Pr. dags dato, så har jeg nesten alt jeg som jeg drømte om innen for realistiske drømmer som barn.
Jeg har en stor og flott tv, jeg har playstation 3, xbox360, egen pc, filmkamera som filmer i HD, en god del klær som jeg er jævlig glad i, og generelt MANGE gode filmer og myyeeeee musikk på Ipoden min også videre.
Om noen dager så flytter jeg også på eget sted, så da bestemmer jeg også mye mer selv.
Alle de drømmene om de tingene som kan kjøpes, har jeg nå oppfylt for lenge siden. Og i tillegg så får jeg nå snart oppfylt drømmen om å flytte hjemme fra.
(bilde hentet fra: fairiesvampires.com)
Til tross for at jeg har det veldig bra, og kanskje har mer ting enn de fleste på min alder, så føler jeg meg ikke veldig glad for tiden. Jeg har utrolig mye flotte og dyrebare ting, men det føles ikke noe viktig lenger. Jeg liker fortsatt å sitte forran pcen og gjøre hva jeg vil der, jeg liker også høre på så mye musikk jeg vil og se så mye av de filmene jeg vil også videre, men spessielt den siste måneden så har ikke de tingene gitt meg så stor glede.
Jeg savner så utrolig sterkt en veldig spessiell person i livet mitt som jeg så vidt har sett en gang i 3-4 sekunder i forbifarten i juli. Og utenom det har vi så vidt snakket sammen noen veldig få og korte stunder over msn og Skype. Vedkommende jobber veldig mye for tiden, og jeg har alt for mye fritid.
I de to siste årene har jeg virkelig forstått at penger, tekniske duppeditter, kule og unike klær og alt dette er helt greit, men det er det. Det beste jeg har i livet har jeg ikke kjøpt for penger, det beste i mitt liv har puls og kjøtt og blod! Min beste venn, som jeg er veldig glad for å ha i livet mitt.
Min bestevenn er for tiden nesten det eneste mennesket jeg virkelig ønsker å tilbringe tid med, ikke bare litt tid, hadde det vært opp til meg så hadde jeg vært i nærheten av vedkommende absolutt hvert sekund, hver eneste dag, kan aldri bli lei av min beste venn samme hva! Vedkommende er så utrolig spessiell, snill, god, rettferdig og veldig real, klok og flott på alle måter!
Mer enn det jeg nå har skrevet knyttet til bestevennen min føler jeg at jeg ikke bør skrive, har egentlig ikke spurt vedkommende om det er ok at jeg har skrevet det jeg nå har skrevet heller, men tror og håper at det går greit, i og med at jeg ikke har beskrevet noe konkret om hvem det er.
Likevel, moralen min, det jeg ønsker å få frem er, de tingene som virkelig gjelder i livet er ikke hva du kan kjøpe for penger, hva du plukker opp på nettbutikker, og andre butikker, ikke hva du jobber med, men et helt spessielt menneske.
Ja, mange mener nok at det beste i livet er hobbyen eller jobben man har eller vil ha, slik har jeg tenkt lenge selv også, er faktisk ikke før jeg møtte bestevennen min i vår at jeg har forstått at det som virkelig skulle bety mest for meg i hele livet er et annet menneske, ikke en hobby, ikke en ting eller gjenstand, men et menneske, et utrolig flott og godt menneske jeg er blitt veldig glad i enda jeg ikke har kjent den det gjelder et år en gang enda!
Hverdagen blir liksom ikke helt det samme uten. De siste dagene har jeg nesten bare gått rundt, og håpet på å få et lite glimt eller noe. Men nei. Jeg får ofte et glimt og syn av mange andre jeg vet av og kjenner til, men ikke denne personen. Denne måneden har uten tvil vært den lengste i 2011, hittil.
Men det er verdt det, det vet jeg. For jeg vet at ting vil roe seg, kanskje ikke denne uken, eller neste uke, men vi er bestevenner og vi møtes selvfølgelig igjen, og da er all den lange veningen og sorgen virkelig verdt det!
Den som venter på noe godt! 🙂 Det viktigste som betyr noe for meg er at vedkommende har det bra, at vedkommende veldig gjerne hadde møtt meg om h*n hadde hatt tid vet jeg! For h*n er virkelig en person som sier ting som de er, og jeg vet at h*n har veldig mye å gjøre, som veldig mange andre. Mitt største problem, vet jeg faktisk ligger i at jeg har alt for mye fritid. Jobber 5 timer mandager fra 10-15 og det samme på fredager, og utenom det: Fri, fri, fri, fri og fri! Ikke rart jeg er deprimert!
Som noen venner av meg har skrevet til meg på facebook, det er bare jeg selv som kan gjøre noe med ting som de er nå. Bestevennen min vil jeg jo få se igjen en gang, det er bare snakk om å være tålmodig, denne siste måneden har vært jævlig tung og lang og ensom, men den hadde vært lettere om jeg hadde giddet å prøve å motivere meg enda litt mer til å gjøre andre ting. I går kveld foreksempel skrev jeg omsider 10 sider til en nettvenninne av meg, noe jeg skulle gjort for flere uker siden Var jeg som faktisk spurte nettvenninnen om vi kunne være brevvenner og at jeg godt kunne skrive det første brevet. Saken er, når jeg omsider bestemte meg for å sette meg ned og skrive, så føltes det som en terapi. Glemte en god stund alle de rare tankene jeg bærer på for tiden, og det å sette fokus på noe annet gjorde virkelig susen, og dette er noe jeg må jobbe med å bli flinkere med; nemlig å prøve å få hjernen min på andre ting, mens jeg venter på å få tid med bestevennen min igjen!
Tusen takk til alle mine lesere som orker å følge meg, lese hva jeg skriver, og klemmer ut av meg!
Det betyr mye, følelsen av at andre leser ting jeg tenker på, følsen av å få luftet ting for andre, uten å gå at selvfølgelig ikke går inn på alle detaljene, spessielt ikke under denne saken som gjelder et annet menneske enn bare meg selv.
(bilde hentet fra: kristinasinvei.blogg.no)
Alle de tingene jeg har rundt meg som jeg har kjøpt, føles riktignok ikke det samme, ingenting er helt det samme med så lang tid uten h*n, men det er likevel bedre å gjøre noe, enn å bare grave seg ned i sine egne tanker og bare gå rundt og gjøre ikkenoe! 🙂
Ønsker alle sammen en veldig fin torsdagsettermiddag!
VI BLOGGES!
