Det er noe jeg har tenkt på, ikke bare i det siste, men faktisk ganske ofte. Det er virkelig ingen i verden som kjenner meg, ikke en gang min nærmeste familie.
Folk flest virker til å tro at jeg bare må ut med alt, og jeg tar den. Jeg er veldig personlig og åpen om mer enn gjennomstnittet av Norges land. Fremdeles må jeg ærlig innrømme at det er så og si ingen som kjenner meg. Innerst inne i meg ligger det fremdeles skjulte hemmeligheter, som selv mine beste venner, og nærmeste familie ville bli veldig oppgitt og overasket over. Dere vet alerede at jeg nærmest er det man kaller suicidal, jeg tenker stadig flere tanker som ikke er av de letteste. Dere vet også om legningen min, dere vet at jeg har asperger syndrom, og ADD. Ja, det er jo en del dere vet, hva jeg liker av filmer, musikk, klær og at jeg elsker å sminke meg, og ja, det er jo en del dere vet.
(bilde tatt fra: www.flickr.com)
Men jeg tørr å skyte et spørsmål i luften. Selv om en vet mye om en person, kjenner man en? For å omformulere meg enda bedre, hva er definisjonen av å virkelig kjenne noen? Er svært godt mulig at jeg har et helt annet syn på det også, som alt annet. Men jeg føler virkelig med hånden på mot hjertet og en slakterkniv mot pulsårene mine at jeg trygt kan si; nobody know me! Hadde det vært kjent det faktisk ingen har blitt fortalt, for å si det slik det er en grunn til at jeg holder kjeft om de siste større detaljene som ikke en gang terapauten, bestevenninnen min eller en gang dagboken min vet.
Og jeg skal også innrømme, jeg kjenner ingen. Jeg vet av flere, og det er igjen langt flere som vet av meg. Vet hva jeg heter, hvordan jeg ser ut, men kjenner meg, det gjør altså ingen. Og det kommer ingen noen gang til å gjøre. Jeg skal dø jeg, med de siste detaljene ingen får vite, bare kanskje min beste venninne får vite det den gangen jeg ligger på mitt dødsrede, hvis jeg skal dø først. Men i og med at jeg ikke vil tynge noen verken før eller etter min død, mer enn jeg alt har gjort med alt for mange dystre og mørke betroelser om meg selv, så ser jeg det svært lite sannsynlig.
(bilde tatt fra trehugger.com)
Det man ikke vet, det skader ikke. Det er når man virkelig vet noe, at man virkelig har tatt skade av det. Enten man vet lite eller mye om noe, så gjør det vondt hvis det er en ting som ikke er noe man egentlig ønsker å vite, fordi det mørklegger stadig det virkelighetsbilde man engang hadde. Jeg vet mye mer om verden i dag, enn da jeg var barn, og jeg var lettere til sinns den gang. Jeg skal holde kjeft nå om hvor mye jeg virkelig hater mye av dagens samfunns forandringer, hvor mye jeg missliker at folk ikke er i stand til å leve livet sitt, hvor mye jeg missliker at folk ikke har tid til å leve med de som egentlig betyr noe lenger, hvor mye jeg hater at folk fucker med kroppen sin med rusmidler og gjerne sier at det fins verre ting, hvor mye jeg hater folk som beskytter pelsoppdrett, hvor mye jeg missliker når folk utaler seg om det de ikke vet noe om, og hvor mye jeg missiliker de som snakker dritt om andre når de som alle andre har mer enn nok med seg selv.
Jeg henger i hvertfall ikke ut enkeltpersoner, og de som anklager meg for mobbing, og føler seg støtt av det jeg skriver er ikke noen jeg kan forklare ting bedre for likevel. Og det skal jeg heller ikke beklage meg for. Vi lever i et svært uvitende samfunn, hvor vi stadig kødder mer og mer til for oss selv. Håper på at alle kan leve med seg selv, for det de gjør, jeg kan det, fordi jeg vet hvem jeg er, og har tatt de valgene jeg selv vil. Men det vet jeg at svært mange enda ikke har gjort, og mange kommer ikke til å tenke tanken godt nok, før det er for sent. Takk dere selv, når den angrefylte dagen vil komme, til dere som en gang skal oppleve det. Da kan dere tørke dere bak med de få minnene dere har fra det patetiske og fattige livet dere trodde var rikt. Vil dere skal være stolte av dere selv, og det er langt flere som har større grunn til å være det, enn mange sikker vil tro at jeg mener, igjen fordi alt for mange har en ufattelig stor evne til å missforstå. Dere fleste har faktisk gode grunner til å være stolte av dere selv, og det er ikke det, men det er alt det andre som jeg har skrevet. 😉
Ønsker alle sammen en god og fin natt.
Vi blogges
