På facebook har jeg en del venner i forskjellige sjangre. Det er ikke bevist eller ubevist, det er bare blitt sånn. For en stund siden så jeg en reportasje på tv2-nyhetene som handlet om mobbing. I den reportasjen ble den unge jenta Ida Marie Bredvold en av de som var intervjuet, og intervjuet gjorde såpass godt inntrykk at jeg bestemte meg for å finne henne på facebook. Og med hell! I dag har jeg vært så heldig å fått et intervju med denne modige og beintøffe jenta, et intervju jeg nå vil dele med dere.
Hvem er du? – Jeg er Ida Marie Bredvold, 21 år, fra Åsnes bor i Oslo på grunn av studier.
På facebook-siden din er du tydelig politisk engasjert. Hvilket parti står ditt hjerte nærmest, og hvorfor akkurat det partiet? – FrP… Grunnen er at jeg har tro på enkelt mennesket og at det kan styre sin hverdag best selv innenfor gitte rammer. Vi er ikke like, men unike, og vi trenger vi ulike systemer og valgfrihet. Men hovedgrunnen er skolepolitikken, hvor FrP ønsker et utdanningssystem som setter enkeltindividet i sentrum.
Fremskrittspartiet sier nei til regjeringens sosialistiskeenhetsskole der alle må og skal lære akkurat det samme, og der målsettingen er at barn og unge skal tenke likt, snakke likt og oppføre seg likt. FrP ønsker mangfold og de ønsker valgfrihet, og vi vil ha et utdanningssystem der det skal lønne seg å gjøre det bra, enten elevene er teoristerke eller praktisk flinke.
Hele det norske folket kunne for en stund siden se det i tv2-nyhetene med mobbing som hovedtema. Hvor mye føler du FrP er med på å bekjempe mobbing i samfunnet i dag? – De har null toleranse for mobbing. De aksepterer ikke mobbing, verken av lærere eller elever. De aksepterer ikke at skolene lukker øynene for mobbing, og de aksepterer ikke at foreldre blir nødt til å ta barna ut av skolen for å få stopp på mobbingen.
De ønsker også et skoleombud som skal bistå både foreldre og elever, juridisk og på andre måter. Ha klare sansjoner for de skolene som bryter loven og ikke ser mobbingen.
Kan du fortelle litt om din mobbehistorie? Hva mobbingen gikk ut på, hva du gjorde og hvordan det til slutt endte? – Jeg gledet meg veldig til å begynne på skolen, og var ei som ville lærer masse. Alt gikk bra i flere uker, men etter hvert ble ting annerledes. Det startet i det små, med enkle kommentarer. Den muntlige mobbingen hadde startet, men siden jeg var så ung trodde jeg dette var vanlig og sa ikke noe.
Jeg fikk også ofte kommentarer om utseendet mitt Tiden gikk og mobberne syntes at den muntlige ikke var bra nok alene, så en dag tok mobbingen en ny vending. Mobbingen gikk over til mer voldelige handlinger ved siden av de stygge kommentarene.
Jeg trodde det var vanlig og det ble etter hvert en vane for meg, selv om jeg hadde det vondt og tøft. Men jeg ville ikke fortelle mine foreldre om dette, for jeg ville ikke at de skulle bli lei seg. Så jeg lukket meg og holdt det for meg selv.
Ungdomsskolen, nå skulle alt bli bedre, trodde jeg. Det ble noe nytt. Jeg fikk en ny hverdag med utfrysning, blikk, baksnakking, rykter og dårlig oppførsel generelt fra medelevene. Jeg ble mer alene. Jeg hadde ingen, ingen som ville dele bord med meg eller vise seg sammen med meg. Jeg var kun god nok når det gjaldt fag. Dum som jeg var, hjalp jeg alle i håp om at ting skulle ta en ende, men når timen var over, var alt vanlig igjen. Jeg var den som ble hakket på og sett ned på. Men 3 år greide jeg og leve med dette og jeg vant! Det som skulle være 10 flotte skoleår, ble ikke som drømmen..
I dag har jeg kommet meg videre. Jeg har begynt å leve mitt liv. Jeg vet at jeg alltid vil ha sår i sjelden og at jeg vil ha problemer med å godta ting og vil ha problemer med enkelte ting som andre mener er helt naturlige.
Jeg har nå i den senere tid funnet ut hvem som er der når ting er som vanskeligst! Jeg er ikke åpen om alle mine hendelser til alle. Noen vet ingenting, andre vet noe og andre vet alt. Men det viktigste for meg er at de ser den jeg er nå!
Jeg har fått god hjelp fra venner, familie og andre. De har vært og er der, uansett! Jeg har i dag startet på min utdannelse, mitt nye liv, fullført noen drømmer og startet på andre.
Det er viktig at du finner deg selv i denne tiden, hvor alt er som tøffest og du finner din støtte rundt deg! Det er viktig at DU aldri MISTER troen på deg selv, DU ER STERKEST!!!
Hvordan mener du man best kan bekjempe mobbing i samfunnet i dag? – Det er at alle som styrer landet på nasjonalt, fylke og lokalt nivå legger politikken til siden for å vise at de har null toleranse på mobbing, vise handling og stå sammen. Hjelpe skolene i sitt arbeid for å fjerne mobbingen.
For lærer man om hvor skadelig mobbing kan være fra dag 1 så vil VELDIG mange ikke mobbe, men man MÅ lærer om ALLE typer mobbing. Ikke bare noen utvalgte man må også fokusere på forebygging og info gjennom hele året ikke bare i perioder!
Hvilken form for mobbing tror du er mest utbredt, og hva kan være grunnen til at nettopp den er det? – Det varierer veldig fra sted til sted. Men totalt sett tror jeg den voldelige blant gutta, og utfrysningen blant jentene. Grunn… Det finnes INGEN FASIT svar i mobbing.
Hva er det beste en nær venn av et mobbeoffer kan gjøre for den som blir utsatt? – Vær der for den enkelte. IKKE STILL spørsmål. Vær der uansett om du trøster, eller bare er der.
Hvis man som mobbeoffer føler at man ikke har noen nære venner å snakke med, og heller ikke tørr å si fra. Hva er ditt råd til de? – Finn den personen du stoler 100% på.. Snakk med den. Uansett hvem det er, få personen til å være med deg når du snakker med foreldre/skole.
IKKE SPERR TING INNI DEG, det skader deg og gjør ting verre!
Dette spørsmålet er basert på tidligere erfaringer. Da jeg en gang ble mobbet på barne og ungdomskolen utviklet det seg til et stort behov for hevn. Hvor lurt er det å hevne seg på mobbere, og hvilken hevn bør man eventuelt unngå, og hvilken hevn kan man eventuelt ta? – Helst ikke hevn. Hevn gjør bare vondt verre i veldig mange situasjoner.
Men selvfølgelig kan hende det er den beste løsningen der og da, men kan gjøre verre situasjon over tid.
Mange unge mobbeofre i dag har en drøm om å bli noe stort, forså å heve seg over mobberne sine. Noe slik som Lady Gaga, Marilyn Manson og Justin Bieber har gjort. Er det en type “hevn” som du tror funker for de som til slutt klarer det, eller kan en slik drøm være med på å gjøre den det gjelder mer deprimert ettersom det faktisk er en veldig, veldig stor drøm som de færreste oppnår? – Sett deg dine mål, det kan være en type hevn!!! Finn deg selv. Gjør det du drømmer til virkelighet.
Flere mobbeoffer i verden tyr til selvskading, noen fordi de har tanker om at de fortjener det, mens andre kanskje for at de føler trøst i det. Hva er ditt synspunkt om selvskading? – Det hjelper der og da, men kan få alvorlige konsekvenser.
Helt på tampen av intervjuet; Har du en melding til de som bedriver mobbing, og til de som blir mobbet? – SLUTT! VI ER ALLE UNIKE OG VERDIFULLE PÅ HVER VÅR MÅTE.
Til dere som opplever mobbing.. VÆR STERKE! DERE ER IKKE ALENE! DET ER LOV Å TA KONTAKT MED FORELDRE, VENNER, NOEN DU STOLER PÅ ELLER ORGANISASJONER SOM FOR EKS. STOPP MOBBINGEN. Du kan også kontakte meg uansett om du mobber eller blir mobbet. Jeg vil lytte, hjelpe og støtte. Jeg kan også gi råd!
Søker i skrivende stund tips til fôr for min chilean rose hair tarantella. Saken er at dyrebutikken i Oppdal (Bikkja & Katten) nå legges ned. Jeg får dermed ikke kjøpt sirisser lenger i bygda, og trenger øyeblikkelig råd for hva jeg skal gjøre nå. Jeg skrev et innlegg på forumet til reptilfreaks.no i natt, og har blant annet fått i svar at det kan bestilles kakerlakker fra en dansk nettside som heter www.creeps4you.dk, har fått anbefalt å bestille kakerlakker over nettet fremfor sirisser, siden dubiakakelakker overlever bedre i posten… Med en frakt på rundt 60-80 kroner…
Et annet tips jeg har fått er å kutte opp rått kjøtt i terninger og binde de i en tråd, i håp om at min Belle da skal fange dem når de rører litt på seg, eller vaier litt frem og tilbake.
Så lenge det er sommer eller høst så skal jeg alltid klare å finne insekter som mark og lignende i naturen her, men om vinteren kan det bare gies opp med en gang. Ber sårt om at de rådene jeg kan få blir skrevet ned nå. Og hvis du kjenner noen som kan dette bedre enn deg selv, så setter jeg STOR PRIS på at du sender link til dette innlegget. All hjelp fakkes med stor takk!
Har egentlig ikke veldig lyst til å bestille fra andre steder enn Norge, av diversje grunner. Har blant annet vansker med å vite hva danske kroner er i forhold til norske kroner, ja, mye som er blitt en utfordring.
Porselenshjertet Råttent mugg er over alt i kveld. Kan se mitt hjerte i et glassbur. Kommer jeg for nært knuses glasset Og mitt hjerte druknes i eget blod.
Barberkniven rundt mine fingre, klar til forsvar. Kom ikke for nærme en slagen mann. Jeg kan lett kutte deg i stykker – Ikke bare meg selv! Tro ikke at du kjenner min skjebne, du er ikke meg.
Mitt hjerte er som rustent porselen. Bitene kan fort rystes vekk fra hverandre. Helvete brenner av mine fingre, min skitne hud. Forbrent hud krøller seg oppover, livet stinker.
En sort røyk skapt av selvpåtennelse dekker et nettverk. Selvforaktens virus sprer seg i taperens årer. Klipp mine ledninger nå. Koble meg av!
Med djevelens vinger vil jeg bare fly bort. Bort fra den helsikkes planeten. Med mine fienders blod oppover knærne.. Mr. Sabotasje, Selvforaktelse og Ensom.
Igjen har mørket tatt sitt grep. Depressiviteten har igjen grodd opp fra havet. En bekmørk verden full av ondskap og hat. I det jeg så lyset, var det for å se det slukke. Sulten på å leve, mett på å visne.
Jeg er stengt inne på et lite sted. Jerngrepet holdet meg fast her. Jeg misstrives i mitt eget sinn. Bryt meg ut, jeg får ikke puste! For hver pust jeg tar, fører meg nærmere døden. For hvert steg jeg tar, jeg kommer nærmere stupet.
Det brenner, det brenner! Vil ikke høre disse ordene i mitt hode, men jeg får de ikke ut!
Tanker av ord, støpt som fjell på jord! Tyngen er ikke til å overleve i lengden. Kvaler er et faktum jeg ikke kommer ut fra. Føler meg ensom, som i en kald, mørk grotte. Ensom, helt alene – Alene med mine bekymringer. Alene med mine depressive fiender, min lyst til å bare gi opp – Igjen!
«Its time to play the music, its time to light the lights, its time to meet the Muppets on the Muppet Show tonight!». Burde ikke være en helt ukjent tekst for de fleste som har vært barn på 70 og 80-tallet. Jeg snakker selvfølgelig om kjenningsmelodien til The Muppet Show.
I dag har jeg fått satt meg ned for å sett den nyeste Muppet-filmen “The Muppets”, som kom ut på Dvd og Blu Ray for første gang i Norge for noen få dager siden, altså en helt ny film om muppetene.
Muppetene er en genial oppfinnelse som Jim Henson skapte i sin tid, mannen som også har vært innblandet i produksjoner som Sesame Street (amerikanske versionen av “Sesam Stasjon” og Fraggle Rock (som i Norge er kjent som “Fraglene”).
Filmens hovedperson Walter er selv en muppet. Han har vokst opp med sin menneskelige “tvillingbror” Gary (spilt av Jason Segel) hele livet, og selv etter at Gary har fått seg kjæreste og samboer så er de to like sterkt knyttet til hverandre som før. På 70-tallet skjedde det noe i Gary sitt liv som forandrtet alt, da han for første gang ble presentert for tv-serien The Muppet Show ble han helfrelst Muppet-fan på sekundet. Filmen handlet i stor grad om at Walter, med god hjelp fra Gary og Gary sin kjæreste Mary (spilt av Amy Adams), forsøker å finne alle muppetene, for så å forene dem, og ikke minst: Få de til å sette opp et aller siste show!
Lett skal det ikke være. Animal har blitt lagt inn for å kontrollere sinnet sitt, Miss Piggy har fått jobb i paris, Gonzo har fått jobb med å selge toaletter og Fozzie har fått sitt “eget” band. Er de villig til å gi slipp på sine nye liv, forså å slå seg sammen igjen som før?
Utfordringene stopper ikke der. Den onde, onde mannen Tex Richman, spilt av Chris Cooper har bestemt seg for å rive det gamle muppetteateret, rett og slett fordi det er olje under som han kan tjene fett på. For å kunne beholde teateret finnes det bare en ting å gjøre. Muppetene må klare å sette sammen ny forrestilling, og tjene inn en viss hly sum, hvordan det går skal jeg ikke røpe her.
Filmen er morsom, den fungerer etter mitt syn for både barn, eldre barn, voksne og gamle voksne, og de jeg eventuelt måtte ha glemt. Til tross for enkelte gladvold-scener er filmen innerst inn en varm og familiekjær komedie for hele jævla familien. Filmen er en klisjefylt musical, delvis, vel og merke, men det er tross alt The Muppets vi prater her.
Filmen byr også på en del kjente fjes, når muppetenes forrestilling omsider skal settes opp dukker selveste Whoopi Goldberg og Justin Biebers kjæreste Selena Gomez opp i rollene som seg selv fordi de har hørt rykter om at de kan bygge en karriere på teateret. Jack Black er også med i filmen, som seg selv, han blir intet mer enn kidnappet av muppetene i desperat forsøk for at de trenger en kjent programleder til å fronte showet. Muppetene er rett og slett blitt så desperate at de (igjen) tyr til kidnapping, noe de også gjorde mot flere av sine kjente gjester i tv-serien fra 70 – 80-tallet. Ja, også kan jeg nevne at “The Big Bang Theory”-stjernen Jim Parsons er med i en av filmens sanger som menneskeversionen av Walter. Nå har jeg vel egentlig nevnt mer enn nok gode grunner til å se denne filmen!
Til tross for at dette er en film Jim Henson selv ikke har jobbet med, da han døde i 1990, så er dette en godt fullført film om den gale og politisk ukorrekte dukkegjengen. Jim Henson ville vært stolt om han hadde fått sett den selv! Filmen har mange sanger som er en fare for kan sette seg på hjernebarken til enhver av oss, og den har en god del typisk morsomme muppet-vitser. Noe som også ikke er helt utypisk er at hovedpersonene selv er bekymret i filmen for at filmen skal bli for kort, dersom de ikke skulle klare å samle muppet-gjengen igjen. Litt morsomt når hovedkarakterene selv vet at de egentlig er i en film, og at de egentlig ikke eksisterer i virkeligheten, mener jeg.
Jeg har ei venninne som kunne vært kannibal. Jeg har ei venninne som fort kan ødelegge noe om hun misslykkes i spill. Jeg har ei venninne som sier hun skal bli nonne. Og jeg har ei venninne som ønsker seg noen flere kilo fett på kroppen. Det beste; Alle disse er en og samme person. Jeg snakker ikke om en shizofren, men hun er gjerne litt vrang og kan også spille en del forestillinger! Jeg har rett og slett tatt meg tid til å intervjue sunndalingen bak missstorholt.blogg.no!
Du har en dårlig dag, hva skal din verste fiende eller beste venn gjøre for å forverre den? – Hehe.. Ja, det er egentlig veldig mye. Foreksempel si noe skjeivt, si noe jeg mener er feil, eller rett å slett være dryg fordi de vet at jeg er sur.
Jeg har fått høre at det er greit å ha litt avstand fra deg i enkelte spillestunder. Fortell litt om det, hvor lang avstand bør man ha? – Det har seg slik at når spillet ikke hører etter blir jeg sint. Å ja, jeg skylder på spillet. Da er det fort at ting går ut av kontroll og noen ting kan kanskje bli ødelagt. Hold deg på Oppdal i lag med trollene.
Du skal kose deg noe skikkelig, om det er noe som du kan fortelle i offentligheten uten at blogg.no sensurerer det vekk; Hvordan koser du deg på ditt aller beste? – .. Nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal tolke den der.. Hmm jeg tolker den på min måte jeg. Jeg koser meg veldig godt med en colaflaske, potetgull, sjokolade og en veldig god serie eller film.
Ordføreren i Sunndalsøra ber deg lage en propagandareklame for Sunndalen. Hvilke grunner trekker du frem for å lokke folk dit? Og snu spørsmålet på hodet helt til slutt, hva vil du trekke frem for å ikke dra folk dit? – Jeg vet ikke hva en propagandareklame er fornå.. Men ja.. Vi har veldig fin natur, fjellturer og mange fine fjelltopper. Negative sider; vi har aldri sol, det regner hele tiden og er veldig kaldt her. Jeg anbefaler ikke turen hit om du vil sole deg. Her lever vi som ekte hvite nordmenn!
Hva er rettferdighet for deg? – Rettferdighet for meg er når alt går slik jeg vil ha det. Neeida, det er vell når alle blir behandlet med likestilling og alt ta der.
Utseende er en stor del av mange menneskers interesser. Hvor opptatt er du av det ytre? – Jeg trives veldig godt med null sminke, de største joggeklærne som finnes og håret i strikk. Jeg er veldig opptatt av utseende.
Dersom noen skulle kastet en forbannelse på deg, ville du blitt pedofil eller kannibal? – KANNIBAL! Det sies så at menneske kjøtt skal være det beste!
Hvor mange skjelleter har du i skapet? – Øhm.. Jeg har mistet tellingen.
Har du noe som holder DEG igjen i skapet? – Aaahaha.. Hva mener du nå? Nei altså, når jeg har problemet med hva jeg skal ha på meg.. Så blir til at jeg står ganske lenge i skapet.. Men noe sier meg at det ikke er det du skal fram til?
Hva er din største frykt, ditt verste mareritt og din fobi? – Største frykt er jo at noen i familien eller noen veldig nerme meg skal bli rammet av sykdom eller dø. Ellers utenfor det.. FISKER! Jeg bader ikke i sjøvann, saltvann, innsjø eller elv. Ingen plass der det kan være fisker! Har du sett de store fiskene som er der? …Ja åsså liker jeg ikke edderkopper så godt. De er slemme.
Hva er det beste du har i livet ditt? – Det er deffinitivt familien, kjæresten og vennene mine.
Ingen intervju med meg uten sex. Hva slags forhold har du til det seksuelle, og har du noen fetisher? – Jeg skal bli nonne. Hva sto det i den siste smsen du sendte? «….trodde vi sku bruk den e…..»
Du skal kjære bort 10 kilo fra deg selv. Hva velger du å rive eller skjære løs fra kroppen? Du kan velge så og si ALT? (Svar som klær, smiykker, mobiltelefon og slik telles IKKE) – JEG HAR IKKE TI KILO Å SKJÆRE BORT! Jeg vil helst unngå å måtte skjære bort ei arm eller en fot.. Så nei, jeg kan ikke svare godt nok på dette siden jeg ikke har nok kilo på kroppen, men jeg tar gjerne i mot noen kiloer!
Det skal sies det er mer jeg skulle spurt henne om. Men kjære dere, det må dere nesten gjøre for meg, og det skal dere få gjøre på spørrerunden som hun skal ha veldig snart på bloggen sin, besøk henne da vel. Eller spar på helsa, og la vær!
La meg skyte et spørsmål i luften, hva definerer en god og dårlig kritikk? Er det egentlig noe stor forskjell på “Veldig bra innlegg, dette likte jeg” og “Dette innlegget er utrolig dårlig.”? Ja, forskjellen ligger i at den ene er positivt ladet, mens den andre er det ikke.
Vet dere hva likhetene er? Begge disse eksemplene sier veldig lite om hva som er dårlig, og hva som er bra. Man vet at det er noe som er bra i et innlegg, dersom noen skriver at man liker innlegget, men hva nøyaktig er det man liker. Og hva nøyaktig er det man eventuelt måtte forakte eller misslike på den andre enden av spekteret?
Jeg er ingen stor forfatter av kommentarer på andre sine innlegg. Skal ærlig innrømme at jeg ikke er den perfekte kommentar-skriventen, selv. Men en ting er sikkert, har du fått en kommentar fra meg, så har du ikke fått det helt grunnløst. For jeg orker i alle fall ikke kommentere hvilken som helst blogg, i håp om å kanskje få noe tilbake.
Jeg vil stille deg som leser dette innlegget et spørsmål! Hvordan forholder du deg til noe når du kommenterer? Hvis du foreksempel kommer over et innlegg du liker, forteller du da hva det er du faktisk liker? Og hvor god er du på å komme med råd dersom det finnes rom for forbedring?
Du kan finne en blogg som du synes er helt forkastelig. En blogg med masse dårlige bilder, dårlig tekst, dårlig design… Hvis du først skulle kommentere da, kommenterer du bare at du synes bloggen er dårlig, eller gir du vedkommende faktisk en sjanse ved å komme med noen råd om hva h*n kunne gjort anderledes?
Da min gode venninne Kirsten var her forrige uke, satt vi oss ned sammen og så på enkelte bilder jeg har tatt før. Kirsten jobber som freelance-modell og kan en del om hva man i alle fall ikke bør gjøre. Alt utifra hva man ønsker å få frem. En ting er klart, skriver du en hverdagsblogg så gjelder egentlig ikke disse reglene. Men dersom du har en blogg som du heller vil skal fungere mer som f.eks et magasin, eller noe annet med et budskap, da er det greit å kunne noen forhåndsregler.
I stede for å hakke på andres bilder, skal jeg nå ta frem et bilde jeg har lagt ut her før, og fortelle litt om hva jeg har “gjort galt”:
First of all: På dette bildet (tatt 24. desember 2011) så er det en del bakgrunnstøy. Det vil si, det er mye i bakgrunnen som tar veldig fokus fra bildet! Jeg sikter blant annet til alle bildene i bakgrunnen. En annen ting i bakgrunnen som kanskje ikke så veldig mange tenker over er den ene linja på persiennene, altså den tråen til høyre som går oppover/nedover.
The second one: Det er fy fy å delvis kutte hodet. På dette bildet har jeg klipt bort en større del av hodet, noe som aldri ville blitt gjort på foreksempel proffesjonelle modellbilder!
En tredje ting… Skriften. Veldig, veldig stor og, veldig fokusstjelende! Tar veldig mye av oppmerksomheten, men for å se det gode i alt: Man får fullstendigkaos!
En fjerde ting: (Dette var det Kirsten som kom med da hun var på besøk).. Hendene mine, jeg var usikker på hvor jeg skulle ha dem da jeg tok dette bildet. Og det er kanskje ikke noe vanlige folk tenker over, men det er noe gjerne proffe folk ser veldig lett. Så kort sagt; Hvordan du poserer har noe å si. Hver eneste plassering av hver minste kroppsdel sier noe om noe!
Det er mye man kan pirke på. Og jeg vil igjen få sagt det; Dersom man kun har en blogg som funker mer som dagbok, så gjelder ikke disse reglene spessielt mye. For i hverdag-bloggverden så trenger bilder virkelig ikke å se alt for nøye planlagt og redigert ut. Ja, da går jeg utifra at folk har fått med seg det. Andre ting som kan gjøre at en blogg ikke er god nok for èn er at bloggeren kanskje ikke har tatt seg god nok tid til å se gjennom skrivefeil. Og før noen henretter meg nå; Ja, jeg vet at jeg har en vei å gå når det gjelder å se over det jeg skriver før jeg publiserer ting!
Man bør aldri være redd for å gi noen kritikk, en dårlig kritikk er ikke nødvendigvis en negativ kritikk, men en dårlig kritikk er en kritikk som ikke begrunner HVORFOR det er bra, eller HVORFOR det er dårlig?
“Bloggen din er dritbra, jeg elsker dette innlegget”, er ikke veldig konkret, heller ikke “Bloggen din suger, dårligste jeg har sett på lenge!” er også veldig lite konkret! Vil påpeke at budskapet på dette innlegget ikke har noe med bilder å gjøre nødvendigvis, men hva er en god og en dårlig kommentar helt generelt?
Så igjen; Hvor god er du på å begrunne dine tanker om det du leser og ser når du kommenterer hos noen?
Vi reblogges! (har enda ikke funnet igjen fotokameraet mitt, så kan bli en del innlegg fremover med enten gamle bilder, eller ingen bilder i hele tatt…)
Det er alltid noe som endres, så og si hele tiden. Det er slik verden er skapt. For 20 år siden var det ikke helt uvanlig at folk kanskje kunne sette seg, bruke lang tid med en penn eller blyant, forså å skrive et fysisk brev som noen et annet sted i landet, eller kanskje til og med noen i utlandet skulle få.
Tidevannuhyret er alltid i bevegelse, og fysiske brev ser for hvert tiår som går, ut til å bli mer og mer utryddelsestruet? Hvem vet, kanskje er det ingen lenger som skriver fysisk brev om 50 år?
På Oppdal sin lokalnett-side opp.no kan man akkurat nå lese at postkontoret i bygda skal nedlegges, sammen med en rekke andre i Sør-Trøndelag. Postkontorene flyttes herved til butikk, i alle fall her!
Dette er noe jeg egentlig driter litt i. For så lenge jeg kan fortsette å motta mine bestillinger fra inn og utland som normalt, så gir jeg egentlig faen i om postkontoret går et stevnemøte med helvete. Og så lenge jeg også har muligheten til å sende pakker og brev til folk, om jeg absolutt vil det, så ser jeg liksom ikke noe vits i å heise flagget på halv stang.
Jeg tror den siste jeg skrev et fysisk brev til var min beste venninne Sara, sammen med en a3-tegning jeg tegnet til henne..
Men over til det jeg tenkte å ta opp, som egentlig ikke var postkontorenes skjebne, men nettopp dette med fysisk brev. Hva syns folk egentlig om det?
Kan forsåvidt innrømme at det er hyggeligere med fysisk brev som noen har skrevet helt selv, fremfor en mail eller sms hvor noen et eller annet sted bare har trykket på noen taster eller knapper. På en annen side, jeg hater papirer. Er det noe som fort kan gi meg litt hodebry så er det papirer som fort ender opp med å flyte som et blodhav etter et hissig oppgjør mot ett eller annet. Så sånn sett er jeg litt glad for at folk har modernisert seg mer og mer. Samtidlig er det fort gjort å henge seg mer opp i fortiden ved å ta vare på masse gamle papirer, brev og lignende.
Minner er vel og bra, men det er jo helst i fremtiden vi skal leve. Jeg skjønner at det er en og annen sentimental kødd der ute, gammel eller ung, som måtte være noe uenig. Men… Jeg mener, de beste minnene har vi i hodet likevel. Trenger vi egentlig masse bilder, fotoalbum, brev og faens oldemor for å huske? Har vi så dårlig hukomelse? Det absolutt beste husker vi uansett, og det holder for meg!
Bare blogg.no ikke sletter bloggen min så skal jeg ikke drepe noen jeg i alle fall!
Vi reblogges! (grunn til mangel på bilde i denne artikkelen er at jeg sliter veldig med å finne igjen fotokameraet mitt, og jeg er egentlig i mot å ta bilder som andre har tatt)
Ungdommer på tur etterfulgt av et makabert slakt er ikke lenger originalt. Det finnes rett og slett ikke originalt lenger. Det var heller ikke originalt i 2008 da den norske filmen Rovdyr, regissert av Patrik Syversen kom ut.
Handlingen i filmen Rovdyr utspiller seg sommeren 1984, en gjeng med fire unge mennesker kjører i samme bil på vei til det som skal bli en koselig langhelg, til det som ender som en sadistisk menneskejakt oppe i skogen. Før selve makaberhandlingen virkelig skytes inn i publikums sinn, stopper Camilla, Roger, Mia og Jørgen på en veikro, hvor de treffer på bare trøtte og kvalmende, eldre mennesker, som regel menn!
Ikke noe gæernt i det? Hm, drit i at jeg spurte! Filmens plot er faktisk så enkel som så: Fire ungdomer reiser sammen for å tilbringe langhelg sammen, på veien blir de møtt av noen jegere som har utvidet jaktoffersonen sin og dermed begynt å jakte på mennesker, en etter en blir ungdommene slaktet på makabert vis. Piggtråd, bjørnesaks, hagle og det som verre måtte finnes er!
Til å være norsk skrekk så er dette et lite fremskritt. For tidligere har man ant at Norge ikke helt har hatt tykke nok baller til å lage de helt makabre filmene. I denne filmen får man se litt mer av det som gjør at de svakeste sjelene i samfunnet kanskje snur seg, i beste fall brekker seg eller fyller opp godteposen med oppkast. For filmen inneholder usensurerte involler, vi får se føtter og bein som knekker og ødelegges. Og ja, den er faktisk litt kul på enkelte av voldscenene. Men for meg som har hatt øynene rettet mot utlandet i såpass lang stund, er ikke denne filmen den helt store. Den er en hyllest til klassiske horror/splatter-filmer fra 70 og 80-tallet, noe som er litt småkult! Men original er den ikke.
Skuespillere er det med i filmen, ja. Kanskje jeg skal si litt om det også. To gutter og to jenter, eller egentlig tre jenter. Tidligere “Absolutt underholdning”-programleder Henriette Bruusgaard finner vi i hovedrollen, og Lasse Valdal (fra blant annet “Kalde Føtter” og “Død snø”), Nini Bull Robsham og Jørn-Bjørn Fuller-Gee (han får et lite poeng for sitt morsomme navn) er de andre skuespillerne som har fått i oppgave å fylle de største rollefigurene. Jeg kan også legge til for alle eventuelle Hotel Cæsar-fans der ute at den Erlend Vetleseter som spilte “Roger Nyman” i såpeserien har en liten rolle i “Rovdyr” som en av de voldelige jegerne..
Vel tilbake til skuespillerprestasjonene: Ikke innponerende! Kort fortalt er dette en film for de helt spessielt horror/splatter-interesserte, den er ikke rådyr å kjøpe lenger, så du finner den alltids for en billig penge som akkurat er verdt filmen. Det som trekker denne filmen mest opp er at den tørr å lage mer kvalme enn en god del norske filmer har gjort før, og at lydeffektene og musikken til tider er noe horribel på en gripende måte. Ja, la meg kaste en ærlig terning.
Innledning før storyen Det er en mulighet for at enkelte av dere vil lese denne teksten med helt forskjellige meninger om at jeg i hele tatt legger den ut som jeg nå skal gjøre. Det er en historie jeg vil dele med dere, som for en gangs skyld ikke er diktet opp og ikke fri fantasi. Som jeg skrev i innlegget mitt fra i natt så sliter jeg med en dose dumsnillhet, og jeg vil nå dele en historie med dere som kanskje kan gi et lite innblikk i hvor dumsnill jeg har vært.
Vedkommende som jeg vil beskrive vil forholdes delvis anonym. Til tross for at det er et kvinnemenneske uten like, som jeg overhode ikke har noe til overens med lenger, så skal jeg holde meg smart nok til å ikke nevne verken hva hun heter eller noe annet som gjør at folk kan spore opp hvem jeg skriver om. Men for at historien skal leses litt bedre skal jeg gi henne et kallenavn, herved kaller jeg henne for Pink Helsy, Pinky Helsy dramatikeren fra Kristiansand!
Frekklusa fra Kristiansand Jeg kan ikke sette fingeren på hvor lenge det er siden første gang jeg og Pink Helsy fikk kontakt. Etter størst sannsynlighet begynte historien høsten eller vinteren 2010. Vi hadde egentlig alerede da hatt hverandre på msn-listen vår i 2-3 år på forhånd. En av oss hadde helt tilfeldig lagt til den andre fra et diskusjonsforum på nettet som vi begge var medlem på en stund. Men det ble bare til at vi la hverandre til på msn og facebook, uten at vi skrev til hverandre eller noe før det altså hadde gått noen år etter at vi hadde lagt til hverandre.
Det var altså ikke før høsten/vinteren 2010 at vi begynte å kommunisere med hverandre, til tross for at vi kunne gjort det 2-3 år før.
På dette tidspunktet var jeg nokså langt nede psykisk, grunnet sjalusiproblemer og delvis kjærlighetssorg knyttet til ei venninne som da sto meg ganske nærme. Jeg var faktisk i min aller mest depressive periode den vinteren. Og jeg sank så dypt at jeg skrev flere statuser på både msn og facebook som hintet til at jeg faktisk hadde planer om å begå selvmord. Det var først da at Pink Helsy tok kontakt med meg ved å skrive et lengre brev via facebook.
I mailen uttrykket hun sin bekymring, og hun kunne også nevne at hun hadde hatt problemer med å sove de siste nettene på grunn av de depressive og suicidale statusene jeg klemte ut av meg. Hun skrev også noe om at det var utrolig egoistisk av meg å skrive sånne ting, noe jeg i ettertid kan si meg enig i. Jeg brydde meg ikke om å svare før det kanskje var gått en dag eller to etter jeg mottok mailen. Altså, jeg kjente henne ikke, hun kjente ikke meg, så hvorfor skulle hun bry seg?
Jeg svarte omsider over msn 1-2 dager etter mailen hennes. Kvelden ble en god del hyggeligere enn på en stund. Vi fikk veldig, veldig god kontakt. Og faktisk fikk vi så god kontakt at jeg burde fatte litt misstanke om at dette var for godt til å være sant. Men siden jeg hadde vært så langt nede, så tenkte jeg ikke den tanken i hele tatt, akkurat da.
Etter 2-3 dager hadde vi plutselig en samtale som kunne minne om to unge tenåringer i sin mest sukkersøte forelskelse. Vi satt over msn, og burde egentlig ha lagt oss for en stund siden. En samtale der det siste kvarteret gikk ut på at vi sa hade til hverandre så mange ganger at det nesten er utellelig. Ikke nok med det, jeg ble kalt for skytsengelen hennes, og hun kunne også prestere i å skrive at hun elsket meg. Eller for å være mer konkret; at hun elsket meg mest av alt og alle!
Jo, jeg skal ta selvkritikk i at her burde jeg reagert! Men naiviteten og en slags godfølelse tok overhånd og blendet fornuften. Mange påstår at man kan ikke forelske seg i folk man aldri har truffet ansikt til ansikt. Så jeg beskriver heller situasjonen som at jeg ble litt i overkant… Betatt.. Noe som også er litt kleint å tenke på snart 3 år senere, etter alt som har skjedd i ettertid!
Som sagt, hun elsket meg mest av alle (skrev og sa hun), og jeg var hennes beskyttende skytsengel som skulle vokte hennes trygghet når hun var våken om dagen, og også i hennes drømmer om natten. Sukkerkvalmt? Ja, egentlig!
Det tok heller ikke lang tid før vi hadde vår aller første videosamtale over msn. OG DEN BLE LAAAAAAANG! Noe jeg av en eller annen merksnodig grunn syntes var veldig flott og stort da, herresatan, jeg var jo betatt av monsteret… Jeg tror ikke det tok mer enn en ukes tid fra vi fikk “ordentlig” kontakt for første gang, til vi plutselig hadde en videosamtale som kanskje ble rundt 10 timer lang… Og nå er det lov å spørre seg om noen av oss hadde noe liv den gangen!
Vi snakket ikke om noe spessielt interesangt, den første lange videosamtalen gikk veldig mye ut på at vi viste hverandre ting vi hadde hjemme på rommene våre, av veldig sære og egentlig uviktige ting. Gamle parykker fra barneskolen, tomme smurfedrops-esker, også videre.
Pink Helsy hadde/HAR dessuten en blogg. En blogg som hun egentlig ikke oppdaterte spessielt ofte, men der og da. Designet på bloggen var et design hun delte med 1000 andre jenter i Norge. Bloggen hennes gikk for det meste ut på å fortelle verden at hun hadde hatt en fin dag på skolen, at hun hadde hatt en tøff dag på skolen, eller at hun egentlig ikke hadde hatt noen fin dag i hele tatt. Joda, også kunne det også gå mye i outfit og at hun var syk eller bare for å fortelle at hun var frisk.
Hvorfor nevner jeg at hun har en blogg? Jo, det nevner jeg fordi jeg ganske tidlig ble spurt om å kommentere og stemme på ditten og datten. Hun begynte litt i det små, og vips ble det mer og mer. Herregud, jeg har vært slave for en rosablogger! Det er egentlig ikke så ille, for det blir verre. Bare les litt videre, til jeg kommer til poenget!
Det nærmet seg jul, og jenta som over msn i flere uker hadde sagt at hun elsket meg mest av alt og alle, kunne jeg nå avsløre i at hun hadde funnet seg en annen gutt å veksle ord og tanker med over nettet. Den nye gutten kom fra Trondheim, og er faktisk en fyr som jeg i dag er mye bedre venn med enn henne, til tross for at jeg ikke egentlig har snakket med han heller på flere måneder.
Jeg oppdaget på en av de totalt 3 facebook-profilene hennes at hun og han hadde skrevet en god del veldig kleine og flørtete ting på hverandres facebook-sider. Og det var da jeg sendte HAN en venneforespørsel på facebook, bare for å fiske litt etter hva som egentlig skjedde.
Han, som jeg fra nå av kaller for Trondheimeren, godkjente ikke forespørselen med en gang. Derimot sendte han meg en mail, og lurte på om hvem jeg var. Jeg og Trondheimeren utvekslet ett par mailer, og jeg klarte på en klumsete måte å gi inntrykk for at jeg var forelsket i Pink Helsy, og han skjønte tegninga. Trondheimeren som er en veldig trivelig, oppegående og snill gutt, han forsto at jeg egentlig ikke mente noe vondt med å spørre og grave, og han mente også at han fort kunne gjort noe i samme banene selv.
Han godkjente meg på facebook etter kort stund, og vi ble faktisk kompiser i løpet av natta. Det skal sies, jeg følte meg veldig, veldig dum der og da. For egentlig var jeg ute etter å finne noe dritt på han, som jeg kunne bruke til min egen fordel, for å få Pink Helsy for meg selv…
Trondheimeren var ingen drittsekk. Og det var ikke noe jeg naivt fikk til inntrykk kun da, det er noe jeg står for selv i dag 2 år etterpå! Jeg følte meg veldig dum og egoistisk. Dagen etter hadde Pink Helsy oppdaget av vi var venner, og var veldig brå med å komme med paranoide anklagelser. Vel, det skal sies at jeg kunne faktisk forstå at hun reagerte på det. For, jeg kjente jo ikke Trondheimeren.
Da hun spurte meg om jeg var ute etter å ødelegge for dem, svarte jeg at jeg bare ville hennes eget beste, og forsikre meg om at han ikke var en drittsekk som ville gjøre henne noe vondt senere. Jeg fikk veldig klart svar om at han ikke var noe drittsekk, og at jeg også burde skamme meg! Noe jeg som sagt gjorde.
Det faktum at jeg følte meg litt lurt av henne, og at hun tydeligvis ikke elsket meg mest av alle så høyt som hun beskrev, var tross alt ingen unnskyldning. Men samtidlig; hadde jeg gjort noe galt? Sånn egentlig? Jeg hadde ikke snakket noe særlig om henne med han, og etter at jeg faktisk skjønte hvor god fyr det var snakk om så forsvant til og med sjalusien og det var akkurat som om jeg håpet at det skulle bli noe av de to. Til tross for at jeg syntes det var litt vanskelig.
Jeg syntes rett og slett at Trondheimeren var en så bra fyr, at jeg rett og slett unnet han en kjæreste, selv om det måtte bli Pink Helsy – Jenta som jeg hadde småslavet for, på bloggen hennes, og også hadde begynt å låne bort noen småbeløp penger til – Uten å få igjen!
Da julaften 2010 var et faktum, var det et aldri så lite nederlag for meg. Jeg sjekket msn med mobilen min og der kunne jeg lese den kleine msn-statusen hennes, som tydet på at hun virkelig elsket Trondheimeren, eller hun ga i alle fall inntrykk av det. Julaften kom, og det ble en lang dag hvor jeg ikke gadd å gå ut av sengen, åpnet ikke en pakke. Lå i sengen hjemme hos pappa og gadd ikke røre en finger, til helvete med jula tenkte jeg da.
Jula kom, jula gikk, og det gjorde også 2010. 2011 kom omsider, og forespørslene fra Pink Helsy kom oftere og oftere. Kunne jeg låne bort Tv2 Sumo-kontoen min til henne, slik at hun kunne få med seg en legedokumentar? Jeg ga etter, og lot henne få gjøre det, endret passordet mitt, mot at hun sa i fra når hun var ferdig.
Historier om at hun hadde rotet bort penger til medisiner kom også oftere og oftere. Hun hadde begynt å ta det forgitt at jeg alltid skulle hjelpe henne. Snart hadde hun også bursdag og spurte meg rett ut om å få PENGER på forskudd, sånn 2 måneder før… Hvem er det egentlig som spørr folk man ikke kjenner og ikke har truffet før om så mye penger, så ofte, på så kort tid? Til slutt begynte jeg å gå lei…
Stort bedre ble det ikke da jeg bestemte meg for at nå skulle jeg bruke en kveld til å se på noen serier på Tv2 Sumoen min, jeg endret tilbake passordet mitt, som lenge hadde vært det passordet hun kjente til. Den kvelden endte igjen med at hun kjeftet, kjeftet og kjeftet på meg fordi hun mente at jeg var barnslig og småslem fordi jeg hadde tatt tilbake kontoen min.
Det var også min skyld at lillesøsteren hennes nå gråt fordi HUN hadde lovet HENNE at hun skulle få se et program på Sumoen min før hun skulle legge seg. Det hadde hun ikke en gang sagt i fra til meg om! Hun prøvde seg, men jeg hadde bestemt meg, nå var det nok, og jeg skulle ikke forandre passordet mitt slik at hun (og lillesøstra) skulle få bruke min WebTv igjen, det var min konto! Hun ble rasende, og kjeftet, det fikk så være.
Situasjonen ble ikke bedre dagene som fulgte. Jeg hadde i løpet av våren 2011 begynt å fått noen nye venner i Oppdalsområdet. Hadde dessuten ikke verken lyst eller tid til å sitte å være der for Pink Helsy hele tiden mer. Det var en god del ganger hvor vi satt og småsnakket, og jeg brått skrev at nå måtte jeg gå, og deretter logget jeg av for å møte noen venner jeg hadde avtalt å treffe i Oppdal sentrum. Hun likte ikke at jeg bare forsvant slik, til tross for at jeg sa i frapå forhånd. Hun sendte sms`er og maste om at jeg skulle komme på msn igjen, fordi hun trengte meg..
Da jeg kom på msn igjen senere på kvelden var det igjen for å få kjeft fordi at man gjør bare ikke sånne ting som å svikte henne når hun trenger det. Jeg var på grensen av å bli mektig lei, og sa rett ut at jeg syntes hun var veldig, veldig utakknemlig. Fikk øyeblikkelig en lang regle tilbake om alt hun hadde gjort for meg, og at jeg skulle stille meg selv spørsmålet om hvem den utakknemlige egentlig var.
Vel.. Hvem er det som har lånt masse penger som aldri hadde kommet tilbake? Hvem var det som satt og kommenterte de og de blogginnleggene som den andre parten maste om? Det var jeg! Hun hadde riktignok vært vennlig med ord og sånn i starten, men det var ikke veldig ofte.
Jeg fikk til slutt nok, slettet henne fra facebook, msn og det som var. Man skulle kanskje lært nå? Jau, men i år så tok jeg henne tilbake på facebook igjen. Det var nå gått nesten ett år siden sist vi snakket, og bare en uke etter at jeg la henne til igjen, spurte hun meg om jeg kunne låne henne enda en sum penger, men hun lovet at jeg skulle få de tilbake neste gang hun fikk penger. Hun spilte igjen på samvittigheten min, og klarte til slutt å få enda et ja! Det vil si, jeg skulle overføre pengene så snart jeg fikk mer på konto!
I siste liten ombestemte jeg meg, og sendte henne en sms om at jeg var lei meg, men jeg kunne dessverre ikke låne henne enda mer penger. Og jeg fikk den omgangen på facebook-chatten! Jeg prøvde å holde en mest mulig saklig diskusjon, og på et tidspunkt sa jeg rett ut: «Du har problemer, og bør seriøst oppsøke hjelp!»
Jeg skrev det rett ut! Hun har problemer og trenger seriøst å oppsøke hjelp! For dere som har (smug)lest denne teksten bør det ikke være nødvendig å forklare hva jeg la i de ordene!
Dette gjorde at hun ikke så helt lyst på meg igjen, og nå skulle hun politianmelde meg! Hun hadde fått nok av meg! Hun hadde fått nok av han som hun skylder over 1000 kroner til,han som aldri har spurt om å få pengene tilbake.Han som hadde lånt bort Sumo-kontoen sin, han som hadde stemt på henne i forskjellige votinger på bloggen hennes.Også videre. Ja, meg skulle hun anmelde. Jeg følte meg egentlig ikke veldig truet, men for sikkerhets skyld tok jeg og lagret hele den siste samtalen vi hadde i februar eller mars i vår, og sendte den til en kompis i politiet.
Enden på visa er at jeg slettet henne igjen (for godt!). Jeg gikk ned på politistasjonen en uke senere, og han jeg snakket med var enig i meg utifra det lille han så fra den siste facebooksamtalen! Hun er ikke vel bevart, og han mente helt klart at hun bare var ute etter å utnytte meg, følsene mine og samvittigheten. Han sa jeg heller ikke skulle se bortifra at hun hadde flere som hun drev og plaget og utnyttet!
Det ble ikke noen anmeldelse fra noen av partene, men hvis en av oss hadde anmeldt den andre tror jeg ikke jeg er den som hadde kommet dårlig ut. For det er greit at det er ikke hyggelig å høre at man har psykiske problemer og trenger hjelp, men i det store bildet ser jeg på det som rimelig uskyldig i motsetning til oppførselen hennes og terroren hun nesten holdt på å ødlegge meg med, like etter at hun hadde “reparert” meg vinteren 2010 fra en tidligere depresjon!
Budskapet mitt er klart! Ikke finn dere i alt, og ALDRI lån bort NOE til folk du ikke kjenner! Det hjelper ikke om du har snakket med de over telefon eller facebook, og uansett hvor fattig vedkommende og vedkommendes familie er, og uansett hvor synd du syns i dem; Det får ikke hjelpe!
Når det gjelder Trondheimeren som fortsatt er venn med meg på facebook, så kan jeg legge til at hun har beskøkt han i Trondheim en helg for en god stund siden nå, og at han også ble spurt om å låne bort penger. Og at han for et år siden hadde et større nederlag psykisk sett på grunn av henne som hadde kommet med den ene anklagelsen etter den andre. Blant annet hadde hun anklaget han for å gjøre det han kan for at hun ikke skal ha venner…. Need I say enymore?
