Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det mandag? Nei.. Er det mandag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det tirsdag? Nei.. Er det tirsdag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det onsdag? Nei.. Er det onsdag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det torsdag? Nei.. Er det torsdag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det fredag? Nei.. Er det fredag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det lørdag? Ja.. Er det lørdag? Ja.

Jepp, da var det lørdag, og atter en utfordrende dag for en som så og si aldri ser de nærmeste vennene sine for tiden.
Er dødsvant til å føle meg veldig deprimert, lei meg og ensomt spesielt i helger, ferier og helligdager hvor mange andre gjerne har fri, men da bruker fritiden på andre ting enn å være sammen med meg.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var sterk nok psykisk til at jeg klarte å bli med på festivaler, på pubber, bryggeriet, bilrace og andre arrangemanger med andre folk… Men jeg klarer ikke. Og jeg prøver virkelig å takle å være på steder hvor det er flere folk, i forskjellige sjangre, men jeg sliter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Helt siden barneskolen har jeg slitt med å klare å dra på skolen fordi jeg blir så urolig, nervøs, usikker på meg selv og engstelig ved for mange folk. Til og med på jobben min nå, hvor det som regel bare er 2-4 personer, som til og med er voksne, så sliter jeg med å møte opp, fordi jeg synes større sosiale grupper er vanskelig. Og når jeg har så store problemer med bare det til og med, da tenker jeg at jeg virkelig sliter… For der er de til og med voksne, og ikke sånne folk som fort kan såre meg ved å komme med en spøk som egentlig ikke er vondt ment, men som jeg fort kan missfortstå veldig, og ta veldig personlig. Jeg hater virkelig at jeg har asperger syndrom akkurat nå…

Går som regel rundt alene hver eneste dag, har bare jobb mandag og fredag, kan ha mer, men siden jeg fort blir så utmattet og sliten av å være for lenge på jobb, på grunn av diagnosen min, så jobber jeg i skrivende stund kun 5 timer på mandager og 5 timer på fredager, resten av uken er fri. Har prøvd å jobbe oftere også, men det har bare gjort vondt verre..

Det er vondt å lese på facebook når mine nærmeste venner har fri, folk som jeg nesten aldri ser, når de skriver at de skal på bryggeriet, på pubb, festivaler, bilcross-løp eller andre ting når de først har fri. Det er slettes ikke det at jeg ikke unner dem det, hvis de koser seg. For det er virkelig ingenting som betyr mer for meg, enn at de få vennene jeg virkelig har i livet, koser seg og har det bra, det er det som er viktigst!

Men likevel, jeg synes det er vanskelig, fordi jeg er så og si alene nesten hele tiden. Jeg vil så gjerne ha mer med andre å gjøre, men jeg klarer ikke å være for lenge på steder hvor det er for mange folk. Og det er nok derfor jeg føler et viss hat til hoteller, festivaler, bryggerier, også videre, fordi jeg føler at de tar fra meg vennene mine når de først har fri.

Jeg innser at jeg alltid vil være veldig alene i denne verden. Og at helger, helligdager og ferier, hvor mange flere enn bare meg har fri, er på andre plasser enn hvor jeg kan være med de.

Hverdagen takler jeg bedre, for da er folk flest på jobb, og da er det mye greiere. For jobb er jo noen man må på for å tjene penger. Så det takler jeg bra, selv om jeg selvsagt er veldig ensom da også, men da har jeg ikke den depresjonen over at jeg er så veldig anderledes og ensom på SAMME MÅTE som altså; helger, helligdager og ferier.

Håper ingen av mine eventuelt nærmeste som måtte lese dette blir triste eller noe av å lese dette. Det er virkelig ikke meningen. Jeg unner alle sammen alt godt. Trenger bare å få ut noen tanker… Selv om det ikke hjelper mye.

Jeg har bare lyst til å forsvinne nå i denne skrivende stund, så hvordan skal det bli når julen og nyttårsaften kommer igjen? Hvor folk drikker alkhol, koser seg med sine nærmeste, drar på julebord også videre… Og jeg føler meg enda mer alene enn noen gang. Vil ikke feire jula med familien, ikke noe vondt ord mot noen av familien, men vil heller være alene enn det. Fordi jeg er veldig lite likesinnet med resten av familien. De beste vennene jeg har er ikke-familie, og det er ikke noe som jeg har bestemt, men det er sånn det er.

Å være i nærheten av familie og slik gir meg sosial ensomhet, altså å føle seg ENDA mer ensom enn man hadde følt seg og man hadde vært helt alene. Det gjelder ikke spesifikt familien min, men mange andre også, nesten alle egentlig. De få  jeg er mest likesinnede og ikke føler meg ensom med, de har ikke tid lenger. Og det er ikke deres skyld. Håper ingen hater meg for dette, er ikke meningen å såre noen. Har ikke noe i mot noen, bare håper at ingen misstolker noe her nå…

God helg..
Vi blogges.

Vil i nattens mørke ta opp et litt sårt tema, som har tatt stor plass i livet mitt den siste tiden, i tillegg til ensomhet, som igjen har ført til depresjon.

Er en ting jeg ikke har blogget så mye om, og det er altså det som kanskje er vanskeligst for meg utenom savn til likesinnede mennesker/venner rundt meg.

(bilde tatt fra facebook-applikasjonen: gothic candy)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kjærlighetssorg er vanskelig. Kjærlighetssorg kan komme av så mange årsaker, enten av at man har fått vite at den man liker ikke liker deg på samme måte. Kjærlighetssorg kan også i veldig sterk grad være sjalusi, eller savn knyttet til det menneske du har blitt veldig glad i.

I livet mitt har jeg vært sjalu veldig mange ganger, bare noen jeg liker litt for godt legger ut en musikkvideo av en artist eller band med noen h*n liker blir jeg sjalu, og da er det vanskelig å tenke lyse tanker en god stund fremover. Generelt er jeg veldig svartsjuk, altså sjalu, og da skal de ikke mye til for at jeg legger meg ned, og bare la tårene strømme på…

Jeg har hatt tre sterke kjærlighetssorger til tre forskjellige personer i løpet av de siste 5 årene, blir jeg først forelsket, så blir det veldig, veldig inntenst, og det går ubeskrivelig inn på meg. Spesielt når jeg ikke har fått sett de(n) jeg har forelsket meg i på lengre tid. Og spesielt hvis det en gang var en tid man så sin store kjærlighetsflamme, og fikk tilbringe mye tid med den før og dermed bygget opp mange fine tanker, ilusjoner og lyse følelser, da faller totalt ned i grus når du plutselig ikke får sett vedkommende så ofte lenger. Desto oftere man så personen før, og jo bedre det da var, jo verre er det når det gode følelser du da tok forgitt plutselig blir tatt fra deg, ved enten sjalusi, savn eller andre ting knyttet til vanskelig kjærlighet.

Selv har jeg alltid vært singel, og det er også det jeg ønsker å fortsette med til jeg dør.
Det beste i verden er å ha gode venner, for kjærlighetssforhold varer sjeldent evig. Alt som har med forhold og sex å gjøre er for meg totalt uintressangt, og jeg har alltid kun ønsket å ha gode venneforhold med folk, hvor to av de jeg har /har hatt sterke følelser for er nære venner. Noe som da også gjør ting mer komplisert. Tanken om en kjæreste har kommet til noen tider, men innerst inne vet jeg at det beste er vennskap, uansett! Familie og kjærester er greit å ha, men for meg er nære, likesinnede venner det aller viktigste. Beklager om jeg tråkker noen på tærne, for meg er jeg mer opptatt av venner enn familie, eller noe annet.

Tilbake til temaket kjærlighetssorg generelt:
Det er som regel lettere å være forelsket i noen som ikke står deg så tett, med tanke på at da kan du lettere trekke deg unna den det gjelder. Men venner som du har hatt som gode venner før følelsene slo til, er noe vanskeligere å kutte ut, for da er det flere minner og gleder som står der, og det er i det hele tatt da mye verre siden du er forelsket i noen som du annser som en god venn, og som mest sannsynlig også anser deg som en god venn.

Du vil jo helst være der for gode venner for alltid, til tross for at du har følelser for noen av de, hvor dette ikke er gjensidigt, og dermed kan være vanskelig å komme over, og ikke tenke på.

Kjærlighetssorg tror jeg er vanskelig uansett om det er til en nær venn, en kollega, eller noe helt andre. Uansett om det er snakk om sjalusi for h*n viser interesse for andre enn deg, eller om det er snakk om lang tid siden du så h*n sist.

Men, uansett hvor vanskelig kjærlighetssorgen virkelig kan være uansett grunn til at den er der, så gjelder det å prøve å oppføre seg godt fremfor den det gjelder. Og ikke si eller gjøre ting som gjør vondt verre. De som virkelig klarer å være venner, til tross for at den ene kanskje har sterkere følser ovenfor den andre enn bare vennlig, og den andre ikke, så gjelder det likevel, spesielt fra den som er forelsket, å prøve å ikke la sin frustrasjon, vanskelige situasjon og kanskje tvilsomme tanker gå utover den det gjelder. Selv hvor vanskelig det kan være, så gjelder det med kjærlighetssorg som alt annet; å prøve å gjøre det beste ut av det, og ikke gjøre vondt verre. Selv om det er en nær venn det gjelder, og det kan føles noe vanskelig, så er det viktig å prøve så godt man kan, hver dag, å ikke gjøre noe som kan skade vennskapet. For slike følelser vil som regel gå over etter en stund, og har man da klart å ikke ødelegge vennskapet på grunn av ekstra følelser, ja så er det virkelig verdt smertene, tårene og depresjonene! :`-)

(bilde tatt fra facebook-applikasjonen: gothic candy)

Når det gjelder forelskelse til noen som ikke er så nær, så kan det være en fordel å være litt forsiktig med å ta for nær kontakt, å fortelle noen om slike følelser har sjeldent vært farlig, uansett om det kan være vondt å høre det man eventuelt ikke hadde håpet på. Men det å prøve å bli venn med noen som man før vennskapet vet man har ugjensidige følelser for, synes jeg kan være en risiko med tanke på den utsattes (han/hun med følelsene) eget beste. For kjærlighet er ikke lett, spesielt ikke når det ikke er gjensidig, og den personen det gjelder står deg nær og dermed er noe vanskelig å trekke seg unna for en stund, forså å prøve å tenke på andre ting en stund.

Hvor mange ganger har dere værrt langt nede, tungt deprimert, og følt dere ekstra ensom, og kanskje blitt suicidal på grunn av et annet menneske? Er det noen av dere som føler forelskelse nå, og som har fortalt det til den det gjelder? Hvordan har det gått?

Siste ord: Kjærlighet finner man uansett, kjærlighet kan man også gi og få av gode venner, uten at vi snakker om sex, forhold og forelskelse. Kjærlighet kan vi alle gi hverandre, uansett. Og det er det som er det viktigste; kjærlighet, tro og håp, respekt, aksept, og samhold i tykt og tynt. <3 Uansett forelskelse eller ei; love hurts enyway. Jo, sterkere man står, jo mer svir det når noe er vanskelig mellom mennesker…

VI BLOGGES! <3

Mange klager på at de er for deprimert av den grunnen at de har for mye stein i bagasjen, rent metaforisk sett. Altså tunge tanker, problemer, og andre vanskelige, harde og usikre ting.

I går så jeg en dokumentar på nett-tv med selvmord som tema. Et tema jeg er opptatt av, og dette sier jeg ikke for å trekke oppmerksomhet, men fordi jeg er veldig opptatt av ærlighet; årsaken til at jeg er opptatt av en del ting knyttet til temaet, er at jeg selv tenker tanker om selvmord innimellom.

(foto: fra facebook-aplikasjonen “Gothic candy”)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Selvmord er ikke temaet for dette innlegget, men det er med på å være et av forskjellige ting som kan være knyttet under temaet, som lignende temaer.

Saken er, når mange har det vondt og lider så er det fort gjort å kutte ut all form for aktivitet, sosial omgang, forså å holde seg for seg selv, gjerne i sengen eller sofaen og bare deppe, gråte, være lei seg, føle seg fortapt, sviktet og at ingen bryr seg også videre, vet alt om dette…

Det er ingen hemmelighet at ved å stenge seg inne, som regel på et og samme sted i lang tid, at det bare gjør vondt verre. Folk trenger å ha noe å gjøre og mange føler at de har for lite å ta seg til, og derfor blir deprimert av det, i tillegg til kanskje flere andre faktorer som skurrer i hverdagen.

Men, hva med det onvendte?
Selv så har jeg først og fremst veldig mange filmer, tre-fire uleste bøker, et hemmelig prosjekt jeg jobber med, tilgang til å blogge, skrive på facebook, anledning til å gå ut en tur og høre på musikken jeg liker best… Også videre.. Jeg har veldig ofte opplevd at de veldig mange mulighetene gjør at jeg blir sittende å slite med at jeg ikke får til å bestemme meg. Noe som har blitt en vane, og dermed kan være en ekstra faktor til at jeg lettere blir deprimert, fordi jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg vil.

Førsteønsket mitt er å være sammen med min absolutt beste venn, men som de fleste andre, enn meg selv så er det selvsagt veldig mye jobb og andre avtaler som står i veien der. Hadde det vært opp til meg hadde jeg ikke gjort annet enn å tilbringe tid med vedkommende.hele tiden, men det lar seg dessverre ikke gjøre. Jeg savner h**n konstant hele tiden, men det gjør ikke noe annet med situasjonen enn at jeg bare risikerer å skade meg selv mer, ved å ikke tenke på andre ting, til h*n en dag har anledning og lyst igjen 🙂

Så var det det igjen da; de andre tingene!
Hva gjør man når man har veldig mange filmer, cdeer, tv-kanaler, steder og gå tur på, et annet fritidsprosjekt, i tillegg til blogg og mye annet, man kan gjøre for seg selv, når jeg nå ikke bryr meg om å møte mange andre enn den jeg savner veldig sterkt for tiden?

(foto: fra facebook-aplikasjonen “Gothic candy”)

En ting er sikkert, man bør i hvertfall ikke bare sette seg ned å ikke gjøre noe, fordi man ikke kan bestemme seg. En ting å prøve ut kan være å sette opp noen lapper med de 5 tingene som frister mest, forså å la flasketuter-peker-på avgjøre skjebnen din for noen timer? 🙂

Andre uvaner som er lett for å gjøre når man blir sittende for lenge å forbli rastløs og urolig på grunn av depresjon som øker, samt null aktivitet, er at det er mye lettere for at man lett kan småspise for mye, noe som blant annet ikke er økonomisk heldig hele tiden, snakker dessverre igjen av store erfaringer. Også er det lettere for å foreksempel brenne bort penger på småting man ikke har råd til egentlig, og som i mitt tilfelle nå kan slå ut negativt med tanke på råd til mat og husleie.

Vil til sist sitere noen som en gang sa et et menneske lever lykkeligst med bare tre ting i livet?

Hva tenker dere? 🙂
VI BLOGGES!

Du vet at du er deprimert når:
du blåser deg opp av at venner du ikke har sett på alt for lenge heller vil på bryggeriet enn å se film med bare deg…

du så og si har flyttet inn i sofaen, og ikke orker gå ut…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

du ikke en gang synes at frokost-tv, folkedans, gammeldans og DDE er deprimerende lenger… (da er du VIRKELIG deprimert)

du er helt sikker på at ingen av vennene dine vil ha mer med deg å gjøre lenger…

alt du ser og tenker på kobles til vonde minner, ensomhet og fortapelse….

du synger/nynner til Bjørn Eidsvåg i siste desperat forsøk før du eventuelt tar frem nåla…

du må skrive en blogg, bok eller dagbok for å ha noe å gjøre….

du tenker flere hundre ganger i døgnet at alt hadde vært bedre for deg, og de rundt om jeg aldri eksisterte…

du tror på de som syns du er taper, stygg og fæl…

du ikke en gang synes at filmene med Jim Carrey lenger er morsom…

Slapp av, ikke la dere skremme for mye, bare tidsfordriv mens jeg venter på at det skal bli mørkt ute slik at det skal bli lettere og gå ut, da jeg ikke møter på så alt for mange jeg ikke orker å se nå…
Vi blogges!

Opplevde i dag en situasjon jeg synes var noe unødvendig. Følte at mine grenser ble tråkket på, av like utenfor Inngangen til Domus Oppdal/Claussulen i dag…

Gikk meg såvidt noen runder frem og tilbake gjennom Oppdal sentrum i dag, for å komme meg ut bare. Ikke for å se igjen andre denne gangen, for akkurat i dag har jeg egentlig mest behov for å bare være for meg selv, trekke meg tilbake.

(bilde tatt fra: createyourownrealitynow.com)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men samtidlig, jeg trenger jo litt sol og frisk luft jeg også som alle andre. Ikke det at jeg er ute så veldig sjelden, er jo egentlig veldig mye ute og går, noen mener til og med jeg går for mye rundt og frem og tilbake. Årsaken til at jeg velger å være i sentrum, er at jeg så lett blir plaget av pollen andre steder, enda.

Vel, til poenget. Utenfor inngangen på fremsiden av Domus, samme side som trollet står, stå det først og fremst et par voskne kvinner, kanskje 8-15 stykker. De var alle kledd i hvitt så vidt jeg kunne merke, hadde lange kjoler/kjørt og danset, og var generelt det jeg kaller for overdrevent positiv og i godt humør. Stilt mot veggen ved inngangen sto det et par tilfeldige mennesker å klappet, kunne vært omtrent 15-20, kanskje litt mindre.

Jeg valgte selvfølgelig, for å spare meg selv for tid, å gå fort gjennom tilskuerne og disse voksne damene som sto og laget liv og slik. Og det var da det skjedde noe jeg ikke helt har klart å legge fra meg enda, selv om det er noen timer siden, la så vidt merke til at cirka 2-3 av disse dansende og hoiete kvinnene danset etter meg i noen sekunder mens jeg prøvde å gå rett gjennom, og fortsatt hadde sterke ønsker om at folk skal akseptere mine grenser og vise litt hensyn. At de sto der og danset, hoyet og lo, og fikk folk til å gi fra seg penger og klappe i takt med musikken deres, det hadde jeg ikke noe i mot, det som altså plaget meg var at jeg ble danset etter, like bak ryggen min i noen sekunder. Det var for meg en noe traumatisk og vanskelig situasjon, og jeg skulle ønske at de ikke hadde gjort det, fordi jeg har nå tatt dette personlig, og blitt noe lei meg, for at folk ikke kan akseptere at jeg ikke er like happy og sånn som en del andre for tiden. I tillegg til at jeg generelt synes det er traumatisk med flere mennesker på en gang, med tanke på diagnosen jeg har.

I alle mine tanker så klarte jeg ikke registrere om det var noen der jeg kjente til,verken blant tilskuerne eller dansekjærringene, men det driter jeg forsåvidt i. Folk lo med de, og sikkert ikke av meg, heller ikke da jeg bare gikk gjennom i farten, og to-tre av damene fulgte dansende etter meg noen menter. Men jeg føler meg tråkket på, og såret likevel, hver så snill. Ha litt respekt for andres grenser. Jeg skjønner at ingen sikkert ikke mente noe vondt med det, og sikkert trodde jeg også skulle synes det var greit, men nei… Unnskyld, det er slik jeg er, og ja, jeg tåler mindre enn mange andre for tiden, fordi jeg sliter veldig med meg selv. Savner noen få venner veldig sterkt, blant annet, og jeg sliter med å være positiv. Jeg smiler kanskje ute blant andre, men det smilet skjuler dessverre noe annet…

.
(Dette bildet tok jeg tidligere i sommer. Samme sted hvor disse voksne, hvittkledde, kjoledamene sto og danset og dummet seg ut, rett ved trollet. Mens publukum sto på en rekke langs veggen ved inngangen hvor postkassen der står)

Jeg vet at jeg i det siste generelt har skrevet noen grinete innlegg, om at jeg har ikke fått sove fordi noen har skrevet om ting som har hatt med fest/bryggeriet/pubb/drikking/øl og lignende på feks facebook, at jeg generelt har skrevet en del innlegg om at jeg blir veldig urolig vist jeg vet at noen koser seg med øl, og at jeg generelt også har vansker med større gruppe mennesker… Men slik er jeg. Unnskyld, jeg skulle sikkert aldri vært født, men jeg er nå en gang dessverre blitt tvunget til å leve i denne verdenen, som jeg føler meg veldig ensom i for tiden! Får tydeligvis aldri noen som er likesinnede nok til å være mine venner… Og det er bare min skyld, det vet jeg! Og jeg innrømmer at jeg er svak!

Takk, var bare det jeg ønsket å få ut for i kveld. Skulle ønske flere visste litt mer om det å leve daglig med aspergers syndrom..
Vi blogges.

Ps: Jeg har ikke noe i mot at andre har det bra, og koser seg og ler. Men jeg synes ikke noe om at folk skal lage glede på andres bekostning, som jeg nå føler at noen har gjort mot meg og min person! Føler meg æreskrenket, og ikke-akseptert for de grensene jeg har! Jeg er ikke så glad i alt for sosiale ting, og jeg freaker ut og blir fort redd ved for mange i nærheten. VISS RESPEKT FOR ANDRE, GJØR MOT ANDRE SOM DERE VIL AT ANDRE SKAL GJØRE MOT DEG!

Da var det fredag, jeg har sittet oppe i hele natt. Skulle egentlig ønske at jeg hadde fått sovet, men dessverre klarte jeg å lese en facebook-status som har med blant annet fest, øl og slik å gjøre, en veldig god venn. Og da klarte jeg selvfølgelig ikke å roe meg ned… Som nevnt før så har jeg et seriøst problem bare ved tanken på at noen skal dra til bryggeriet eller bare kose seg hjemme i helgene med foreksempel øl…. Men nok om det, har alerede skrevet for mye nå.

TIl tross for at jeg ble noe depressiv, skjelvende og små lei meg igjen i natt, som flere ganger før i det siste, så klarte jeg i hvertfall etter en stund å gjøre noe godt ut av det. Har som sagt ikke fått sovet i hele tatt, men jeg har klart å flytte fokus noen lunde på noe annet. Så får jeg bare prøve enda hardere å ikke titte for mye på andre sine facebook-statuser i fremtiden, i hvertfall ikke de jeg vet kan skrive litt om ting som har med fest, festønsker, øl og lignende å gjøre. Kan jo ikke akkurat be noen om å ikke skrive sånne ting heller. Fordi de gjør jo ikke noe galt, er bare jeg som er overfølsom, overdeprimert og kjempelei for tiden. Det med at jeg har så store vanskeligheter og tanker knyttet til at folk liker alkohol, og at andre ikke har like store problemer som meg med større sosiale ting som f.eks bryggeriet, er ikke noe jeg kan klandre andre for. Og til sist, dette her er ikke ment for å tråkke noen som helst på tærne. Jeg har bare veldig sterkt behov for å få ut tankene mine, i håp om at det vil hjelpe.

(Bare et helt random bilde jeg tok just nå fra vinduet mitt for å dokumentere hvordan det ser ut utenfor vinduet ved sovesofaen min. Håper ikke naboene eventuelt har noe i mot det…. Hehe.,..)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Skal nå på jobb om tre timer. Klokken 10.00… Opp-avisa, lokalavisa i Oppdal. Så må prøve å få meg to timer søvn nå, vist det lar seg gjøre. Skal i hvertfall prøve å legge meg litt neppå slik at jeg kanskje har litt energi til klokken 10… Dette blir en lang dag…

(Føler ikke for å gå på jobb om 3 timer i dag nei, depresjon og angst er ikke greit…)

Hva slags planer har dere for helgen? Ønsker alle sammen en riktig fin fredag!
VI BLOGGES!

Mine damer og herrer…
Som dere fasteste, seigeste og mest gjenngående leserne her inne har lest, så sliter jeg for tiden.
For bare noen dager siden klarte jeg å ødelegger flere minutter og timer av mitt liv på å tenke for mye på ting som plaget meg med Folkefestivalen i Oppdal, samt drikking og lignende, jeg går rundt nærmest hele tiden og tenker på og savner noen enkelte venner, og jeg kan av mange andre grunner som for tiden plager meg veldig, og gjør meg sterkt deprimert si, at jeg ikke akkurat lenger frykter døden.. Jeg skal til og med være så ærlig å innrømme at jeg innimellom tenker at det beste er at jeg hadde forduftet fra verden, og at da hadde alt vært mye bedre for alle, spessielt nå som jeg er mer mas og til bry for folk, enn glede og støtte. Skal skrive mer om dette senere, men først vil jeg dele en liste over 5 tilfeldige ord jeg kom på ved å først tenke på “Liv”/”livet” forså å skrive de 5 første ordene som falt meg inn i den skrivende stund, angående “død”/døden.

Fem innfallende ord om livet:
Langt
Smertefult
Ensomt
Varierende
Utfordrende

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Fem innfallende ord om døden:
Uendelig
Smertefritt
Frigjørende
Stille
Enkelt

Til tross for at døden mange ganger kan friste mer enn livet, så ser ikke jeg noen grunn til å snike i køen.
Vi skal alle sammen dø en gang, og selvmord blir uansett i mine øyne alt for lettvint.
Personlig lever jeg i en vanskelig tid, men det er mange som har det vanskeligere, og ikke har gitt opp.
Daglig sliter jeg med ensomhet, depresjoner, svekket selvtilitt, vanskelige tanker knyttet til meg selv og venner, redd for at det jeg har skal forsvinne og rakne, tenker til tider at folk bare er hyggelig, og venn med meg for å være det. Og at årsakene til at jeg som regel er veldig mye alene, til tross for at jeg har venner, er nettopp at ingen vil være i lag med meg.

Ikke så uforståelig, om det hadde vært sånn.
Jeg vet selv at jeg, spessielt nå for tiden er en veldig inntens person, veldig sårbar, dramatisk, selvopptatt og masete. Den svake, svake trøsten er at jeg i hvertfall prøver å gjøre noe med deg, skal foreksempel igjen til terapauten min i dag. Selv om jeg har mange vonde timer i uken, for tiden, jeg gidder ikke gi opp. Jeg hater meg selv, greit nok.
Oftere enn det motsatte føler jeg at ting ikke går noe særlig bra, og at forhåpninger nesten alltid viser seg å være sårende å stige for høyt.

Blåser meg fort opp, stenger meg fort inne i meg selv, Likevel, jeg gidder ikke gi opp. Selv om jeg til tider er bombesikker på at jeg snart vil miste alt og alle jeg har, jeg har enda ikke gjort det, så hvorfor gi seg mens man enda har noe. Når man har så lite igjen, så kan det umulig bli verre. Kan sikkert gå en god del lenger ned, jeg vet. Men forhåpentlig vis går det vel opp igjen.

I døden får jeg ikke noen nedturer, men jeg får heller ikke de få gledene og oppturene som livet byr på,- en sjelden gang. Så, igjen,- døden skal jeg jo inn i uansett en gang, så hvorfor ikke bare leve til døden kommer av seg selv?
Omså jeg har igjen 80 år, hvor alt er bare deprimerende, vondt og smertefult, og jeg bare skal ha 1 minutt glede igjen av de gjennlevende 80 åra… Poenget er; det er 1 minutt mer glede, enn jeg får oppleve etter jeg er død, uansett, og når jeg først er død så har jeg jo glemt alle de fleste smertefulle minuttene og timene, og dagene og årene uansett.

I tillegg til at jeg en gang i uken/måneden går til terapaut, så vet jeg at med min medfødte diagnose aspergers syndrom, har rett på enkelte medisiner som kan gjøre livskvaliteten min litt enklere, det er noe jeg enda ikke har prøvd. og vil i hvertfall ikke gi meg før jeg har prøvd ALT!

Gjenntagende konklusjon/poeng: I livet har jeg dog mye smerte, ensomhet, alenetid, og depresjoner. Og noen få ganger gleder, og da spessielt med de vennene jeg er mest glad i. I døden før jeg ikke noe av delene, ingenting. Og jeg er fortsatt mer glad i “bittelitt” fremfor “Ikke noe”…

God natt!
VI BLOGGES!

I 01-tiden i natt skrev jeg et blogginnlegg like etter at jeg hadde kommet hjem igjen etter en jogge-og-gå-tur.
I natt var det også Folkefestivalen i Oppdal, noe som har gjort noe med meg. Jeg har selv ikke vært på festivalen, men jeg hørte blant annet lydstøyet fra scenen metervis unna.

Dette innlegget her er for å omformulere noe av det jeg skrev i natt, jeg mente hvert ord jeg skrev, men har forstått at noen har missforstått enkelte linjer, vet selv at jeg godt kan være flinkere med å formulere meg, og at jeg spessielt i slike stunder som i natt, når jeg blir så engstelig, usikker og redd, at jeg har en lei tenndens til å innimellom bruke feile ord.

(bilde fra folkefestivalen.no)

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Som foreksempel skrev jeg på min klønete måte i overskriften at jeg hater fulle folk, og det ble feil skrevet. Det jeg mente med det, er at jeg ikke liker at folk er beruset, spessielt ikke de få vennene jeg har igjen i livet, og er veldig glad i, og superutrolig redd for. Jeg hater IKKE fulle folk, men jeg blir redd og engstelig hvis jeg leser om, vet om, hører om at noen koser seg med alkohol, uansett om det bare er et lite glass eller mer. Vet jo at folk flest ikke bare drikker et glass, når de drikker…

Jeg kunne gjort mye anderledes for å gjøre det bedre for meg selv i natt, og det er jeg veldig inneforstått med selv, foreksempel hadde jeg aldri trengt å gå/jogge gjennom sentrum i hele tatt, jeg visste godt at det er helg, og at det er mye folk ute og drikker, og jeg har i flere uker vært smertelig klar over festivalen som var denne helgen i Oppdal. Likevel ble det så jeg tok meg to eller tre runder gjennom sentrum ved midnatt, og da kjente jeg at jeg ble stresset, gikk mye fortere, med blandede følser av sinne, frustrasjon og angst. Støyet fra musikken på selve Folkefestivalen føler jeg selv at jeg klarte å ignorere ganske godt, i hvertfall så lenge jeg ikke var i Oppdal sentrum, hadde stort sett Ipoden-musikken min på begge ørene, så den musikken fra Folkefestivalen hørte jeg som regel bare når en låt tok slutt på Ipoden min, og jeg ventet på at en ny skulle spilles av. Men å ignorere og glemme ting knyttet til den dumme festifalen helt, det var uansett umulig, blant annet så var det noen lys fra den som vistes veldig godt oppe på himmelen, langt unna..,. Så det å glemme at jeg har venner der som drakk, festet, og sikkert koste seg… Det klarte jeg aldri HELT å legge fra meg…

Ble nesten ikke noe søvn i natt, og det å sende enkelte personer sms, om de var der eller ikke, og om hvordan de har det nå, det tror jeg ikke at jeg kommer til å gjøre, for dette jeg skriver her er nok ikke noe jeg kommer til å ta opp med noen, blir bare til at jeg skriver det her, for å få ut tankene mine….

Fikk en kommentar på innlegget mitt i går, fra ei/en som mente at jeg mest sannsynlig faktisk mente at jeg hater folk som drikker og fester. Og igjen, det er veldig feil. Mine absolutt kjæreste og beste venner, i hvertfall de fleste, de drikker. Og for siste gang, det er nettopp på grunn av at jeg IKKE hater disse menneskene, men faktisk er så utrolig glad i de få menneskene jeg tenker på, at jeg dessverre klarer å plages så mye. Og ja, det har gått inn for meg at folk faktisk koser seg med alkohol, og ikke drikker for å plage seg selv, eller noe. Jeg forstår at folk liker rus, men jeg forstår ikke hvorfor, og hva som er så bra og stort med å drikke noe så trist og vondt som alkohol!

Og med de ordene må jeg prøve å fortsette denne dagen, å kanskje prøve å komme meg ut, noe som jeg må innrømme at jeg gruer meg til… Har veldig sosial angst i dag, kjenner jeg har småvansker for å puste normalt og tenke positive tanker om meg selv og mitt liv. Men det må gå på en måte denne gangen også sikkert….

Vi blogges!

Da er klokken omsider blitt 01, det er natt og det er søndag. Jeg har vært ute i natten og gått siden litt ca. klokken 22.
I nesten tre timer har jeg gått rundt, som regel på diversje skoleveier, skoger og andre gågater, helst lengst unna sentrum, i natt er det nemlig festifal i Oppdal sentrum, og jeg må bare beklage for at jeg er så ærlig, men jeg må få det ut før jeg legger meg; jeg hater festivaler!

Først og fremst, hva i helvete er vitsen med å spille musikken så jævla høyt? Jeg var som regel et godt stykke unna der festivalen er i natt, og det høres veldig langt unna. Utrolig dumt å spille så høyt, vil folk virkelig bli døve? Akkurat det driter jeg i, hvis folk er så tragiske så greit!

(bilde tatt fra: twww.folkefestivalen.no)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg var ikke spessielt mye i nærheten av sentrum i natt, trivdes mye bedre på en vei i et skogområde i Oppdal, hvor det forsåvidt er noe flaggermus i lufta, men det gjør ikke meg noe….

De virkelige ubehagelige følsene kom de to gangene jeg var dum nok til å gå gjennom sentrum… Vet ikke helt hvorfor, det er ingen som har gjort meg noe, sagt noe eller noe.. Men når jeg går i nærheten av foreksempel Oppdal sentrum på nattetid, så starter det smått med at jeg blir noe usikker, redd, smådeprimert, engstelig, forså klarer jeg meg å hisse meg opp over tanken på at så mange absolutt må drikke i helgene, og hvor teit jeg syns det er at folk spiller så alt for høy musikk, drikker alkohol, hoyer og bråker. Idioti. Dette hater jeg virkelig, og det verste er, at det angår ikke meg, hvis folk absolutt skal drikke, røyke og spille høy musikk, så har jeg jo egentlig ikke med det, men likevel, jeg klarer å provosere meg sterkt over det, og bare jeg får med meg at det skal være festival, eller lignende så klarer jeg faen meg ikke å tenke snile tanker.

Hva meningen med dette innlegget er, har jeg ikke mer svar på enn at jeg må få ut mitt sinne og hat, altså det får jeg ikke, for bare jeg leser at noen koser hjemme med en liten øl foreksempel så kjenner jeg at jeg blir frustrert og nedtrykt uten å vite hvorfor.

I sikkert to timer nå har jeg gått som regel på forskjellige gåveier lengst unna sentrum og tenkt på festival, masse folk, at folk koser seg og har det bra med eller uten alkohol, og at det er så jævlig høy musikk som spilles på den festivalen som egentlig ikke er såååååå stor, så jeg fatter ikke det ekstremt overdrevne lydnivået.

Jeg fatter IKKE at folk må drikke og kose seg med alkohol, som med tiden bare er med på å sløve og rive ned kroppen, for å sette det på spissen, at folk sliter ut hørselen sin på sååå unødvendig høy musikk som Postgirobygget, Plumbo, Texum, To Far Gone, også videre… Jeg har ikke noe imot de artistene og bandene, Postgirobygget har jeg faktisk liggende på Ipoden min selv.

Igjen, jeg fatter ikke hvorfor folk må være på steder der det spilles så høyt, koster faen med 350 kroner for å være der en kveld. Forbanna suppeidioti-land :p Hehe, sorry.

(bilde tatt fra:cosybbdtc.blogspot.com)

Generelt vet jeg at jeg ikke liker for tanken på at for mange folk og slik, og at jeg med tanke på min diagnose nok er noe andereldes enn “folk flest”, spessielt med tanke på depresjoner og tanker angående øl, alkohol generelt, mange folk og slik..

Håper ingen gidder å hate meg for dette innlegget, jeg hater ikke noen av de enkeltmenneskene som gidder å betale 350 kroner eller 550 kroner på festival(er), pluss enda mer penger på alkhol og annet faenskap… Jeg bare forstår det ikke og jeg blir dessverre lei meg av dette. Og skulle ønske jeg ikke var født til tider, spessielt i helger hvor jeg på facebook leser om ting som har med at folk tar seg en øl, skal ut og treffe mange andre, drikke, spille høy musikk også videre…

Jeg innser at jeg nok er et ondt menneske som skriver slik, og det er ikke rart at jeg nesten alltid er så ensom som jeg er, beklager dette. Vil understreke at jeg ikke hater noen av enkeltpersonene som har disse vanene. Heller tvert i mot med tanke på enkelte, og det er kanskje en av grunnene til at jeg lar meg slite i stykker som jeg føler at jeg kan fint gjøre i kveld. Unnskyld.

(bilde tatt fra: adressa. no)

Jeg innrømmer det; jeg har nesten ingen venner, og føler meg veldig ofte ensom. Og med tanke på så sær jeg er så er det ikke rart jeg har store problemer med å finne roen med å finne noen likesinnede venner, noe jeg sikkert aldri helt vil klare. Jeg er sliter også med sjalusi, og tanker på at andre heller vil være på festival og ødelegge hørselen og helsa si på å drikke og eller røyke ogsåvidere, i stede for å være på besøk hos meg i min lille hule. Unnskyld for at jeg er så dårlig menneske. Det beste hadde vært om jeg hadde bodd langt oppå fjellet, langt fra folk, da hadde folk slippet å late som de brydde seg om meg, og jeg hadde sluppet å kjenne noen som jeg hadde vært så redd for…

For utenom frykten og ubehaget og redselen med å være i nærheten av så mange mennesker, og være redd for å bli utsatt for erting eller noe av fulle folk, så er jeg veldig plaget av å være veldig redd for de vennene jeg vet om som er på festival. Blir veldig trist og lei meg av å tenke på at mine venner drikker og sakte, men sikkert ødelegger helsen sin på det. Snart har jeg vel ingen igjen….

God natt.
Vi blogges.

Pr. dags dato, så har jeg nesten alt jeg som jeg drømte om innen for realistiske drømmer som barn.
Jeg har en stor og flott tv, jeg har playstation 3, xbox360, egen pc, filmkamera som filmer i HD, en god del klær som jeg er jævlig glad i, og generelt MANGE gode filmer og myyeeeee musikk på Ipoden min også videre.
Om noen dager så flytter jeg også på eget sted, så da bestemmer jeg også mye mer selv.

Alle de drømmene om de tingene som kan kjøpes, har jeg nå oppfylt for lenge siden. Og i tillegg så får jeg nå snart oppfylt drømmen om å flytte hjemme fra.

(bilde hentet fra: fairiesvampires.com)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Til tross for at jeg har det veldig bra, og kanskje har mer ting enn de fleste på min alder, så føler jeg meg ikke veldig glad for tiden. Jeg har utrolig mye flotte og dyrebare ting, men det føles ikke noe viktig lenger. Jeg liker fortsatt å sitte forran pcen og gjøre hva jeg vil der, jeg liker også høre på så mye musikk jeg vil og se så mye av de filmene jeg vil også videre, men spessielt den siste måneden så har ikke de tingene gitt meg så stor glede.

Jeg savner så utrolig sterkt en veldig spessiell person i livet mitt som jeg så vidt har sett en gang i 3-4 sekunder i forbifarten i juli. Og utenom det har vi så vidt snakket sammen noen veldig få og korte stunder over msn og Skype. Vedkommende jobber veldig mye for tiden, og jeg har alt for mye fritid.

I de to siste årene har jeg virkelig forstått at penger, tekniske duppeditter, kule og unike klær og alt dette er helt greit, men det er det. Det beste jeg har i livet har jeg ikke kjøpt for penger, det beste i mitt liv har puls og kjøtt og blod! Min beste venn, som jeg er veldig glad for å ha i livet mitt.

Min bestevenn er for tiden nesten det eneste mennesket jeg virkelig ønsker å tilbringe tid med, ikke bare litt tid, hadde det vært opp til meg så hadde jeg vært i nærheten av vedkommende absolutt hvert sekund, hver eneste dag, kan aldri bli lei av min beste venn samme hva! Vedkommende er så utrolig spessiell, snill, god, rettferdig og veldig real, klok og flott på alle måter!

Mer enn det jeg nå har skrevet knyttet til bestevennen min føler jeg at jeg ikke bør skrive, har egentlig ikke spurt vedkommende om det er ok at jeg har skrevet det jeg nå har skrevet heller, men tror og håper at det går greit, i og med at jeg ikke har beskrevet noe konkret om hvem det er.

Likevel, moralen min, det jeg ønsker å få frem er, de tingene som virkelig gjelder i livet er ikke hva du kan kjøpe for penger, hva du plukker opp på nettbutikker, og andre butikker, ikke hva du jobber med, men et helt spessielt menneske.

Ja, mange mener nok at det beste i livet er hobbyen eller jobben man har eller vil ha, slik har jeg tenkt lenge selv også, er faktisk ikke før jeg møtte bestevennen min i vår at jeg har forstått at det som virkelig skulle bety mest for meg i hele livet er et annet menneske, ikke en hobby, ikke en ting eller gjenstand, men et menneske, et utrolig flott og godt menneske jeg er blitt veldig glad i enda jeg ikke har kjent den det gjelder et år en gang enda!

Hverdagen blir liksom ikke helt det samme uten. De siste dagene har jeg nesten bare gått rundt, og håpet på å få et lite glimt eller noe. Men nei. Jeg får ofte et glimt og syn av mange andre jeg vet av og kjenner til, men ikke denne personen. Denne måneden har uten tvil vært den lengste i 2011, hittil.
Men det er verdt det, det vet jeg. For jeg vet at ting vil roe seg, kanskje ikke denne uken, eller neste uke, men vi er bestevenner og vi møtes selvfølgelig igjen, og da er all den lange veningen og sorgen virkelig verdt det!

Den som venter på noe godt! 🙂 Det viktigste som betyr noe for meg er at vedkommende har det bra, at vedkommende veldig gjerne hadde møtt meg om h*n hadde hatt tid vet jeg! For h*n er virkelig en person som sier ting som de er, og jeg vet at h*n har veldig mye å gjøre, som veldig mange andre. Mitt største problem, vet jeg faktisk ligger i at jeg har alt for mye fritid. Jobber 5 timer mandager fra 10-15 og det samme på fredager, og utenom det: Fri, fri, fri, fri og fri! Ikke rart jeg er deprimert!

Som noen venner av meg har skrevet til meg på facebook, det er bare jeg selv som kan gjøre noe med ting som de er nå. Bestevennen min vil jeg jo få se igjen en gang, det er bare snakk om å være tålmodig, denne siste måneden har vært jævlig tung og lang og ensom, men den hadde vært lettere om jeg hadde giddet å prøve å motivere meg enda litt mer til å gjøre andre ting. I går kveld foreksempel skrev jeg omsider 10 sider til en nettvenninne av meg, noe jeg skulle gjort for flere uker siden Var jeg som faktisk spurte nettvenninnen om vi kunne være brevvenner og at jeg godt kunne skrive det første brevet. Saken er, når jeg omsider bestemte meg for å sette meg ned og skrive, så føltes det som en terapi. Glemte en god stund alle de rare tankene jeg bærer på for tiden, og det å sette fokus på noe annet gjorde virkelig susen, og dette er noe jeg må jobbe med å bli flinkere med; nemlig å prøve å få hjernen min på andre ting, mens jeg venter på å få tid med bestevennen min igjen!

Tusen takk til alle mine lesere som orker å følge meg, lese hva jeg skriver, og klemmer ut av meg!
Det betyr mye, følelsen av at andre leser ting jeg tenker på, følsen av å få luftet ting for andre, uten å gå at selvfølgelig ikke går inn på alle detaljene, spessielt ikke under denne saken som gjelder et annet menneske enn bare meg selv.

(bilde hentet fra: kristinasinvei.blogg.no)

Alle de tingene jeg har rundt meg som jeg har kjøpt, føles riktignok ikke det samme, ingenting er helt det samme med så lang tid uten h*n, men det er likevel bedre å gjøre noe, enn å bare grave seg ned i sine egne tanker og bare gå rundt og gjøre ikkenoe! 🙂

Ønsker alle sammen en veldig fin torsdagsettermiddag!
VI BLOGGES!