Her i denne lille store verden finner vi tusenvis, millionerbillioner mennesker som sliter.
Mennesker som har mistet noen eller noe, mennesker som har blitt syke… Også videre.

Jeg er et av de menneskene i verden som ikke er alvorlig syk, eller spessielt syk i det hele tatt, heldigvis.
Men likevel føles det som om jeg har dødd litt innvendig de siste ukene, savner venner, spessielt en veldig nær og god venn.

Jeg er et menneske som egentlig er vandt til å være mye alene, men de siste ukene har det virkelig vært altfor lange dager hvor jeg stort sett ikke har klart å tenke på veldig få venner jeg savner så det nesten gjør vondt for tiden. Har så og si stoppet litt opp, i tillegg har jeg skyvd folk unna meg. Av en eller annen grunn så har jeg begynt å tenke at alle synes at jeg tenker teite ting, at jeg er teit og at jeg ikke vil at de skal skamme seg over meg, men at folk ikke tørr å innrømme det selv. Pågrunn av slike tanker har jeg også den siste uken begynt å skyve folk mer og mer fra meg, tragisk ikke sant?

Men det er en ting av positivitet å nevne, jeg har begynt å gjøre litt mer igjen, prøve å flytte fokus fra det store savnet etter mine nærmeste, til andre ting. I går foreksempel var jeg på kino og så den aller siste Harry Potter filmen, film 7, del 2 i 3D, litt irriterende med kino med tanke på godteposelyder og andre lyder fra publikum, sliter egentlig med å være på kino, somregel på grunn av de andre :P…. Derfor går jeg så godt som aldri på kino, blir VELDIG fort veldig ukonsentrert og irritert av å være på kino, og tenker veldig ofte at jeg bare skal drite i å være der, og bare gå min vei…
Men etterhvert som enkelte, sluttet å spise mer godteri og og dritt og lage mindre lyder så gikk det bedre, og jeg klarte å slappe bittelitt av. Men tanken på spessielt en bestemt, god venn som jeg har savnet voldsomt, dukket likevel opp flere ganger selv mens de beste scenene kom. Savner spessielt min aller beste, nærmeste bestevenninne noe helt forferdelig.

I tillegg til at jeg var på kino i går filmet jeg også noen flere scener til mitt nyeste filmprosjekt, og det var vel det som hjalp mest i går, når det gjaldt å tenke på andre ting, enn enkelte jeg som sagt savner så jeg nesten vil gråte, saken er at jeg får ikke til…

Sltier også for tiden med å blogge, fordi jeg klarer nesten ikke tenke på annet enn de vennene jeg savner sterkt for tiden, og som sagt spessielt en kjær venn…. Så beklager at jeg har vært så fraværende i det siste…

Jeg savner virkelig å være tilbringe tid med noen nå, og dessverre så er det ikke mange i bygda mi som jeg er særlig likesinnet med… Livet kan virkelig være ensomt og trist.

VI BLOGGES