Engelen Sara
Med en enkel bagasje satte du dine føtter i den lille bygda mi.
Bak noen stilfulle solbriller skjulte det seg noen trette øyne.
Vi hilste for første gang, og du ga meg en sjelden klem.

Avgårde mot mitt lille hjem, vi ferden tok.
Du satte fra deg bagasjen, luften ute kalte.
Vi satte oss ned et sted, du måtte på do.
Første toalett var griskt, så vi gikk videre.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Til tross for din lange reise, du slukte ikke.
Din elektrisitet varte dagen ut, og satte idyllen inn.
Du kravlet mer og mer i mitt hjerte, min vakre skapning.
Selv i tretthetens navn strålte du, som ingen andre enn deg selv.
En stor en vi spiste til middag, vi delte den store.

Om natten ville du komme meg tettere.
Jeg var litt redd, alt var så nytt.
Din trygghet lot meg likevel komme inntil.
En koselig dag fortsatte med en trygg natt.
Du passet på meg, jeg følte meg så trygg.

Så ensom jeg lenge har følt meg.
Du kastet ensomheten på dør.
Du sa at jeg ikke trengte være redd.
At jeg ikke trengte å trekke meg tilbake, men fram.
Nattetimene flakset, mens fuglene sang utenfor.

Så ble det igjen ny dag, og din sjarm fortsatte å puste.
Den andre dagen brøt du en ny arena.
Du presenterte meg for ditt sanne du, du kalte meg din venn.
Etter renhetens dusj hadde du ingen maske.
Ditt ansikt var sminkefri, jeg fikk omsider se deg på ordentlig.
Stoltheten i meg vokste, ditt mot ga meg respekt.
Stoltheten i meg krydret seg som blanda macaroni.
Øyeblikket smakte godt, og jeg tok sannhetens time som gull.

Et strålende ansikt uten forfengelighet du viste.
Et ansikt fullt av skjønnet, sjørhet og vennlighet.
Sara min vakre engel, må du for evig forbli i mitt hjerte.

Senere på kveld to vi skulle besøke underholdningens ravn.
På kino vi gikk, jeg ville ta et bilde, du ville helst la være.
Jeg respekterte det, og vi gikk videre sammen til kinoens land.
Halvannen time ble brått blåst bort, og vi hadde det gøy.
Da vi gikk hjem igjen tok du tak rundt min ensomme arm.
Vi gikk hjem mens solen gikk ned, arm i arm.

Da nattemørket la seg, kom min tristhet til syne.
Jeg ville ikke du skulle se min svakhet og frykt.
Tårene kjente jeg komme, men jeg klarte å holde dem i sjakk.
For dagen etter denne natten skulle du igjen fraktes vekk.
Jeg grudde meg sånn, og sleit med å holde meg rolig.
Tårene ville bryte meg sammen, men jeg var fremdeles oppe.

Den siste natt holdt du godt rundt meg, helt inntil meg.
Du ville ikke jeg skulle være trist og lei, din godhet må alltid få leve.
Denne siste natten forstå jeg virkelig hva kjærlighet er.

Et vennskapsbånd, med en knyte så sterk.
Dagen kom igjen til syne, og vi måtte dra.
Bare jeg skulle gå hjem igjen, alene.
På en benk vi satte og ventet på toget.
Ordene i meg var ikke like lett å fremheve da.
Tårene konkurrerte mot ordene i meg.
Fy faen som jeg hatet denne avskjedstimen.
Vi reiste oss og du ville slettes ikke se meg trist.
Dine armer holdt forsiktig om min skjelvende kropp.
Du holdt rundt meg, alt føltes så trygt.
Plutselig kom toget og kjørte deg avgårde.

Du var ikke lenger hos meg, du var på toget..
Jeg snudde meg, og gikk.
Tårene kom nå til syne, jeg klarte ikke spille lenger.
Du så meg ikke gråte da, for jeg snudde ryggen til.
48 timer var nå over, to døgn som betydde alt for meg.
Igjen jeg kjenner min hals bygge seg en klump.
Du er ikke her, du er der du er, ikke her.

Jeg kjente meg igjen så mutters alene.
Jeg savner dine varme hender, dine snille øyne.
Jeg savner din unike trygghet, ditt vennlige smil.
Halvannet døgn har nå gått siden vi tok adjø.
Savnet sitter i meg, det er nesten så jeg vil dø.
Men dør jeg kan jeg ikke få møte min engel igjen.

Må tidevannet gå fort, for jeg savner deg sterkt.
Lille meg er så utrolig liten uten din enorme varme.
Kjære Sara, jeg elsker deg så sterkt
måtte ditt lys aldri slukke.
(Aylar Von Kuklinski, 18. mai 2012)