Kjære alle sammen… Beklager så mye for at betydelig mindre liv og blogging fra meg i det siste.
Jeg er absolutt ikke på topp for tiden. Har i de siste 3-4 ukene kjempet så og si hver dag for å holde motet oppe, for å gå ut, for å smile, for å virke positiv og optimistisk.
Kjenner at noe i meg er borte, kan ikke forklare… Dette har vart en stund, jeg kjenner at jeg er utrolig lei, veldig mye. Så ensom, så ensom i hele verden.
Sliter med å ha i meg mat for tiden, sliter med å drikke også… Meningen med å holde meg i live for tiden føles så… Meningsløs. Er sliten av å være skuffet, de siste årene har jeg stort sett gått på skuffelse etter skuffelse, funnet ut at folk ikke er som jeg trodde, funnet ut at ting generelt ikke er så bra som jeg skulle håpe…
Et av mine mest tenkte tanker for tiden er “det må være for godt til å være sant”, og som regel så viser deg seg at jeg har rett… Hva jeg enn gjør, hva jeg enn sier og tenker og føler; alt forsvinner rundt meg…
Jeg blir for hver dag mer og mer sikker på at jeg er helt alene i verden, jeg vet at det er millioner av andre mennesker og dyr og andre levende individer rundt meg, men alt for få jeg virkelig stoler på, det eneste mennesket jeg stoler ordentlig på, har jeg ikke sett på… En god stund.
Unnskyld for dette nedvergende innlegget. Hadde bare et behov for å få ut noen tanker. Vil nok hjelpe meg alt for lite… Er så utrolig mye som jeg skulle fått sagt, fått skrevet til det offentlige, i håp om at noen vil forstå, men jeg har ikke troen på forståelse lenger. Folk sier ofte at de føler med meg for ting, og at de bryr seg, at de bryr seg om meg, det tror jeg på, vel, noen av de som sier det, ikke alle mener det heller… Og det med at folk føler med meg vet jeg ikke kan stemme… Bare jeg har min hjerne, bare jeg vet nøyaktig hvordan jeg føler… Det er jeg helt alene om…
I det siste har jeg prøvd å gå meg noen runder i Oppdal sentrum, og det har funket for en stund hver dag, klarer å kle på meg et noen lunde type smil, smile for ikke å virke trist. Og det er litt patetisk i seg selv, for jeg liker ikke at folk skjuler ting, for det blir litt falsk, men det er det jeg gjør når jeg ikke er hjemme, anstrenger meg med de kreftene jeg har, prøver å late som om jeg er litt glad i det minste. Vist jeg selv ser triste folk så blir jeg fort selv trist, vil liksom ikke påvirke mitt humør på andre. Blir også en del tid hvor jeg ligger i sofaen, ikke orker noe annet enn sofaliggingen, ligge å tenke på meningen med livet og alle disse klisje-tingene.
Jeg føler at jeg går på tomgang. Jeg føler at de minuttene/timene jeg klarer å gå ut for tiden så går jeg på ingenting-stoffet. Jeg bare er en livløs zombie med et falsk smil, jeg blir sliten av det. Av å late som, men jeg HATER virkelig å uroe folk. For hadde jeg gått ut og gått som akkurat det jeg føler for så hadde jeg gått utrolig treigt, ikke vinket til noen, og generelt virket veldig overlegen, grinete og sur. Stort sett det jeg er når jeg ikke er utenfor døra, slik jeg føler meg nå….
Kommer nok til å bli noe fraværenede en stund til, ville bare si noe om at jeg lever… Ikke at jeg tror noen trodde noe annet… Og at jeg ikke orker noe særlig for tiden. Har også skrevet dette litt tåpelige innlegget i håp om at de som kjenner meg i Oppdal ikke skal ta noe personlig, i tilfelle jeg ikke skulle klare å oppnå andres forventinger til at jeg skal smile, vinke og andre ting utenfor dørstokken min, altså ute i sentrum f.eks….
Til alle mine nærmeste venner, og de få medbloggerne og nettvennene jeg har hatt mest kontakt med i den siste tiden; jeg er ubeskrivelig takknemlig for å ha dere alle i livet mitt. Og håper ingen uroer seg til tross for dette. Jeg kommer nok til å være noe deprimert en stund til, prøver hver dag å gjøre mitt aller beste. Og vit at det er ikke noen andre det er noe galt med for tiden, enn bare meg.
God natt…
Jeg syns du skal lage et innlegg der du forteller alt du måtte ha på hjertet, så kan du heller fjerne kommentarfunksjonen på dette. Hvis noen da øsnker å kommentere så kommenterer de på neste innlegg der det er mulig å kommentere. Viktigste er at du får det ut! Det kan hjelpe litt hvertfall 🙂
Håper du får en god natt. Sov godt og drøm søtt 🙂 Kan jo alltids prøve om kalle klovn? 🙂
Min kjære venn…
Jeg vet så godt hva du skriver om, men jeg kommer til å mase på deg om dette positive, jeg nådde bunnen, ingenting kunne gjort det værre utenom å dø da selvfølgelig, for familien min, for meg spilte det ingen rolle lenger, jeg bare eksisterte, problemene tårnet seg opp fra alle kanter og pluss sykdom både fysisk og psykisk så var bunnen nådd for min del…
Pluss alt det andre du vet…
Men så kom jeg over dette innlegget hvor man skulle vri det negative over til noe positivt, samme hvor elendig det var skulle man finne en positiv ting og holde fast ved det.
Det er noen uker siden nå og jammen snur det seg, jeg blir så overrasket over alt det positive som kommer sakte men sikkert inn i livet mitt, det ordner seg med det ene og det andre og jeg har begynt å få en god følelse, for jeg nekter å la det negative ta overhånd lenger.
Samme hva det er greier jeg å vri det over til noe positivt, tenker og vrenger hjernen og sier til meg selv at det kan bare gå en vei og det er fremover og positivt.
Jeg slet den første eller de første to ukene med å se noe positivt i all elendigheten, men det er mirakler som skjer for meg:)
Nå går det riktige veien, klart jeg måtte ta meg sammen å ordne i ting selv, det var jeg som måtte få dette igang, viljen min, jeg måtte tvinge viljen min, jeg bestemte og det er mitt liv og litt etter litt fikk jeg meg noen gode overraskelser og tenkte at dette umulig kunne skje meg men det gjorde det faktisk:)
Har jo et stykke igjen men nå har jeg bestemt meg for å ikke la meg knekke ned til bunnen igjen, men vrir og vrenger på tankene, for det går, det virker faktisk det med positiv tenkning:)
Og ordne opp i en kaotisk tilstand:)
Prøv kjære, det hjelper, sitt gjerne å si positive ord om igjen og om igjen..kommer det snikende negativt tilbake..skru av og si-nei jeg skal tenke positivt.Og så setter du det ut i handling!
Vet det er veldig vanskelig men har du først fått det til med en ting følger det andre etter når du fortsetter:)
Alt er ikke som det skal være ennå men nå ser jeg mye lysere på ting og rett og slett driter i det vonde. Ta tak i en ting om gangen og få orden på den..og så neste..osv…
Håper du iallefall prøver, det er verdt et forsøk:)
Masse klemmer fra bloggvennen din Mira:)
(håper du fikk mld jeg sendte deg når du mld meg, dekningen faller ut noen ganger her)
Du er ivertfall ikke redd for å skrive rett fra hjertet, det må da være deilig bare det, dette er nok ingen trøst for deg det jeg skriver sikkert, men du skal vite at det ikke er bare du som sliter noen ganger, hadde du visst halvparten av det jeg har vært igjennem i livet, hadde du blitt ganske sjokkert vil jeg tro, men det nytter ikke å gi opp, man må bare prøve å stå på så godt man kan, mange ganger er det godt å bli skikkelig “forbanna” rase ut litt innestengt motløshet, så fatter man nytt mot, og står på videre, da merker man plutselig at man lever mere og får nye krefter, iallefall gjør jeg det når jeg er nede i kjelleren, kan ikke gi deg noen fullgode råd, bare ønske deg lykke til og ta den tiden du trenger for å bli bedre, om det er på sofaen eller noe annet. Ville bare sende deg en hilsen og klem fra meg.
Jeg leser alltid innleggene dine fordi at du skriver bra, men noen ganger er grunnen også at jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det er tilfellet her. Jeg har ikke skrevet noe på bloggen på en god stund, bare fordi jeg føler meg… ja, tom. Deprimert. For meg så funker det å fokusere på alt som tar vekk tomheten, og jeg fyller dagene ved å sitte på pc’n for å hindre de litt mer negative tankene i å få fritt løp i hodet mtt. Jeg kan ikke si at jeg skjønner hvordan du har det, for det er det bare du som skjønner siden bare du er du, men jeg kan si at jeg forstår noe av det. Det er bra at du skriver det du har på hjertet, det hjelper. 🙂
Klem fra fast leser 😉 <3
neamillyging: Takk for en fin kommentar min kjære venn… Jeg skjønner hva du mener, selv har jeg ikke skrevet på noens blogg på flere dager, så vidt at jeg har orket å blogge på min egen blogg. Har liksom måtte tvunget meg selv til å skrive noe, bare for å prøve å gjøre noe annet enn å deppe. Tenker veldig ofte at jeg bare vil dø, tenker slik innimellom, men jeg lever, så da er det vel en mening med det likevel, ellers hadde jeg vært død for lenge siden, vist det var meningen…
Vil du skal vite at jeg veldig gjerne er her for deg min venn, tror vi har hverandre på msn, er nesten ikke der, men trenger du noen å snakke med, noen utenifra… Jeg er her. Klem tilbake <3
Setter pris på at du ville dele dette på din blogg.
Jeg kan ikke akkurat si at jeg helt vet hvordan du har det, men du skal vite at du er ikke alene.
Vet hvordan det er å tvinge frem et smil og late som alt er bra, når det ikke er det.
Prøv så godt du kan og se lyst på ting og bare glem det vonde!
Bare stå på, ha håp om at alt blir bra.
Håper alt ordner seg for deg 🙂