Så var jeg tilbake her igjen da, tilbake i det mørke, vanskelige hjørnet som innimellom kommer og tar meg som sitt skjøre gissel når jeg rett og slett har feilet en del over en viss tid. De siste par timene har jeg nemlig vært i en ganske røff og hard brytekamp med meg selv og mitt, en kamp som ingen av partene har en særlig god sjanse til å komme godt ut av. Jeg og meg kunne alltids valgt å ikke bry oss, men på en annen side, hadde vi ikke gjort det så.. Ja, jeg vet ikke helt, men jeg tror ikke det hadde vært helt heldig heller.
Nå i kveld er jeg rett og slett veldig skuffet over meg selv. Jeg KUNNE valgt å være skuffet over en del andre, men til syvende og sist er det meg det hele står på. I ettermiddag tok jeg nemlig og lastet opp et helt nytt profilbilde til Facebook, et profilbilde jeg opprinnelig var ganske fornøyd med både når jeg tok det, og når jeg akkurat hadde redigert det ferdig. Men etter at jeg så hadde lagt det ut og oppdaget at så og si ingen brydde seg med å reagere har jeg bare blitt mer og mer sint og skuffet over meg selv, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt følgende de siste timene nå: – Jeg BURDE virkelig ha kjent Facebook-følgerne mine bedre nå.
Men det gjør jeg tydeligvis ikke. For som sagt så hadde jeg ganske god tro på dette nye bildet mitt selv i dag, helt inntil det altså ble offentlig, helt til det ble allemannseie. Og helt ærlig, og med en fare for å virke veldig egoistisk her nå – jeg klarer ikke helt å forstå hva det er med dette nye bildet mitt som gjør at det i skrivende stund kun er 3 stykker som har reagert på det såpass mange timer etter publisering. Så ja.. I dag har jeg rett og slett gått en del runder med meg selv, gitt meg selv en del blodige piskeslag både her og der, mens jeg har gjentatt for meg selv gang på gang.. At jeg burde ha klart noe bedre..
Kan du se hva som skjuler seg i det våte gresset?
Kan du se hva som sniker seg mot ditt skjøre sinn?
Den ligger der klar for sitt svært etterlengtede bytte.
Den ligger der for sitt sårt, høyst nødvendige skinn.
Løp nå mot tiden og dens allierte vil dekke ditt fat.
Løp så mot havet og dine tårer vil tørke seg mett.
Du vil aldri mer høre mauren synge sitt refreng.
Du vil aldri mer se skorpa som spinner sitt nett.
Og nå er det på tide at dine dyster gir seg hen.
Og nå er det på tide at mørket frir sitt orkester.
For aldri før har løgnens toner skreket så falskt.
For aldri før har dydens pakt vært slik en mester.
Så knus den usynlige vegg og la sinnet stige frem.
Så knus det uærlige speil og la realitetene fosse inn.
Vær ikke lengre redd, for ditt behov er nå vår frelse.
Bær ikke lengre skam, din glød er nå verdens grind.
I løpet av den siste tiden har jeg stadig latt meg terge og irritere av mine egne nerver. Jeg kan til tider være en nokså paranoid person, og nå har nok en gang denne utgaven av meg selv tatt fak, og ristet fatt akkurat som jeg var en jævla drink eller noe. Og noen ganger kan jeg kinda litt for det selv. I dag f.eks har jeg fått i meg tre kopper kaffe ved siden av frokosten. Men selv på dager hvor jeg IKKE har rørt noe med koffein eller en nevneverdig mengde sukker, taurin etc. så kan altså disse nervene fremdeles være en ganske slitsom utfordring.
Det aller verste er kanskje når jeg skal lage meg et eller annet spiselig som krever at jeg bruker kjøkkenovnen. For NOEN GANGER bestemmer røykvarsleren seg for at den skal være et jævla rasshøl sånn like etter at jeg har åpnet ovnen og tatt ut det jeg skal snart skal til å spise. Og når DET skjer får jeg rett og slett litt panikk. For hvis den går for lenge så TROR jeg ihvertfall at alarmene hos de som bor over meg begynner å skrike også, og sånne ting syns jeg faktisk er litt vondt. Men selv når jeg vet at de i overetasjen er bortreist, så kan faktisk dette være noe jeg sliter litt med. Så nei, lett skal det absolutt ikke være bestandig.
En annen plage jeg har er en generell frykt for at ting skal falle sammen over meg. Hvis jeg sitter i en kinosal foreksempel så blir jeg lett sittende og tenke “hva hvis noe av det store og tunge utstyret som henger rett over meg nå plutselig bestemmer seg for å falle ned”. Okei, nå er jeg som kjent ikke så ofte på kino og sånn, så akkurat de tankene blir ganske sjeldent tenkt.. På en måte. For tror dere ikke at hjernen min har funnet en måte å plage meg på her hjemme også? Tro meg, DET har den.. For en frykt jeg også kjenner litt på er frykten for at taket i min egen leilighet bare skal rase sammen. Jeg tuller absolutt ikke litt en gang her nå.
Hmm.. Så, ja.. Ellers kan jeg også nevne at jeg går rundt og anstrenger meg en del for at et eller annet av det tekniske her hjemme plutselig skal bestemme seg for å ta kvelden. Bare i dag, mens jeg sto og tok oppvasken tittet jeg bort på pcen min minst fire ganger for å sjekke om den fremdeles var på. Dette er dog en av mine nyere plager, som dessverre har blitt større og større etter at maskina mi gjentatte ganger har krasjet/ slått seg av mens den har forsøkt å rendre diverse videoer for meg det siste året. Som forresten også er en av grunnene til at jeg ikke har orket å produsere noe særlig med videoer til dere i det siste. For NÅR det først skjer så blir jeg som regel så veldig påvirket av det, særlig om det skjer flere ganger på rad, så ja, ikke gøy.
Og nå skulle jeg virkelig ønske at det var det, men dessverre er ikke listen over ting som terroriserer og uroer meg i hverdagen helt ferdig eksponert for dere enda. Men nå har jeg i det minste gitt dere “best of”-delen, så jeg tenker egentlig at jeg kan gi meg nå. Poenget mitt har dere nok ihvertfall tatt – jeg er et aldri så lite nervevrak for tiden – både med og uten koffein, taurin og sukker hversågod . Og jeg er mildt sagt litt lei nå, og jeg antar at det ikke er så mye å gjøre med. For NEI, medisiner er IKKE aktuelt. Desto flere medisiner man tar, desto mer av seg selv mister man, tenker jeg. Så inntil det eventuelt blir enda litt verre enn det allerede er – ikke noe smågodt på meg, nei.
Da har jeg plassert rumpa mi trygt og godt tilbake i sofaen igjen etter det jeg vil kalle for en nokså idyllisk og flott tur fram og tilbake gjennom Oppdal sentrum. For etter at jeg hadde lest meg gjennom nok et kapittel av “Forbannelsens Hus” i dag grytidlig så tok jeg på meg klærne og gikk ut. Og i løpet av denne turen har jeg kjent på flere følelser jeg ikke har kjent så alt for mye på sånn ellers den siste tiden. For da klokken begynte å nærme seg halv åtte bestemte jeg meg for å gå forbi og gjennom de forskjellige skolene som ligger mest sentrert i sentrumsområdet. Og når jeg da observerte og tittet bort på alle elevene som sto og var opptatt med hverandre eller bare seg selv var det plutselig en del av meg som faktisk savnet å gå på skole igjen.
Vel, det var ihvertfall det jeg trodde der og da, men etter en liten stund innså jeg at det kanskje innerst inne var noe annet jeg sånn egentlig savner mer. Folk. Eller enda rettere sagt – jeg savner det å kunne dele hverdagen min litt med andre enn “bare” meg selv igjen. Misforstå meg rett, jeg setter veldig stor pris på alle dere som leser bloggen min og sånn, men det blir jo likevel noe litt annet å faktisk være i samme rom som en og annen. Hmm.. Nå kom jeg til å tenke på noe igjen.. Kanskje jeg bare skulle gjort som min gode bloggvenn Due foreslo for meg i går.. Skal jeg rett og slett bare ta og melde meg på et reality-show? Mon tro om jeg fremdeles er ung nok for å være med i Paradise Hotel?
Ah! NÅ kom jeg forresten på hva jeg EGENTLIG tenkte å fortelle dere ved å blogge igjen i dag. For etter at jeg var ferdig med å traske meg gjennom de forskjellige skoleområdene vendte jeg så snuten mot Domus. Ved den ene inngangen oppdaget jeg fort en mørkhudet mann som satt alene på den harde asfalten med en hvit kopp foran seg. Da jeg begynte å nærme meg selve inngangen la jeg merke til at han forsøkte å snakke til meg, så jeg tok av meg øreklokkene og sa noe som “Sorry, but I only have card”, for jeg antok jo at han bare ville mase om noen penger. Vel, så feil kan man faktisk ta. For brått og vennlig svarte han meg: “no, no. The door is closed”. Ja selvfølgelig.. Jeg hadde jo akkurat gått forbi de forskjellige skolene i nærheten og studert alle elevene som straks skulle starte på en ny skoledag, og da var klokka enda bare sånn halv åtte-isj. “Ah, the clock is not nine yet!”, svarte jeg. Mannen nikket vennlig med et litt forsiktig smil. Jeg takket så for at han var så snill og sa i fra, sa “thanks!”, smilte litt, og gikk så videre.
Og moralen min er følgende – SELV OM folk sitter på gata med en kopp foran seg og plutselig begynner å snakke til deg er det ikke sikkert at de gjør det for å mase om penger fra deg. Ta dere gjerne litt tid å hør hva de faktisk har å si først, før dere svarer dem. For det kan gjerne være et vennlig råd eller en påminnelse de har å komme med i stede for det mange av oss velger å umiddelbart tenke og tro. Vi mennesker har fortsatt en vei å gå når det kommer til å ikke la fordommene våre komme oss i forkjøpet, for det var i hvertfall det som igjen skjedde med meg i dag tidlig. Så nå sitter jeg her, og skulle ønske at jeg faktisk tok meg tid til å faktisk lytte til hva han hadde å si, før jeg bare åpnet min egen munn for å svare han et eller annet.
Er du flink til å høre etter når ukjente prater til deg?
Det sies at vi mennesker stort sett er meget enkle når det kommer til hvordan vi er sammensatt. Og det kan godt være. Jeg mener – selv de mest uforutsigbare av oss er nokså forutsigbare sånn på sikt, og det er vel også slik det skal være. Vi lever, vi gjør vårt, vi dør, og vi glemmes. Det vil si, noen ytterst få av oss blir husket et par hundre eller tusen år i etterkant, men de aller, aller fleste av oss er ikke en gang lengre et minne sånn 50-100 år etter vår patetiske bortgang.
Og se det – se HVEM som nå har greid å skifte spor igjen. For nå er jeg nok en gang på vei til et HELT ANNET STED enn jeg oppriktig hadde planer om å dra til da jeg først startet på dette innlegget, på tide å komme meg til det “stedet” jeg egentlig hadde tenkt meg.. Okei sånn! – NÅ er jeg back on track xD.. For bare noen måneder siden gikk jeg og bar på flere ganske store drømmer og ønsker som alle har gått i oppfyllelse for meg nå. Ønsker som jeg faktisk har gått og dratt rundt på veldig lenge, og som nå altså har blitt til sanne realiteter.
Det er blant annet ikke noen hemmelighet at helt siden blogg.no stengte meg ute fra forsiden sin våren 2012 så har jeg ønsket og drømt om å få en ny sjanse, det fikk jeg i vår.. Og helt siden jeg startet på denne bloggen har jeg fantasert om å nå ganske høyt oppe på topplistene, det klarte jeg også å få til i år da jeg på mitt aller beste greide å strekke meg opp og frem til en pen 37. plass. Og på toppen av det hele fikk jeg ENDELIG sett igjen bestevenninna mi i sommer, flere år siden sist.
2017 har på mange måter vært som en drømmeoppfyller for meg, men til tross for at ihvertfall tre av de største drømmene og ønskene jeg har gått rundt og båret mest på de siste årene nå faktisk har gått i oppfyllelse så er jeg likevel ikke helt fornøyd. For etter at disse ønskene nå har blitt fullbyrdet så har de omsider blitt erstattet med andre ønsker og behov. Og en del av meg er selvfølgelig litt glad for det. For det er viktig å alltid ha noe å strekke seg til, noe å drømme om, noe å kjempe for, noe å stå opp for, også videre.
Men når alt det er sagt så er det også en del av meg som skulle ønske at jeg kunne blitt flinkere til å glede meg OVER ting, fremfor å nesten “bare” glede meg TIL ting “hele tiden”. Misforstå meg ikke, jeg ble veldig glad når jeg fikk lov av blogg.no til å blogshoute og sånn igjen, det var ganske gøy å omsider havne på topplisten, og de dagene Sara var her og besøkte meg igjen, vel.. Akkurat de dagene nøyt jeg virkelig, og er fortsatt en langhelg jeg ser tilbake på med et ærlig smil en dag i dag.
Likevel, sånn bortsett fra akkurat det så er jeg dessverre ikke særlig flink til å sette pris på det som jeg har ved meg akkurat HER og NÅ. Til tross for min ENORME filmsamling (haha, trodde dere at jeg skulle skrive noe annet? xD) så ser jeg nesten ALDRI på noe av det jeg faktisk EIER og HAR, men bruker heller masse tid på å tenke på hvilke filmer og serier jeg vil kjøpe NESTE GANG jeg får råd og mulighet til det. Bare for å nevne et lite eksempel. Poenget mitt er kort og greit – det er alltid NOE. Noe jeg ikke er helt tilfreds med, noe jeg stadig vil ha mer av. Og har jeg mot alle odds fått “for mye” klarer jeg ikke helt å bli fornøyd da heller.
Men ja, jo.. Jeg antar at det er sånn det skal være, nettopp fordi vi mennesker skal gidde å leve. Vi må ha noe som oppholder oss, et mål, en hensikt. Men jeg skulle likevel ønske at vi altså kunne blitt ihvertfall LITT flinkere til å faktisk prissette det vi har gjort, det vi eier, og det vi har oppnådd akkurat her, akkurat nå. Men det kommer vel aldri til å skje, gjør det vel? Og en ting til – for en ting er at ihvertfall JEG fokuserer så mye på stuff jeg vil oppnå en eller annen gang i fremtiden, men en annen ting er at jeg OGSÅ bruker vel mye tid på å se meg tilbake på ting som en gang var. Og det også kan være vel og bra, en gang i blant. Men for mitt vedkommende forekommer nostalgien en del mer enn “en gang i blant”, for å si det sånn.
Så.. HVORFOR skal det være så fordømt vanskelig å sette pris på det som faktisk er akkurat NÅ? Hvorfor ser jeg meg så mye frem og tilbake, HVORFOR kan jeg ikke bli ihvertfall LITT bedre på å faktisk leve i øyeblikket, fremfor å så konstant befinne meg inn i fortiden eller fremtiden? Vel, nok en gang – vi mennesker er nok ikke konstruert til å kunne bli fornøyde. Det er alltid NOE som skal endres på, aspergers eller ei. Sånn er vi bare, og vel, sånn kommer vi vel også alltid til å være. “NÅ” må bare finne seg å stå på skyggesiden sånn først som sist. Det suger å være det mellomste barnet i ulveflokken, retten og sletten.
Helt ærlig så burde jeg vel egentlig ha funnet senga nå. Eller, jeg vet jo hvor den er, jeg har bare ikke giddet å lagt meg i den riktig enda. Tenkte jeg skulle det for 5-10 minutter siden, men så dukket det opp noe, igjen. Nemlig den aller siste høst-promoen til Hotel Cæsar. Altså – den aller siste promoen som serien kommer til å publisere noen gang.
For som kjent så er jo hotellet godt inn i sin aller siste sesong nå, dessverre.. Enyway, det er ikke noe grunn til å gråte så alt for mye over akkurat det riktig enda, for frem til midten av desember skal vi som ihvertfall har råd til det få servert både det ene og det andre av heftig dramaturgi, se bare på dette her:
Her snakker vi heftige greier altså. Til alle dere som helt har sluttet å se på serien, og som heller ikke har tenkt å ta det opp igjen etter å ha sett på denne videoen her – SKAM DERE!! Retten og sletten.. Retten. Og. Sletten.
Vel, ja, nå tror jeg altså at jeg skal gå og lade batteriene litt. Har sittet og vurdert litt om jeg skal holde meg våken helt til Game of Thrones i natt, men har kommet frem til at jeg heller tar sjansen på å se episoden i morgen en gang, og at det går helt fint uten at jeg får slengt noen spoilere i trynet før jeg altså har sett den siste episoden selv.
Vet dere hva som fort og gæernt KAN ende opp med å bli det absolutt verste med å vente for lenge når det kommer til å grabbe fatt i noe man virkelig, virkelig ønsker seg i livet? Vel – at man ALDRI får tak i det!.. Kraften er gjerne med oss en stund, men en dag vil den som alt annet bare falle hen, og bli borte. Akkurat som bestemor Slemmerud og hennes onde klonehær. Og apropos borte, i mange år har jeg nå tenkt at jeg ALDRI ville få muligheten igjen til å få kloa i den norske bokutgaven av “Star Wars: Episode I – The Phantom Menace”, dere vet – det Star Wars-kapitlet som særlig blodfansen roser sånn opp og ned i mente, og som folk flest har som sin absolutte favoritt. Okei, mulig jeg overdriver pittelitt her nå, men hey! – hvem er dere til å dømme?
Da denne boka var å finne i vanlige butikker var jeg kort fortalt ikke store mannen, og foreldrene mine syntes av en eller annen grunn IKKE at de trengte å kjøpe den til meg.. Ihvertfall ikke før det var for sent. Men det er lenge, lenge siden nå, så jeg antar at jeg ikke “trenger” å bære alt for mye nag til dem på grunn av akkurat det, akkurat her og nå. For hey, vet dere hva jeg fant på det fantastiske internettet forrige uke? Jepp, den selveste boka. Brukt vel og merke, men godt brukt. Altså.. I den forstand at den forrige eieren har passet godt på den, altså “godt brukt” i motsatt måte av slik man vanligvis velger å bruke akkurat det uttrykket der. Enyway – nok en gang har en av mine store, store drømmer her i livet gått i oppfyllelse! Mesa ganske fornøyd.
Gjennom årenes løp har jeg både svettet og strevet, ledd og grått, hatt et par raserianfall, nesten kastet opp, og attpåtil nesten DØDD mens jeg så har jobbet med å få til en og annen Youtube-video som jeg ihvertfall har HÅPET at noen av dere skulle ha ork til å se på i ettertid. Noen ganger har jeg endt opp med å treffe spikeren noe så VELDIG på det såkalte hodet ved bare et eneste slag. Andre ganger har jeg forsåvidt truffet ganske greit, men uten å helt få den ordentlig inn, og ja.. Så har det jo vært et par episoder hvor jeg først og fremst BARE har truffet mine egne fingre, og vel, kun det.
For man skal jammen prøve og feile en del før man til slutt sitter igjen med drømmeslottet. Og det er nettopp den feilingen vi skal “unne oss” en liten titt på i dag. For JA – jeg har helt klart et par videoer liggende ute på Youtube som jeg ikke bare-bare er helt fornøyd med lengre i dag, for å så det sånn. Noen av de sliter jeg med å se ferdig først og fremst fordi jeg rushet for mye med å få de på plass litt for tidlig, også finnes det et par snutter som jeg finner noe ubehagelige nå mest på grunn av enkelte minner fra fortiden som jeg kanskje helst mest skulle ønske at jeg bare kunne glemme.
… “Tomskalle på tomgang” … Først ute er en slags vlog som glatt er med på å understreke at min ikke-tilstedeværende døgnrytme ikke akkurat er noe helt nytt. “Tomskalle på tomgang” er en video jeg ikke er helt sikker på hvorfor jeg faktisk filmet i utgangspunktet, men jeg antar at jeg kanskje gjorde det bare for å ha noe nytt til kanalen og bloggen akkurat den dagen. Videoen er ikke bare klein fordi jeg er såpass ute, men den er også veldig, veldig kjedelig, og ganske repetitiv, jeg mener… “Emmmmm…”.
Funfacts!!!: En liten stund ETTER at denne videoen ble publisert hørte jeg noe om at det var enkelte elever ved Oppdal videregående som brukte friminuttene sine på å sitte i kantina og diskutere om jeg hadde begynt med narkotika. Om det hadde så alt for mye med denne 4 minutters snutten å gjøre er uvisst, men jeg vil i hvertfall ikke utelate det for å si det sånn.
… “Hvis jeg ble borte, ville du…” … “Selvmedlidenhet er en synd” var det en gang en død, gammel rocke-artist som sang noe om. Og det skal jeg om ikke synge, så ihvertfall si meg ganske enig i. Og det er bare å erkjenne det med en eneste gang, først som sist – jeg kan virkelig være nokså så selvopptatt og for ikke å snakke om selvmedlidende til enkelte ikke-tider, og “Hvis jeg ble borte, ville du…” er det perfekte eksemplet på nettopp det.
På den tiden jeg laget denne “snutten” var jeg ganske langt nede i en alt for lang og mørk periode av livet mitt. Jeg følte meg såret langt inn i hjerterota og ville mest av alt bare påføre diverse folk rundt meg ubehag og smerte, nettopp fordi jeg følte at noen andre hadde gjort det mot meg selv. Så akkurat den siden ved meg selv er jeg ikke så alt for stolt av, men når DET igjen er sagt så syns jeg likevel at diktet jeg skrev dengang da ikke ble så alt for verst, selv om altså hensikten med det ikke var av den aller beste..
… “”BOTEN ANNA”-miming” … Okei, før jeg sier noe særlig mer nå så vil jeg bare få sagt det at jeg fortsatt står for det jeg har skrevet ganske mange ganger før – jeg blir ikke egentlig så veldig lett flau på vegne av meg selv. I think.. Men det er likevel NOE med vår neste video som gjør at jeg ikke bare-bare klarer å se gjennom den helt uproblematisk. For greit – det var aldri hensikten at denne “seansen” skulle ende opp med å bli et av mine livs stolteste øyeblikk. Jeg laget faktisk denne videoen for å drite ut meg selv, totalt frivillig og med fullstendig viten om at det var nettopp DET jeg også gjorde.
Men ja, jo.. Selv om jeg faktisk laget denne videoen for å nettopp drite ut meg selv så.. Ja så gjør ikke det nødvendigvis denne “saken” så mye bedre fordiom. Så.. Jeg antar at jeg virkelig lyktes med noe denne gangen her. Skål for det i det minste. SKÅL!!
… “Ting som irriterer – Part 9” … Så har vi omsider kommet til den videoen som nok er den som faktisk plager meg aller mest sånn per dags dato. For i løpet av sommerferien 2014 laget jeg og det som ihvertfall den gang da var en av mine beste venner totalt fire videoer sammen, blant annet en “Ting som irriterer – Part 9”. En video som i seg selv ikke ble så aller verst, så det er ikke videokvaliteten jeg skal pirke på her nå, men det som derimot faktisk plager meg er hvordan jeg oppførte meg ovenfor Camilla på den tiden, altså hun jeg laget denne videoen med.
For selv om jeg ofte pleier å spøke litt vennskapelig med folk uten at jeg mener noe vondt med det så skal jeg likevel mene at ikke alt bare var helt uskyldig ment fra min side der og da. Det var særlig den gangen en del ting som gnagde litt i meg, ting som jeg hadde irritert meg en del over uten å ta det opp ordentlig på en voksen og hederlig måte, som altså resulterte i en oppførsel jeg ikke helt kan stå inne for en dag i dag. Jeg har aldri helt sagt unnskyld til Camilla for hvordan jeg var mot henne akkurat der og da, og nå er det også for sent siden hun ikke lengre er blant oss..
… “SKREMSELSPROPAGANDA!!” …
Helt til slutt syns jeg vi kan avslutte med å ta for oss en av de litt mer enklere frustrasjons-videoene mine, som også er blant de aller nyeste jeg har laget. For tidligere i sommer laget jeg og lillesøster Sigrid nok en humor-video sammen, som går rett inn i “bokstavelig talt”-skuffen. Og jeg skal ikke røpe helt konkret HVA det er som blir sagt i denne videoen i tilfelle dere ikke har sett den før. Men det jeg derimot kan si er at det jeg sier mot slutten, samt det klokka faktisk viser burde vært byttet litt om.
Hmm. Ja, det er vel egentlig det jeg har å si om den saken. SNURR FILM!
Oh yes – da var lageret nok en gang tømt for denne gang. Håper dere har satt ihvertfall noe pris på denne kleinhetsreisen, og at den ikke har skremt dere fra å ta turen innom igjen i den nærmeste fremtid. Helt, helt til slutt kan jeg forresten legge til at JEG HAR planer om å lage flere videoer igjen, men akkurat nå er ikke motivasjonen sånn helt på topp siden jeg FREMDELES har en pc som plutselig bare slår seg av når den prøver å rendre enkelte videoer med et viss innhold, og/ eller på en viss lengde. Og for å si det sånn – Det er nesten litt rart at jeg ikke har fått blodpropp enda…
Jeg skiftet blant annet til et bedre minne tidligere i år, maskina har fortsatt enkelte problemer, så akkurat her og akkurat nå vet jeg faktisk ikke hva jeg skal gjøre for å fikse dette MILDT SAGT frustrerende problemet. Såå.. Hvis det er noen der ute som har noen som helst formening om hva som kan være problemet, så vær så vennlig – SKRIK UT!!
Hvilke av mine videoer synes DU er mest ubehagelig å se på?
Så, god morgen, ettermiddag eller kveld alle sammen, alt etter når dette innlegget faktisk blir publisert, og ikke minst når du måtte finne på å lese det. I skrivende stund er klokken 01.28, det har alt rukket å bli onsdag og ventetiden til det ene og det andre har allerede blitt et helt døgn kortere. Jeg sitter som vanlig i den mørke stua mi, nærmere bestemt på min faste plass i den noe slitte og delvis forfalne sofa-faen.
Jeg har faktisk AKKURAT NÅ bestemt meg for at jeg mest sannsynlig ikke bare skal skrive dette innlegget AKKURAT NÅ som du leser på AKKURAT NÅ, men også publisere det AKKURAT NÅ (dvs. så fort jeg har skrevet det ferdig, tatt noen bilder, redigert de og lagt de inn), så får jeg heller vente med å dele det i alle buer og kanter til flesteparten av dere er oppe og stå igjen. Jeg mener, med tanke på statistikk, besøkstall og visa prompepute.
Vel, så.. Har jeg noe å fortelle dere, eller bare skriver jeg det som måtte falle inn og ut av hodet på meg akkurat nå? Kinda begge deler, men kanskje mest det siste. I skrivendes stund sitter jeg mest og venter på at klokken skal bli to eller noe sånt, da tipper jeg nemlig at mobilen min har ladet seg ferdig, slik at jeg så kan tre på meg en jakke – og et par sko – forså å gå ut og brenne bort et par nye kalorier som min “nye” “favorittapp” for øyeblikket – Samsung Health – skal få lov å telle for meg. For ja, jeg har virkelig fått spikret fast et par sunnere vaner igjen i det siste, noe som virkelig er på tide, for å si det sånn.
Jeg mener, jeg blir jo ikke akkurat yngre med årene, og desto eldre man blir desto lettere er det å gå opp i vekt, har jeg forstått. Og er det noe jeg virkelig ikke er så sabla keen på så er det å bli tykk. Jeg har ikke noe i mot andre individer som har noen kilo ekstra på kroppen, men jeg vil altså bare ikke ha det selv. Jeg liker å være tynn, og skulle jeg gå opp noe særlig i vekt må jeg nok en gang stresse med å finne riktig buksestørrelse også videre. Jeg mener, jeg har “AKKURAT” funnet den perfekte buksestørrelsen min. Nå vet jeg hva jeg skal se etter når jeg er inne på nettet og handler, og jeg vil altså ikke måtte finne de bestemte tallene på nytt igjen.
Men tja, ellers så har jeg ikke så mye mer å tilføye. Eller, det er et par ting som plager meg litt for tiden, men siden dette innlegget begynner å bli langt nok nå og lange innlegg sjeldent pleier å bli kommentert noe særlig – og jeg fortsatt elsker når folk faktisk gidder å kommentere – så får det heller komme senere i et eget innlegg, eventuelt. Vet dere, jeg tror jammen at jeg faktisk skal gjøre som jeg skrev i ste. Publisere innlegget nå, midt på natten, forså å heller vente litt med blogshouts, deling på Facebook også videre. Jeg vet forresten ikke hvorfor jeg nevner akkurat dette for dere i hele tatt nå, men, på en annen side – hva gjør vel det?
*en liten tid senere*: – Ah! Nå har klokken snart rukket å bli halv tre, og jeg har enda ikke kommet meg over dørstokken og ut i nattemørket som jeg skrev for snart en time siden.. Jaja, jeg har jo tatt de berømmelige bildene nå, alt som gjenstår nå er å trykke på “Lagre og publiser”, så er det bare for meg å gå ut og brenne litt kalorier. Folk er vel ikke SÅ nøye på det likevel. Folket elsker meg nok uansett… Eller gjør de de?.. Hmm. Okei, se til å få lagt ut denne innlegget nå, så går vi ut!
Gjennom årenes løp har jeg ligget fastbundet til den hvite seng. Samfunnet har holdt meg som sitt gissel, våket over meg dag og natt. Det var min kjære bror som lot det skje, ja greit, delvis meg selv også. Men nå er jeg endelig fri. Jeg måtte naturligvis slå ihjel et par individer på veien, men det var det verdt. Etter alt de lot meg gå igjennom, etter all den lidelsen de sprøytet inn i mine årer – Jeg angrer ikke en eneste dråpe. Ikke et eneste kragebein. Jeg er nesten litt skuffet over hvor lett det hele var. Det tok sin tid, det er sant. Det kostet helt klart en del krefter, tok nesten livet av meg et øyeblikk. Men.. Tatt det store bildet i betraktning var det hele som å ta penger fra en prostituert.
I helvete, min tid begynner visst å ebbe ut. Gode planer legger sjeldent seg selv så jeg må straks løpe avgårde. Men vit en ting – Dere har verken SETT eller HØRT det siste av meg enda. Jeg kommer tilbake før soloppgang. Dere trodde kanskje at dere var trygge? Men så fort jeg har fått frosset vannet, og slangen har kvittet seg med det råtne eple. For å si det sånn – dere har ikke vært bevitnet noe som helst, enda. Alt til i dag har bare vært en lek. En patetisk barnelek. Men veldig, veldig snart skal de små museføttene virkelig få sin grunn til å løpe. Storesøster kan se deg, og det eneste du kan gjøre er å le. Alt annet vil være til absolutt ingen nytte. Så smil vesle gris, smil.
