Som kjent så har jeg faktisk begynt å bry meg ganske betraktelig om døgnrytmen de siste par årene. Jeg liker å kunne ha mulighetene til å kommunisere og sosialisere med de flotte kjøttbagene som gjerne helst sover om natten og våker om dagen, og i ja, i hele tatt. MEN i løpet av de siste dagene må jeg bare medgi at jeg har begynt å gi noe faen. For nå har det vært så katastrofalt varmt at jeg ikke makter å konsentrere meg om noe særlig uansett.
Så nå i kveld sto jeg rett og slett opp i 19-tiden, og akkurat nå føles det verken depressivt eller feil på noen måte slik som det trolig ville gjort ellers om det ikke var for at det faktisk er 30 grader+ på dagtid. Og guuuud som jeg håper det stemmer det som blant annet Yr melder nå om at det visstnok skal bli kjøligere til uken igjen, det bare MÅ være sant det, hvis ikke så flytter jeg faktisk til Sibir før helgen!..
Jeg har i grunn begynt å venne meg til tiggere for en ganske god stund nå. Jeg er ikke av typen som har noe i mot de. For som jeg sa til en kompis senest i går – tiggere er mennesker med følelser av kjøtt og blod de også, akkurat som alle oss andre. Det jeg derimot er mer skeptisk til, og som jeg synes er et par hakk mer ubehagelig enn de som “bare sitter der”, er de som velger å gå mer “rett på” mer personlig.
For da jeg var ute og handlet i dag ble jeg møtt av en kvinne som jeg først bare trodde ville overtale meg til å kjøpe et av de bladene hun hadde i hånden. Noe jeg der og da tenkte at jeg forsåvidt kunne. Jeg sa at jeg ville være tilbake om maks to minutter, men neida, det var ikke nødvendig. Kvinnen ville veldig gjerne følge meg til mini banken så hun kunne fortelle meg sin historie. Da vi etter et lite minutt var fremme spurte hun om jeg kunne ta ut 500 kroner, altså 400 mer enn selve bladet koster, sånn til mat og sånn.
Først sa jeg nei, men ettersom hun ba og begynte å legge til flere detaljer om hvordan hun bor, diverse ting om datteren sin også videre gikk jeg til slutt med på å ta ut totalt 400. “Nå må snart denne litt kleine og ubehagelige situasjonen være over”, tenkte jeg, men nei. For så fort jeg kom ut igjen ble jeg spurt om jeg kunne spandere på henne en pute og et teppe, ja også en kaffe. Men der valgte jeg høflig å sette ned foten. For jeg hadde allerede gitt mer enn jeg “trengte”, og noe sier meg at hadde jeg sagt ja til disse tingene også, ja så hadde det neppe stoppet helt der heller.
Og vipps var den veldig pratsomme kvinnen med alle komplementene om hvor godt hjerte hun kunne se at jeg har, hvor flotte øyne jeg har, og at hun skulle be masse for meg brått nokså stille. Den pratsomme kvinnen var plutselig ikke så interessert i å snakke mer nå, det vil si.. Ikke før jeg hadde kommet ut igjen av butikken igjen etter å ha handlet litt til meg selv. For så fort jeg hadde kommet ut fra Rema, ja så hadde hun visst bestemt seg for at hun kunne spørre om jeg ikke hadde en ekstra telefon å låne bort. Akkurat det kunne jeg muligens ha sagt ja til forøvrig, om jeg bare hadde hatt en ekstra telefon jeg uansett ikke bruker. Men det har jeg ikke.
Uansett. Jeg sitter her nå med litt blandede tanker og følelser. Tanker om hva jeg bør gjøre, og ikke gjøre neste gang vi eventuelt møter på hverandre igjen. I første omgang tenker jeg å bare si på min ikke altfor stødige engelsk at jeg ikke vil gi henne særlig mer. For i bunn og grunn så VET jeg jo faktisk ikke hvor disse pengene ender hen. Om de faktisk går til livsnødvendig mat til henne selv, og hennes datter, ja da er det jo forsåvidt “greit”. Men jeg VET jo ikke. Og ja.. Jeg liker å hjelpe folk, men jeg er veldig lite glad i å gi bort penger slik. Spesielt når man stadig blir spurt om “bare litt mer”, også “bare litt mer til” etterpå.
Jeg har heldigvis lagt fra meg litt det der med at noe MÅ skje hele tiden. For det er klart – opplever man noe gøy, spennende og nytt BESTANDIG, ja så faller nok verdien av det litt ned som så mye annet hvis har blitt eksponert for det i for store brukerdoser. Man skal kunne ha noen “stille” og “kjedelige” stunder innimellom også. Men.. Nå kjenner jeg helt ærlig at det er på tide med noen nye impulser igjen. Noe skummelt og gjerne litt ubehagelig, som FORHÅPENTLIGVIS også haler rundt på noe som gjør alt ubehaget verdt det in the final hour. Klokken tikker jo, tross alt. Alltid.
Og DER var juni-måneden mer eller mindre (straks) ferdig. Jeg liker ikke at det går så fort lengre jeg, men ikke for det. Juli kommer jo til å by på en del ganske awesome stuffs. Masse søte og småpsychoe gleder, og i hele tatt, såååååååå..
Det å prioritere føler jeg noen ganger er litt undervurdert. Og misforstå meg rett, eventuelt feil, fritt valg – det er ikke sånn at jeg angrer noe særlig på noen valg jeg har tatt de siste par ukene. Når sant skal sies er jeg stort sett rimelig fornøyd med det aller meste jeg har gjort ganske langt bak i tid nå. Klart, det er alltid NOE man kan flisespikke litt på, men sånt er livet uansett for kort til, så det gidder jeg helst ikke å gjøre lengre.
Uansett. Jeg kjøpte meg en Nintendo Switch for noen dager siden da skattepengene kom trillende inn. Og etter at det var gjort, samt at jeg hadde spandert på meg noen spill (for hva er vel en spillkonsoll uten SPILL??), pluss noen ekstra kontrollere, ja så var det ikke mer penger igjen til å bruke på “diverse ekstra-stuffs” for denne måneden. Og det hadde jeg i bunn og grunn sikkert klart å vært helt tilfreds med, hadde det ikke vært for at…
… her om dagen oppdaget jeg nemlig at Paradise Hotel Norge har en egen nettsjappe!! Ikke det kjempestore utvalget, og helt ærlig syns jeg kanskje at ihvertfall noe av det de har er litt dyrt. Eller, sånn med tanke på hvor særegent de få produktene deres er (etter min mening!), ja så er det kanskje ikke så dyrt likevel. Og for de av dere som ikke har registrert seg det enda så DIGGER jeg (norske!!) Paradise Hotel. Så da jeg fant ut at det finnes blant annet Pærra mobildeksen, drikkeflaske, og egne t-skjorter med LEGENDARISKE sitater fra de diverse “gamle” sesonger og greier og greier..
Men *kremt*, sånn helt ærlig. Hadde det ikke vært for dette, og jeg vet jeg delvis hintet litt om noe annet i ste, ja så ville det vel vært noe annet jeg skulle ønske jeg kunne kjøpe meg her og nå i stede likevel. Eller, kanskje ikke. For jeg har jo blitt mye flinkere med årene til å faktisk sette mer pris på de tingene jeg allerede HAR, og ja.. Faktisk har jeg sjeldnere og sjeldnere gått rundt og ønsket meg nye ting nå, så kanskje ikke likevel. Men uansett: FORHÅPENTLIGVIS eksisterer denne nettbutikken og deres produkter om en måneds tid også, og daaaaaaaa!!! ^^
Hallo og hei. Dette er den jævla loser manneblogghora som skriver litt igjen. Vel ihvertfall hvis vi skal tro diverse “anmeldelser” som har tikket inn fra diverse menn som pusher 50 inne på Facebook den siste måneden.
Men det var ikke akkurat DET jeg tenkte å vie min oppmerksomhet til i dag, men det faktum at jeg har rukket å fylle år siden sist *kremt,* OG at det hele har blitt “feiret” med pittelitt sykdom. For en ukes tid siden begynte jeg å kjenne litt kløe i halsen, og på torsdag.. Vel, særlig den dagen eksisterte ikke energinivået mitt LITT en gang. Jeg var helt nede for telling så og si hele dagen. Heldigvis begynte jeg å føle meg litt bedre igjen allerede på fredag (sånn bort ifra et mindre angstanfall på kvelden..). Men for å si det sånn, formen er fortsatt ikke heeeelt der jeg foretrekker at den skal være.
Men tja, ellers er ting altså som før, more or less. Jeg fiser til med et nytt innlegg her inne i ny og ne når jeg føler for det, spiller litt Pokémon Go når jeg føler for det, ja også er det fremdeles TAKK OG LOV diverse barske mannemenn oppi en viss alder der ute som gidder å skrive akkurat hvor dritt de syns at denne bloggen er når de måtte føle for det, og takk for det!
Har ikke så veldig mye å melde om dagen så DERFOR kliner jeg nå atter en gang heller til med noen dagsferske bilder. Og bare sånn for ordens skyld; nei, katten på sjette og siste bilde er altså ikke min.
Jeg kan kjenne hvordan pulsen slår, når jeg spør deg hvor du var i går. For nå må du velge side, blir du her på mitt parti? Det er opp til deg om vi skal bli.. Skal vi være venner? – venner eller fiender? Vi KAN være venner, venner eller fiender.
For akkurat nå føler jeg at hodet mitt er noe delt i to. Jeg liker deg, men jeg mener samtidig at du har tatt litt i overkant mye plass i livet mitt. Ja, jeg føler vi har kjent hverandre såpass lenge nå at jeg godt kan si at det simpelthen har blitt i overkant mye av deg den siste tiden.
Og slik som ting er i dag mener jeg helt oppriktig at forholdet vi har ikke akkurat er av det aller sunneste. Og klart, det kunne vært verre. I motsetning til andre vennskap jeg har hatt oppgjennom er ikke du en av de som blir så lett sjalu om jeg først skulle prioritere noe som ikke involverer å ha med deg.
Og for å komme med en aldri så liten klisje, som du forøvrig er stappfull av, så er det vel EGENTLIG ikke deg som er problemet, men MEG. For skal jeg være helt ærlig ovenfor meg selv her nå så har du aldri krevd noe særlig av meg noen gang, vel ikke annet enn litt billig energi fra tid til annen.
Så alt i alt er det jo til syvende og sist meg selv jeg bør ta litt i skinnet her nå. Jeg har blitt for avhengig av deg, nærmest til det sykelige. Men tja, for å vende tilbake til spørsmålet jeg stilte oss begge i ste. Vi kan vel fortsette å være venner en god stund til. For igjen, det er jo først og fremst JEG som må lære meg å ikke være så på DEG, hele forbanna tiden..
