Kall meg merkelig, men i det minste vet jeg jeg ikke er alene.
Man skal helst sette mest pris på det man har av muligheter og gleder akkurat her og nå. Ikke se seg tilbake, heller ikke for mye frem – mener noen.
Likevel har jeg i det siste sett en del frem i tid, ved å se meg bakover.
For når sant skal sies så savner jeg å sitte på en stappfull buss. Sitte på mitt eget sete og bare håpe at ingen kommer og setter seg ved siden av meg. Sånn at jeg kan fortsette å ha sekken min der, i stede for mellom beina.
Jeg savner også de kleine øyeblikkene som kommer når noen først har gjort nettopp det – skal jeg si noe? kommer vedkommende til å sovne? – hvor langt skal vedkommende? kommer vedkommende fremdeles til å sitte her når jeg skal av? – må jeg vekke vedkommende når jeg skal av? – hvordan reagerer vedkommende på å bli vekket? – snakker vedkommende i hele tatt noen av de samme språkene som meg selv??
En annen ting jeg savner er å sitte inne på det bittelille kottet av et busstoalett mens bussen er i bevegelse og jeg sitter og er litt nervøs for at døren kanskje ikke skal være ordentlig låst, og jeg høyst ufrivillig gir hele bussen sitt livs sjanse til å bevitne min nakne kropp i 20 følte sekunder, før den som har åpnet opp forsiktig lukker igjen.
Jeg savner å generelt føle meg innestengt på en buss, stadig se på klokka og vite at det er MINST 5-8 timer til jeg skal av. Jeg savner å irritere meg over barn som snakker høyt, eller en eller annen ungdom som akkurat ikke har bra nok isolasjon på headsettet sånn at jeg fint klarer å høre hva han eller hun hører på, selv seks rader bak. Jeg savner ubehaget som kommer i foten når et eldre menneske bestemmer seg for å kjøre sitt sete bakover uten noe som helst forvarsel.
Jeg savner til og med å sitte på en buss littt kvalm. Jeg savner å sitte der og ha lyst til å ta av meg det litt stramme beltet i håp om at det skal gjøre saken litt bedre. Jeg savner å bare sitte passiv i en halvtimes tid og vurdere om det er verdt risken, forså å ende opp med å ikke ta det av fordi det til tross er ganske dumt å måtte ut med 2000 kroner i bot pga jeg følte meg litt kvalm.
Og apropos kvalm. Jeg savner OGSÅ det punktet hvor kvalmen har gått litt for langt at jeg kaster pittelitt opp i munnen, men klarer så vidt å svelge det igjen.. og deretter bare sitte og lure på om har latt merke til noe som helst.
Om forhåpentligvis ikke alt for lenge kommer jeg nok til å sitte på en eller annen buss. Først vil jeg være kjempefornøyd med at jeg endelig er på reisefot igjen.. men så etter 6-7 timer hvor jeg fremdeles har igjen rundt 5 timer før jeg har ankommet Bergen – og jeg har begynt å bli ganske lei av Spotify og sosiale medier på mobilen – ja så vil jeg på ny falle tilbake i utakknemlighetens mønster, savne alt av anbefalinger mot unødvendige reiser, og visa versa som vi må forholde oss til akkurat her og nå i disse…. ja, dere vet.
Men akkurat her og nå er det ikke her og nå jeg setter mest pris på. Akkurat her og nå er det da og når som føles ut som det aller beste. For her og nå har jeg glemt hvor kjipt alt det kjipe der og da faktisk var. Og det er vel det eneste som aldri helt kommer til å forandre seg.. 😛
Noe ubehagelig/kleint dere savner fra pre-covid?
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
