Riktig så god morgen alle sammen – enten dere måtte befinne dere i Nordfjordeid, Finse eller i Drammen. Jeg har faktisk noe “nytt” å melde dere i skrivende stund, og det er faktisk litt sånn ikke-apropos skriving. For SAKEN er at JEG HAR BEGYNT Å LESE (igjen!).. Jepp, jaggu meg på tide, for nå har jeg jammen meg klart å karve sammen mer enn nok ulest på en stund, ja, dere husker kanskje at jeg skravla litt om det tidligere i sommer, så jeg trenger forsåvidt ikke skravle så mye mer om det akkurat NÅ.. Akkurat nå… Akkurat nå.. Akkurat nåååå..

Og den boka som jeg for tiden ligger og leser litt på heter “Forbannelsens hus” (originaltittel: “The House Next Door”), er skrevet av Anne Rivers Siddons og er det sjette bidraget til Hjemsøkt-serien som slipper ut en ny gammel bok litt sånn nå og da. Og tja, hva skal jeg si.. Jeg liker boken sånn foreløpig. Har ikke kommet så skrekkelig langt enda da jeg “bare” har kommet meg til kapittel 4, det vil si at jeg har lagt 43 sider bak meg og har vel omtrentlig 250 sider igjen.

MEN når det igjen er sagt – jeg skulle vel egentlig ønske at jeg heller kunne starte et litt annet sted når jeg nå først skulle begynne å slanke den etterhvert så høye bunken med bøker og blader som jeg så alt for lenge har latt vokse og vokse ved siden av senga mi. For jeg merker at jeg sliter litt med en del ord og uttrykk som jeg ikke helt skjønner hva betyr og sånn – boken er nemlig opprinnelig skrevet/ utgikk tidlig på 70-tallet – samt at jeg har litt vanskeligheter med å huske hvem som er hvem også. Men det går seg vel til etterhvert..

Men ja, selv om det helt sikkert gjør det – altså går seg til – så må jeg likevel fortsatt få lov til å lure litt på HVORFOR jeg ikke begynte på en av de mange tegneseriene jeg også har liggende ved siden av meg i stede. Får skylde på at jeg er oppdratt til å spise frokost og middagen først, altså før jeg begynner på den berømmelige desserten. Åh forresten, en ting til sånn apropos dessert… Jeg hadde en litt småsexy drøm i natt… Så akkurat her og nå kjenner jeg at jeg har litt lyst til å pule..

Hva leser du på for tiden?

Ja, her sitter jeg altså da. En del av meg har litt lyst til å skrive noe til bloggen igjen, en annen del av meg, ikke så mye. Jeg ser gjennom notatene mine, joda jeg har gjort meg opp noen ideer det siste året til ting jeg alltids KAN skrive om hvis jeg bare gidder. Og vips var vi tilbake til det som går på lyst igjen. For jeg vil veldig gjerne produsere noe helt utrolig bra for dere. Noe jeg kan se tilbake på i etterkant, gang på gang, og fremdeles være stolt av minst 5 år senere.

Men vet dere hva “problemet” med slike innlegg som ofte er? De tar gjerne så forbaska lang tid å lage. Vel, ikke for det. Jeg har klart å lage forbaska god kvalitet utav kvantitet noen ganger også. Det finnes alltid unntak, men de er som oftest ikke i flertall. Kanskje er det heller best å legge bloggen litt på is i noen dager, inntil lysten har kommet mer tilbake mener jeg. For akkurat nå, i skrivende stund blogger jeg vel egentlig mest for bloggingens skyld. Men det er vel okey det også, sånn en gang i blant?

Flere som mangler motivasjon for tiden?

Verden er og blir full av grenseløse frekkheter. For selv om mange av oss stadig får det bedre og bedre, finnes det fremdeles likevel nok av de som på en eller annen måte ligger såpass langt utenfor i samfunnet at de av en eller annen grunn ser seg nødt til å bryte loven. Og i løpet av sommeren har jeg vært offer for nettopp det opptil flere ganger da noen har brutt seg inn via soverommsvinduet mitt gang på gang, på gang.

Foreløpig kan jeg ikke se at noe har blitt stjålet, men jeg synes likevel at det hele er noe ubehagelig. For jeg mener, i Norge 2017 så burde det jo strengt talt ikke være sånn at enkelte så seg nødt til å bryte seg inn hos andre, samme hva motivet deres måtte være. Vi liker å tro at vi lever i et så jævlig flott og godt land, men er Norge egentlig så forbaska fantastisk som vi skal ha det til? Vel, det kommer vel an på øyet som ser, og hvilke andre land vi eventuelt sammenligner oss med eller ikke, I guess.

Men.. Nå er det sikkert noen som lurer.. Hvis ikke noe har blitt borte, hvordan vet jeg da at det faktisk har vært innbrudd her? For jeg kan jo også legge til at jeg heller enda ikke har observert noen skader noe sted som tyder på at noen har brukt makt for å komme seg inn. Men greia er derimot at jeg faktisk har SETT de ubudne gjestene. Og for dere som absolutt føler at dere må ha bevis nå for at dere skal tro meg så klarte jeg faktisk å ta bilde av en av de her om dagen..:

Vel, dette var altså bare EN av de, men jeg lover dere, det har faktisk vært flere av dem i det siste. Og med fare for å virke noe rasistisk her nå så syns jeg egentlig at de aller fleste av de har virket utrolig like. Og jeg sitter nå og tenker, hvem er det egentlig som har sagt ja til å la disse krypene få komme inn i landet vårt? IKKE MEG!! Så.. Akkurat her og nå sitter jeg faktisk og tenker at det hadde kanskje vært på tide med en ren FRP-regjering til høsten, for er det noen jeg virkelig har troa på kan få gjort noe med dette så er det de som faktisk tenker som folk flest.

Så kjære Siv, Carl og Sylvi: Hvis dere mot alle odds skulle klare å kapre og ikke minst VINNE årets valg, forså å sette en endelig stopp for alle disse grenseløse frekkhetene som blant annet jeg har blitt utsatt for i den siste tiden, ja så skal jeg ihvertfall vurdere å trekke tilbake noen av de slemme tankene jeg har tenkt om dere i de siste årene. #sylvilisthaug4primeminister

Har du vært offer for innbrudd før?

Det å en dag få lov til å gjeste et talkshow er en drøm som ganske mange går rundt og bærer på. Men det å bli kjendis derimot, er mulig en drøm som deles av enda flere. Akkurat det vet jeg ikke for sikkert, jeg mener.. Hva vet vel jeg? Men likevel.. Når begge disse drømmene en dag faktisk har gått i oppfyllelse, men du ikke lengre vet det selv. Ja, hva da?

Foto: Tørris Flatås Storli.

Særlig i den siste tiden så har jeg virkelig pushet meg litt ekstra når det kommer til å knipse bilder. Både når det kommer til fra speilrefleksen, men også fra mobilkameraet. I tillegg har jeg også blitt litt mer nøye på mine resultater. Blitt flinkere til å ikke nødvendigvis alltid gå god for et av de første bildene jeg tar, men faktisk jobbe litt ekstra for å oppnå ENDA litt bedre bilder. Og det samme gjelder også arbeidet mitt i ettertid av at et bilde er tatt – altså redigering og sånn.

Jeg har kort fortalt latt perfeksjonisten i meg få vokse litt igjen, noe som virkelig kan by på en del hodebry og frustrasjon mens jeg først holder på. Men når alle de indre kampene mellom meg selv så er over og jeg endelig føler at det jeg da har ofret en del tid og krefter på omsider er godt nok, ja da er det så absolutt STORT SETT verdt det. Og det jeg vil vise dere sånn her og nå er noe av det jeg har jobbet med å oppnå på Instagram i løpet av den siste måneden:

DERSOM du nå sitter og tenker litt som meg at her var det jammen meg et par veldig kule bilder, ja DETTE vil du veldig gjerne se mer av, ja så er akkurat det rett og slett noe som veldig lett lar seg gjøre. Alt du trenger å gjøre er bare å gå inn på Instagram-siden min, forså å klikke helt i vinkel på den knappen hvor det står “Følg” på – og vips har du høynet din egen livskvalitet enda et lite hakk. Du kommer neppe til å angre for å si det sånn. – @aylarkuklinski

Har du Instagram?

© Bildet er tatt fra fungyung.com

Jeg er en mann med til tider ganske så store ambisjoner. Ja noen ganger er de faktisk såpass enorme at jeg simpelthen blir straffen av verdenssamfunnet ved at det tar og kapper av meg hodet. Og når DET først skjer må jeg ta kraftig sammen det som eventuelt måtte være igjen av kroppen min for at jeg i hele tatt skal ha sjans for å finne det igjen, plukke det opp, forså å få satt det tilbake på sin rettmessige plass. Og jeg spør: Er det rart jeg er som jeg har blitt?

Vel, i dag er det igjen en viss fare for at jeg etter en liten stund må løpe langs det blodige samlebåndet som en hodeløs kylling i slakterens egen garasje. For det jeg skal prøve meg på nå er nærmest en helt umulig oppgave å gjennomføre i praksis, men den MÅ gjøres. Som den gamle rockebloggeren jeg tross alt er – for ikke å snakke om MEDMENNESKET, så er det simpelthen min plikt..

Hva da – tenker du kanskje? Jo det skal jeg fortelle deg. Her og nå skal jeg rett og slett ta deg med inn i sjokkrockens stolte skattekammer, forså å vise dere en av de flotteste diamantene og edelstenene som noensinne er blitt skapt av sjokkrockens egen far – yes, jeg snakker selvfølgelig om ingen andre enn Alice Cooper. PAPPAEN til Marilyn Manson og Ozzy Osbourne, bare for å nevne noe.

Og BTW: Dette er IKKE en toppliste av noe slag, for det å rangere Mr. Coopers skatter etter tur og orden er rett og slett noe jeg mener ikke lar seg gjøre da det er så jævlig mange av dem. Liksom, mannen har gitt ut hele 27 studioalbum. TJUESYV FUCKINGS STUDIOALBUM!! Så… Det dere nå skal få er i stede en “liste” over 20 IKKE-RANGERTE Alice Cooper-låter som jeg mener og syns at dere ALLE bør ha hørt før dere en vakker dag triller pent og stille ned i grava.

1. 1. Hello Hooray

2. Poison

3. Hey Stoopid

4. Wish I Were Born In Beverly Hills

5. Chop, Chop, Chop

6. I Love The Dead

7. Dead Babies

8. King Of The Silver Screen

9. How You Gonna See Me Now

10. What Baby Wants

11. No More Mr. Nice Guy

12. Lost In America

13. Welcome To My Nightmare

14. Dont Talk Old To Me

15. Go To Hell

16. Schools Out

17. Brutal Planet

18. Lullaby

19. Steven

20. Inmates (We′re All Crazy)

PUH!!! Ja, det var rett og slett det det. Gudene skal vite at jeg løp en hel del frem og tilbake nå mens jeg gjorde så godt jeg kunne i å velge de “riktige” sangene for dere. Opprinnelig var det meningen at jeg bare skulle gi dere 10 låter å sutte på, men det greide jeg rett og slett ikke. Så da ble det altså 20 som skulle bli det magiske tallet denne gangen. Egentlig så tenker jeg nå at dette innlegget godt kunne fått med ihvertfall ti sanger til, men samtidig så innser jeg at jeg hadde nok følt at noe hadde manglet da også.. xD Så før jeg ender opp med å anbefale dere ALT som Mr. Cooper noen sinne har skvist ut, så tror jeg at jeg faktisk skal gi meg nå.