OG HVA SÅ???

Har du noen gang tenkt på hvor lite som egentlig betyr noe? Altså, sånn egentlig. Jeg har kommet frem til at det eneste som betyr noe for et hvert individ er hva det føler. Følelsene våre har noe å si for hvordan vi har det. Men det igjen betyr egentlig ingenting i det store bildet for resten av verden. For hvis vi ser veldig stort på det, uansett hva vi tenker, føler og gjør så vil alt ta slutt uansett. Så SÅNN SETT er det egentlig ingenting som betyr noe. Og hva så?

Jeg kunne ærlig talt hatt det både bedre og verre nå. Det er ingenting som er spesielt alvorlig for meg da det mest sannsynlig vil være ganske midlertidig at jeg føler meg som jeg gjør nå. I morgen vil det sikkert være bedre igjen. Jeg tenkte helt i startprosessen av de tankene jeg har hatt de siste timene på meningen med å skrive et eventuelt innlegg om hvordan jeg har det. Men så tenkte jeg, hvorfor skulle jeg?

Jeg mener… Det er egentlig helt likegyldig hele greia. Om jeg hadde skrevet et innlegg eller ikke. Det er så og si helt likegyldig på alle mulige måter, som alt det andre jeg har gjort, gjør og kommer til å gjøre. Ok, la oss si at jeg hadde fått en noen positive og støttende kommentarer? Hva så? Det hadde kanskje hjulpet der og da likevel, men det hadde ikke forhindret at jeg mest sannsynlig hadde blitt deprimert igjen en senere anledning om trolig ikke så veldig lenge. Av samme grunn som nå eller pga noe annet. Og hva om jeg hadde fått negative kommentarer om at jeg fortjener det, at jeg er oppmerksomhets-syk eller noe annet? Da hadde jeg sikkert bare blitt litt mer nedfor en stund, men så hadde jeg uansett kommet over det også, frem til det hadde skjedd noe igjen som hadde gjort meg deprimert på nytt senere. Så hvorfor skulle jeg? Og om det ikke hadde kommet noen kommentarer i hele tatt? Hva så?

ALT er likegyldig i det store og hele. Hva jeg føler, hva du føler. Alt er helt ubetydelig. Om jeg hadde gjort noe vellykket for en gangs skyld, vært flinkere til å møte folk, fått meg kjæreste, blitt flinkere til å takle ting generelt psykisk, flyttet et annet sted, blitt lykkelig? Hva så? Hva hadde det egentlig betydd? Jo, ikke noe annet enn at jeg følt meg lykkelig når jeg hadde følt meg mer lykkelig enn nå. Igjen, hva så?

Og hva om jeg fortsetter livet noen lunde slik som nå. At jeg fortsetter å være mislykket, fortsetter å deppe, fortsetter å ha selvmordstanker, fortsetter å stort sett ikke gidde å gjøre noe fordi jeg ikke har noe særlig troa på det likevel…. Hva så? Dette innlegget er en stor gjentagelse, det er jeg fullstendigkaos klar over, og hva så? Uansett.. Hva betyr egentlig noe som helst? Ingen fuckings jævla ting. Om jeg hadde vært død og begravet om en uke, hadde det betydd noe? Altså, jo det er et par som hadde blitt lei seg og sorget noen dager, men så hadde de levd videre som ingenting hadde skjedd om en stund igjen. Og jeg hadde etterhvert blitt glemt som alt annet. Og nok en jævla gang…. HVA SÅ?

Vi mennesker kan egentlig gjøre hva vi vil her i verden, det kommer ikke til å bety noe som helst annet enn det lille jeg skrev litt tidligere. Uansett om vi utsletter oss selv med en atomkrig, om vi utrydder det som finnes av sult, sykdommer, fattigdom og urettferdighet. Ingenting hadde på en lengre sikt betydd noe. For vi har alle den samme skjebne uansett. Vi skal alle dø. Vi skal alle bli glemt. Det eneste som betyr noe er hva vi føler her og nå mens vi lever. Og det betyr i det store bildet så utrolig lite at det altså er nærmest helt ubetydelig.

Hvis jeg vil kan jeg nå gå ut og rane en bank, kanskje voldta noen forså å havne i fengsel og mest sannsynlig bli enda sterkere hatet enn jeg allerede er fra før av, av enda litt flere folk. Og nå vet jeg det hele har begynt å blitt ganske uforutsigbart. Skal vi alle si det i kor? HVA SÅ?

Beklager, men jeg beklager meg ikke for om du nå føler deg noe deprimert etter å ha lest dette noe negative, ærlige og realistiske innlegget. Det betyr bare en ting, at du har følelser. Hehe, ja, helt riktig: Hva så?

Fuck meg, fuck deg, fuck alt vi føler og tenker, fuck alle som har vært på den jævla drittplanenet før oss, fuck alle de som skal være på den eventuelt etter oss, fuck alt som ikke betyr noe. FUCK ALT!

Vi reblogges… OG HVA SÅ?

4 døgn med Camilla

Er det noe som virkelig flyr brutalt fort selv uten en eneste vinge så er det tiden. Nå er det snart en hel uke siden Camilla ankom Oppdal for å besøke meg i ca. fire døgn, fire døgn som har gått utrolig raskt. Camilla kom med bussen sin natt til onsdag, og til tross for at jeg kom litt før tiden klarte bussen likevel å komme før meg… Da jeg var på vei til stasjonen så jeg bussen hennes kjøre forbi meg i sentrum noe som resulterte i at jeg begynte å løpe som en tulling slik at hun skulle slippe å stå på stasjonen i 1-2 minutter og vente på meg. Husker jeg ikke feil så klarte jeg å komme til stasjonen omtrent samtidig som jeg så henne stige av bussen. Uten stige. Hø-hø. xD

Da vi møttes var det første vi gjorde å gi hverandre en god klem før vi gikk hjem til meg. På veien pekte jeg på forskjellige ting i sentrum og fortalte hva de forskjellige tingene er, vel og merke ikke på den aller mest seriøse måten. Når vi så kom hjem til meg spilte vi litt kort, blant annet fisk (om jeg ikke husker feil), før vi bestemte oss for å legge oss. Tipper klokken var omtrent 6 eller 7 da vi la oss (klokken var ca. 04.40 da hun kom), og den var sikkert rundt 11 eller 12 da vi sto opp igjen.

Til tross for at hun ikke ble her mange dagene så føler jeg likevel at vi fikk brukt i hvertfall mesteparten av tiden veldig godt. Vi fikk nemlig gjort en del forskjellige ting. Som dere kanskje allerede har fått med dere laget vi hele fire videoblogger sammen:

Chubby Bunny 2014
Ting som irriterer (Del 9)
Er det virkelig sant???
Den store mixmesteren

Det var meningen at vi skulle lage en video til hvor hun intervjuet meg samtidig som hun vokset diverse kroppshår på kroppen min, men det ble ikke noe av fordi jeg feiget ut. Det vil si, vi var på Cubus hvor jeg kjøpte det som skal til, men så trakk jeg meg da vi kom hjem. Ikke fordi jeg var redd for selve rivingen, men fordi jeg kjente jeg ble svimmel pga tanken på den den smørja som skal klistres utover kroppen først. Altså litt av det samme som når jeg blir svimmel av diverse andre kroppskunst-relaterte ting jeg ikke takler så bra… Så ja, derfor ble det ikke noe av.

Saw-maraton
Ellers har vi også sett en del film sammen. Det jeg er mest stolt over på den fronten er at jeg fikk henne til å se ALLE syv Saw-filmene. Vi så den første filmen på torsdag, vi så film nummer 2 og 3 på fredag, også så vi film nummer 4, 5, 6 og 7 på lørdag. Sistnevnte så vi faktisk i 3D, noe som hun bestemte at vi skulle gjøre etter at hun fant ut hvor awesome 3D faktisk kan være i forhold til hvordan hun egentlig trodde 3D er.

På forhånd hadde hun ikke sett noen av de og var noe skeptisk i starten fordi hun trodde det skulle være sånne filmer hvor noen sitter i en eller annen kjeller og blir torturert uten særlig mål og mening av en eller annen sadist, sånn som i Hostel-filmene. Men ja, alle som har sett en av disse filmene vet godt at Saw ikke er helt sånn, og det skjønte hun ganske fort da vi begynte på den første.

Jeg skulle gitt litt for å reise tilbake i tid for å igjen få oppleve de forskjellige reaksjonene hun hadde mens vi så de filmene, spesielt under den siste filmen hvor hun ble nokså så engasjert og til tider noe frustrert over diverse hendelser hun ikke helt så komme. Ah, før jeg glemmer det, Camilla er forresten den første og eneste jeg vet om som har felt et par tårer pga en Saw-film, noe hun gjorde under film 3 da vi fikk vite litt om hvorfor John “Jigsaw” Kramer hadde blitt som han hadde blitt. Hun er bra søt innimellom ^^.

Katten i mørket
Det bør også nevnes at vi tok oss en aldri så liten spasertur en natt etter at det hadde blitt helt mørkt ute. Vi hadde på forhånd snakket litt om at jeg skulle ta henne med ut et sted hvor det pleier å være litt flaggermus på denne tiden av året, så det var først og fremst derfor vi gikk ut midt på svarte natta. Jeg skal være ærlig å innrømme at hun nok kom litt bedre ut av den turen enn hva jeg gjorde siden jeg ganske tidlig skvatt ganske bra da vi passerte en katt i mørket som brått freste av gårde da vi gikk forbi.

Jeg så ingen katt før den plutselig løp av gårde så jeg skvatt ganske bra, men i motsetning til katten så stakk i hvertfall ikke jeg min vei med halen mellom beina. Resten av turen var jeg litt skjelven og noe nervøs for om flere uventete ting skulle skje. Det var helt, helt mørkt der vi gikk, ikke noe gatelys eller noe, det eneste vi såvidt så var veien vi gikk på. Og lommelykt og mobil-lys er for bleieunger.

Når vi omsider var ferdig med flaggermus-runden vår bestemte meg jeg for å vise henne ungdomskolen og videregående, samt hybelen hvor jeg bodde før. Når det var gjort gikk vi hjem til meg igjen hvor vi begynte å se litt på en av de filmene jeg har laget med et par venner og bekjente en gang i tiden, men jeg slo raskt av da jeg merket at Camilla begynte å bli ganske sløv og trett, med andre ord, vi la oss.

Ikke bare fryd og gammen, men likevel ganske kos
Alt i alt føler jeg at vi fikk fire ganske gode døgn sammen. Det ville vært løgn å si at ALT var bare fryd og gammen hele tiden, men for det meste har vi begge kost oss ganske greit. Det som nok har vært mest utfordrende er nok det faktum at humøret mitt ikke har vært helt på topp hele tiden, men bare så det er sagt, ingen av de grunnene til at jeg har vært noe irritabel og til tider litt deprimert mens hun har vært her har vært noe hun har kunnet noe for.

Det er ikke noe hemmelighet at jeg har slitt med ganske tunge depresjoner nesten hele livet, så sånn sett var det vel heller ingen stor overraskelse for noen av oss at det dessverre ble noen uheldige stunder. Likevel, mine depresjoner til tross, det virket i hvertfall som Camilla tok det ganske fint og jeg håper og tror hun vet at det ikke er hun som har gjort noe galt. Eller noen andre for den saks skyld.

Helt til slutt kan jeg også nevne at jeg bestilte en pizza fra Grillkroa en av de dagene hun var her. Det var faktisk første gang noen sinne at jeg hadde bestilt mat, så det var ganske nytt for meg, og litt skummelt da jeg måtte forklare over telefon hvor jeg bor siden jeg er ekstremt dårlig på å forklare geografi…

Det ble også til at vi jeg ringte Rune en av de dagene hun var her og spurte om han ville være med oss en på tur til Elgtjønna, noe han ble med på, noe som også var gøy. Hmm… Er det noe mer å nevne da tro? Hmmm… Nei, nå ser det ut som jeg har fortalt det som er verdt å nevne! ^^

Til tross for at psyken min ikke har vært helt på topp hele tiden har det likevel for det meste vært ganske hyggelig. Jeg er veldig glad for at hun ville komme, og jeg håper det ikke er siste gangen hun har vært i Oppdal for å besøke meg. Altså, hun er jo bestevenninna mi ^^

Vi reblogges!