Tidens tann er for mange en av de mest råtne tennene som noen gang har eksistert. For i løpet av dens eksistanse rekker den å forderve absolutt alt som den er en aldri så liten del av. For min del har den blant annet klart å sørge for at jeg ikke lengre er i nærheten av å ha det samme engasjementet for tv-serier som det jeg en gang hadde. Før kunne jeg lett binge to til fire eller TI episoder av en og annen serie i løpet av et snaut døgn. Nå derimot er det nærmest et mirakel om jeg i hele tatt har sett tre-fire episoder av noe som helst i løpet av en uke. Men det har jeg derimot klart denne uken, og vel så det. For på mandag begynte jeg på første episode av HBOs kritikerroste ungdomserie Euphoria. Og i går (altså onsdag), så hadde jeg faktisk sett alle 50-60 minutters episodene som sesong 1 har å tilby.
Hadde derimot Euphoria vært en mer fiksjonstroe “tulleserie” så hadde ikke dette vært en like stor “sjokk-nyhet”. For stort sett når jeg skal se på noe velger jeg helst noe som ikke minner for mye om den virkelige verden jeg (av og til) lever i. Og skal det først ha noe rot i virkeligheten, ja så foretrekker jeg at det er av den mer lystige og køddete sorten, stort sett. Og er det det, ja så kan det være at jeg gjør noen unntak utenfor “den nye” serie-normen min, av og til. Og for de av dere som har fulgt litt med i timen så er det blitt en ganske kjent sak at Euphoria ripper opp i temmelig myyyee dritt som dessverre veldig mange unge (og voksne) må lide seg gjennom hver jævla dag. Med andre ord den rake motsetningen av hva jeg stort sett ser etter i en god serie til vanlig.
Og det stopper ikke der.. For nå er det ikke helt sånn at Euphoria er den aller første, litt tunge og virkelighetsnære serien jeg helt oppriktig har endt opp med å like nokså høyt. Jeg likte jo de to første sesongene av Skam ganske greit også, for å ikke snakke om bygde-utgaven Lovleg. Men det disse to seriene har til felles som derimot skiller seg litt ut fra Euphoria er at Euphoria skulle for meg vise seg å bli kjærlighet fra aller første titt. Jeg trengte ikke å ta tiden til hjelp ved å la den vokse på meg – jeg var simpelthen frelst nærmest før jeg hadde rukket å sette den på, og DET er en bragd man ikke skal skimse av!!
Serien åpnes opp med at vi blir presentert for den unge rebellen, rusmisbrukeren, filosofen, outsideren, selvtorturisten og propagonisten Rue Bennett (spilt av Zendaya) som allerede fra fødselen av ikke akkurat hadde de aller beste fremtidsutsiktene. Hun ble nemlig født bare tre dager etter at tvillingtårnene i USA ble felt den 11. september 2001, og helt siden hun som en rykende fersk baby fikk sett disse forferdelige tv-bildene, ja så har hun mildt sagt altså ikke vært så lett å hanskes med. (Nå kan det forsåvidt sikkert diskuteres og debatteres temmelig heftig hvorvidt det er realistisk eller ikke at en liten baby blir “ødelagt” av noe den først og fremst får se gjennom tv-nyhetene, men DEN diskusjonen får dere eventuelt ta med noen andre enn meg da jeg verken har noe særlig til barne-ekspertise eller psykolog-utdanning)
Og nå kan jeg se for meg at det er noen der ute som enda ikke har fått sett serien selv, og som tenker at: “å herlig, enda en slitsom, selv-medlidende emokid. Flott!!.. Som om ikke Hannah Baker (fra 13 Reasons Why) var ille nok, liksom..”. Og til de som måtte tenke det – ta dere en chille-pille!! For for det første så blir det å sammenligne Rue Bennett med Hannah Baker litt som å sammenligne Linn Skåber med den norske youtuberen Tappelino bare fordi de begge både sier og gjør litt drøye ting nå og da. Og for det andre.. Ja, så blir det å sammenligne Hannah med Rue VELDIG som å sammenligne Linn Skåber med Tappelino.
For greit. Rue Bennetts historie er så langt unna det man kan kalle for en solskinnshistorie som man kan komme. Men i motsetning til unge 13RW-Baker så har Rue både sjarm, karisma, selvironi og humor i bøtter og spann. (Ja.. Det samme vil jeg forsåvidt også si om noen skulle føle seg fristet til å spørre meg om å generelt sammenligne disse to noe kontroversielle seriene.) Og hvis ikke Zendaya allerede har fått, eller om hun ikke blir tildelt en rekke priser i nærmeste fremtid for sin helt OVERLEGNE rolletolkning, ja så er det faktisk noe alvorlig galt ikke “bare” i verden generelt, men også blant de som driver å slenger priser, pokaler og tornekratt etter det som både kan krype og jokke i denne såkalte underholdningsbransjen.
Men nå er det forsåvidt ikke “bare” Zendaya som har gjort seg fortjent til en virtuell håndjager, for jeg ønsker også å nevne Hunter Schafer som spiller Rues “bestevenninne” Jules Vaughn, Angus Cloud som spiller den “moralske” narkodealeren Fezco, Eric Dane og Jacob Elordi som for å si det litt forsiktig spiller far og sønn fra den noe kjipere delen av helvete, og sist, men ikke minst Barbie Ferreira som spiller den overvektige Kat Hermandez som på et tidspunkt finner ut av at hun kan tjene ganske fett på å opprette en Pornhub-konto for menn som har en greie for unge jenter med et ekstra lag på kroppen. Og for de av dere som nå har HAR sett Euphoria og måtte føle på en trang for å minne meg om at det også er flere som høyst fortjent burde vært nevnt; jeg er helt, helt enig. Det er så absolutt flere enn de jeg nevnte nå som også fortjener heder og ære herfra og til Venus, men de jeg valgte å plukke frem nå er altså de jeg har som mine personlige “hits 4 kids”, hvis det er innafor å si.
Ja, også er jeg simpelthen bare nødt til å gi litt ros til disse geniene som har skrevet, regissert, produsert og filmet denne mildt sagt ganske så fucked up krydra high school-kaka. For det å være i stand til å skape en serie OG FENOMEN som jeg tror at både en hel del Skam, Deadpool og Stephen King-fans kan knytte til sitt hjerte og sette såpass stor pris på (vel og merke av litt forskjellige årsaker), ja det er ikke bare svært modig, litt dumdristig samt et helfrekt genitrekk i samme slengen, det viser seg nemlig å være rimelig velfungerende også. Ps!: for de av dere som nå måtte lure på hvordan jeg i all verden kan tillate meg å trekke inn både Deadpool og Stephen King her nå – bare sett dere ned, og se den selv.
Jeg er altså, som dere skjønner over meg av begeistring. Jeg hadde IKKE trodd at jeg var i stand til å like en såpass mørk, realistisk og tidvis opprivende high school-serie SÅ hardt, men det skulle altså vise seg å være tilfelle. Jeg anbefaler Euphoria til absolutt ALLE.. som måtte ha kropp og psyke for det. Er du for tiden litt skjør – eller sliter du for tiden med å komme deg ut av en ganske tøff og vond periode av livet, ja så kan det kanskje være greit å legge den litt på vent.. Men til alle dere andre som måtte være 15 år gamle eller mer.. Bare ta og kryss ut denne bloggen nå, og fuckings SE Euphoria!!
Åh, forresten.. – hvis noen har lest litt i media de siste dagene og måtte lure på hvor mye manne-pikk man får se i løpet av serien (spesielt de 3-4 første episodene) så er fasiten pinlig enkel… Akkurat NOK til at jeg nesten følte for å poste en liten #me2 på Facebook mens kukuleringen foregikk på sitt aller verste. Men heldigvis ble det aldri SÅ ille at jeg faktisk gikk hen og GJORDE DET.
😅
Aylar Von Kuklinski
