God søndag morgen alt og enhver! – For det er en god søndag morgen, sant? Det er det? Enyway.. Jeg skal straks gå i dusjen nå, men aller først tenkte jeg å dele et par bilder med dere som jeg har tatt i dag tidlig når jeg bestemte meg for å gå meg en liten tur. Gadd ikke å ta så veldig mange bilder, og av de få bildene jeg tok var det ikke så alt for mange jeg syns ble gode nok til at de er verdt å dele heller, men jeg har i hvertfall fått tatt ut noen nå som jeg syns dere kan få ta en liten titt på.
Det er helg, det er lov å fråtse – det er lov å kose seg!! Ja okei, greit, det er ikke det at jeg bryr meg så veldig om hvilken dag vi befinner oss på når jeg først virkelig vil nyte, men de to siste ukene har jeg faktisk vært ganske god til å holde meg på “normalen” da jeg FAKTISK har holdt meg stort sett til helgedagene når det kommer til det aller “verste”. Jeg har blitt flink!! 😀
Og eh, ja, her får dere altså et aldri så lite innblikk i DENNE helgas fremtidige fråtseriteter!!
Vær så god, jeg vet at ingen har spurt om det, men her har dere likevel et par gøyale spill-relaterte fakta om meg og mitt. Ikke noe å takke for!! 😀
– James Bond 007: Blood Stone er det eneste spillet jeg til nå har rundet under en og samme spilløkt første gang jeg spilte det. – Til nå har jeg hatt totalt to Play Station 2-maskiner, to Play Station 3- maskiner, en Play Station 4, en Xbox 360 og en Nintendo 3DS. – Jeg har ødelagt kun et fysisk spill i løpet av livet med vilje, og det er Superman: Shadow of Apokolips som også var det aller første playstation-spillet jeg fikk.. Fy faen som jeg hatet det ene brettet hvor man skulle stoppe en viss demning fra å lekke.. – Jeg er en håpløs trophy-jeger. Spill uten trophys blir gjerne satt på vent inn i det uendelige. Saints Row II foreksempel.. xD – Pokémon Go har delvis skylden for at jeg i fjor sommer mistet det som jeg en gang så på som to ganske gode venninner av meg. – Selv om jeg som kjent er ganske glad i horror når det kommer til film og sånt, så er det likevel en sjanger jeg helst unngår akkurat i gaming-sammenheng. Da særlig spill hvor man ikke har noe og forsvare seg med, og hvor det stort sett er mørkt hele veien. Outlast er bare et av flere spill jeg aldri helt har forstått hvorfor enkelte folk faktisk liker å spille, da jeg simpelthen HATER å føle meg liten og hjelpeløs. Kan ha litt med barndommen min å gjøre… – Selv om jeg altså STORT SETT ikke gidder å fullføre de aller fleste skrekkspilla som jeg måtte prøve meg på har jeg faktisk noen få jeg liker ganske godt likevel. Resident Evil 4 (og 7), The Evil Within og Until Dawn er faktisk et av mine absolutte favorittspill gjennom tidene, helt uavhengig av hvilke sjangre vi snakker. Så joda, NOE skrekk kan jeg like innenfor gamingens verden også. – Når jeg var veldig liten fikk jeg en daværende kompis av meg til å hylgråte da jeg klarte å slette/ ødelegge et eller annet han hadde brukt en del krefter og tid på å oppnå i et eller annet Zelda-spill. Det var forresten IKKE med vilje, om noen lurte. – Før i tiden spilte jeg nesten bare spill basert på kjente film-univers jeg likte. LOTR: Two Towers og 007: Nightfire var to spill virkelig fikk kjørt seg når det kom til konsoll-spill jeg spilte en gang i tiden, for å si det sånn. – “Still Alive” fra Portal er foreløpig min absolutte favoritt-låt når det kommer til spill-soundtrack, til tross for at jeg aldri har spilt noen av Portal-spillene selv enda. – Når et spill lar meg få bestemme hvordan karakteren(e) skal se ut går jeg nesten ALLTID for pene, tynne jenter med langt, rødt hår. Hvis det lar seg gjøre. And please, dont ask why. – Jeg spiller nesten “aldri” online. Men er det et spill jeg likevel har godt over flere 100 timer på (online) så er det GTA V!! – Jeg foretrekker stort sett å spille alene. Rett og slett fordi jeg suger så balle når det kommer til multitasking. Det å snakke med noen samtidig som jeg skal game går utover spill-skillsa mine, og det gjør meg gjerne noe frustrert. Og det samme gjelder også om noen bare sitter og ser på og holder kjeft. Så med andre ord er det egentlig ingen som har sett hvor god jeg faktisk kan være i diverse spill. Og nå vet dere også hvorfor jeg ikke oppdaterer gaming-kanalen min på Youtube lengre. – Første gang jeg ble skikkelig jump scared av et spill var når jeg møtte på et brunt kjøttkake-lignende monster i pc spillet “Star Wars Jedi Knight: Dark Forces II”. Dere vet, et sånt monster som er i kjelleren til Jabba the Hutt.. – Til nå er det faktisk bare et spill som har fått meg til å gråte.. Jepp, vi snakker selvfølgelig om den ene avslutningsekvensen til Life is Strange.
Yes!! Det var mine såkalte morro-samme spillrelaterte faktaopplysninger det gitt. Før vi ruller den helt inn vil jeg først bare få lov til å takke den nydelige og fantastiske gledesprederen Sharon bak bloggen Vuvevu som skulle vise seg å bli inspirasjonskilden min akkurat i dag. Ei flott jente med en flott blogg som etter min mening fortjener å bli latt merke til! 🙂
Har du noen artige gaming-relaterte fakta om deg selv?
Okei så jeg har akkurat prøvd å unne meg en aldri så liten spilløkt med det lille, korte puzzle-horror-adventure-spillet Little Nightmares, et spill jeg i utgangspunktet gledet meg litt til når jeg først hørte om det for en stund tilbake, men som jeg ikke helt vet hva skal tenke om akkurat nå.
Først av alt må jeg bare få sagt at jeg har ikke spilt så veldig mye enda. Aner ikke helt hvor langt jeg er i forhold til lengden på spillet, men uten å spoile noe særlig for dere som enda ikke har spilt det, kan jeg ihvertfall si at jeg akkurat har havnet i et lite bur, så kan det ihvertfall hende at dere som har kommet omtrent like langt som meg, eller lengre skjønner hvor jeg har kommet hen.
Også vil jeg bare gjøre det helt klart, dette er IKKE ment som en spillanmeldelse. Akkurat det tror jeg heller ikke at jeg kommer til å lage, men i stede vil jeg få ut bitte litt frustrasjon jeg har til noe som plager meg, vel, akkurat nå. For hvem var det som bestemte at det var en god ide at man skal holde inn firkant for å spurte, trykke kryss for å hoppe, og R2 for å gripe tak i ting på PS4-utgaven? Jeg vet ikke med dere, men jeg sliter VELDIG med å venne meg til akkurat det.
For det jeg har opplevd en del ganger nå er blant annet at jeg har trykket firkant i stede for kryss når jeg skal hoppe, eller omvendt. Og noen ganger skal man jo spurte, hoppe og så gripe tak i noe som er i luften, og da skjer det blant annet at jeg slipper R2 (gripe tak-knappen) for tidlig når jeg egentlig bare mener å slippe firkant (spurte-knappen)-f.eks. Og da må man gjerne gjøre det om igjen.
For greia er.. Slipper man R2 hvis man f.eks klartrer et sted, ja så slipper også skikkelsen man spiller tak i det hun klatrer er. Jeg bare spør igjen jeg… Hvem var det som designet dette kontrollsystemet? Jeg.. Liker.. Det.. IKKE!! Faktisk syns jeg dette er såpass frustrerende at det har gått utover hele spillegleden for resten av spillet, og det er ikke bra… Hadde man bare kunne skiftet, sånn at knappene var annerledes.. Men det kan man faktisk ikke gjøre enn så lenge..
Så hvis det skulle være noen tvil blant eventuelt helt nye lesere her inne: Nei, jeg vil ikke akkurat påstå at jeg har spilt lite spill gjennom livet. Little Nightmares er absolutt IKKE et av de første spillene mine for å si det sånn, heller ikke av den sjangeren det er laget i. Og nei, dette er ikke like ille som et av valgene man har gjort for samtlige av de gamle Assassins Creed-spillene, men damn, det er ikke langt unna.
Ja, så var et en ting til.. Nå vet jeg ikke hvor mye jeg har gjort unna enda sammenlignet med hvor mye jeg har igjen, men foreløpig er jeg ikke så veldig imponert av oppgavene man må løse heller.. Jeg syns ihvertfall at det jeg har gjort til nå har vært ganske kjedelige, ensformige og lite utfordrende oppgaver, så ja, enn så lenge så er jeg noe skuffet, og faktisk litt misfornøyd med Little Nightmares, jeg hadde for å være helt ærlig forventet noe bedre.
Men jeg har ikke tenkt å gi det helt opp, enda. I og med at jeg har hørt at det “bare” tar sånn ca. 3 timer å runde det, så kan jeg ihvertfall gi det et par sjanser til, men enn så lenge er jeg altså ikke noe nevneverdig til fan, dessverre. FORELØPIG vil jeg mye heller anbefale folk å spille Limbo eller Inside når det kommer til korte puzzle-adventure-spill med litt uhyggelig atmosfære. For asså.. Nei, jeg digger altså ikke Little Nightmares sånn her og nå…
Så var det det evige kapitlet i livet mitt relatert til den berømmelige døgnrytmen igjen da. Tro det eller ei, men jeg har faktisk ikke ligget i senga mi siden mandag 15. mai, 19-tiden en gang. Det var egentlig meningen at jeg skulle gå og legge meg i 10/ 11-tiden i går (16. mai), etter å ha fått i meg noen fiskepinner og litt ris, men det ble da ikke helt sånn.
For etter at jeg hadde skrudd av pcen, bøyet jeg meg litt ned mot sofaen og tenkte at jeg bare skulle ligge der i 3-5 minutter, og SÅ skulle jeg gå på badet, pusse tennene, forså å legge meg i senga.. Men for å si det sånn, jeg kom meg ikke opp fra sofafaen igjen før klokken var nærmere 21. Jepp, en 11 timer-ish lang “powernap”.
Tenkte for en stund siden at jeg skulle prøve å faktisk legge meg i senga nå, da jeg ikke sover sånn kjempegodt på sofafaen, men jeg kjenner meg selv så alt for godt; jeg VET at det ikke kommer til å skje. Jeg er ikke trett heller, så derfor har jeg rett og slett forandret litt på planene, og de ser nå slike ut:
Nå har det gått et døgn og vel så det siden Sara måtte dra hjem igjen etter det som viste seg å bli tidenes hyggeligste besøk. Først kan jeg starte litt med å skrive om døgnrytmen min akkurat NÅ, sånn i kontrast til da hun var her. De siste dagene har jeg stått opp sånn omtrent i 10-tiden på dagen, for liksom.. Hallo, jeg har jo hatt besøk!! 😀 Men.. Nå som jeg ikke har noen å ta hensyn til lengre og sånn.. I dag sto jeg opp litt etter at klokken var passert 19. Hehe..
Noe av det første jeg kjente litt på når jeg var kommet meg opp av sengen forså å komme meg inn i stua hvor sofaen min står var at.. I dag lå det ingen der.. For greia er at av forskjellige årsaker så har Sara valgt sove på sofaen denne gangen, men i dag.. I dag var det ingen superuerstattelig, awesome og überfantastisk bestevenn å finne der.. Og det hadde jeg faktisk såvidt glemt litt når jeg gikk inn i stua i dag, så akkurat da kjente jeg at jeg ble litt trist igjen, før jeg like etterpå tenkte på noe av de morsomme vi har gjort på i helgen, så da ble jeg heldigvis litt glad igjen.
Ja, jo.. Jeg kan forsåvidt dra opp flere eksempler og ting jeg har tenkt på og reflektert over det siste døgnet. Men jeg antar at vi heller kan hoppe rett til poenget slik at dere som fortsatt er ute og sånn nå heller kan gå tilbake til å nyte finværet og det dere eventuelt bedrev med før dere begynte å lese på dette innlegget – Jeg savner bestevenninna mi!!!! Jeg vet at hun bare er et par lynraske tastetrykk eller en telefon unna, men det blir liksom ikke helt det samme likevel som å faktisk ha henne fysisk til stede under samme tak, samme himmel er liksom ikke helt godt nok når avstanden er delt opp i flere mil xD
Så verdens beste og totalt uerstattelige Sara: Du er en forbaska god person, og jeg savner deg god damn masse, og ehm, ja. You know the rest!
Har vært litt stille fra meg i noen dager nå, og for dere som måtte være inne på tanken kan jeg bare dytte den til side med en gang, først som sist – Nei, jeg har altså ikke lagt opp.. xD Grunnen til mitt lille fravær er langt mer hyggeligere, og mindre dramatisk enn som så – jeg har hatt besøk! 😀
Og ikke av noen hvem som helst, nope-nope-nope. Jeg har nemlig hatt gleden av å ha bestevenninna mi på besøk igjen, for første gang på veldig, veldig lenge. Er ikke helt sikker, men tror det er 3-4 år siden sist. Og FOR en hyggelig helg det har vært!! Vi har ikke bedrevet med noen superspesielle ting, men JEG føler ihverfall likevel at vi begge har kost oss masse, hatt det gøy, og veldig trivelig uansett. Ja faktisk kan jeg trygt si at dette har vært den beste helga på veldig, veldig lenge, sånn for min egen del.
Jeg kan ikke nesten ikke beskrive hvor mye jeg har savnet henne. For for meg er nemlig Sara det beste og kuleste og greieste og flotteste individet som noen sinne har satt sine bein på denne såkalte jordkloden, ihvertfall av alle de skapningene jeg har hatt gleden av å møte in persona. Denne skapningen betyr så sykt mye for meg, og det faktum at vi nå endelig har fått møtes igjen, har gjort meg så utrolig, utrolig glad!!
Våren er kommet og mine sommersko fra i fjor består altså… IKKE!! Nei, for i dag måtte de nok bukke over for sine arvtagere, sine allmektige oversko! Ja dere trodde kanskje bare at det var hun selveste Elin S. som hadde planer om å fornye fotpartiet denne våren? Å nei dere, å næ-hæ-he-he-hei!!
Skal det være noe drikke og leske seg med, en sånn såkalt leskedrikk? På menyen i dag har vi to meget gode alternativer, og jeg er sikker på at begge vil passe dem utmerket. Men for at den du velger skal passe deg helt perfekto vil jeg gjerne vite litt mer om din personlighet.
Er du den som helst slapper av, og bare tar det helt kult, og som så og si aldri stresser selv om du er omtåket av eksamenshelvete fra ovenfra og ned? Er du rett og slett en av de som sitter inne med solbriller og griller pølser selv når det koker som verst der ute? Isåfall er du skikkelig kuuul, og da vil jeg simpelthen anbefale dem en deilig og proteinsrik Kuli.
Men det kan også tenkes at du heller befinner deg mer på den andre siden. Kanskje du heller er den som lager mye bråk for andre, den som gjerne smeller og lager et sabla spetakkel? Den forpestede ugangskråka som trives best når du kan utgjøre mest ugang fra morgen til kvelds? Ja, for isåfall vil jeg anbefale å ta i mot litt Kjeft.
