelt ganske nede. Men i de senere årene har jeg stadig blitt litt og litt flinkere til å utfordre meg selv. Jeg har “utsatt” meg selv for flere ting som jeg der og da syntes var veldig skummelt, men som ALLTID har gått bra til slutt. Og desto mer jeg fokuserer på alle utfordringene jeg har klart å overvinne i fortiden, desto lettere har det blitt å kaste meg ut i nye, “skumle” utfordringer i vår kjære nåtid.
Så, til neste gang du er nede av uansett årsak. Husk på – Du har vært i kjelleren før, men du kom deg opp til slutt, og vet du hva? Du skal faen meg komme deg opp igjen denne gangen også!
“Jeg er ikke alene!” Nok en gang er det en mikroskopisk mulighet for at jeg tar feil, men jeg vil likevel IKKE la det stoppe meg fra å gjennomføre det neste punktet. Fordi… Jeg vet nok ikke hva nettopp DU sliter med akkurat nå, eller hva du skal få bryne deg på av utfordringer i fremtiden. Men jeg tør likevel påstå at uansett hva det er som gnager og river: Du er IKKE alene. Jeg kan ikke fortelle deg nøyaktig hvor mange som er, eller som har vært i samme båt som du er i nå, men du er IKKE den eneste.
Jeg innser at dette nok kan være den mest blodfattige trøsten som jeg faktisk har å by på for denne gang, og at for noen er det kanskje ikke noe trøst i hele tatt. Men siden det ihvertfall har hjulpet bittelitt for meg i enkelte situasjoner, så velger jeg likevel å la denne påminnelsen få stå, samme hvor liten betydning denne tanken kanskje har. Men!! – Det som derimot kan gjøre denne tanken litt mer verdifull er hvis man velger å gjøre noe litt mer med den annet enn å “bare” tenke den.
For da jeg f.eks fikk vite at jeg har aspergers syndrom valgte jeg ganske tidlig å være veldig åpen om det diverse steder i sosiale media, som igjen resulterte i at jeg fikk kontakt med andre som jeg kunne snakke med om mer eller mindre de samme tingene som jeg til da hadde latt rive og slite i meg over flere år. Så med andre ord – våg å vær åpen om ting så vil du før eller senere komme i kontakt med andre som har vært, eller som er i lignende situasjon.
“Jeg er unik!” Jeg tenker som så. Ingen er uerstattelig, men alle er faktisk litt uerstattelig likevel. For i det kjempestore bildet er ingen av oss uerstattelig, men for NOEN vil vil aldri kunne erstattes, samme hva. Uansett hvem du er, hvor du kommer fra, hva du tror på og står for her i verden. Også DU har noen som setter mer enn bare litt pris på deg, og som syns at du er et fantastisk, lite vesen.
Og du kan gjerne si og mene mye rart om deg selv. Kanskje har du akkurat vært skyldig i at noe fint har gått i stykker. Kanskje har du akkurat støtt fra deg og/ eller såret noen veldig, veldig dypt. Kanskje har du nylig forsnakket deg og røpt en hemmelighet som absolutt ikke burde ha kommet ut – ihvertfall ikke fra deg. Jeg vet ikke. Kanskje er jeg helt på jordet nå og faktum er at det er noe HELT, HELT annet som plager deg, eller som snart skal komme til å prege tilværelsen din i fremtiden.
Men uansett.. Samme hvem du er, og samme hva du akkurat har opplevd eller gjort, eller snart skal komme til å oppleve.. Det finnes INGEN her i verden som er eksakt helt sånn som akkurat du. Du er kanskje ikke den modigste når det kommer til å skille deg ut, kanskje følger du for det meste strømmen og gjør som “alle andre”, eller ikke. Poenget er uansett det samme, uansett hvem du er: INGEN er akkurat helt som nettopp du. Så sånn sett er du faktisk totalt uerstattelig og unik.
“Faen heller!” Så til mitt aller siste tanke-råd for denne gang. Og det er å rett og slett vår kjente og kjære “faen heller”. For noen ganger er det beste vi kan gjøre rett og slett bare å gi en god, gammeldags faen. Det er ikke alt vi får gjort noe med her i verden, samme hvor intenst vi enn måtte ønske det. Det er absolutt ikke alt vi bør prøve å gjøre noe med heller, og som rett og slett ikke egentlig er verdt energien vår litt en gang.
Selvfølgelig. Jeg skal ikke sitte her nå og påstå at det er så lett å la være å tenke og gruble over enkelte egentlige ganske ubetydelige ting til tider. Men igjen, noen ganger er det beste vi kan gjøre bare å prøve å innse at vi har gjort så godt vi kunne, ALT kan ikke bestandig gå på skinner… Og ja, rett og slett altså.. FAEN heller.
