I natt var jeg igjen helt ute. Hadde vanskelig for å se klart da det så som absolutt mørkest ut. Og tåken hjalp heller ikke på.
Men sånn er det bare når man går tur i 3-tiden, på tampen av september. Og jeg elsker det! 😈 Har gjort det i evigheter, ja nesten så lenge jeg har levd. Men ikke i fjor nei. I fjor høst plaget mørket meg – på alle mulige måter. Og tåken var ikke bare omkring meg hvor enn jeg gikk, den hadde også trengt seg inn gjennom skallen, og gjort Månefjes så skremmende, stygg og jævlig.
I natt var det annerledes. I natt lå mørket på utsiden. På utsiden bare, og bare der. I natt lå tåken langs gater, motorvei, skoger, fjell og dal – men ikke i meg. Nei, ikke i meg.
For her hjemme er lyset på, og jeg både ser, tenker og ånder klarere enn på lenge. Kontrastene og balansegangen er igjen der de skal være. Å Baphomet, som jeg har savnet deg! Og Månefjes har knapt virket så fredelig og god. Og stillheten har først og fremst vært nettopp det. Stillhet.
Nå er mørket, kulda, Månefjes, og kanskje også tåken snart tilbake. Og jeg? Jo jeg ser frem til nok en god og våken natt. Men ikke alene, og slettes i ensomhet.
Jeg har alltids meg selv – min aller beste venn og ledestjerne.
Goth’n natt’n! 🖤
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Youtube: Aylar Kuklinski