Vet ikke helt hva det er med meg lenger jeg… For snart en måned siden slettet jeg facebook-siden min, og nå vurderer jeg virkelig å slette bloggen min og bare forsvinne helt. Orker ikke mer av dette livet jeg lever nå. Er så lei, så deprimert. Nærmest på gråten, men får ikke til å gråte…
Er som om det går automatisk sperre mot gråting for meg. Er så lei av å være alene hele tiden, skulle så ønske at de få jeg har kontakt med for tiden ikke bodde så mange mil unna. Spessielt ei av de, som jeg har funnet ut at jeg elsker veldig sterkt nå.
Er det noe vits i at jeg går til terapi, at jeg går på jobb? Nei, ingenting funker lenger! Ikke som før. Faen å…
Nå og da snakkes det om at jeg skal møte noen av de vennene jeg har best kontakt med over nettet i dag, enten at jeg reiser dit, eller omvendt. Men jeg vet ikke jeg. Er så vant til at ingeting blir noe av. Har levd i håp og tro så lenge, at jeg tror rett og slett ikke på noe bedre liv, med likesinnede forståelse og kjærlighet lenger…
Jeg med min angst kommer aldri til å klare å gjøre noe, klarer aldri til å psyke meg til å ta togen bort til noen, og det vil aldri heller skje at jeg får besøk fra noen utenifra heller. Her i Oppdal har jeg ingen… Alt jeg tar i mister jeg. Har kanskje noen en stund, men så finner folk ut at jeg er kjedelig og ubrukelig, og teit. Så glir de unna som alle andre… God jævla natt! Nå er jeg så lei av meg selv at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre…