Det er midten av juli, været er opp og ned, just nu er det varmt i Oppdal lite skyer, lite vind, bra med sol. Og jeg NYSER!
Jeg nyser nå, eller ikke akkurat nå da, men…

Det som forundrer meg er… Jeg var ikke plaget i mai, ikke i juni, disse plagene har først begynt å komme den siste uken, litt mer enn det… Blir en del runder på badet for å blåse ut snørr og gørr fra nesen, og det har i tillegg gjort meg litt sår i nesen, og ekstra sliten i hode, er fra før nokså plaget av en depresjon igjen.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Utenom at jeg nå er plaget av ting som har med alergi å gjøre, så er det verste for tiden en veldig stor følelse av å være ensom.
Min beste venn har jeg nesten ikke sett snurten av på 2-uker, og savner henne veldig, veldig masse.
Og de fleste andre er dratt ut på ferie eller lignende.

Skulle virkelig ønske jeg hadde hatt råd til å reise bort fra Oppdal en gang jeg også, om ikke en ferie tur så i hvertfall en dagstur til Trondheim, noe jeg har råd til, men ikke helt klarer å gjennomføre alene, siden jeg er redd for å ikke finne igjen bussen eller togstasjonen når jeg skal hjem igjen, derfor er jeg avhengig av å ha med meg noen, og det er ingen jeg kommer på i farten som er aktuelle å ta med til Trondheim på en stund nå.

Skulle til byen for cirka to uker siden, med min beste venn, noe som dessverre ikke ble noe av likevel.

Å vandre eller sykle rundt i Oppdal sentrum nå føles som regel mer ensomt enn å sykle i foreksempel skogen, fordi når jeg sykler i sentrum så håper jeg at jeg skal få en gladoveraskelse ved å treffe på noen jeg trives i lag med, og at vedkommende kan ha tid til en prat. De fleste jeg har håpet har hatt tid til å stoppe eller noe, har som regel vært for opptatt eller stresset til at det har vært mulig….

Og hvorfor velger jeg da å sykle i sentrum, fremfor skogen? Fordi sykler jeg feks skogen, eller andre plasser i Oppdal så ber jeg om å forværre allergien min, så jeg må velge; vil jeg forverre helsa mi/allergien min, eller vil jeg bli mer smådeprimert av å ofte vente på at jeg skal treffe noen jeg liker å snakke med, forså å må innse at det kan jeg fortsatt bare glemme en stund til, fordi de nærmeste vennene jeg har noe til felles med, de er borte, eller så har de ikke tid fordi de såvidt bare er i sentrum og har dårlig tid…

Men skal ikke klage jeg. Er jo egentlig ganskje vant slikt, dessverre.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var en annen person, for det finnes jo folk jeg kjenner også, som fortsatt er i Oppdal og også i sentrum innimellom, men problemet mitt er at det er en god del personer, som jeg ikke har så mye til felles med, ikke det at de har gjort meg noe, men at vi ikke er så like. Æehm, føler jeg kunne beskrevet dette bedre, men skitt au…

Prøver å beskrive det siste en gang til: Det finnes fortsatt folk i Oppdal som jeg vet og og delvis kjenner, og som vet av og kjenner meg, og det kan også hende at det er personer som kommer og setter seg ned ved en benk jeg sitter på, men de fleste av disse menneskene som er i Oppdal perr dags dato, som jeg kjenner er folk som gir meg den samme følelsen av å være i lag med andre som når jeg er på jobb. Altså: Jeg får det sosiale, men likevel ikke den følsen jeg savner som når jeg er med de beste bestevennene mine…

BESTEVENNENE MINE: JEG SAVNER DERE SÅ UTROLIG MASSE AT JEG FÅR LYST TIL Å BARE GRÅTE!

Huff, innser at dette innlegget mulig kan forverre ensomheten min etter de siste linjene, jeg skulle egentlig ha flyttet til feks Trondheim for lenge siden, slike som meg hører egentlig ikke til i steder som Oppdal 😛 Er for få likesinnede her! Hehe…

VI BLOGGES!