Denne helga har mildt sagt ikke vært den verste i mitt 28 år korte liv. Torsdag dro jeg (med meg snøen) til Oslo, og siden da så har høydepunktene bare ramlet inn på inn på minnekontoen. Jeg har fått truffet et par venner og bekjente jeg foreløpig kun har vekslet ord med via internett. Jeg har fått besøkt Oslo Reptilpark hvor jeg fikk tilbudet i å holde en slange, samt en tusenbein som er LITT større enn de som pleier å komme inn i leiligheta mi om våren. Jeg har dessuten vært en liten tur innom Lørenskog, hvor jeg blant annet fikk se det som på 90-tallet var hele norges Sesam Stasjon, og ja i hele tatt – jeg har rett og slett hatt en knallhelg!!
Kan forresten legge til at det kommer intet mer enn TO videoer fra denne byturen til uka. Dog blir det ikke en like lang og gøyal vlog slik som sist, MEN en liten vlog har jeg likevel filmet (for det meste på hotellrommet mitt… sorry xD), og DESSUTEN så kommer det en challange-video jeg filmet med en kompis (også på hotellrommet mitt xD) første kvelden jeg var der.
Ah, og ja – kan forøvrig legge til at en av grunnene til at det ikke kommer en like stor “Aylars videodagbok!”-episode denne gangen skyldes litt at de aller beste høydepunktene har jeg heller valgt å forevigjøre litt mer “eksklusivt” via Instagram denne gangen. Så skulle dere ha lyst til å se litt bilder fra denne lille reisen min er det bare å klikke dere inn her.
Men jeg er ikke heeeelt ferdig å skrive til dere enda. For da jeg ankom Oppdal igjen i kveld lå det en “liten”, flott sak i postkassa og ventet på meg. Nemlig boka om Olsenbanden. Ei bok med maaaaaasse bilder, intervjuer og gøyale fakta på godt over 300 sider!! 😄
Tenkte jeg skulle ofre et par tastetrykk på tastaturet før absolutt ALLE mine kjære lesere har gått un-dundass. Vinteren har kommet til Oppdal nå, og det noe så skikkelig også. 10 MINUS er det ute, og vi har bare såvidt begynt på november. I TILLEGG så har jeg de siste par ukene hatt veldig til vansker med å få sove. DET igjen fører til at jeg ikke nødvendigvis gidder like mye om dagen, som IGJEN ikke akkurat gjør det lettere for meg å sovne når det atter en gang har blitt natt.. Pluss at jeg har temmelig mange prosjekter, drømmer og mål nå som bare surrer og går oppi hodet mitt.
Ja, sånn apropos det. Om ikke skrekkelig lenge så reiser jeg forhåpentligvis ned til Oslo igjen en siste gang før 2019 går ut på dato. Hotell og tog er allerede bestilt, så nå er det bare å håpe at denne tragiske kombinasjonen av stadig søvnmangel, samt det faktum at det har blitt såpass kaldt nå ikke gjør at jeg blir SYK før eventuelt etter at jeg har kommet hjem igjen..
ELLERS så har jeg ikke mer å klage på for øyeblikket. De siste par kveldene har jeg kost meg en hel del med å chatte med et av de desidert RÅESTE menneskene som noen gang har eksistert på denne planeten. Lillian is her name, her call and her duty, og er ei dame jeg forguder veldig masse. Hmm ja. Da hadde jeg altså ikke mer å melde nå i kveld! ^^
Meningen med livet er å leve. Men hva hvis man ikke føler at man har noe å leve for? – neida, dette er ikke et sånt innlegg – jo, da må man gjøre så godt man kan med å finne disse nettopp tingene. Og heldigvis er vi mennesker stort sett rimelig enkle vesener, og takk for det.
Min lille trekløver er ihvertfall ikke å anse som spesielt “krevende”. Såååå.. Hvilke tre ting er det egentlig jeg gleder meg til hver eneste dag om dagen? Jo, nå skal dere høre (*kremt*.. lese).
Lesestund er gull i grunn! Vi har alle hørt ordtaket, og som kjent gjør gjerne tusen ord mer for seg enn et helt okei bilde på vegen. Det å starte dagen på senga med ei god bok (og gjerne litt flaskevann) er simpelthen noe undervurdert. Dette er en fin måte å vekke både sjel og tankespinn på, og ja – i hele tatt en veldig god grunn til å gidde å våkne.
Morgenshowet med ENERGI!! Jeg elsker podcaster, og jeg ELSKER “Morgenshowet med Radio NRJ”. Det å ha Marte Bratberg, Mattis Mjåset og Stian Røste på øret om morgenen mens jeg står og tar oppvasken fra i går, samtidig som jeg heller i meg en liten skvett Tine iskaffe mellom annenhvert utstyr jeg får vasket – rett og slett ENERGISK!!
You on a tube! Sist, men ikke minst: bloggen, Instagram, og selvfølgelig Youtube. I det siste har jeg følt at den største meningen med mitt liv akkurat nå er å kunne skape annerledes og (forhåpentligvis) spennende content som dere om ikke daglig, så ihvertfall ukentlig(!?) kan titte innom og utforske via en eller flere av de forskjellige basene jeg har laget min helt særegne, lille verden på.
Jeg elsker å kunne skape noe så og si hver dag, lage noe kreativt, gjøre noe produktivt, og for meg finnes det ingen bedre måter å dele opp mine babyer på, enn å kaste de ut i forskjellige mengder til blodspruten virkelig står på de allerede nevnte “åstedene”.
Helt til slutt vil jeg gjerne oppfordre og utfordre mine kjære venner og blogg”kollegaer” Marthe Sofie, Jeanette, Jessica og Gry til å skrive et lignende innlegg på sine blogger – for jeg mener, positive menigheter (sorry for et noe menigsløst ordspill der), DET kan verden aldri helt få nok av – eller kan den det? <3
Jeg er vanligvis ganske flink til å rydde opp etter meg når jeg først er ferdig med å spise, men nå får faktisk alt “rotet” foran meg på stuebordet faktisk bare ligge litt. For før jeg grabber tak i det fysiske MÅ jeg nå så godt det lar seg gjøre forsøke å skrive ned noe av det kaoset jeg har på innsiden av sjela.
Det siste året har, for å si det mildt, vært temmelig snålt. Troen som jeg måtte ha på tilfeldigheter blir bare svakere og svakere for hver time som sniker og går. I mars f.eks var jeg på besøk hos min venn Renate og snakket blant annet om samtlige av de nyeste Paradise Hotel-deltagerne. Dvs. det var mest jeg om snakket om dette siden Renate for lengst har hoppet av dette toget, bare så det er sagt. Uansett; timene bare går og går, og til slutt innser jeg at det er på tide å dra tilbake til hotellet mitt.
Men siden jeg var såpass oppspilt i hodet enda så la jeg meg ikke ned for å sove med en gang. I stede ble jeg sittende i en litt småekkel stol på rommet mitt mens jeg så på randome Youtube-klipp med Aune Sand. Og det var ikke bare klippene jeg så den kvelden som var randome, det var også ganske random at jeg i hele tatt satt der og så på videoer som utelukkende handlet om denne mannen da det ikke akkurat er noe jeg har pleid å gjøre så veldig sånn ellers, verken før eller etter denne kvelden.
Til slutt så hadde hode og kropp klart å roe seg sånn greit nok ned, så jeg slår av lyset og sovner sånn temmelig greit inn etter en liten stund. Timene går, og vipps så var det blitt ny dag igjen. Jeg får tatt meg en dusj og fyker så ut i Bergen sentrum for å se, og oppleve nye, spennende ting. Dessverre så begynner jeg å kjede meg litt etter en stund, og jeg merker også at jeg er noe lei av å gå rundt og vente på at samtlige venner og bekjente skal sende meg grønt lys for å møtes. Men plutselig så får jeg øye på noen jeg er rimelig sikker på at jeg har sett før, et eller annet sted.
For å være helt sikker går jeg rolig og behersket noen skritt nærmere, og det er ikke til å ta feil av – fire-fem meter foran meg står guds store sønn, hele norges yndlingsklovn – Aune Sand 🤡. Mannen jeg helt tilfeldig satt og så videoer av kvelden før. Jeg går etterhvert bort til mannen og spør om å få bilde med han, noe han på ingen måte ser ut til å ha noe i mot. Vi får tatt til sammen fire bilder, og blir så stående og prate i flere minutter, og denne samtalen er i dag i dag regnet som et av de mest fantastiske samtalene jeg noen sinne har hatt.
Etter en liten stund ender vi opp med å takke hverandre for denne eventyrlige samtalen, og vi rusler begge videre hver til “vårt”. Ja, forresten – før jeg nå går videre skal det også nevnes at Aune faktisk var i Oppdal en uke før dette her, noe som ikke akkurat gjør dette sammentreffet mindre “merkelig”. Men uansett, la oss så spole ca. 1 time frem i tid: Jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra de som jeg har prøvd å få til et møte med, så siden jeg ikke har annet å gjøre går jeg fortsatt rundt i Bergen sentrum for å rett og slett bare se meg rundt. Og KABOOM!! – som lyn fra klar himmel er det nesten så jeg kolliderer med enda et individvesen jeg mener så tydelig at jeg har sett før.
Og ganske riktig, for rett ved siden av meg står fjorårets vinner av Paradise Hotel, Julie Grindbakken 😻 – kanskje den herligste, snilleste og mest jordnære og down to earth-aktige deltageren som noen sinne har satt sine bein på dette skandaleglamorøse reality-hotellet. Ei jente jeg virkelig skulle ønske var blant mine nærmeste venner en dag i dag, for å si det sånn.. Jeg sier “hei”, og før jeg vet ordet av det har jeg også spurt henne om en liten selfie. “Ja selvfølgelig!” svarer hun med et smil. Jeg tar så opp mobilen for å forevige dette gudegitte øyeblikket.
Nå ble det riktignok ikke noen langprat denne gangen da Julie egentlig var på vei til jobb der og da, men jeg fikk i det minste møtt denne henne, hilset på, tatt selfies og bekreftet at ja, hun er faktisk akkurat så herlig og god også i the real life, som hun fremstår på tv og i sosiale media. På veien videre mot “hva som enn mine bein måtte finne på å føre meg til” så klarer jeg ikke å ikke tenke på hvor fett det er at det var akkurat HENNE som skulle bli mitt første Paradise Hotel-“treff”. For la oss være ærlige, det finnes MANGE PH-folk i vårt langstrakte land nå som er MYE mindre kjent, mindre likendes og i hele tatt enn hva Julie noen gang vil komme til å bli. Kanskje spesielt i Bergen som jeg på mange måter mener er Norges største fabrikk av nettopp Pærra-deltagere.
Ja, også at det i tillegg skulle være et såpass ferskt og aktuelt fjes jeg skulle treffe på, sånn med tanke på at det var nettopp det jeg og Renate satt og snakket om for 12-15 timer siden, gjorde ikke akkurat at jeg der og da (eller siden) klarte å anse heller denne sammenkomsten som mildt sagt ganske snedig.
Okei!.. Ser nå at dette innlegget begynner å bli litt lengre enn folk flest antagelig gidder å lese så før jeg omsider ender opp med å skrive for absolutt ingen der ute så skal jeg raskt og lekent bare ramse opp et par tilfeldigheter til som mildt sagt har fått meg til å tenke i det siste. Under Oslo-visitten forrige måned var jeg og ei venninne så vidt innom temaet “Putti, plutti pott” – senere samme dagen møter jeg på kveldstid på Sofie Asplin som blant annet er GRANDNIESEN til Per Asplin, mannen som på slutten av 60-tallet SKAPTE nettopp “Putti, plutti, pott”. Ja også kan det også nevnes at Sofie også har deltatt i dette stykket da hun var litt yngre.. På vei hjem igjen til Oppdal møtte jeg forresten også på “Staysman” som da ble mitt andre Paradise-treff. Og igjen; av alle Pærra-folk i hele Norge… SKJØNNER DERE HVOR JEG VIL HEN?? 😁😁
Og for å si det sånn. Jeg har fremdeles ikke ramset opp alt som 2019 har hatt å by på av lignende opplevelser, men jeg føler likevel at jeg nå ihvertfall har fortalt dere om de mest “absurde” eksemplene. “Men hva er det egentlig med alt dette som gjør at du ikke har greid å rydde bort frokosten din enda?”. Jo, det skal jeg nå komme frem til. Jeg tror helt oppriktig at det er noe der ute som prøver å si meg noe. Jeg tror helt alvorlig at det er noe(n) som har forsøkt å strø litt brødsmuler til meg den siste tiden, i håp om at jeg før eller siden skal komme frem til en gullskatt av det sjeldnere slaget.
JEG tror helt seriøst at det er noe som ligger og venter på meg et eller annet sted. Noe verden ikke har sett maken til. Jeg tror at jeg har en ganske interessant og vill fremtid i vente. Og om det betyr at jeg burde melde meg på et eller annet reality-show, om jeg burde satse på en karrière som skuespiller, eller om det betyr noe helt annet – nei det vet jeg altså ikke. Men noe helt sinnssykt må det rett og slett bety. Så ja.. Det er igrunn bare å følge med videre, for det er lite som tyder på at denne bloggen kommer til å bli kjedeligere med det første – for å si det sånn!!
Det å stikke hodet så alt for langt inn i sitt eget rasshøl er neppe helt å anbefale. Først og fremst fordi jo lengre man kjører hodet inn, desto større sjanse for at man blir sittende fast, og vil trenge tidenes drahjelp fra venner og bekjente for å komme seg ut igjen. Men det å ta frem lommelykt og forstørrelsesglass, for så å sjekke “ståa” en gang i blant, ja det tror jeg vi alle bare har godt av.
Jeg har ihvertfall tatt en liten titt nå, og jeg er ikke helt sikker på hva det er jeg nettopp har sett. Mulig det er et tegn på at jeg bør oppsøke optiker og få øynene testet i løpet av ikke alt for fjern fremtid, men uansett.. Jeg er litt bekymret for hvem jeg er i ferd med å ende opp som om dagen. Dette kommer kanskje ikke så sterkt frem i de siste innleggene mine, men når jeg ser tilbake på samtlige chats jeg har hatt med venner og bekjente, ja så merker jeg at jeg har blitt hakket mer overfladisk det siste året enn jeg kanskje har vært tidligere.
For jeg er jo en av de som verken tåler et nederlag, eller det å “vinne” i noe spesielt godt. Jeg er MINST en like dårlig “taper” som jeg er en dårlig “vinner”. Det går rett og slett til hodet på meg, borrer seg gjennom hjernebarken for så å gjøre meg.. Ja rett og slett nokså “mager”.. Jeg har jo klaget en del i en rekke anledninger på at jeg ikke har fått alle de likesa på særlig Instagram og Facebook en stund nå, som jeg helt oppriktig synes at jeg hadde fortjent å få inn. Samtidig så har jeg SKRYTT ganske så rått av hvilke personligheter jeg har hatt med i diverse tidligere prosjekter, samt hvem jeg har kontakt med NÅ for tiden om å gjøre noe sammen i fremtiden.
Og det at bloggen min gjør det ganske så greit på topplista til blogg.no i skrivende stund har heller ikke akkurat gått folk i min nærmeste omgangskrets hus forbi. Og det er kanskje litt teit, men det er nesten ALT jeg har snakket med samtlige om i flere uker nå. Og da er det lov å spørre seg – hva hvis jeg nå lykkes å i bli enda større enn det jeg allerede har oppnådd denne høsten? Er det en fare for at jeg vil bli en av de som mister det helt – vil jeg simpelthen bli det nye “The FML Show” (R.I.P), eller er jeg akkurat såpass jordnær og down to earth at jeg akkurat vil klare å unngå nettopp det?
Når temaet «Paradise-deltagere som gir ut musikk» først blir bragt på bordet, ja så er det gjerne et tema som som blir behandlet med hånlig latter, ELLER med litt himling med øynene etterfulgt av et aldri så lite sukk. For det er jo bare søppel alt sammen. Musikk burde først og fremst være noe som blir gitt ut av ORDENTLIGE artister. Folk som virkelig brenner for yrket, folk som kan det, og som ikke først og fremst gir ut ei “låt” eller fem for å fremdeles kunne være relevant etter at Triana har sagt; “Du kan nå sjekke ut av Paradise Hotel!”.
Det vil si.. Det finnes jo NOEN da som har gitt ut låter som ihvertfall JEG helt uironisk har hørt på mer enn bare en gang – FRIVILLIG!! Ja, jo Staysman (& Lazz) først og fremst, ja også Tix, men tro det eller ei – de er ikke heeelt alene. For i skrivende stund kommer jeg faktisk på hele FEM Paradise-kjendiser som har gitt ut minst en låt som jeg helt oppriktig syns er veldig bra. Så ja, dette innlegget er med andre ord dedikert til disse fem Pærra-folka som godt kan få lov til å kalle seg for artister for min del.
Jeg har dog laget meg noen regler på forhånd av den listen dere straks skal få dyk-stupe litt i. EN låt per artist. Låtene jeg har valgt er den låta jeg liker best fra de forskjellige utvalgte, og lista er dessuten 110% rangert fra hvilken av låtene jeg har valgt ut som jeg liker best til dårligst.
1. Tix – Jeg vil ikke leve
2. Staysman (& Lazz) – Trenger en mann
3. Sophie Vågsæter – Pelsjakka
4. Isabelle Eriksen – Fake
5. Erik Sæther – Hater
Okei – jeg MÅ bare ta og legge inn en liten bonus nå helt mot slutten. Et såkalt “hidden track” som det så populært gjerne het en gang i tiden da mer eller mindre ALLE fortsatt kjøpte cder som man spilte og spilte og spilte, om og om igjen – ja helt til musikken hakket like mye som.. Nervene til en fyr som akkurat har funnet en kvinne han kan avslutte livet sitt med.
For det var jo lenge meningen at “Swipe opp” med Martine Lunde EGENTLIG skulle ha fjerdeplassen på denne listen. Men etter mye frem og tilbake har jeg nå valgt å IKKE ha den med på listen siden det strengt talt er mest Kevin Boine sin låt.
MEN siden jeg liker den såpass godt, og det en god stund var meningen at jeg skulle ha den med, ja så velger jeg nå å avslutte dette innlegget med å klinsje den inn som et aldri så lite “bonus-spor”:
Og DER var denne såkalte døgnrytmen min IGJEN blitt kastet ut i grøftekanten!! Kom bort og spør meg om jeg er overrasket!! Eller bare dropp det, for svaret vil uansett mest sannsynlig bli NJET!!
Og det er ikke akkurat sånn at det er lenge siden sist heller, faktisk bare noen dager siden. Og før det igjen så hadde jeg klart meg nokså bra en god stund. Men så en kveld begikk jeg den genistreken å ta meg en iskaffe sånn i 19-tiden (ikkje bra..), OG litt senere bestemte jeg meg for å filme en video, som jeg attpåtil skulle redigere ferdig DER og DA.. Klokka ble vel nærmere 02 da jeg var ferdig, og for å si det sånn – når jeg er i redigeringsmood, ja så tar det gjerne noen timer før jeg får roet ned hjerneorkesteret igjen..
Men så tok jeg og bet i den ekle ananasen, jeg døgnet og vel så det, og vipps var jeg på rett spor igjen. For to-tre dager. For i går kveld fant jeg ut at jeg skulle ordne meg med en ny banner til Youtube-kanalen min, og tja.. Klokka ble vel sånn rundt 02 i dette tilfellet også. Vel og merke fikk jeg faktisk sovet ganske fort når jeg omsider la meg i natt, sånn rundt 04. Jeg satte alarmen til vekking rundt 11, men så.. Ja så ringte alarmen i 11-tiden, jeg slår den av, og står altså ikke opp før klokken har blitt sånn nærmere 16.30..
Vel – i det minste så ble det en ny, kul banner på meg da! xD
Det spørs om jeg egentlig er litt for ung til å skrive dette innlegget enda, men nå gjør jeg det altså allikevel. Jeg SAVNER den tiden hvor ting i hele tatt føltes mer levende, mer ekstremt. Jeg SAVNER å kunne føle mer enn det jeg gjør i dag. Og det er ikke det at jeg har blitt så “ufølsom”, men alt var bare så mye større før, på både godt og vondt. I dag er jeg f.eks ikke i nærheten av å glede meg like mye over et nytt spill, en ny serie, eller en ny film for den saks skyld, på samme måte som da jeg nettopp hadde rundet 20. Jeg er ikke lengre like i 180 i forkant av et besøk fra noen jeg aldri har møtt før face2face, og ja.. Jeg tar ting generelt mye mer “slapt” nå enn tidligere.
Og selvfølgelig, det er jo ikke bare negativt. For damn så destruktivt alle de følelsene og tankene jeg en gang hadde kunne være og som oftest også var. Men da følte jeg meg i det minste mer “levende” på et eller annet vis. I dag derimot er jeg stort sett nokså avslappet, tenker at det mest sannsynlig vil ordne seg, og hvis det ikke gjør det så gjør det ikke det. Jeg tenker (stort sett) at jeg har sett det før, hørt det før, spilt det før, også videre. Jeg har liksom blitt mer kravstor av meg, og setter ikke lengre like mye pris på enkelte ting. Men samtidig så setter jeg også mye mer pris på helt andre ting i dag også.
Og hvem er vel jeg til å klage? Åh gud.. Jeg måtte jo bare stille det spørsmålet. Jeg har offisielt blitt såpass “voksen” og “kjedelig” nå. Og ÅH! – så mye som jeg skulle gitt for å bare være 18 igjen, og ÅH – så glad jeg samtidig er for at jeg ikke har nettopp den muligheten after all!.. 😅
Men sånn serr.. GI MEG TILBAKE DEN UNGDOMMELIGE DRIVKRAFTEN!!!!!
Jeg savner (kinda) å være like overlykkelig som før. Jeg savner (kinda) å være like pist off som før. Jeg savner (kinda) å være like engasjert som før. Og jeg savner (kinda) å være like *ÅT som før!!
PS: Noe sier meg at jeg har noen eldre lesere rundt omkring som nå bare sitter og biter seg i underleppa, og tenker: – ha, bare vent til du blir like gammel som MEG du!
I det jeg nå får postet dette innlegget ser jeg herved for meg tre vidt litt forskjellige scenariorer: 1. Folk blir DRITglad, fordi – det er “alltid” gøy å se bilder på blogg man ellers vanligvis ikke forventer å se på blogg! 2. “Bah, nok et innlegg fra han Aylar som bare NOK EN GANG understreker at han ikke har stort annet å “skrive om” for tiden, og i bunn og grunn bare er desp etter litt random påfyll. Whatevah..”! 3. Folk reagerer med sinne og vantro. Blogg skal tross alt være perfeksjonisme, pent og ryddig, feilfritt, prikkfritt, pikkfritt, rosa og kjedelig – hashtag: GENERASJON PROSTATASJON!
Men enywayz – her har dere noen nye bilder som rett og slett ikke fikk innpass til de forskjellige blogginnleggene de opprinnelig var ble tatt for å være en del av, fra begynnelsen av januar til temmelig helt nylig:
Det var simpelthen de bildene jeg klarte å finne det. Har fortsatt en sånn uvane at jeg ikke tar så alt for mange bilder i samme slengen. Har FORTSATT en sånn uvane at jeg innimellom sletter noe like etter at jeg har tatt de hvis jeg ser at de “ikke er brukbare”. Har det FORTSATT sånn at jeg rett og slett glemmer at det finnes jo folk med meg selv inkludert som faktisk elsker “behind the falling sick pics” også..
Åh ja, som dere muligens har spottet i tittelen på dette innlegget er dette altså ikke første gang jeg har lagt ut lignende. Vil dere se det første “Ubudne skatter”-innlegget mitt kan det gjøres HER, og vil dere se nummer to… Klikk her.
Jeg er ikke sikker, men jeg kan likevel se for meg at noen kanskje begynner å bli litt lei av å høre om Oslo-turen min nå. For det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke postet et passe langt innlegg her på bloggen på lørdag, eller at jeg ikke postet sånn 12 bilder på Insta da jeg enda var der nede og fartet. Og vel, nå har jeg uansett fått fortalt og vist dere det aller meste som er å vise og fortelle, så NÅ tenker jeg det er på tide å se litt fremover igjen, ja rett og slett fokusere på litt andre ting enn det faktumet at jeg var og besøkte hovedstaden forrige uke.
For jeg mener – det er jo ikke sånn at det ikke er mer igjen å glede seg til i 2019 heller. Per dags dato er det nemlig en liten drøss med serier, filmer, spill, og ja til og med et par musikk-album jeg ser frem til og ihvertfall HÅPER vil komme ut før jul – selv om jeg klart ser en reel mulighet for at noe av det nok kan bli flyttet litt på til etter nyttår en gang. Ja, også er det jo et og annet mer også som jeg tror og håper vil skje innen året er helt ommelett!
Foreksempel!:
– Lanseringen av det nye Flåklypa-spillet! – Alice Cooper og Marilyn Manson skal angivelig gi ut hvert sitt nye album innen nyttårsskiftet! – Etter at jeg omsider har overvunnet og overlevd Oslo og Oslo S såpass greit så er det ihvertfall alt annet enn veldig usannsynlig at det nå snart blir noe av den Trondheims-turen min også! – … og sånn apropos enda mer reise så har jeg også et håp om at jeg attpåtil skal få somlet meg ned til Bergen igjen i løpet av enten slutten av oktober, eventuelt begynnelsen av november! – Halloween! – Black Friday! – Det nye Star Wars-spillet til EA! – .. og sist, men ikke minst så går jeg for tiden rundt og venter på noen mailer fra to heeeeeerlige venninner av meg med svar på en rekke spørsmål jeg har stilt de i forbindelse med noen intervjuer jeg tror blir å se her inne om ikke alt for kjempelenge – så stay tuned! 😀
Yes, det var altså noe av det jeg håper og tror vil skje av ting å se frem til utover høsten. Er et par ting til jeg sikkert kunne lagt til også, men jeg mener NOEN “hemmeligheter” må da selv jeg ha, right? 😅
Og en siste ting. Jeg har litt lyst til å lage en sånn “fuck, marry, kill!”-video snart, men for at jeg skal kunne det trenger jeg først noen kjendis-navn jeg kan “leke med”.. Og da trenger jeg altså DERE til å hjelpe meg siden hvis jeg hadde funnet på disse navna selv så hadde det kinda vært litt juks.
Så om det er noen av dere som har noen forslag vil jeg VELDIG gjerne at dere skriver de ned i kommentarfeltet asap! <3 Ja, hvis ikke så blir det ikke noen “fuck, marry, kill!”-video på dere, rett og slett xD
