Cube (1997)

Når syv forskjellige mennesker våkner opp i en enorm kube full av dødelige feller hvor ting i begynnelsen ser ut til å være tilfeldig er det ikke rart at man får en del spørsmål om hva, hvordan og hvorfor.


© Bildet er tatt fra skylineindiefilmfest.org

Til tross for at de har havnet i en svært fortvilet situasjon stopper det dem ikke fra å tenke og de innser raskt at ting kanskje ikke er så tilfeldig som man skulle tro likevel. Blant annet viser det seg at alle syv har ganske så forskjellige personligheter, for ikke å snakke om evner.

Blant kubens ofre finner vi en purk, en lege, to matte-genier, en rømningsekspert, en av de viser seg å ha tegnet skisser som kuben er bygget på, mens den siste får vi aldri helt vite noe om… Klarer disse forskjellige hodene å tenke seg ut av denne enorme labyrinten? Finnes det i hele tatt en utvei?


© Bildet er tatt fra theredlist.com

Jeg har sett MANGE skrekkfilmer i løpet av mitt liv. Vel, nå er ikke “Cube” akkurat en skrekkfilm i klassisk forstand da den også er innom science fiction og thriller-sjangeren. Poenget mitt er at jeg har sett mange forskjellige skrekkfilmer hvor de fleste ikke har vært alt for intelligente.. “Cube” derimot er et av de mest geniale filmene jeg har sett på lenge.. Uavhengig av hvilken sjanger vi snakker.

Selv om jeg personlig ikke fikk noe særlig forhold til noen av karakterene innså jeg likevel tidlig at filmens karaktergalleri er nøye gjennomtenkt. Okei, jeg er litt usikker på hvorfor han ene vi ikke får vite noe om er med, men de seks andre er i hvertfall med for en grunn.

Stemningen er det også lite å si på. Til tider er den psykologiske delen ganske intens, og det gir en klar stjerne i boka. Uten å røpe for masse kan jeg likevel avsløre at det er enkelte scener som nok kommer til å irritere litt og kanskje også provosere, men på en god måte.

Og la meg skrive litt om soundtracket som her er komponert av Mark Korven. Musikken i “Cube” er som filmen ellers… Ja, jeg har skrevet ordet før og ordet jeg tenker på er selvfølgelig “GENIALT”. Soundtracket er moderne, det er ulikt mye av det vi har hørt før og det står absolutt i stil med filmens atmosfære.

Skal jeg likevel være kritisk for et øyeblikk så går det dog an da ikke alt er helt perfekt. Det er spesielt en ting som kunne vært bedre og det er skuespillerprestasjonene til Maurice Dean Wint som spiller den psykisk ustabile og voldelige politimannen Quentin. Problemet er rett og slett at fyren overspiller, noe som er umulig å ikke legge merke til med mindre man er dum, blind eller døv. Eller alt på en gang… Når det er sagt, det er langt i fra det verste jeg har sett, men heller ikke det beste.


© Bildet er tatt fra theredlist.com


© Bildet er tatt fra theredlist.com

Alt i alt er “Cube” en film man absolutt burde få meg seg uavhengig hva slags forhold man har eller ikke har til skrekkfilmer, thrillere eller science fiction. Vel, ihvertfall så lenge man ikke er plaget av ekstrem klaustrofobi og ikke er alt for sensitiv for synet av levende mennesker som blir partert, noe som er tilfelle fra tid til annen i dette mesterverket. Likevel. De fleste partering-scenene skal sies å være ganske så uskyldige sammenlignet med mye av det som har blitt laget både før og etter. Sammenlignet med foreksempel “Saw”, “Texas Chain Saw Massacre”, “Final Destination” og “Friday the 13th” er “Cube” førskolemat.

“Cube” er en film man fint kan tillate seg å se mer enn bare én gang. Det er også en film man vil huske. Ikke fordi den har noen spesielt grafisk utfordrende sekvenser (noe den ikke har), ikke fordi den er særlig skummel (noe den ikke er) og heller ikke fordi den er så veldig spennende (noe den heller ikke er), men først og fremst fordi plottet, storyen, soundtracket og karaktergalleriet er såpass unikt og genialt, og i en viss grad også forbløffende.

Terningkast

Vi reblogges!

Hva jeg skulle-skulle og ikke burde-burde!

Hvem er du som forteller meg hva jeg burde-burde?
Hva jeg burde mene, tenke, føle og gjøre.

Kanskje jeg til tider kan være noe hard, og til tider kynisk.
Jeg er likevel den jeg er, det er ikke noe jeg kan eller vil forandre.

Jeg er kanskje ikke den som viser mest følelser,
jeg er definitivt ikke den med høyest sosiale antenner,
mine perspektiv på ting er ikke de samme som folk flest,
gjør det meg til et dårligere menneske?

Jeg skal fortelle deg en ting, jeg har følelser jeg også.
Vi føler ikke det samme rundt de samme tingene.
Men jeg har likevel de samme følelsene.
De er bare koblet til litt andre ting.

Så neste gang du tenker å fortelle meg…
Hva jeg burde gjøre.
Hva jeg burde tenke.
Hva jeg burde føle.
Tenk om igjen!



Håper dere liker det nye diktet mitt, eller hva jeg skal kalle det. Trengte å få ut litt frustrasjon etter en samtale jeg hadde med noen i natt, en samtale som har plaget meg litt de siste timene.

Noen synes kanskje det er litt tragisk at jeg heller går rundt og irriterer meg over dette fremfor en litt mer tragisk hendelse som nylig har skjedd… Men som jeg prøver å få frem her. Jeg er som jeg er. Jeg kan ikke bestemme selv hva jeg skal føle, og INGEN skal komme her og fortelle meg hva jeg burde gjøre og tenke oppi en hver situasjon, uansett hva. Til helvete med sånne holdninger!

Vi reblogges!

Selvportrett i Paint

Det er vel bare å innrømme først som sist. Jeg kommer aldri til å få den helt store karrieren innen Paint. Har akkurat tegnet et lite selvportrett. Fotokameraet mitt er nemlig på reparasjon for øyeblikket (blitsen fungerer ikke) så derfor blir det heller litt Paint-tegninger i stede for “ekte bilder” fremover. Og jo, jeg har en fabelaktig mobiltelefon med kamera, men… Ja, kanskje jeg kommer til å bruke det senere…

Så her mine kjære disipler, her har dere mitt selvportrett i Paint!

Skal ta såpass selvkritikk og si at det er en god del som kunne vært bedre om jeg skulle gjort det mer realistisk. Hendene kunne foreksempel vært litt lengre, hodet kunne generelt vært tegnet litt bedre, men ellers stemmer bildet ganske godt. Tynn er jeg i hvertfall. Tynn, slank og ikke så rent lite sexy.

Til mitt forsvar er ikke stua helt beregnet til å sitte å tegne i Paint fra.

Hva synes dere? :p

Vi reblogges!

Devil (2010)

Når fem forskjellige mennesker blir stengt inne i en og samme heis er helvete i gang. Først ser det ut som et mer vanlig strømbrudd, men sannheten er verre enn som så. En av de fem er nemlig Djevelen i egen person. Men å finne ut hvem det er skal vise seg å være lettere sagt enn gjort da alle har et og annet grums på samvittigheten.


© Bildet er tatt fra geektyrant.com

Etterhvert som tiden går synker stemningen på et stadig lavere plan, mens paranoiaen vokser. Bedre blir det ikke av at lyset kommer og går, og det er når det først blir helt mørkt at mystiske ting skjer. Når lyset så er på igjen viser det seg gjerne at noen har blitt berørt, eller verre… Drept. Kan noen gjennomskue Djevelen i tide, og finnes det noen måte å bekjempe den på?

“Devil” er en film av M. Night Shyamalan, mannen som i sin tid ga oss “The Sixth Sense” og “Signs”. Nok en gang har han klart å skape en historie som engasjerer. Jepp,”Devil” har nemlig flere gode sider, til tross for sin mer tvilsomme tittel. Filmen er til tider noe uforutsigbar, man vet aldri helt sikkert HVA som vil skje, i hvertfall ikke med HVEM. Det mest uforutsigbare for min del var da det viste seg hvem av de fem menneskene som faktisk er Djevelen.

Når det kommer til regien er det heller ikke mye å si på. Det aller meste er så djevelsk godt gjort at man nesten kan begynne å lure på filmen er regissert av Satan selv. Man kjøper historien man får fortalt, men uten at man gidder å ofre sjela for det.


© Bildet er tatt fra x264-bb.com


© Bildet er tatt fra alldownloads4u.com

Alt i alt er “Devil” en helt grei film. Den har flere gode sider, men det er også noe som skurrer. Som de aller fleste filmer som blir laget i dag så er heller ikke “Devil” en nevneverdig skummel film. Så som skrekkfilm stiller den dessverre noe svakere enn om man hadde gått god for å heller kalle den en thriller.

Likevel, skrekk eller ei. Filmen er underholdende, historien er god-ond, og dersom man kaller det for en thriller stiller den faktisk ganske godt.

Terningkast 

Vi reblogges!

Ja, sånn kan det gå når det ikke gikk ^^

Det hender at det går litt fort i svingene. Heldigvis er det ikke alle feil man gjør som er så ille at man ikke kommer seg opp av grøfta igjen. I går foreksempel var jeg på posthuset for å sende ei pakke. I dag var jeg igjen på posthuset fordi jeg hadde fått en hentelapp på ei pakke. Ehm ja, det hører til historien at det nå er samme pakke jeg snakker skriver om.

Heldigvis gikk det greit å klistre på en ny sendelapp forså å sende pakken på nytt uten ekstra kostnader. Jeg hadde jo med kvitteringen fra i går, så det skulle egentlig bare mangle. Eller, hvorfor er det egentlig noe som skal mangle “hele tiden”? Er det ikke best om alt er på plass? Hehe…

Uansett. Jeg tar hele denne tabben meget rolig. Synes egentlig det bare er morsomt. Jeg har i hvertfall fått noe ut av det hele, en lærdom. Nå vet jeg at det faktisk går an å sende pakker til seg selv. Ikke at jeg noensinne har stilt spørsmålstegn verken bak, foran, over eller under den tanken, men.

Har du noen gang skrevet sender og mottaker-adresse på feil sted når du har postet noe?

Vi reblogges!


En sosial pause?

Har den siste tiden hatt en jevn følelse av å mislykkes. Føler at jeg mislykkes på nesten alle plan. Både i sosiale media og det virkelige liv. I dag sendte jeg en sms til terapeuten min for å høre om hun hadde noe nytt å fortelle meg angående det som har med aktivitets-kontakt å gjøre. Før sommeren søkte jeg nemlig om å få meg en aktivitets-kontakt igjen. Alt hun visste var at de som ordner med denslags skulle ha møte igjen i dag.

Av forskjellige årsaker er jeg usikker på hva jeg tenker om det hele. Det er ikke første gang jeg har søkt om dette. Sist gang “sa jeg opp” aktivitets-kontakten min etter noen få måneder. Ikke fordi han gjorde noe galt. Ikke fordi jeg hadde noe i mot han. Det var først og fremst det at jeg syns det er litt rart å ha en venn som er betalt for å være det.

Men nå har jeg altså tenkt å prøve det ut igjen. Jeg tror ikke jeg vil føle eller mene noe annerledes om det hele denne gangen, men jeg er likevel villig til å gi det en sjanse til. Som jeg har skrevet før trenger jeg uansett å ha litt mer med andre mennesker å gjøre enn bare meg selv. Det er bare så vanskelig å klare å være sosial over lengre tid med noen som jeg ikke føler jeg har nok felles med… 

Vel, nok om den sosiale biten. Eller nei, vent litt. Det er faktisk litt til jeg føler for å ta opp. Det kan hende jeg forsvinner igjen for noen dager. Jeg vet ikke når jeg eventuelt forsvinner og jeg vet ikke hvor lenge det vil vare. For øyeblikket har jeg ikke bestemt meg for om jeg skal “forsvinne” i hele tatt. Men det har ihvertfall vært en tanke de siste dagene av forskjellige grunner.

Det kan hende jeg rett og slett deaktiverer Facebook, at jeg blir noe vanskelig å få tak i generelt. I det siste føler jeg at jeg har prøvd litt for hardt til å bli latt merke til igjen, uten at jeg har fått det helt til. Det hele gjør meg noe deprimert, så derfor har jeg vurdert å rett og slett bare kutte all sosial kontakt for en stund og bare leve litt i min egen verden. Rett og slett bare gi litt faen for en stund.

Vet det ikke er det beste jeg kan gjøre, men samme hva jeg gjør nå for tiden så føler jeg ikke at noe hjelper særlig. Så hvorfor ikke? Det er uansett ingen som vil legge merke til at jeg er borte for en periode.

For ordens skyld vil jeg gjøre det klart at dette ikke bare handler om mangel på “likes”, “kommentarer” og denslags her og der. Jeg skal være ærlig å si at jeg har fisket litt etter det også, uten at det helt har blitt som jeg har håpet på. Men dette handler først og fremst om at jeg føler meg litt ikke-eksisterende på andre vis. Så derfor er det like greit å bare slutte å plage folk for en stund.

Sånn da skal jeg stoppe før dette blir et langt og uinteressant innlegg. Det får være nok med bare uinteressant med en liten dose “patetisk”.

Ønsker dere jeg liker noenlunde der ute en god kveld videre. Og til dere andre… Fuck off 😛

Vi reblogges!

På rømmen!

Tusen takk til Camilla K. som har vært med og sponset denne videoen.

Vi reblogges!

“I want to play a game”

Se hvem som har funnet veien helt til det lille skrotumet kalt Oppdal i dag,  søte, lille Billy fra Saw-filmene!

Bestilte han for omtrent to uker siden så har kjent litt på utålmodigheten min igjen i de siste dagene, men den som venter på noe godt… Får kanskje ikke ønskene sine oppfylt for man vet aldri når døden kommer og feier deg under matta! ^^

Hva synes dere?

Vi reblogges!

“Prøver å finne meg sjæl”

Mens Finn Kalvik enda ikke er Fant Kalvik føler ihvertfall jeg at jeg nå er rimelig nær ved å finne meg sjæl!

Vi reblogges!

Jeg er så kåt for tiden!

Jeg husker den gangen hvor jeg fremdeles var ung og hadde hele livet foran meg. Den gangen hvor jeg nesten kunne spilt inn en sex-video med uteliggere for å få min dose… Oppmerksomhet. Det var tider det. Vi mennesker er alle så ekstremt forskjellige, samtidig som vi egentlig er veldig like. En ting vi alle har til felles er et behov for å føle anerkjennelse. Behovet for å føle oss sett, og gjerne akseptert, forstått og elsket.

Hvordan hver testikkel og brystvorte der ute får sine fisk opp av elva er like individuelt som hvem vi har fått influensa og spam-mail fra. Noen velger å hjelpe seg selv ved å hjelpe andre forså å påstå at de ikke trenger eller en gang forventer å få noe tilbake, andre velger å stå på gaten og skrike at de har blitt tatt i rumpa av Rune Rudberg. Og noen få velger å offentliggjøre feriebilder med svigermor.

Det er en del faktorer som er med på å påvirke hvor mye oppmerksomhet skal bety for oss. Hva hver enkelt fisk velger å gjøre avhenger blant annet av hvor sosial man er, hvor mange nære venner man har og hvor gode de rundt omkring i bollen er til å vise sin boblende kjærlighet for deg. Men selv ensomme fisk er svært forskjellige fra hverandre, og det samme gjelder også de mer sosialt vellykket svømmerne blant oss. For det er absolutt ikke sånn at man må være ganske ensom for å være blant de som skriker høyest. En godt over gjennomsnittet sosialt velykket og populær lofottorsk kan prompe minst like høyt som en enslig og nærmest usynlig breiflabb fra Hardanger.

Alder har selvfølgelig litt å si. Når man har passert 20 er man gjerne ikke like opptatt av å bli sett og hørt på samme måten som når man er 15. Så til alle dere tenåringer der ute som fortviler, det vil mest sannsynlig bli bedre om 6-8 år. ^^

Men hva har oppmerksomhet betydd for meg? Jeg fikk ofte høre en gang i tiden at nesten alt jeg foretar meg er gjort for å få oppmerksomhet. Jeg har blitt kalt for en oppmerksomhets-hore og Satan vet hva jeg ikke har blitt kalt. Og ja, jeg er det. Det har jeg aldri benektet, jeg liker oppmerksomhet. Men samtidig er det ikke helt sant at jeg gjør alt for å bli sett og hørt. Mye av det jeg har lagt ut som har vært noe kontroversielt har jeg skrevet eller laget av andre grunner også.

Noen innlegg har jeg skrevet først og fremst for å lette på trykket foreksempel, som den gangen jeg hisset på meg en haug av rosabloggere og deres tilhengere fordi jeg mente de var noen sauer. Greit nok, jeg la litt ekstra tykt på for å provosere, men de innleggene der ble like vel først og fremst skrevet for å lufte litt meninger jeg hadde på lager.

En enda litt mer kjent og omtalt sak er nakenbildene jeg har tatt og publisert gjennom årene. Den 27. februar 2012 skrev jeg et lite innlegg om hvor dobbeltmoralsk jeg synes det er at sex og nakenhet gjerne blir reagert mer negativt på enn ting som har med vold å gjøre. Jeg hadde før dette innlegget lagt ut en del ganske “drøye” innlegg bestående av både tekst og bilder som nok for enkelte kan ha blitt tolket som for herliggjørelse av vold. Likevel var det nesten INGEN som reagerte på det, men når jeg la ut et bilde av meg selv hvor man kunne se ALT, DA fikk jeg høre det. Det var det det innlegget handlet om, og kommentarene jeg fikk bekreftet at jeg hadde rett. Folk er og blir en gjeng uforståelige idioter.

Nå godt to år senere er det kanskje de som lurer på om jeg angrer. Altså, det har jo ikke akkurat vært mye nakenbilder fra meg de siste månedene. Svaret er nei, jeg angrer ingenting. Jeg hadde lagt ut flere bilder i dag uten å tenke meg om hvis jeg hadde hatt en god grunn til det. Skulle det dukke opp en sak hvor jeg hadde syntes det hadde passet å kle meg helt naken forså å dele det med hele verden hadde jeg ikke nølt et sekund.

Jeg synes ikke det er så skummelt å være naken i offentligheten, og om så noen skulle misbruke bildene… Be my guest. Uansett hva man legger ut på nett så er det alltids en sjanse for at det kan bli misbrukt. Selv bilder hvor jeg er fult påkledd skal det ikke mange museklikk til for å manipulere så det kan se ut som jeg er naken. Og ja, hva så om en eller annen 80 år gammel mann runker til det jeg har? For meg er det bare et komplement. Sært, ja. Men fremdeles et komplement.


Ikke følg strømmen, SKAP DEN!

Helt til slutt skal jeg oppsummere kort hva oppmerksomhet betyr for meg. Jeg skal igjen være ærlig å si at det lenge har betydd ganske mye for meg, og at jeg til tider har gjort et og annet ganske impulsivt for å få mest mulig reaksjoner, kommentarer, likes, etc. Fremdeles betyr det ganske mye for meg, kanskje særlig fordi jeg er såpass mye alene som jeg er og dessverre har litt for lite kontakt med folk (som btw DIGGER meg for den jeg er, uansett hvor mange nakenbilder og kvasse innlegg jeg legger ut om stort og smått), men også fordi jeg er et simpelt, men still awesome menneske. Akkurat som deg, bare litt annerledes.

Hvor mye betyr oppmerksomhet for deg? Hva er det “drøyeste” du har gjort for å bli latt merke til?

Vi reblogges!