Min tilstedeværelse har vært lengre enn Jesus Krist, og i likhet med hans far har også jeg blitt klandret for mye av verdens stygt og trist. Opp gjennom tidene har jeg beklageligvis tatt en del liv, men jeg har også bidratt til å forhindre at et og annet har gått tapt.
Mest sannsynlig har du meg der du bor, ja opptil flere steder faktisk. Jeg finnes i svært mange former, og du kan godt si at jeg har eksistert siden før jeg ble skapt. Jeg bidrar til å hjelpe ekstremt mange av dere med å komme seg ut om morgenen, samtidig bidrar jeg også til at enkelte nekter plent å forlate husets fire vegger over hode.
Men stort sett foretrekker jeg å bare være snill og grei, men igjen – stakkars deg om du en dag skulle knuse meg i tusen biter. For da vil min død reflekteres over til ditt hell og lykke, ja som oftest over flere år – har jeg så ofte fått høre og blitt fortalt.
I går følte jeg for å skrive om litt mørke og plagsomme tanker og følelser, i dag føler jeg derimot for å kunne fokusere litt lysere igjen, ironisk nok, siden det jeg har tenkt til å skrive om nå strengt talt er så sort at det har BLACK som sitt fornavn.
Jeg snakker selvfølgelig om Black Friday, eller.. Black MONTH som det snart må døpes om til. I tidligere år har jeg vært ganske “svak” for det jeg har blitt tilbudt. I fjor f.eks brukte jeg ca. 2000 kroner på til sammen åtte digitale spill. (skal forresten sies at dette var åtte spill jeg nok hadde kjøpt før eller siden uansett, samt at jeg faktisk nesten sparte samme sum som jeg hadde brukt) I år har jeg nøyd meg med å kjøpe Days Gone til litt over 200 kroner, og det er det.
Det er forøvrig et par andre tilbud jeg har tenkt på å slå til på også, men enn så lenge har jeg greid å la være. Litt fordi jeg føler jeg har nok nå. Men mest fordi jeg gjerne vil ha litt ekstra penger til overs til å f.eks ta meg en bytur igjen om ikke så alt for lenge, eventuelt at jeg kan betale noen for å lage en ny bloggheader eller noe slikt igjen snart.
Det er igrunn litt rart å tenke på hvor mye enkelte ting har forandret seg. Før var jeg jo nærmest det jeg vil kalle for en shopoholiker. Jeg kjøpte månedlig minst 8-10 filmer på dvd/ blu ray. Nå kjøper jeg kanskje 1 eller 2 filmer i måneden, og da er det ALLTID digitalt. Ja, for ikke å snakke om alle t-skjortene, og alt det andre jeg gladelig brukte penger på stadig støtt i tillegg.
Men nå.. Niks, jeg trenger ikke mer. Ikke går jeg rundt og ØNSKER meg noe særlig heller. Annet enn nye og spennende reiser og opplevelser sammen med gode venner, eller folk som har et potensiale til å joine vennekretsen min etter en stund.
HEEEEY!! Jeg så kom akkurat over et svimlende tilbud inne på Cdon nå. I disse dager kan man altså bestille seg en tur til verdensrommet for KUN 2259000 kroner, det er 10% billigere det enn hva det ellers ville kostet. Hmmmm..
Det er ikke akkurat breaking news det som jeg kommer med nå, men vi nærmer oss nok en gang jul og nyttår. Snart er det igjen dags for å gå inn i et helt nytt år, se litt tilbake på de siste 365 dagene som har gått, kanskje sette seg noen nye mål og forsetter, ta i mot litt nyttårsgratulasjoner fra fjernt og nært, muligens gå ut og se på rakettene som enkelte av en eller annen grunn fremdeles på død og liv skal skyte opp, også videre.. Og før vi vet ordet av det har vi rasket oss gjennom både påske, Halloween, Black Friday, og heeeele sulamitten enda en gang, og vipps så.. Ja. Så er vi her en gang til. Antageligvis.
Det er snart gått et år siden jeg gikk alene rundt i Oppdal sentrum og følte meg rett og slett litt trist og nedfor. Jeg var simpelthen ikke fornøyd med meg selv da jeg følte at jeg mer eller mindre hadde sløst bort mesteparten av året på “ubetydelig tull”. Jeg hadde ikke fått truffet NOEN av de vennene jeg har utenfor Oppdal fordi jeg rett og slett heller hadde prioritert helt andre ting. Ikke var jeg så veldig fornøyd med det jeg hadde prestert å legge ut i sosiale media heller. Jeg hadde mer eller mindre stort sett hatt et temmelig rolig, safed og kjedelig år. Og en periode tok jeg meg selv stadig oftere i å tenke; er det SLIK resten av livet mitt skal være??
Heldigvis skulle ting snu seg relativt kjapt. Allerede i mars fikk jeg samlet til meg nok mot til å reise ned til Bergen, det til tross for at jeg denne gangen ikke hadde noen som helst garanti for at jeg kom til å treffe noen der nede jeg kunne tilbringe tid med av venner og bekjente. På bussen ned dit visste jeg ikke om jeg fikk med meg noen til å hjelpe meg med å finne frem til riktig buss på vei hjem igjen – en frykt som i altfor stor grad har holdt meg som gissel i min egen hjembygd i alt for mange år. Frykten for å ikke finne frem. Frykten for å ikke takle og greie det ukjente og det uforutsigbare.
MEN som ihvertfall samtlige av dere nå vet – det hele gikk riktig så fint! Ja faktisk så fint gikk det at jeg på høsten igjen tok meg en ny tur. Denne gangen til Oslo. Store, skumle, kaotiske Oslo. Oslo S. Oslo sentrum. Oslo-alt-jeg-noen-gang-har-ønsket-meg-men-samtidig-også-fryktet Oslo. Nok en gang hadde jeg igjen ikke en særlig stor garanti for at jeg ikke ville ende opp “alene” på turen. Jeg hadde nærmest bestilt reisen dagen før jeg dro, så jeg kom mildt sagt som julekvelden på kjerringa for de aller fleste jeg kjenner og/eller vet om der.
Og ikke nok med det. Denne gangen skulle jeg ikke sove alene på noe hotell, NIKS, når jeg først var så godt i gang med å dytte meg mot det store skumle, ja så klinte jeg gjerne til med å leie en seng på en sovesal hvor det potensielt kunne hende at det også ville være syv andre vilt ukjente mennesker, noe som også ble tilfelle siste natta.
Ja kort fortalt så har jeg virkelig fått utfordret meg og utredet en hel del mer forskjellig nå i 2019 enn hva jeg gjorde i 2018. Det går nesten ikke an å sammenligne lengre, SÅ forskjellige føler jeg at de to siste årene mine har vært. Men likevel sitter jeg her igjen nå og kjenner på flere av de samme triste, litt ensomme, og ikke helt fornøyde følelsene som i fjor. Og nok en gang sitter jeg og tenker – er det slik resten av livet mitt skal være?
Hvis jeg skal rangere dagen i dag på den berømmelige 1-10 skalaen, ja hvor skal jeg egentlig plassere den da?
Dagen begynte med at jeg bestemte meg for å stå opp halvannen time etter at alarmen ringte 9 blank. Når jeg omsider hadde orket meg opp fra senga var det i grunnen bare å sette i gang det lille morgenritualet mitt, dvs. ta oppvasken mens jeg nyter en deilig Iskaffe og SELVFØLGELIG – dagens lille podcast fra Radio NRJ.
Så fort jeg var ferdig med det rakk jeg igrunn ikke noe mer enn en kjapp dusj av både (for)hud, hår og tenner, samt tannkjøttet før jeg så måtte kaste meg ut for å rekke tiårets aller siste time hos terapeuten.
Og nei, jeg spiste altså ikke før jeg dro ut i dag heller. Dette er fremdeles noe jeg sliter med å “få til”, og jada.. Jeg HØRER hva dere tenker, men FOR MEG er det faktisk lettere tenkt enn gjort. Men uansett.. Når alt kommer til stykket så føler jeg at timen gikk ganske greit til tross for litt lavt blodsukker. Jeg fikk fortalt basically alt som var verdt å nevne rundt Oslo-turen for noen uker tilbake, og så valgte jeg også å si litt om da jeg intervjuet Attack of the Killer Kast-guttene under Ramaskrik festivalen i oktober. Ja, så kan jeg i tillegg til det igjen nevne at jeg fikk litt skryt mot slutten av dagens timen for alt det jeg har oppnådd dette året, og for å sitere meg selv: “jeg har faktisk ikke gjort SÅ mye nytt og forskjellig siden da jeg gikk på skolen”. Med andre ord – 2019 har VIRKELIG vært et greit år for meg, stort sett.
Mhmm, ja så er det ikke så mye mer å si om den saken egentlig. Etter at terapi-timen var over rasket jeg meg bort til Vekst for å hente ei dyne og en pute jeg leverte til vask for noen dager siden. Dog fikk jeg ikke betalt når jeg var der da kassa var tom for kvitteringspapir. Ikke det at jeg trrrrrrenger kvittering, men av en eller annen grunn gikk det ikke an å betale uten at det var papir i maskina, og de få som fremdeles var på jobb der og da visste ikke hvordan man setter inn papiret riktig, så jeg får heller stikke innom litt tidligere på dagen i morgen og betale for meg da i stede.
Ellers er det ikke så veldig mye mer å si annet enn at jeg har vasket veggene på badet i kveld. Ja også har jeg RAGET herfra og til villeste helvete under 10-15 meget frustrerende forsøk på å få fullført noen greier i det siste Wolfenstein-spillet “Young Blood”. Et spill jeg liker rimelig godt, men guuuuud så sinna jeg kan bli på hun som liksom skal være ved min side for å hjelpe meg!! #trivesbestalene
Okei – DA har jeg ikke noe mer å bringe på banen for i kveld.. Åh!! Jo, en ting til.
Helt avslutningsvis vil jeg bare fortelle dere om en norsk youtuber jeg har fått VEEELDIG sansen for de siste par ukene. Malene Broen er hennes navn, og er kanskje den blideste og gøyeste jenta i hele landet akkurat nå. Ei jente som både tør og gidder å lage videoer som er pittegranne annerledes enn det alle de hersens mainstream-youtuberne driver å peser ut i tide og utide om dan. Ei jente som både virker veldig oppegående, som ER temmelig produktiv, nokså original og EKSTREMT likandes – ja ta bare en liten titt på dette her foreksempel 😃:
Så ja.. Bare sånn for å avslutte med å besvare det ene spørsmålet jeg strengt talt åpnet opp dette innlegget med.. En helt MEH! 7-er!
Vanligvis er det å handle møbler stort sett mest smertefullt for økonomien, hvis det først skal ulme ubehag under en slik handling overhode. Men vi kjenner alle til uttrykket: “man får ikke et verre ubehag enn det steller i stand sjæl!”..
For i dag tenkte jeg det var på tide å gå til anskaffelse av en ny overmadrass da min gode, gamle har måtte tåle både det ene og det andre de siste 7-8 årene og har gjort seg vel fortjent til en lang og evig ferie nå. Bankkontoen min fikk seg dessuten en sexy overhaling i dag tidlig, så hvorfor ikke tenkte jeg.
“En sånn madrass kan da ikke koste mer enn 800-1200, kanskje 1500 maks”, tenkte jeg dessuten også. Nei altså.. *kremt*.. 3299 måtte jeg visst ut med for den som mannemannen i butikken personlig ville anbefale meg. Og seff, jeg KUNNE alltids valgt en av de to softere alternativene som muligens var noe billigere (noe jeg faktisk ikke sjekket ut). Men saken er at når noen i butikk gir meg en anbefaling, ja så har jeg litt vanskelig for å likevel velge noe annet (noe som muligens ikke er så glupt av meg å skrive offentlig, men på en annen side – jeg trenger trening, så la gå.)
Uansett! – jeg går for å betale, setter inn kortet – terminalen ber meg om å heller benytte meg av stripemetoden. Men siden jeg aldri har vært sånn nevneverdig glad i å gjøre ting via striper så tar jeg ut kortet, for så å sette det INN IGJEN. Denne gangen kommer jeg såpass langt at jeg ihvertfall får tastet inn pin-koden , trykker på “betal”-knappen og….: AVVIST! 😳😱
“FUCK! Har noen klart å hacke kontoen min for så å TAPPE meg for hellah cash siden sist jeg sjekket saldoen, for sånn en time siden?? Jeg hadde da over 4000 kroner og VEL SÅ DET da. Hadde jeg ikke det??”. “Ah!! Selvfølgelig.. Det er sikkert bare kortet mitt som er litt for tynt igjen, noe som har vist seg å være tilfellet 99% tidligere når lignende har skjedd det siste året.” Så.. Jeg bestemmer meg for å smette inn et kort ekstra. “KJEMPELURT!!!!!!!”. Jeg får kjørt kortene sånn 80% inn, før jeg så begynner å innse at dette er en terminal som er noe mer nymoderne enn basically ALLE de andre jeg har betalt på ellers i bygda til nå.
Jeg bestemmer meg for å “trekke meg ut igjen”, og gjett hva!! Jeg får det altså ikke til.. Jeg drar og drar, men kommer meg ikke av flekken. Kortene sitter størknet fast akkurat som de par midterste sidene i runkebladene til pappsen din. Heldigvis greier jeg å forholde meg relativt rolig, for hva er egentlig det verste som kan skje? Ehm.. I retrospekt innser jeg nå at det kunne hendt at jeg kanskje måtte betale for en ny terminal, men der og da var det eneste jeg tenkte på at jeg ville få ut kortene omsider, MEN at det var en mulighet for at jeg på en eller annen måte ville ende opp med å slite de såpass i stykker på veien ut at de ikke ville vært i stand mer.
Etter fleeeere mislykkede forsøk på å dra de ut kommer mannemannen bak kassa for å hjelpe meg med å dra. Heller ikke dette fører til tilfredsstillelse med det aller første, MEN!!!; Etter en liten stund så er marerittet likevel endelig over. Og for å unngå enda flere forkleinelser der og da blir det så vi heller forsøker oss chip-metoden, noe som viser seg å fungere utmerket på første forsøk, og ikke mange sekundene senere har jeg omsider valgt å fordufte åstedet, aller mest keen på å bare komme meg hjem, og prøve å ignorere det som akkurat har hendt best mulig.
Ja, nå kan man forsåvidt spørre seg hvor godt jeg har lyktes med det i og med at det første jeg gjorde når jeg hadde planta æssen min i sofaen var å skrive rett til en av mine beste venninner på messenger om hva jeg akkurat hadde klart å gjøre. Ja.. Og nå sitter jeg og blogger om det også. Jaja, jeg har ihvertfall fått meg ny overmadrass, si! 😃
Denne helga har mildt sagt ikke vært den verste i mitt 28 år korte liv. Torsdag dro jeg (med meg snøen) til Oslo, og siden da så har høydepunktene bare ramlet inn på inn på minnekontoen. Jeg har fått truffet et par venner og bekjente jeg foreløpig kun har vekslet ord med via internett. Jeg har fått besøkt Oslo Reptilpark hvor jeg fikk tilbudet i å holde en slange, samt en tusenbein som er LITT større enn de som pleier å komme inn i leiligheta mi om våren. Jeg har dessuten vært en liten tur innom Lørenskog, hvor jeg blant annet fikk se det som på 90-tallet var hele norges Sesam Stasjon, og ja i hele tatt – jeg har rett og slett hatt en knallhelg!!
Kan forresten legge til at det kommer intet mer enn TO videoer fra denne byturen til uka. Dog blir det ikke en like lang og gøyal vlog slik som sist, MEN en liten vlog har jeg likevel filmet (for det meste på hotellrommet mitt… sorry xD), og DESSUTEN så kommer det en challange-video jeg filmet med en kompis (også på hotellrommet mitt xD) første kvelden jeg var der.
Ah, og ja – kan forøvrig legge til at en av grunnene til at det ikke kommer en like stor “Aylars videodagbok!”-episode denne gangen skyldes litt at de aller beste høydepunktene har jeg heller valgt å forevigjøre litt mer “eksklusivt” via Instagram denne gangen. Så skulle dere ha lyst til å se litt bilder fra denne lille reisen min er det bare å klikke dere inn her.
Men jeg er ikke heeeelt ferdig å skrive til dere enda. For da jeg ankom Oppdal igjen i kveld lå det en “liten”, flott sak i postkassa og ventet på meg. Nemlig boka om Olsenbanden. Ei bok med maaaaaasse bilder, intervjuer og gøyale fakta på godt over 300 sider!! 😄
Tenkte jeg skulle ofre et par tastetrykk på tastaturet før absolutt ALLE mine kjære lesere har gått un-dundass. Vinteren har kommet til Oppdal nå, og det noe så skikkelig også. 10 MINUS er det ute, og vi har bare såvidt begynt på november. I TILLEGG så har jeg de siste par ukene hatt veldig til vansker med å få sove. DET igjen fører til at jeg ikke nødvendigvis gidder like mye om dagen, som IGJEN ikke akkurat gjør det lettere for meg å sovne når det atter en gang har blitt natt.. Pluss at jeg har temmelig mange prosjekter, drømmer og mål nå som bare surrer og går oppi hodet mitt.
Ja, sånn apropos det. Om ikke skrekkelig lenge så reiser jeg forhåpentligvis ned til Oslo igjen en siste gang før 2019 går ut på dato. Hotell og tog er allerede bestilt, så nå er det bare å håpe at denne tragiske kombinasjonen av stadig søvnmangel, samt det faktum at det har blitt såpass kaldt nå ikke gjør at jeg blir SYK før eventuelt etter at jeg har kommet hjem igjen..
ELLERS så har jeg ikke mer å klage på for øyeblikket. De siste par kveldene har jeg kost meg en hel del med å chatte med et av de desidert RÅESTE menneskene som noen gang har eksistert på denne planeten. Lillian is her name, her call and her duty, og er ei dame jeg forguder veldig masse. Hmm ja. Da hadde jeg altså ikke mer å melde nå i kveld! ^^
Meningen med livet er å leve. Men hva hvis man ikke føler at man har noe å leve for? – neida, dette er ikke et sånt innlegg – jo, da må man gjøre så godt man kan med å finne disse nettopp tingene. Og heldigvis er vi mennesker stort sett rimelig enkle vesener, og takk for det.
Min lille trekløver er ihvertfall ikke å anse som spesielt “krevende”. Såååå.. Hvilke tre ting er det egentlig jeg gleder meg til hver eneste dag om dagen? Jo, nå skal dere høre (*kremt*.. lese).
Lesestund er gull i grunn! Vi har alle hørt ordtaket, og som kjent gjør gjerne tusen ord mer for seg enn et helt okei bilde på vegen. Det å starte dagen på senga med ei god bok (og gjerne litt flaskevann) er simpelthen noe undervurdert. Dette er en fin måte å vekke både sjel og tankespinn på, og ja – i hele tatt en veldig god grunn til å gidde å våkne.
Morgenshowet med ENERGI!! Jeg elsker podcaster, og jeg ELSKER “Morgenshowet med Radio NRJ”. Det å ha Marte Bratberg, Mattis Mjåset og Stian Røste på øret om morgenen mens jeg står og tar oppvasken fra i går, samtidig som jeg heller i meg en liten skvett Tine iskaffe mellom annenhvert utstyr jeg får vasket – rett og slett ENERGISK!!
You on a tube! Sist, men ikke minst: bloggen, Instagram, og selvfølgelig Youtube. I det siste har jeg følt at den største meningen med mitt liv akkurat nå er å kunne skape annerledes og (forhåpentligvis) spennende content som dere om ikke daglig, så ihvertfall ukentlig(!?) kan titte innom og utforske via en eller flere av de forskjellige basene jeg har laget min helt særegne, lille verden på.
Jeg elsker å kunne skape noe så og si hver dag, lage noe kreativt, gjøre noe produktivt, og for meg finnes det ingen bedre måter å dele opp mine babyer på, enn å kaste de ut i forskjellige mengder til blodspruten virkelig står på de allerede nevnte “åstedene”.
Helt til slutt vil jeg gjerne oppfordre og utfordre mine kjære venner og blogg”kollegaer” Marthe Sofie, Jeanette, Jessica og Gry til å skrive et lignende innlegg på sine blogger – for jeg mener, positive menigheter (sorry for et noe menigsløst ordspill der), DET kan verden aldri helt få nok av – eller kan den det? <3
Jeg er vanligvis ganske flink til å rydde opp etter meg når jeg først er ferdig med å spise, men nå får faktisk alt “rotet” foran meg på stuebordet faktisk bare ligge litt. For før jeg grabber tak i det fysiske MÅ jeg nå så godt det lar seg gjøre forsøke å skrive ned noe av det kaoset jeg har på innsiden av sjela.
Det siste året har, for å si det mildt, vært temmelig snålt. Troen som jeg måtte ha på tilfeldigheter blir bare svakere og svakere for hver time som sniker og går. I mars f.eks var jeg på besøk hos min venn Renate og snakket blant annet om samtlige av de nyeste Paradise Hotel-deltagerne. Dvs. det var mest jeg om snakket om dette siden Renate for lengst har hoppet av dette toget, bare så det er sagt. Uansett; timene bare går og går, og til slutt innser jeg at det er på tide å dra tilbake til hotellet mitt.
Men siden jeg var såpass oppspilt i hodet enda så la jeg meg ikke ned for å sove med en gang. I stede ble jeg sittende i en litt småekkel stol på rommet mitt mens jeg så på randome Youtube-klipp med Aune Sand. Og det var ikke bare klippene jeg så den kvelden som var randome, det var også ganske random at jeg i hele tatt satt der og så på videoer som utelukkende handlet om denne mannen da det ikke akkurat er noe jeg har pleid å gjøre så veldig sånn ellers, verken før eller etter denne kvelden.
Til slutt så hadde hode og kropp klart å roe seg sånn greit nok ned, så jeg slår av lyset og sovner sånn temmelig greit inn etter en liten stund. Timene går, og vipps så var det blitt ny dag igjen. Jeg får tatt meg en dusj og fyker så ut i Bergen sentrum for å se, og oppleve nye, spennende ting. Dessverre så begynner jeg å kjede meg litt etter en stund, og jeg merker også at jeg er noe lei av å gå rundt og vente på at samtlige venner og bekjente skal sende meg grønt lys for å møtes. Men plutselig så får jeg øye på noen jeg er rimelig sikker på at jeg har sett før, et eller annet sted.
For å være helt sikker går jeg rolig og behersket noen skritt nærmere, og det er ikke til å ta feil av – fire-fem meter foran meg står guds store sønn, hele norges yndlingsklovn – Aune Sand 🤡. Mannen jeg helt tilfeldig satt og så videoer av kvelden før. Jeg går etterhvert bort til mannen og spør om å få bilde med han, noe han på ingen måte ser ut til å ha noe i mot. Vi får tatt til sammen fire bilder, og blir så stående og prate i flere minutter, og denne samtalen er i dag i dag regnet som et av de mest fantastiske samtalene jeg noen sinne har hatt.
Etter en liten stund ender vi opp med å takke hverandre for denne eventyrlige samtalen, og vi rusler begge videre hver til “vårt”. Ja, forresten – før jeg nå går videre skal det også nevnes at Aune faktisk var i Oppdal en uke før dette her, noe som ikke akkurat gjør dette sammentreffet mindre “merkelig”. Men uansett, la oss så spole ca. 1 time frem i tid: Jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra de som jeg har prøvd å få til et møte med, så siden jeg ikke har annet å gjøre går jeg fortsatt rundt i Bergen sentrum for å rett og slett bare se meg rundt. Og KABOOM!! – som lyn fra klar himmel er det nesten så jeg kolliderer med enda et individvesen jeg mener så tydelig at jeg har sett før.
Og ganske riktig, for rett ved siden av meg står fjorårets vinner av Paradise Hotel, Julie Grindbakken 😻 – kanskje den herligste, snilleste og mest jordnære og down to earth-aktige deltageren som noen sinne har satt sine bein på dette skandaleglamorøse reality-hotellet. Ei jente jeg virkelig skulle ønske var blant mine nærmeste venner en dag i dag, for å si det sånn.. Jeg sier “hei”, og før jeg vet ordet av det har jeg også spurt henne om en liten selfie. “Ja selvfølgelig!” svarer hun med et smil. Jeg tar så opp mobilen for å forevige dette gudegitte øyeblikket.
Nå ble det riktignok ikke noen langprat denne gangen da Julie egentlig var på vei til jobb der og da, men jeg fikk i det minste møtt denne henne, hilset på, tatt selfies og bekreftet at ja, hun er faktisk akkurat så herlig og god også i the real life, som hun fremstår på tv og i sosiale media. På veien videre mot “hva som enn mine bein måtte finne på å føre meg til” så klarer jeg ikke å ikke tenke på hvor fett det er at det var akkurat HENNE som skulle bli mitt første Paradise Hotel-“treff”. For la oss være ærlige, det finnes MANGE PH-folk i vårt langstrakte land nå som er MYE mindre kjent, mindre likendes og i hele tatt enn hva Julie noen gang vil komme til å bli. Kanskje spesielt i Bergen som jeg på mange måter mener er Norges største fabrikk av nettopp Pærra-deltagere.
Ja, også at det i tillegg skulle være et såpass ferskt og aktuelt fjes jeg skulle treffe på, sånn med tanke på at det var nettopp det jeg og Renate satt og snakket om for 12-15 timer siden, gjorde ikke akkurat at jeg der og da (eller siden) klarte å anse heller denne sammenkomsten som mildt sagt ganske snedig.
Okei!.. Ser nå at dette innlegget begynner å bli litt lengre enn folk flest antagelig gidder å lese så før jeg omsider ender opp med å skrive for absolutt ingen der ute så skal jeg raskt og lekent bare ramse opp et par tilfeldigheter til som mildt sagt har fått meg til å tenke i det siste. Under Oslo-visitten forrige måned var jeg og ei venninne så vidt innom temaet “Putti, plutti pott” – senere samme dagen møter jeg på kveldstid på Sofie Asplin som blant annet er GRANDNIESEN til Per Asplin, mannen som på slutten av 60-tallet SKAPTE nettopp “Putti, plutti, pott”. Ja også kan det også nevnes at Sofie også har deltatt i dette stykket da hun var litt yngre.. På vei hjem igjen til Oppdal møtte jeg forresten også på “Staysman” som da ble mitt andre Paradise-treff. Og igjen; av alle Pærra-folk i hele Norge… SKJØNNER DERE HVOR JEG VIL HEN?? 😁😁
Og for å si det sånn. Jeg har fremdeles ikke ramset opp alt som 2019 har hatt å by på av lignende opplevelser, men jeg føler likevel at jeg nå ihvertfall har fortalt dere om de mest “absurde” eksemplene. “Men hva er det egentlig med alt dette som gjør at du ikke har greid å rydde bort frokosten din enda?”. Jo, det skal jeg nå komme frem til. Jeg tror helt oppriktig at det er noe der ute som prøver å si meg noe. Jeg tror helt alvorlig at det er noe(n) som har forsøkt å strø litt brødsmuler til meg den siste tiden, i håp om at jeg før eller siden skal komme frem til en gullskatt av det sjeldnere slaget.
JEG tror helt seriøst at det er noe som ligger og venter på meg et eller annet sted. Noe verden ikke har sett maken til. Jeg tror at jeg har en ganske interessant og vill fremtid i vente. Og om det betyr at jeg burde melde meg på et eller annet reality-show, om jeg burde satse på en karrière som skuespiller, eller om det betyr noe helt annet – nei det vet jeg altså ikke. Men noe helt sinnssykt må det rett og slett bety. Så ja.. Det er igrunn bare å følge med videre, for det er lite som tyder på at denne bloggen kommer til å bli kjedeligere med det første – for å si det sånn!!
