EN SLAGEN MANNS ORD!

*PANG*
*PANG*
*PANG*
Vi mennesker har alle opplevd det, og det kommer tilbake; det store slaget der der svir mest!

Har siden 10-tiden i dag-tidlig gått rundt i Oppdal sentrum og diversje andresteder å tenkt. Gått rundt og surret stort sett i 7 timer nå…


Kan si så mye som at jeg nettopp har gått på enda en smell, og latt meg falle i asfalten, metaforisk sett.
Er meningen i livet så ussel og sadistisk som å bare klare å reise seg mest mulig ganger, etter flest mulig harde slag? Og helst smile og holde seg mest mulig kald, i frykt for å ikke bli stemplet som en negatv taper?

Hvor mange tårer vil Gud (om han fins) at vi skal felle, hvor mange sorger skal vi oppleve, hvorfor er livet så alt for urettferdig, så alt for ofte?

Finnes det rettferdighet i verden?
Greit, jeg vet det… Mange som har det mye verre enn meg, og dette innlegget er ikke ment for å være negativ, bare stiller spørsmål som jeg har i hode nå, fint å lufte noen tanker…

Hadde alt vært bedre om jeg ble superskeptisk, og heretter holder folk mer på avstand for å ikke bankes ihjel til sist?

Det eneste jeg vet helt sikkert er at alle jeg kjenner har blitt født, og at vi alle skal dø. Utrolig enkelt, sagt, og alt som skjer mellom fødselen til døden bestemmer vi selv. Hvor mange blindgater hvor vi skal motta juling, metaforisk sett, bestemmer vi selv, det vil si, vist du ikke er like naiv som meg så har du et håp?

Næsj, nå blir alt bare krøl. Ser ikke mening med noe, så sikkert derfor jeg splærer ut av meg dette innlegget også, som jeg beklageligvis VET ikke er det mest oppmuntrende og glupeste jeg har skrevet.

Vi blogges.


REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!

FÅTT BESKJED OM A VI MÅ FLYTTE… (innen 1 mnd…)

Har nettopp fått vite I DAG, via et brev at jeg, mamma og småsøsknene mine må flytte ut fra leiligheten vi bor i nå, og har bodd i siden høsten 2006, etter at mamma og pappa ble skilt…

Det er kommet nye eiere og det resulterer i at vi ikke får fortsette å bo her for de nye eierne som tar over bygget.
Det verste er at mamma har brukt lang tid den siste tiden på å pusse opp og stresse med at søstera mi skulle bytte rom, og nå var de lange og slitsomme ukene mamma har brukt, blitt helt forgjeves.

Mye bedre blir det heller ikke at han de vi leier hos har sagt før at om dette noen gang skulle skje om det skulle komme nye eiere så hadde vi i hvertfall tre måneder på oss fra vi fikk beskjeden til vi måtte flytte. Nå er det gjort om til EN MÅNED!!!! Vi må være ute til 1. april… Og det er INGEN aprilspøk…

Så i tillegg til at jeg har slitt og grått for at venner skal flytte ut av bygda i løpet av året så må også jeg og familien flytte til et annet sted nå, riktig nok skal jeg fortsette å bo i Oppdalsområdet noe noen av vennene mine ikke skal lenger men, likevel…

Andre ting jeg tenker på er om jeg fortsatt kan ha eget rom i den nye leiligheten, eller om jeg må dele med broren min, spessielt med tanke på at vi har veldig anderledese interesser og venner vi har besøk av og besøker innimellom.. Nå er jeg 19 år og burde uansett flytte for meg selv snart, men… Ja…

Her er det rommet jeg har hatt i nesten 4 år som jeg vil komme til å savne veldig…:

Ønsker alle sammen en god og fin dag videre, dere fortjenner alle det absolutt beste!
Vi blogges…

WHAT A NIGHTMARE! (Politietterlyst og greier…)

Mareritt bassert på ekte følser

(Bilde tatt av min gode venninne Ann Kristin, i fjorsommer)

Drømmer og mareritter er rare ting.
Hva drømte jeg i natt?

Jo, i natt var jeg på flykt fra politiet. Hva jeg hadde gjort, eller eventuelt ikke gjort skjønte jeg ikke. Husker blant annet at jeg måtte krype under jorda gjennom noen rør og slik for å komme meg til et annet sted…

Våknet litt etter klokken var 10.00 i dag, og det var stress. Hadde en time hos noen jeg snakker med noen ganger i måneden om mine vanskeligheter og slikt klokken 10.15 i dag, så ble rimelig stress dag jeg så at jeg hadde under 15 minutter på å komme meg opp av sengen og til Videregående på Oppdal der vi møtes innimellom og hvor jeg snakker om det jeg måtte føle for av alt og ingenting.

Jeg kom dit, akkurat i tide, fordi jeg måtte droppe frokosten, bare slenge på meg klærne og løpe en del for å rekke det.

Uansett, den drømmen i dag. Lurer på om det kan ha en link til at jeg har en del dårlig samvittighet for en god venn jeg tenker en del på for tiden, eller har tenkt veldig mye på det siste året blir mer konkret. Altså at jeg føler meg skyldig og slik og det var derfor jeg drømte noe som hadde med det å være skyldig å gjøre.

Er forsåvidt flere drømmer jeg har hatt den siste tiden knyttet til denne vennen, men tror det er første gang jeg har hatt drømmer som spiller på mine dårlige samvittighet. Tidligere drømmer har spilt mer på min paranoia og dårlige selvtillit blant annet, uten at jeg bør si mer om det her i offentligheten, eller til noen andre utenom den det gjelder eventuelt…

“Er han blitt overlegen?”
Ellers er det en annen ting jeg bør ta opp. Har fått høre noen ganger i det siste at folk i nærheten av der jeg har vandret og gått i det siste har prøvd å foreksempel hilset på meg, sagt hei, og vinket, uten å fått tilbake respons. Jeg beklager så mye til alle dere, og nei, jeg er ikke sur på noen eller noe som helst. Er bare veldig langt borte innimellom når jeg er ut og går som regel med et hode som peker nedover og musikk på begge ørene.

Har ikke noe i mot noen, og jeg prøver så godt jeg kan å virke så oppegående og til stede jeg kan, prøver å legge merke til mest mulig bekjente, og vinke og hilse jeg også, men er bare veldig distrè og noe trist for tiden, men håper ingen blir skuffet eller lei seg vist dette skjer flere ganger. Er glad i alle vennene mine, og alle andre jeg vet om og har snakket med i livet, så unnskyld vist noe slikt skjer flere ganger.

Er jeg i ferd med å bli psykisk syk?

Har i snart et helt år nå vært veldig tyngt deprimert og langt nede.
Kan ikke skrive om årsaken offentlig, eller fortelle noe om hvorfor til andre enn psykologen min og fastlegen jeg går til innimellom, men jeg kan si såpass som at det snart har vart i et år, og at det nok er en veldig naturlig ting å bli deprimert av, men kanskje ikke så alvorlig opphengt som jeg er nå…

Jeg har alltid slitt med døgnrytme, og motivasjon i livet, men føler at etter at jeg fikk en deprisjon etter noe som “skjedde” for snart et år siden så har mye blitt mye verre.
Har grått mye i det siste, har tenkt veldig mange negative og stygge tanker, paranoiaen har steget. Tenker veldig mye ille om veldig mange og mye. Tenker tanker som at de vennene jeg har, bare henger med meg, snakker med meg også videre for å ikke få dårlig samvittighet vist det skulle skje noe. En ting er sikkert, “skjer” det noe så er det kun min egen feil og ingen andres.

Har vært noen ganger at jeg har følt jeg ikke har blitt tatt seriøst verken ansikt til ansikt eller foreksempel over facebook eller bloggen når jeg har fortalt om mine vansker, og det kan nok være fordi jeg egentlig er veldig useriøs og tuller om veldig mye, mye som ikke andre tuller med, tabu-ting for å si det sånn. Så i tillegg til at jeg føler at jeg har fått enda vanskeligere med å henge med venner uten å tenke at de bare er der for å ikke få dårligsammvittighet selv også videre, så føler jeg også et problem med å bli tatt så seriøst som jeg skulle ønske jeg kunne bli tatt, i denne perioden, egoistisk, ja jeg vet….

Kan fortsatt ikke fortelle hva det som plager meg mest er, er flere forskjellige ting, men en ting som skjedde i sommer kan jeg fortelle smått om. Jeg lager som sagt egne filmer med venner og bekjente på fritiden, i sommerferien i fjor, for snart et år siden spurte jeg en mann i 55-årene om han ville bli med i en av filmene jeg laget da, og jeg visste fra alt der og da at han er Oppdals mest forhatte og mest omstidte person med tanke på svært dårlige rykter som har med pedofili, smågutter og diversje drapsforsøk på mindre årige jenter å gjøre….

Vedkommende som jeg spurte, ble veldig glad for å bli spurt og ble selvfølgelig med helt til flere og flere av de som var med i filmene mine sluttet og sa jeg måtte slette alle scenene de har vært med å spilt i tidligere og sånn på youtube. Så etter at denne mannen ble med så ble jeg nødt til å slette svært mange youtube-klipp som jeg har brukt lang tid å legge ut også videre, noe som gjorde at jeg til slutt slettet bare alt som var på youtube, fordi jeg orket ikke alle beskjedene fra stadig flere og flere som skulle ha klippene jeg har fått lov om å legge ut før, at de nå skulle slettes fra offentligheten. Noe jeg har stor forståelses for, så etter det har jeg fått en del tanker generelt kan en si om at det er ikke noe vits å gjøre ditt og datt fordi det vil sikkert komme vekk eller noe sånt likevel. I tillegg var det noe vondt å ha på samvittigheten at spessielt flere mindreårige som var med å spilte i filmene mine ble ertet på skolen fordi de hadde medvirket i samme film som denne vistnok pedofile 55åringen, hater at folk blir mobbet og ertet, spessielt vist det er min skyld, noe som var og kanskje enda er tilfelle…

Er enda en ting som sagt som gjør at jeg har vært og fremdeles er veldig langt nede, og det er noe som er enda vanskligere for meg nå, det eksemplet jeg skrev om i sted tenker jeg nesten ikke på i hele tatt lenger, men jeg kan si så mye og så lite som at jeg er veldig forelsket i en veldig god venn av meg som ikke er forelsket tilbake, og dette er noe jeg føler er i ferd med å ta livet av meg, blant annet fordi jeg i tillegg har utrolig vond samvittighet for den det gjelder for enkelte idiotiske og dumme episoder jeg har stelt i stand, av sjalusi og nesten et slags hat jeg har fått i løpet av høsten…

Spiser mindre, sover mindre, fraværet på jobben har vokst og jeg generelt har blitt en mye mer misslykket og større taper det siste året. Hvordan skal dette ende…

Døgna (I NATT Å…)

i går kveld var jeg våken hele natten, og i natt var jeg våken hele natta… tredje eller fjerde natta på rad at jegnå er oppe om natta, helt alene med mine alt for vonde og vanskelige tanker etter at jeg fikk vite at flere av mine mest elskverdige vener flytter fra bygda i sommer, og selvfølgelig ikke til samme sted hell….

hadde aldri trodd jeg skulle gråte på en stund, men jeg har faen meg grått og grått i flere netter på rad nå, og begynner å bli noe sliten, sover som regel 3-4 timer på lyse dagen de siste dagene og det er det… slutte å spise har jeg nesten gjort også… og jobben jeg et parr dager frahver på… hvor i helvete skal dette ende…

Jeg gråter også…


Sikkert mange som tenker og tror at jeg er et følsesløst og kaldt menneske, som driter i andre og alt som er……
Til dere kan jeg si at dere har tatt helt feil av meg, jeg har også følser, dessverre føler jeg selv at jeg har for mye følser og sorg i meg for tiden, har grått mer det siste året enn jeg har orket å huske.

Er så lei meg og deprimert nå at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tre av mine absolutt nærmeste og beste venner kommer til å flytte dette året. Til hver sitt sted, og jeg vet at mann har msn og skype og alt det der, men det blir aldri det samme som den tiden vi møttes hver dag her i Oppdal, fant på ting sammen, trøstet og klemte hverandre, gikk turer sammen også videre… Eneste jeg vil nå er å bare få lov til å dø. I fjor måtte jeg takle to sterke forelskelser som ikke var gjensidig og nå får jeg stadig vite om flere og flere som flytter, og flere av de flytter fra Oppdal for godt…

Har nesten ingen å dele tid sammen med fra før her i bygda, og jeg innser nå at min største frykt om å bli alene i bygda snart blir realitet.. Hadde folk bare flyttet samme sted så skulle jeg gjerne også flyttet. Er jeg heldig så dør jeg av en eller annen hjertefeil eller noe i løpet av nærmeste dagene, så slipper dere å lese denne dumme bloggen min mer å…

VURDERER Å SLUTTE

… med å ha noe som helst med andre medmennesker å gjøre… I hvertfall for ei stund.
Enten blir jeg ulykkelig forelsket i noen som ikke er forelsket i meg, eller så blir jeg venner med noen som enten ikke er den de egentlig er, eller så finner jeg ut at noen med eller uten vilje snakker nedsettende bak min rygg, noe som fort utvikler seg til falske rykter i dette rasshøl-stedet som kalles Oppdal. Eller så tar mann selvmord, har opplevd å miste noen fordi han valgte å skyte seg selv å…

Er så lei av å bli såret og skuffet nå at jeg gidder faen meg ikke mer, og for dere som tror at jeg ser på meg selv som noe bedre eller tryggere enn andre folk; niks, er det et menneske jeg virkelig forakter og hater så er det meg selv…

Yes I am smiling, but inside im dieing…
Eller som Queen sang; I dont wanna die, sometimes I whis I never was born at all!