Vi mennesker har alltid vært og kommer nok også alltid til å være ganske forskjellige fra hverandre. Noen av oss er litt som erteris, men selv to bittesmå erteris er aldri klin kokos like, og det er heller ikke kokosen sånn apropos.
Mens noen av oss syns at dagen er den beste delen av døgnet, finnes det også de av oss som mye heller foretrekker natten. Også finnes det faktisk de som hater den ene delen, og elsker den andre. Og ja, så finnes det de som ikke hater eller elsker noen av delene, men som simpelthen bare foretrekker den ene fremfor den andre uten videre komplikasjoner.
Ah, og så må jeg ikke glemme å nevne de som aldri helt får bestemt seg. Jeg er en sånn person. Stort sett så er jeg ganske trofast mot natten, men så hender det en gang i blant at utroskapen blir et faktum og jeg heller har lyst til å stifte giftemål med dagen da det blant annet er flere av vennene mine som er tilgjengelig for chat og diverse da.
Så, når alt koker til alt (hva nå enn det måtte bety); jeg er først og fremst et nattmenneske, si 80%. Og så tipper jeg at ca. 15% av meg er kvelds- og tidlig morgen-menneske mens de resterende 5 altså tilhører dagen da jeg rett og slett slapper mer av om natten når det ikke er noen butikker som er åpne slik at jeg blir sittende og tenke på at jeg burde vært innom sånn NÅ, og da er det også ytterst få individer oppe som bråker, lader lyger og er til generelt bry xD
De siste ukene har jeg gått rundt og vurdert noe frem og tilbake rundt særlig en ting. Og for å ikke kjede ihjel flesteparten av dere som allerede har lest om det jeg nå sikter til fra før, og for å ikke risikere å kjede ihjel meg selv i tillegg ved å gjenta alt jeg skrev for noen uker siden, så kan vi heller si det sånn at dere som ikke alt har lest om mine tanker om “en mulig tilgivelse” fra blogg.no-teamet kan klikke klikke dere inn her.
I dag tidlig tok jeg omsider sjansen, jeg sendte blogg.no en mail hvor jeg først fortalte litt om hvordan bloggen min en gang var før, og hvordan jeg selv i hvertfall føler at den er i dag, samt at jeg også valgte å nevne den ene spesifikke episoden som fikk bloggen min totalt kastet inn i dødens mørkeste venteværelse for en liten stund.
Jeg spurte så om det var mulig å gi bloggen min en aldri så liten prøveløslatelse, gi bloggeren i meg en ny sjanse til å skinne mer i det offentlige rom igjen. Og jaggu skulle det vise seg å funke! Nå kan jeg ENDELIG blogshoute igjen, nå kan folk ENDELIG se innleggene mine under “Siste blogginnlegg fra Oppdal” igjen, og i det hele tatt: Alle sperrene denne bloggen har “lidd under” de siste årene er nå hokus-pokus borte.
Så nå gjelder det “bare” å holde meg på riktig side av grensa fremover. Jeg kommer nok fortsatt til å få høre at jeg er litt drøy fremover, men forhåpentligvis ikke for drøy slik jeg tydeligvis var en gang tilbake. Og nå som disse sperrene er opphevet kan det jammen hende at bloggmotivasjonen min blomstrer enda litt høyere opp igjen også. For jeg skal ikke benekte at da de disse sperrene først kom i 2012, ja så gikk det en hel del utover litt av hvert… xD
Her er det meningen at det skal stå noe. Først prøvde jeg å finne mannen i gata, tenkte å spørre om han kunne stille opp, men han var dessverre opptatt med kvinnen på motorvegen. Så prøvde jeg å spørre store stå om han ville være til hjelp, men store stå hadde dessverre krympet etter at han la alle fremtidsplanene på is her om dagen.
Så prøvde jeg å finne noen skilt i håp om å få låne og samtidig få sette de opp her for en liten stund, men alt jeg fant var bare et par nystrøkne singleter. Så begynte jeg desperat å ligge meg opp i høyden, men etterhvert slo høydeskrekken til og jeg falt på et meget usjarmerende vis ned igjen.
Nå ligger jeg her rett ut, slapp og lei. Jakten på å finne noe eller noen som kan fylle opp dette bleke, triste tomrommet med noe interessant, underholdende og meningsfylt har feilet katastrofalt, akkurat som den gangen alle kommaene prøvde å stille seg på rekke og rad bak onkel spørsmålstegn. Det gikk bare så ille, ille galt.
Spørsmålsmannen kunne heller ikke stille opp i dag!..
Kjære alle venner, kjære alle følgere – Ta nå og flytt ræva deres bortåt krakken, så setter vi oss sammen ned og ser. For nå har katta gått og lagt seg, musene har tidenes rave-party både over og under bordet, ja for nå kjære barn, NÅ er endelig den tredje og siste delen av min svært så etterlengtede spørsmålsrunde omsider ute, i en død og forfallen postmanns rute.
Kjære Lillian og Celina, tørk nå hverandres tårer og smil, ta dere en marsipangris, for ja.. For nå er det jul! Ho-ho-ho!
Ventetiden er endelig over. Etter snart en uke med biting av negler, smeltet ost og syngende kanarifugler er omsider de aller første svarene mine klar for å ta og føle på dagens lys. Det har ikke vært enkelt, jeg har svettet og grått, men nå er det altså klart. Del 1 og 2 på årets første store blogg-event er nå faktisk på plass, så mine damer og herrer, ladies and prostitues, kjør videoblogg:
Jammen, så var det visst søndag igjen da. Hvem skulle tro det for en uke siden, at om knappe sju dager så skulle vi altså være her igjen? Sprøtt!!
Vet dere hva mer som er litt sprøtt? Det faktum at jeg nå skal ha en splitter ny spørrerunde igjen. Sitter nemlig og lurer på om det kan være to år eller mer siden forrige gang, og siden da har jeg jo fått et par nye følgere og sånn, så.. Men jeg antar at det fortsatt er bedre sent enn aldri igjen?
Så kjære faste følgere, lesere og tilfeldige innom-dumpere, hva er det dere sitter og ruger på? Og igjen, for meg finnes det ingen spørsmål som er for personlige, så jeg ser INGEN grunn til at noen skal være redd for å spørre meg om HVA DET MÅTTE VÆRE. Spør meg om akkurat hva som helst, hva som helst i hele verden, og så skal jeg gjøre mitt aller beste på å svare dere.
Er litt usikker på om svarene kommer til å komme i video eller i skriftform, mulig jeg kommer til å gjøre begge deler. Hmm, kan ikke dere vote over det i kommentarfeltet mens dere samtidig er i gang med å sende meg spørsmål, så tenker jeg at vi sier det sånn at flertallet av dere skal få bestemme denne gangen.
Enyway, dere har frist til torsdag (27. april). Jeg gleder meg til å se hva dere har på hjertet! 😀
.. jeg fikk vite at jeg skulle bli far: Har en følelse av at jeg kommer til å gjenta dette ihvertfall et par ganger i dette innlegget, men: Det kommer an på. Nå går ikke jeg akkurat rundt og drømmer om å bli far, av ganske mange forskjellige årsaker, men hvis uhellet først skulle vært ute ville jeg ihvertfall ikke tvunget moren til å ta abort, samme hvem moren hadde vært. For når det kommer til abort eller ikke abort syns jeg det er et valg som bare den gravide moren skal ta, ingen andre.
Hvordan jeg ellers hadde taklet saken hadde kommet veldig an på moren. Hvis moren hadde vært kjent for å være av den mer ansvarsløse typen som helst foretrakk å kaste mest mulig ansvar over på alle andre hadde jeg nok sett litt mørkt på det. Men hvis moren hadde vært en mer av den rettferdige 50/50-typen hadde jeg nok tatt det ganske greit, selv om jeg altså ikke i utgangspunktet har et ønske om å bli far.
.. tryna offentlig: Haha, hva var det jeg sa.. xD Det kommer an på! Her tenker jeg det er først og fremst humøret mitt som skulle spilt den største rollen. Jeg kan ta en god del ting i livet ganske greit med en stor dose selvironi, til og med spøke en del om diverse ting som ikke går helt min vei, og gjøre et stort humoristisk nummer ut av det. Men… Jeg kan også la de samme tingene ødelegge minst en hel dag for meg om jeg i utgangspunktet ikke har det så alt for bra. Såå.
.. Ikke hatt penger på kortet i butikken: Da ville jeg først forsøkt å huske hvor mye jeg hadde igjen sist jeg sjekket kontoen, så sett på prislappen, og så forsøkt å ta bort de varene som jeg hadde hatt aller minst behov for der og da, og som ville vært minst stress for de ansatte å sette tilbake for meg.
.. vant i lotto: Haha, jeg skal prøve og ikke si det denne gangen.. Det dere vet. Men for å si det sånn, 50 kroner er helt ok, et par millioner er derimot en veldig god viagra.
.. prompa offentlig: Hvor offentlig? Og hvor høyt? Jeg skal ikke si det, jeg skal IKKE si det. Det, dere, vet. Hadde jeg sittet alene på bussen, altså ikke delt sete med noen, så hadde jeg nok ikke brydd meg. Kanskje ikke merket det engang. Hadde jeg derimot sittet like ved ei veldig hot lårhøne jeg overhode ikke kjente hadde jeg nok ønsket å hoppe ut av vinduet i håp om å få en rask og smertefri død.
.. spydd på kino: Her hadde jeg nok blitt flau samme hva, så her trenger jeg ikke en gang tenke på å skrive det jeg ikke har så lyst til å skrive en gang til. Men, dersom jeg hadde kunnet kontrollere det litt på forhånd hvor det hele skulle ende så hadde jeg nok siktet litt på en eller annen som hadde irritert meg en stund, hvis det hadde vært noen.
Men, uansett. Det er mange, mange år siden jeg spydde sist, og det er også en stund siden forrige gang jeg var på kino. Og akkurat nå tviler jeg litt på at jeg noen gang kommer til å gidde å gå på kino igjen. Ihvertfall alene.
.. rygga inn i en annen bil: Vet dere, det har nok skjedd. Spesielt på ungdomskolen var jeg ganske klønete og kunne fint gå inn i det ene og det andre, så skulle ikke forundre meg om jeg har rygget inn i det ene og det andre på den tiden. Forhåpentligvis en stillestående bil da.
Spørsmålene har jeg rappet fra bloggen til Ann Iren Dauvi!
Ikke alle planer og ideer er like geniale i praksis som de kanskje virker når de først spretter opp i hodet. I natt bestemte jeg meg for å kaste meg på den kjente og “kjære” hornsalt-trenden som sveier litt rundt overalt nå, noe jeg absolutt burde ha holdt meg for go for. Håper denne videoen viser hvor galt det faktisk kan gå, og at dette skrekkeksempelet nå tar livet av denne livsfarlige og idiotiske trenden.
