Hitman: Absolution – Trippel slakt

Hei på dere igjen. På Facebook-siden Kuklinskis Playroom (trykk gjerne Liker) la jeg i går ut en status hvor jeg skrev at det ikke ble noen nye spillvideoer igjen før i dag. Jeg la også til at i dag skulle jeg komme sterkere tilbake med flere videoer. Det løftet har jeg nå holdt. Så kjære alle mine disipler, her har dere tre nye episoder av “Hitman: Absolution”:

Jeg har enda ikke blitt bestevenn med lydinnspillingene jeg skal holde styr på når jeg lager disse spillvideoene, så det må jeg igjen bare beklage. Når det er sagt håper jeg dere husker på at jeg fremdeles er en rimelig fersk pizza og at jeg igjen lover forbedringer før jul.

Vi reblogges!

Sosialt vanskelig

God morgen Norge! Onkel Kuklinski her som legger igjen et livstegn sånn tidlig på mårran. Så, hvordan står det til med det gamle skinnet? Joda.. Litt deppa og føler på den evige, kjærlighetssorgen som går bare en vei. Prøver å ikke tenke på ting som får meg til å føle meg som en taper. Jeg har ikke sovet i natt. Ikke noe i hele tatt. Når sant skal sies har jeg ikke forsøkt så alt for hardt heller. Jeg føler meg ensom. Jeg trives godt med det jeg gjør på for tiden, det er ikke det. Men, ja jeg føler meg ensom, veldig ensom og alene.. Så alt er som det vanlige med andre ord.

Om drøye to timer skal jeg innom terapeuten min igjen. Skal ikke nekte for at jeg hadde foretrukket om jeg ikke var helt slitt strømpe når jeg møter opp der i halv 11-tiden, men sover jeg nå kommer jeg neppe til å møte opp i hele tatt. Det skal sies, jeg har hatt det mye bedre de siste 3-4 månedene enn jeg har hatt på lenge. Kreativiteten i meg har virkelig gjort sitt comeback. Jeg trives godt med det jeg gjør her hjemme. Men, jeg savner en venn. Hvorfor må alle bo så langt borte?

For å forklare meg enkelt. Det er mest det sosiale som gjør at jeg føler meg som en taper. Har flere jeg skriver med daglig over Skype og Facebook. Men jeg savner sånn å ha noen rundt meg fysisk. Noen jeg har noe felles med. Jeg hadde tatt første tog i dag jeg om noen hadde hatt anledning til å ta meg i mot et sted, om så det var langt oppi Nord-Norge jeg måtte dra. Hadde også sagt ja på dagen om noen plutselig hadde spurt om man kunne ta seg en tur og bli her i noen dager. Men dessverre, det er ingen andre enn meg som har grønt lys for å verken gi eller ta i mot besøk. Jeg må bare fortsette og vente på at noen skal ha tid til meg.

Er jeg heldig får jeg kanskje se igjen en av mine beste venner i juni. I fjor stengte jeg meg inne på bursdagen min og deaktiverte like så godt Facebooken. Ene og alene fordi jeg synes det var vondt å være alene på bursdagen min og få et dusin med påminnelser om det. I år har jeg i derimot spurt en veldig spesiell person om muligheten for at vi kan feire dagen min sammen. Men jeg tørr ikke håpe på noe alt for sterkt enda. Folk har jo jobb, skole og sånt…

Men i alle fall.. Så lenge det er liv så finnes det håp. En fattig trøst er at forhåpentligvis så skal jeg ikke sitte i all den ensomheten resten av livet… Håper i hvertfall det blir bedre når jeg får flyttet nærmere folk innen 2 eller 3 år. Med tanke på hvor lenge jeg har vært vant til å være ensom så burde jeg klare å holde ut noen år til…

Jeg akter i hvertfall ikke å klage mer enn nødvendig lengre. Livet er alt for kort til det. Grunnen til at jeg igjen har skrevet et lite innleg om det nå er ikke fordi jeg vil klage for å klage, men fordi jeg igjen trenger å få det ut.

Vi reblogges!

PS4-problem midlertidig fikset!

På torsdag kunne jeg stolt ta meg en tur til posthuset for å hente min nye Play Station 4. Når jeg på kvelden bestemte meg for å teste den ut møtte jeg på en liten skuffelse som en stund fikk meg til å tenke det aller verste. Som den flinke bloggeren jeg er tok jeg selvfølgelig å lot det få et eget innlegg.

Etter mange endeløse, mislykkede forsøk på å få noen av de foreslåtte alternativene i Safe Mode til å hjelpe meg endte jeg opp med å trekke ut strømledningen til maskinen i noen minutter. Jeg tror jeg lot det stå strømløs i rundt en halv time. Når jeg så koblet til strømmen igjen tok jeg naturligvis og slo den på. Igjen så åpnet den i Safe Mode. Litt fortvilet og uten særlig tro på at det ville hjelpe trykket jeg på “Restart PS4” som hittil ikke hadde hjulpet. Men denne gangen virket det! Maskinen restartet seg som normalt, og siden da har jeg ikke hatt noe flere problemer med maskinen. Har både fått logget meg på Play Station Network, sett film og i det hele tatt brukt den en stund nå, uten mer trøbbel ^^

Tenkte bare at det var greit å fortelle dere det. I tilfelle flere skulle møte på samme problem, og lure på hva man kan gjøre!

Vi reblogges!

Panic Button (2011)

Jo, Max, Gwen og Dave anser seg alle som heldige vinnere av en konkurranse på nett. De tror at de skal nyte en luksuriøs flytur fra London til New York, men sannheten er at de snart skal oppleve sitt livs verste og muligens siste mareritt.

Når de har kommet seg på flyet får de gjennom en stemme i flyets høyttalere høre at de skal spille et spill. De får alle tilbud om å lese reglene før de starter, noe ingen bryr seg om. Første runde starter med en ganske personlig quiz basert på profilene de har på det sosiale nettstedet All2gethr.com. Etter denne quizen er det ingen som lenger føler seg like vel som da de nylig møttes. Sannheten er, ubehagelighetene har såvidt begyntt.

De neste rundene blir spillet bare mer og mer alvorlig. Alt for sent innser de at dersom noen av reglene (som de ikke har tatt seg tid til å lese) blir brutt, blir en av deres venner på det sosiale nettstedet valgt ut tilfeldig og straffet med en brutal henrettelse.


© Bildet er tatt fra bloodygoodhorror.com

Plottet til denne britiske perlen minner utvilsomt om Saw-filmene. Det er ingen hemmelighet at jeg setter stor pris på slike fortellinger. Men når det kommer til Panic Button skal denne filmen være inspirert fra en sann historie, noe som for min del gjør det litt vanskeligere å like filmen like sterkt som Saw. På en annen side har jeg ikke gjort nok research enda til å faktisk finne ut om det er sant.

Uansett. Inspirert på en historie fra virkeligheten eller ei, Panic Button er ikke en kjedelig film. Den er med på å drive impulse-pumpen fra ganske tidlig av. Dette er en intens film med fire hovedpersoner man blir tidlig kjent med. Det som dessverre er med på å svekke det hele noen hakk er at desto nærmere sannheten rundt hvorfor de faktisk er på flyet vi kommer, desto vanskeligere blir det å faktisk bry seg alt for mye om de stryker med eller ikke.

Når det også kommer frem hva skurkens planer for dem er får jeg også problemer med å egentlig bryr meg om hva som eventuelt måtte skje med h*n også. Vel, jeg hadde noen tanker i hodet, men på grunn av enkelte ting jeg ikke ønsker å røpe her så ble troen på at noe annet skulle skje enn det som faktisk skjer så liten at jeg endte opp med å bli mer eller mindre likegyldig og bare sitte og følge med.

I slike filmer vil jeg enten at folk skal lide og gjerne også dø en så fæl død som mulig, eller at de skal klare seg på et vis. Dessverre var det noe med denne filmen som gjorde at jeg særlig mot slutten ikke klarte å bry meg særlig om noe av delene. Og når man ender opp som likegyldig til karakterens skjebne, da sier det seg selv at jeg i hvertfall ikke kan gi filmen en topp-karakter.


© Bildet er tatt fra bloodygoodhorror.com


© Bildet er tatt fra brutalashell.com

Avslutningsvis skal det sies at det er andre gang jeg ser denne filmen i dag da jeg også så den en gang i høst. Poenget mitt er, selv om enkelte deler av filmen var gått i glemmeboksen så hadde jeg sett den en gang før, så det kan ha noe å gjøre med at ting ikke var så viktig for meg nå. Dessverre kan jeg ikke helt huske hva jeg satt og tenkte sist jeg så denne filmen heller, annet enn at jeg synes den var spennende på en eller annen måte. Jeg tror kanskje jeg hadde likt filmen bedre om de hadde turt å dra det hele litt lengre.

Utenom det jeg har nevnt nå har jeg ikke mer negativt å komme med. Plottet i seg selv er som nevnt tidligere et jeg liker. Karakterene er alle spilt av noen flotte skuespillere jeg ser frem til å se igjen i andre filmer. Filmen er godt regissert og i det hele tatt er dette en ganske smakfull suppe jeg godt mulig kan finne på å suppe i meg hvertfall en gang til.

Terningkast

Vi reblogges!