Kjære alle sammen… Beklager så mye for at betydelig mindre liv og blogging fra meg i det siste.
Jeg er absolutt ikke på topp for tiden. Har i de siste 3-4 ukene kjempet så og si hver dag for å holde motet oppe, for å gå ut, for å smile, for å virke positiv og optimistisk.

Kjenner at noe i meg er borte, kan ikke forklare… Dette har vart en stund, jeg kjenner at jeg er utrolig lei, veldig mye. Så ensom, så ensom i hele verden.

Sliter med å ha i meg mat for tiden, sliter med å drikke også… Meningen med å holde meg i live for tiden føles så… Meningsløs. Er sliten av å være skuffet, de siste årene har jeg stort sett gått på skuffelse etter skuffelse, funnet ut at folk ikke er som jeg trodde, funnet ut at ting generelt ikke er så bra som jeg skulle håpe…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et av mine mest tenkte tanker for tiden er “det må være for godt til å være sant”, og som regel så viser deg seg at jeg har rett… Hva jeg enn gjør, hva jeg enn sier og tenker og føler; alt forsvinner rundt meg…
Jeg blir for hver dag mer og mer sikker på at jeg er helt alene i verden, jeg vet at det er millioner av andre mennesker og dyr og andre levende individer rundt meg, men alt for få jeg virkelig stoler på, det eneste mennesket jeg stoler ordentlig på, har jeg ikke sett på… En god stund.

Unnskyld for dette nedvergende innlegget. Hadde bare et behov for å få ut noen tanker. Vil nok hjelpe meg alt for lite… Er så utrolig mye som jeg skulle fått sagt, fått skrevet til det offentlige, i håp om at noen vil forstå, men jeg har ikke troen på forståelse lenger. Folk sier ofte at de føler med meg for ting, og at de bryr seg, at de bryr seg om meg, det tror jeg på, vel, noen av de som sier det, ikke alle mener det heller… Og det med at folk føler med meg vet jeg ikke kan stemme… Bare jeg har min hjerne, bare jeg vet nøyaktig hvordan jeg føler… Det er jeg helt alene om…

I det siste har jeg prøvd å gå meg noen runder i Oppdal sentrum, og det har funket for en stund hver dag, klarer å kle på meg et noen lunde type smil, smile for ikke å virke trist. Og det er litt patetisk i seg selv, for jeg liker ikke at folk skjuler ting, for det blir litt falsk, men det er det jeg gjør når jeg ikke er hjemme, anstrenger meg med de kreftene jeg har, prøver å late som om jeg er litt glad i det minste. Vist jeg selv ser triste folk så blir jeg fort selv trist, vil liksom ikke påvirke mitt humør på andre. Blir også en del tid hvor jeg ligger i sofaen, ikke orker noe annet enn sofaliggingen, ligge å tenke på meningen med livet og alle disse klisje-tingene.

Jeg føler at jeg går på tomgang. Jeg føler at de minuttene/timene jeg klarer å gå ut for tiden så går jeg på ingenting-stoffet. Jeg bare er en livløs zombie med et falsk smil, jeg blir sliten av det. Av å late som, men jeg HATER virkelig å uroe folk. For hadde jeg gått ut og gått som akkurat det jeg føler for så hadde jeg gått utrolig treigt, ikke vinket til noen, og generelt virket veldig overlegen, grinete og sur. Stort sett det jeg er når jeg ikke er utenfor døra, slik jeg føler meg nå….

Kommer nok til å bli noe fraværenede en stund til, ville bare si noe om at jeg lever… Ikke at jeg tror noen trodde noe annet… Og at jeg ikke orker noe særlig for tiden. Har også skrevet dette litt tåpelige innlegget i håp om at de som kjenner meg i Oppdal ikke skal ta noe personlig, i tilfelle jeg ikke skulle klare å oppnå andres forventinger til at jeg skal smile, vinke og andre ting utenfor dørstokken min, altså ute i sentrum f.eks….

Til alle mine nærmeste venner, og de få medbloggerne og nettvennene jeg har hatt mest kontakt med i den siste tiden; jeg er ubeskrivelig takknemlig for å ha dere alle i livet mitt. Og håper ingen uroer seg til tross for dette. Jeg kommer nok til å være noe deprimert en stund til, prøver hver dag å gjøre mitt aller beste. Og vit at det er ikke noen andre det er noe galt med for tiden, enn bare meg.

God natt…

Jeg har alt innsett, før jeg begynte på denne linjen at jeg vil bli sett på som syk og oppmerksomhetsønskende, nok en gang ved dette innlegget.

I lang tid har jeg vært klar over at jeg har nok gått litt langt, med tanke på hva jeg faktisk velger å skrive offentlig av personlige tanker, betroelser og andre fakta om mitt og meg.

Og igjen, så blir det nå presset ut noen personlige, og dønn ærlige ord fra undertegnende.
Saken er, jeg gleder meg til jeg skal dø… Ja, jeg gleder meg til den dagen jeg dør. Aldri mer ensomhet, aldri mer depresjon, aldri mer slitsomme og vanskelige tanker som kommer frem og tilbake akkurat som om hodet mitt var et hotell for bekymringstanker og triste-tanker…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

(dette bildet har jeg funnet på google, IKKE MITT :p…)

Når det er sagt, jeg tenker ikke på noe selvmord eller noe, hver så snill å tro meg, det gjør jeg virkelig ikke.
Det finnes ting i livet mitt som gjør at jeg fortsatt klarer å stå opp, selv om jeg for tiden bruker mer tid på å huske på de tingene når jeg våkner, noe som var lettere før…

I dag foreksempel lå jeg nok under dyna i 2-3 timer etter at jeg hadde våknet, og jeg lå der ikke fordi jeg var trøtt lenger, da jeg våknet var jeg forsåvidt uthvilt, men jeg hælte ikke å stå opp på en stund… Har vært slik en stund, at jeg lurer på; hva er vitsen? Hva er vitsen med å stå opp? Jeg har alltids ting jeg kan finne på, men det er ting jeg har gjort så mange ganger før, som regel alene, jeg finner ikke store gleden av ting lenge. Følsen av å være så ensom…. Det er flere mennesker her i Oppdal jeg sikkert kunne ringt, folk som kunne funnet på noe om jeg hadde gjort det, folk som er snille og alt det… Men folk jeg likevel ikke har mye til felles med, folk jeg liker og aksepterer, men ikke har for mye til felles med… Og da er det likegreit å være alene, til en eller annen jeg har mer til felles med har tid…

Folk har lurt på hvorfor jeg ikke har flyttet? Godt poeng!
Først av alt, så sliter jeg med forandringer, og nok litt mer enn “folk flest”, blant annet på grunn av asperger syndrom, diagnosen min… De fleste vennene jeg føler jeg har mest til felles med bor faktisk ikke i Oppdal… Mesteparten av de mest likesinnede vennene mine bor andre steder, i nærheten av Oslo foreksempel.

Er veldig ofte ute og sykler og eller går, er faktisk ute og går eller sykler mange timer om dagen, så det er ikke det at jeg er så alt for mye inne, for det er jeg ikke….Som regel når jeg er ute så er jeg i sentrumsområde, i håp om at jeg skal møte på et av de utrolig få likesinnede vennene jeg kan møte på i Oppdal, som regel skjer det aldri… For de fleste likesinnede vennene i Oppdal, bor et stykke unna sentrum, og sjansen for at jeg møter på de i sentrum uten at vi har avtalt å møtes fra før er 10 prosent… Eller lavere.
Og det er som regel derfor jeg er ute, i håp om å se noen av disse, og føler derfor at jeg blir fortere deprimert enn om jeg er inne. Har mye mer jeg kan gjøre inne for å ha fokus på andre ting…

Inne har jeg plenty av filmer, bøker, tegneserier og blablabla… Likevel velger jeg å være ute, noe som i mitt tilfelle får meg som regel til å føle meg mer og mer ynkelig og deprimert. For ute er så mange påminnelser om at jeg savner noen! Inne er det lettere å glemme det… Selv om det er absolutt ikke lett da heller…

Skulle virkelig ønske at når jeg absolutt skulle være født, at jeg ble født som en mye mer vellykket person, en person som ble født på et annet sted med flere likesinnede venner, og samtidlig at jeg skulle vært en person som var psykisk sterkere enn jeg er, mer tålmodig, mer optimistisk, mer spessiell… Føler meg verken spessiell, sterk, tålmodig, eller noe særlig positivt nå…

Så, jeg gleder meg til døden, om ikke direkte gleder meg, så gruer jeg meg i hvertfall ikke. Da får jeg i hvertfall fred, for som regel så lever jeg mer i depresjonen enn i gleden, men når jeg er død før jeg ikke de få prosentene av gleden heller… Derfor vil jeg ikke dø, selv om jeg gleder meg til døden.
Inneforstått med at dette kanskje er litt komplisert å forstå, men det er slik det er.

Så please, ikke bli bekymret for dette innlegget, igjen jeg har ikke noen planer om å dø, jeg vil ikke gjøre det mot de få jeg har, spessielt ikke imot min beste venninne som jeg prissetter og aksepterer mer enn noe annet her i verden!

Jeg er sliten psykisk av å være så deprimert, av å må ligge i sengen 2-3-4 timer hver dag selv etter jeg er helt utvhvilt for å finne på en grunn til å stå opp, jeg er lei av å ikke ha noe spessielt å ta meg til, at folk flest ikke har tid til å finne på noe, eller at folk bor for langt unna, og at jeg er for feig til å ta turer utenfor Oppdal alene uten noen…
Men likevel, det er en ting jeg ikke har glemt, til tross for at det er flere uker siden jeg hadde en felles glede med en veldig god venn nå. Når de øyeblikkene er, så føles det verdt det, verdt all ventingen, verdt all depresjonen, tårene, lengselen, selvforakten og alt dette! Derfor vil jeg ikke dø, samtidlig som jeg gleder meg til døden.

Ønsker alle en god kveld videre.
Vi blogges!

Det er midten av juli, været er opp og ned, just nu er det varmt i Oppdal lite skyer, lite vind, bra med sol. Og jeg NYSER!
Jeg nyser nå, eller ikke akkurat nå da, men…

Det som forundrer meg er… Jeg var ikke plaget i mai, ikke i juni, disse plagene har først begynt å komme den siste uken, litt mer enn det… Blir en del runder på badet for å blåse ut snørr og gørr fra nesen, og det har i tillegg gjort meg litt sår i nesen, og ekstra sliten i hode, er fra før nokså plaget av en depresjon igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Utenom at jeg nå er plaget av ting som har med alergi å gjøre, så er det verste for tiden en veldig stor følelse av å være ensom.
Min beste venn har jeg nesten ikke sett snurten av på 2-uker, og savner henne veldig, veldig masse.
Og de fleste andre er dratt ut på ferie eller lignende.

Skulle virkelig ønske jeg hadde hatt råd til å reise bort fra Oppdal en gang jeg også, om ikke en ferie tur så i hvertfall en dagstur til Trondheim, noe jeg har råd til, men ikke helt klarer å gjennomføre alene, siden jeg er redd for å ikke finne igjen bussen eller togstasjonen når jeg skal hjem igjen, derfor er jeg avhengig av å ha med meg noen, og det er ingen jeg kommer på i farten som er aktuelle å ta med til Trondheim på en stund nå.

Skulle til byen for cirka to uker siden, med min beste venn, noe som dessverre ikke ble noe av likevel.

Å vandre eller sykle rundt i Oppdal sentrum nå føles som regel mer ensomt enn å sykle i foreksempel skogen, fordi når jeg sykler i sentrum så håper jeg at jeg skal få en gladoveraskelse ved å treffe på noen jeg trives i lag med, og at vedkommende kan ha tid til en prat. De fleste jeg har håpet har hatt tid til å stoppe eller noe, har som regel vært for opptatt eller stresset til at det har vært mulig….

Og hvorfor velger jeg da å sykle i sentrum, fremfor skogen? Fordi sykler jeg feks skogen, eller andre plasser i Oppdal så ber jeg om å forværre allergien min, så jeg må velge; vil jeg forverre helsa mi/allergien min, eller vil jeg bli mer smådeprimert av å ofte vente på at jeg skal treffe noen jeg liker å snakke med, forså å må innse at det kan jeg fortsatt bare glemme en stund til, fordi de nærmeste vennene jeg har noe til felles med, de er borte, eller så har de ikke tid fordi de såvidt bare er i sentrum og har dårlig tid…

Men skal ikke klage jeg. Er jo egentlig ganskje vant slikt, dessverre.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var en annen person, for det finnes jo folk jeg kjenner også, som fortsatt er i Oppdal og også i sentrum innimellom, men problemet mitt er at det er en god del personer, som jeg ikke har så mye til felles med, ikke det at de har gjort meg noe, men at vi ikke er så like. Æehm, føler jeg kunne beskrevet dette bedre, men skitt au…

Prøver å beskrive det siste en gang til: Det finnes fortsatt folk i Oppdal som jeg vet og og delvis kjenner, og som vet av og kjenner meg, og det kan også hende at det er personer som kommer og setter seg ned ved en benk jeg sitter på, men de fleste av disse menneskene som er i Oppdal perr dags dato, som jeg kjenner er folk som gir meg den samme følelsen av å være i lag med andre som når jeg er på jobb. Altså: Jeg får det sosiale, men likevel ikke den følsen jeg savner som når jeg er med de beste bestevennene mine…

BESTEVENNENE MINE: JEG SAVNER DERE SÅ UTROLIG MASSE AT JEG FÅR LYST TIL Å BARE GRÅTE!

Huff, innser at dette innlegget mulig kan forverre ensomheten min etter de siste linjene, jeg skulle egentlig ha flyttet til feks Trondheim for lenge siden, slike som meg hører egentlig ikke til i steder som Oppdal 😛 Er for få likesinnede her! Hehe…

VI BLOGGES!

På tide med en personlig uttømming…
Har nettopp kommet hjem nå etter en sykkeltur på 5 timer, i sola med en mange oppover bakker på hjemveien. Syklet cirka 4 mil, i håp om å komme vekk en viss negativ energi, også kalt depresjon som er på vei.

Jeg har en tanke om hva som er verst med depresjonen, jeg er riktignok mye ute blant andre folk, men føler meg likevel ensom veldig mye likevel, har flere gode venner her i Oppdal, men så er det nesten ingen her jeg har mye til felles med, ved tanke på interesse, meninger og lignende. Og det gjør at jeg veldig ofte kan føle meg mer ensom ved en del folk i Oppdal enn om jeg faktisk er alene, og dere skal vite at jeg er glad i alle vennene mine her i Oppdal og at det ikke er noe galt med de, på noen måte!
Er bare jeg som er så alt for sær… På godt og vondt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I tillegg til ensomhet så sliter jeg også med noe som ligger i slekt med det ordet, nemlig kjedsomhet.
Jeg har lite å ta for meg, jeg kan alltid skaffe meg en del oppdrag som tegneoppdrag, filmprosjekter og slik… Jeg har flere uleste bøker liggende og noen timer med film som jeg enda ikke har sett. Men de tingene frister ikke mye her og nå… Vet ikke hvorfor… Så jeg har faktisk en god del ting jeg KUNNE gjort, både av interessemessige hobby-ting, og viktigere ting som å rydde rommet… Men jeg sliter med det at jeg ikke gidder, og da har jeg igjen meg selv å takke….

Verste av alt er noe jeg er veldig lite stolt av, som jeg har nevnt såvidt før; sjalusi.
Jeg er ikke en person som er sjalu vist noen får en større tv enn meg eller slike ting, men jeg kan fort slite med sjalusitanker som at jeg tror at venner av meg ikke syns jeg er god nok for dem, og heller innerst inne liker å være sammen med andre enn meg plutselig…
Jeg er en tragedie, og det innrømmer jeg først som sist. Jo nærmere jeg blir ett menneske, og jo gladere jeg kan bli i det og, jo mer morsomt jeg har det med vedkommende når vi er i lag… Dessto verre kan det til tider bli når jeg og en av de vennene ikke er i nærheten. Er veldig, veldig få jeg har så tett tilknytting til, men, likevel…

Og det er tragisk, for ingen av de nærmeste har noen gang gitt meg noen grunn til å tvile på noe som helst, og det er det nesten så jeg skulle ønske, for da hadde jeg hatt en grunn til å gå rundt og tenke tanker som sliter i meg…

Jeg innrømmer at jeg også er en veldig intens og pågående person, og det er også noe jeg skammer meg litt over, har nok med at jeg ikke er så mye i lag med andre mennesker, men vist jeg virkelig føler jeg har en del til felles med noen så føler jeg at jeg kan bli nokså intens og tett… Ikke sexuelt eller noe slik, men at jeg tenker veldig mye på de få det gjelder, være veldig rask med å si fra om at jeg også er pålogget på foreksempel msn eller skype om en av de vennene jeg føler jeg har mye til felles med, logger på, mens jeg er online.

Og det som er, er at ingen av de vennene sier at de syns jeg er for pågående, men at jeg er som en venn skal være. Er nok bare enda en gang at hjernen min er unødvendig vanskelig å ha noe med å gjøre, jeg sliter en del med nervene for tiden, intense tanker jeg sltier med å legge fra meg, ikke-hyggelige ting, som har med selvtillitten min først og fremst å gjøre, vil jeg tro…

Er en del ting jeg kunne snakket ut om (ting selv velger å ikke skrive offentlig, så det så), men jeg hater å snakke om meg selv, jeg liker egentlig ikke å skrive om meg selv som jeg gjør nå heller, vil ikke fremstå slik egentlig, ønsker så gjerne å være en person folk kan være stolt av, og egoismen min er også blitt en byrde…

Ville bare få skrevet dette, og klemt det ut av meg – som enkelte mener at jeg gjør alt for ofte, generelt!…

Vil så gjerne ønske alle sammen en riktig fin og god kveld videre, ta godt vare på dere selv og deres egne!
VI BLOGGES!

Ohoi, så mye rart en skal gjøre og ikke gjøre i livet.
Hva gjorde jeg før jeg la meg i går, jo det kan jeg fortelle deg, i gårkveld slengte jeg i meg 7 bokser med Red Bull.

Om jeg fikk sove, joa, jeg la meg cirka i halv ett-tiden (00.30), og da hadde jeg alerede begynt å få litt småvondt i hode.
Etter en stund ble jeg bare liggende i senga, helt vannrett, helt lam, rørte nesten ikke en muskel på i hvertfall en time, nei jeg var ikke lam :P, men plutselig så var det ikke igjen noe spessielt mye energi å hente, noen steds.

(har totalt 15 tomme Red Bull-flasker/bokser på skrivebordet mitt nå, 7 av dem ble kjøpt og tømt i gårkveld, resten hadde jeg fra før)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alt gikk veldig treigt, jeg bare lå der, stirret på ett eller annet, den samme ene tingen leeeenge.
Jeg kjente at jeg pustet hyppig, og tungt, og jeg skalv også noe i hendene en liten stund.

Skjelvinga varte heldigvis ikke så lenge, men den hyppige og uvante pustingen, ja den kom en del fram og tilbake som den ønsket det selv, uten at jeg hadde noe særlig kontroll på det i hele tatt.

Husker ikke når jeg sovnet i natt, men klokken var i hvertfall godt over halv fem (05.30) sist jeg husker jeg så på klokken. Etter en stund i løpet av natta tok jeg bare på meg headsettet, og hørte på musikk, registrerte vel egentlig ikke så mye av hva jeg hørte på og ikke, dessuten så hadde jeg volumet litt lavere enn jeg er vant til. Jeg merket at jeg hadde musikk i ørene noen ganger, men tenkte sjeldent over det. Husker at jeg hørte noe på “Deilig er jorden” av Elisabeth Andreassen, faktisk… Og “Dope – Die Mother Fucker Die”…

(dette bildet tok jeg IKKE i natt, men nå nylig som et slags illustrasjons-bilde..)

Jeg var en stund redd for at jeg skullle bryte sammen i natt, og bli sinnsykt deprimert og begynne å gråte som en foss, for det skjedde en gang i fjor etter og da hadde jeg bare hatt i meg 4 Red Bull før leggetid. Men den dagen så rørte jeg også veldig mye på meg, var nemlig fotograf en hel dag i et bryllupp….

Men nok om det, i natt fikk jeg i hvertfall ikke den type nedturen. Men alle de andre symtonene fra sist hadde jeg i natt for de. Ble helt tom for energi som sagt, pustet veldig fort og mye ukontrolert, skalv, og jeg tenkte rimelig treigt og lite. Og egentlig så syns jeg natten faktisk var ganske digg på en måte, etterhvert, for det var så utrolig godt å ikke være i stand til å tenke på noe særlig i det hele tatt, det eneste som var litt plagsomt var at jeg ble liggende våken uten å få sove, men takket være energimangelen var jeg altså ikke i stand til å tenke på å prøve og sove eller noe, så var egentlig veldig deilig, men er absolutt IKKE noe jeg vil ambefalle, det er en grunn til at Red Bull har vært forbudt i Norge i flere år, du kan faktisk dø av for mye, er bare jeg som lærer veldig, veldig treigt…

VIL PÅ INGEN MÅTE AMBEFALE NOEN ANDRE Å DRIKKE FOR MYE DRIKKE MED KOFFEIN, SOM FOREKSEMPEL REDBULL, BURN, BATTERY, MONSTER OGSÅ VIDERE. DET ER VELDIG HARDT FOR KROPPEN, OG SPESSIELT OGSÅ PSYKEN! OG MAN KAN I VERSTE FALL DØ! SÅ VIL IKKE AMBEFALE NOEN Å GJØRE SOM MEG!

Ønsker alle sammen en strålende god og fin ettermiddag videre. Ta utrolig godt vare på dere selv, alle sammen. 🙂
VI BLOGGES!

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!

*PANG*
*PANG*
*PANG*
Vi mennesker har alle opplevd det, og det kommer tilbake; det store slaget der der svir mest!

Har siden 10-tiden i dag-tidlig gått rundt i Oppdal sentrum og diversje andresteder å tenkt. Gått rundt og surret stort sett i 7 timer nå…

Kan si så mye som at jeg nettopp har gått på enda en smell, og latt meg falle i asfalten, metaforisk sett.
Er meningen i livet så ussel og sadistisk som å bare klare å reise seg mest mulig ganger, etter flest mulig harde slag? Og helst smile og holde seg mest mulig kald, i frykt for å ikke bli stemplet som en negatv taper?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hvor mange tårer vil Gud (om han fins) at vi skal felle, hvor mange sorger skal vi oppleve, hvorfor er livet så alt for urettferdig, så alt for ofte?

Finnes det rettferdighet i verden?
Greit, jeg vet det… Mange som har det mye verre enn meg, og dette innlegget er ikke ment for å være negativ, bare stiller spørsmål som jeg har i hode nå, fint å lufte noen tanker…

Hadde alt vært bedre om jeg ble superskeptisk, og heretter holder folk mer på avstand for å ikke bankes ihjel til sist?

Det eneste jeg vet helt sikkert er at alle jeg kjenner har blitt født, og at vi alle skal dø. Utrolig enkelt, sagt, og alt som skjer mellom fødselen til døden bestemmer vi selv. Hvor mange blindgater hvor vi skal motta juling, metaforisk sett, bestemmer vi selv, det vil si, vist du ikke er like naiv som meg så har du et håp?

Næsj, nå blir alt bare krøl. Ser ikke mening med noe, så sikkert derfor jeg splærer ut av meg dette innlegget også, som jeg beklageligvis VET ikke er det mest oppmuntrende og glupeste jeg har skrevet.

Vi blogges.

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!

Har nettopp fått vite I DAG, via et brev at jeg, mamma og småsøsknene mine må flytte ut fra leiligheten vi bor i nå, og har bodd i siden høsten 2006, etter at mamma og pappa ble skilt…

Det er kommet nye eiere og det resulterer i at vi ikke får fortsette å bo her for de nye eierne som tar over bygget.
Det verste er at mamma har brukt lang tid den siste tiden på å pusse opp og stresse med at søstera mi skulle bytte rom, og nå var de lange og slitsomme ukene mamma har brukt, blitt helt forgjeves.

Mye bedre blir det heller ikke at han de vi leier hos har sagt før at om dette noen gang skulle skje om det skulle komme nye eiere så hadde vi i hvertfall tre måneder på oss fra vi fikk beskjeden til vi måtte flytte. Nå er det gjort om til EN MÅNED!!!! Vi må være ute til 1. april… Og det er INGEN aprilspøk…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så i tillegg til at jeg har slitt og grått for at venner skal flytte ut av bygda i løpet av året så må også jeg og familien flytte til et annet sted nå, riktig nok skal jeg fortsette å bo i Oppdalsområdet noe noen av vennene mine ikke skal lenger men, likevel…

Andre ting jeg tenker på er om jeg fortsatt kan ha eget rom i den nye leiligheten, eller om jeg må dele med broren min, spessielt med tanke på at vi har veldig anderledese interesser og venner vi har besøk av og besøker innimellom.. Nå er jeg 19 år og burde uansett flytte for meg selv snart, men… Ja…

Her er det rommet jeg har hatt i nesten 4 år som jeg vil komme til å savne veldig…:

Ønsker alle sammen en god og fin dag videre, dere fortjenner alle det absolutt beste!
Vi blogges…

Mareritt bassert på ekte følser

(Bilde tatt av min gode venninne Ann Kristin, i fjorsommer)

Drømmer og mareritter er rare ting.
Hva drømte jeg i natt?

Jo, i natt var jeg på flykt fra politiet. Hva jeg hadde gjort, eller eventuelt ikke gjort skjønte jeg ikke. Husker blant annet at jeg måtte krype under jorda gjennom noen rør og slik for å komme meg til et annet sted…

Våknet litt etter klokken var 10.00 i dag, og det var stress. Hadde en time hos noen jeg snakker med noen ganger i måneden om mine vanskeligheter og slikt klokken 10.15 i dag, så ble rimelig stress dag jeg så at jeg hadde under 15 minutter på å komme meg opp av sengen og til Videregående på Oppdal der vi møtes innimellom og hvor jeg snakker om det jeg måtte føle for av alt og ingenting.

Jeg kom dit, akkurat i tide, fordi jeg måtte droppe frokosten, bare slenge på meg klærne og løpe en del for å rekke det.

Uansett, den drømmen i dag. Lurer på om det kan ha en link til at jeg har en del dårlig samvittighet for en god venn jeg tenker en del på for tiden, eller har tenkt veldig mye på det siste året blir mer konkret. Altså at jeg føler meg skyldig og slik og det var derfor jeg drømte noe som hadde med det å være skyldig å gjøre.

Er forsåvidt flere drømmer jeg har hatt den siste tiden knyttet til denne vennen, men tror det er første gang jeg har hatt drømmer som spiller på mine dårlige samvittighet. Tidligere drømmer har spilt mer på min paranoia og dårlige selvtillit blant annet, uten at jeg bør si mer om det her i offentligheten, eller til noen andre utenom den det gjelder eventuelt…

“Er han blitt overlegen?”
Ellers er det en annen ting jeg bør ta opp. Har fått høre noen ganger i det siste at folk i nærheten av der jeg har vandret og gått i det siste har prøvd å foreksempel hilset på meg, sagt hei, og vinket, uten å fått tilbake respons. Jeg beklager så mye til alle dere, og nei, jeg er ikke sur på noen eller noe som helst. Er bare veldig langt borte innimellom når jeg er ut og går som regel med et hode som peker nedover og musikk på begge ørene.

Har ikke noe i mot noen, og jeg prøver så godt jeg kan å virke så oppegående og til stede jeg kan, prøver å legge merke til mest mulig bekjente, og vinke og hilse jeg også, men er bare veldig distrè og noe trist for tiden, men håper ingen blir skuffet eller lei seg vist dette skjer flere ganger. Er glad i alle vennene mine, og alle andre jeg vet om og har snakket med i livet, så unnskyld vist noe slikt skjer flere ganger.

Har i snart et helt år nå vært veldig tyngt deprimert og langt nede.
Kan ikke skrive om årsaken offentlig, eller fortelle noe om hvorfor til andre enn psykologen min og fastlegen jeg går til innimellom, men jeg kan si såpass som at det snart har vart i et år, og at det nok er en veldig naturlig ting å bli deprimert av, men kanskje ikke så alvorlig opphengt som jeg er nå…

Jeg har alltid slitt med døgnrytme, og motivasjon i livet, men føler at etter at jeg fikk en deprisjon etter noe som “skjedde” for snart et år siden så har mye blitt mye verre.
Har grått mye i det siste, har tenkt veldig mange negative og stygge tanker, paranoiaen har steget. Tenker veldig mye ille om veldig mange og mye. Tenker tanker som at de vennene jeg har, bare henger med meg, snakker med meg også videre for å ikke få dårlig samvittighet vist det skulle skje noe. En ting er sikkert, “skjer” det noe så er det kun min egen feil og ingen andres.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har vært noen ganger at jeg har følt jeg ikke har blitt tatt seriøst verken ansikt til ansikt eller foreksempel over facebook eller bloggen når jeg har fortalt om mine vansker, og det kan nok være fordi jeg egentlig er veldig useriøs og tuller om veldig mye, mye som ikke andre tuller med, tabu-ting for å si det sånn. Så i tillegg til at jeg føler at jeg har fått enda vanskeligere med å henge med venner uten å tenke at de bare er der for å ikke få dårligsammvittighet selv også videre, så føler jeg også et problem med å bli tatt så seriøst som jeg skulle ønske jeg kunne bli tatt, i denne perioden, egoistisk, ja jeg vet….

Kan fortsatt ikke fortelle hva det som plager meg mest er, er flere forskjellige ting, men en ting som skjedde i sommer kan jeg fortelle smått om. Jeg lager som sagt egne filmer med venner og bekjente på fritiden, i sommerferien i fjor, for snart et år siden spurte jeg en mann i 55-årene om han ville bli med i en av filmene jeg laget da, og jeg visste fra alt der og da at han er Oppdals mest forhatte og mest omstidte person med tanke på svært dårlige rykter som har med pedofili, smågutter og diversje drapsforsøk på mindre årige jenter å gjøre….

Vedkommende som jeg spurte, ble veldig glad for å bli spurt og ble selvfølgelig med helt til flere og flere av de som var med i filmene mine sluttet og sa jeg måtte slette alle scenene de har vært med å spilt i tidligere og sånn på youtube. Så etter at denne mannen ble med så ble jeg nødt til å slette svært mange youtube-klipp som jeg har brukt lang tid å legge ut også videre, noe som gjorde at jeg til slutt slettet bare alt som var på youtube, fordi jeg orket ikke alle beskjedene fra stadig flere og flere som skulle ha klippene jeg har fått lov om å legge ut før, at de nå skulle slettes fra offentligheten. Noe jeg har stor forståelses for, så etter det har jeg fått en del tanker generelt kan en si om at det er ikke noe vits å gjøre ditt og datt fordi det vil sikkert komme vekk eller noe sånt likevel. I tillegg var det noe vondt å ha på samvittigheten at spessielt flere mindreårige som var med å spilte i filmene mine ble ertet på skolen fordi de hadde medvirket i samme film som denne vistnok pedofile 55åringen, hater at folk blir mobbet og ertet, spessielt vist det er min skyld, noe som var og kanskje enda er tilfelle…

Er enda en ting som sagt som gjør at jeg har vært og fremdeles er veldig langt nede, og det er noe som er enda vanskligere for meg nå, det eksemplet jeg skrev om i sted tenker jeg nesten ikke på i hele tatt lenger, men jeg kan si så mye og så lite som at jeg er veldig forelsket i en veldig god venn av meg som ikke er forelsket tilbake, og dette er noe jeg føler er i ferd med å ta livet av meg, blant annet fordi jeg i tillegg har utrolig vond samvittighet for den det gjelder for enkelte idiotiske og dumme episoder jeg har stelt i stand, av sjalusi og nesten et slags hat jeg har fått i løpet av høsten…

Spiser mindre, sover mindre, fraværet på jobben har vokst og jeg generelt har blitt en mye mer misslykket og større taper det siste året. Hvordan skal dette ende…

i går kveld var jeg våken hele natten, og i natt var jeg våken hele natta… tredje eller fjerde natta på rad at jegnå er oppe om natta, helt alene med mine alt for vonde og vanskelige tanker etter at jeg fikk vite at flere av mine mest elskverdige vener flytter fra bygda i sommer, og selvfølgelig ikke til samme sted hell….

hadde aldri trodd jeg skulle gråte på en stund, men jeg har faen meg grått og grått i flere netter på rad nå, og begynner å bli noe sliten, sover som regel 3-4 timer på lyse dagen de siste dagene og det er det… slutte å spise har jeg nesten gjort også… og jobben jeg et parr dager frahver på… hvor i helvete skal dette ende…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå