fullstendigkaos

21.11.2013 kl. 00:2204.02.2019

Den unge gladjenta Katie har nylig flyttet til New York. Som de fleste på hennes alder trenger hun penger og forsøker å forsørge seg så godt hun kan som modell. Hun har ikke de helt store oppdragene og særlig mange er de heller ikke. En venninne av henne mener at hun må sprite opp portofolien da den hittil kan minne om en kvinne fra Midtøsten.

Katie bestemmer seg for å ringe et firma som kan hjelpe henne og raskt bedt om å ta et bilde av seg selv som hun sender som MMS. Etter hun har sendt et bilde får hun raskt en melding om at de ønsker å møte henne. Når hun ankommer studio viser deg seg tidlig at fotografen og de andre mennene i rommet ønsker et par noe mer utfordrende bilder enn hun har sett for seg. Katie er en bestemt kvinne og setter foten ned, forså å gå sin vei.

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når det så har blitt natt og hun har lagt seg får hun etter en stund en ubehagelig overraskelse. Hun får ikke helt sove og slår på lyset igjen forså å oppdage at en av mennene fra fotosessionen sitter og filmer henne med en mobiltelefon. Hun reagerer med å skyte han med en strømpistol forså å løpe etter hjelp. Dessverre lykkes hun ikke. Hun blir tatt igjen og lagt ned på gulvet hvor hun blir bundet fast og deretter voldtatt.

© Bildet er tatt fra s11.postimg.org

Etter akten ringer overgriperen til noen kompiser, blant annet hans bror som kommer for å hjelpe til med å rydde opp i det han har stelt i stand. Katie blir dopet ned og når hun så våkner igjen våkner hun opp (i Bulgaria!) i en mindre hyggelig kjeller hun ikke kjenner til. Nok en gang blir hun voldtatt, men denne gang av en av de andre mennene. Man skjønner fort at helvete så vidt har begynt!

De neste minuttene i filmen blir hun både tisset på, banket opp, og kort fortalt torturert på den ene etter den andre måter før hun til slutt blir lagt i en kiste og begravd levende. Men alt er dog ikke over. Katie klarer nemlig å komme seg opp og ut igjen. Og hun er SÅ klar for hevn!

En etter en oppsøker hun de som er skyldig i smerten og frykten hun har følt både psykisk og fysisk, nå skal hennes overgripere få oppleve det samme helvete, og det til gangs. Allerede tidlig i denne filmen kommer det frem at hun kan å sette opp feller for små kryp, og hun har så aldeles ikke glemt sine kunster.

I Spit On Your Grave 2 er oppfølgeren til I Spit On Your Grave fra 2010, som altså er remaken av den første I Spit On Your Grave fra 1978. Altså er dette IKKE en remake, men ganske enkelt oppfølgeren til en remake.

Etter min personlig mening er denne filmen absolutt ikke noe dårligere enn de to andre som nå er nevnt. Man får det man skal forvente av en rape and revenge-film. Filmen er i begynnelsen stort sett bare ubehagelig og provoserende på flere måter. Mens slutten er både ubehagelig og tilfredsstillende.

Akkurat som med 2010-versionen er det også denne gang Steven R. Monroe som har regi. Først som sist sitter man igjen med en film som er godt klippet, bra filmet og godt produsert. Soundtracket er som en kameleon, det går i takt med resten av filmen og er med på å prege den stemningen hver enkelt scene ønsker å gi.

© Bildet er tatt fra horror-asylum.com

Det er lite selvfølgelig også lite som er overlatt til fantasien. Torturscenene er svært lite sensurerte og på de verste scenene får vi selvfølgelig ganske detaljerte nærbilder av det vi gjerne vil se. Eller ikke se. Jemma Dallender gjør en svært imponerende jobb som både et livredd, skrikende offer, men også som en til slutt svært hevngjerrig, nådeløs og kald bitch.

Det burde ikke eksistere noe tvil om min dom. I Spit On Your Grave 2 er ganske enkelt et groteskt mesterverk, og heldigvis på ingen måte en blodig fornærmelse i hensyn til verken de to andre filmene i denne serien, eller andre gode rape and revenge-filmer!

Terningkast

Vi reblogges!

28 Weeks Later (2007)

17.11.2013 kl. 20:3605.02.2019

Det har nå gått over et halvår siden jeg så den fantastiske post-apokalyptiske skrekkfilmen 28 Days Later fra 2002. Så er det selvfølgelig lov å spørre seg hvorfor jeg ikke har sett oppfølgeren til denne perlen nå før i kveld? Helvete, jeg aner virkelig ikke.

Det har gått seks måneder siden Storbritannia ble rammet av et virus som gjør at alle som får det i seg dør og forvandles til zombier. I denne filmen blir vi bedre kjent med familiefaren Don og hans to barn Tammy og Andy som han har vært adskilt fra en stund etter at viruset slår til. Når han møter de igjen og får spørsmål om hva som har skjedd med deres mor forteller Don at han så henne bli drept og at det var ingenting han kunne gjøre.

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når Tammy og Andy uten farens tillatelse bestemmer seg for å oppsøke huset de en gang bodde i finner de moren i andre etasje og det viser seg at hun lever, men er blitt bitt. Til tross for bittet er hun ikke forvandlet til noe zombie og de menneskelige sidene er fortsatt til stede hos henne. Militæret er raske med å finne igjen de to barna og tar dem og moren med tilbake til et sikrere sted. Moren blir det så tatt en rekke prøver av og militærlegen Scarlet slår fast at kvinnen er unik og kan være nøkkelen til en motgift.

Når Don møter igjen sin kone beklager han for at han bare løp den gangen og ender opp med å kysse henne. Kysset viser seg å være av det mest skjebnesvangerte da han i løpet av sekunder blir infisert og det hele ender med at han dreper henne på en ganske brutal og umenneskelig måte.

Så fort det blir kjent hva som har skjedd slår militæret kode rød og bestemmer seg for å skyte ned absolutt alt og alle som rører på seg. En rekke sivile, friske mennesker blir slaktet ned, sammen med de som er smittet. Marerittet som folk har håpet på var over er igjen blitt blodig alvor og absolutt ingen er trygge.

Som dere kanskje allerede har forstått så elsket jeg 28 Days Later, og vet dere hva, jeg kan nå si at jeg også elsker 28 Weeks Later. Dette er ikke en av de oppfølgerne som har skuffet, heller tvert i mot. Akkurat som den opprinnelige filmen får vi også her servert en adrenalinpreget historie som vi ikke gir slipp på før det er over. Filmen får meg til å bry meg om det som skjer og jeg opplever at jeg sitter og nærmest BER om at det går bra med Tammy og Andy, jeg vil ikke se søskenparet bli adskilt, jeg vil ikke se noen av de dø.

Man blir brått gjort oppmerksom på at i likhet med den første filmen så kan også denne gang hvem som helst dø, når som helst. Filmen er brutal, det er noe som skjer stort sett hele tiden og du kan bare glemme å slappe av. Musikken er først som sist både emosjonell, dramatisk og moderne.

Etter min mening er 28 Weeks Later nærmest perfeksjonistisk. Men det er en liten ting jeg må nevne mot slutten likevel som kunne vært litt bedre. Enkelte av de pålagte effektene kunne vært jobbet litt bedre med. De er absolutt ikke dårlige, men særlig når man sitter foran en skjerm på 55″ så ser det i alle fall ut som om foreksempel enkelte røykskyer er litt animerte, og det er en nattscene jeg mistenker er filmet på et noe lysere tidspunkt av døgnet. Men igjen, de visuelle effektene er absolutt verken dårligere eller bare helt ok, jeg bare ser at de likevel kunne vært litt mer jobbet med.

Alt i alt er dette en jævlig fettbra film. Jeg tror på historien, jeg glemmer at det er en film jeg faktisk ser på og nå sitter jeg bare og vil se den på nytt!

Terningkast

Vi reblogges!

The Fog (1980)

16.11.2013 kl. 20:5604.02.2019

Antonio Bay. Et fredelig fiskesamfunn med sine stolte innbyggere, et sted som ble grunnlagt for 100 år siden. Jubileet skal selvfølgelig feires, men en snikende tåke skal etterhvert sørge for at dagen ikke bare blir like idyllisk som håpet på.

The Fog er et av John Carpenters mest kjente verk. Inntil i dag hadde jeg bare sett 2005-remaken og jeg må dessverre si at denne er noe kjedelig i forhold. Historien er grei nok, og at filmen er original særlig med tanke på når den ble laget, er det lite å si på. Som de fleste andre filmer jeg har sett fra Carpenters verden er også dette en film med et godt soundtrack som er med på å sette den rette stemningen.

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skuespillerstaben i denne er ikke den mest beskjedne. På rollelisten finner vi blant annet Adrienne Barbeau. Jamie Lee Curtis, Tom Atkins og Janet Leigh. Skuespillermessig er det ikke noe å si på verken staben eller prestasjonene.

Men dessverre har ikke denne filmen klart å gjort meg til like stor fan som jeg er foreksempel Halloween-filmene. The Fog er først og fremst kjedelig etter min mening. Jeg kan skjønne de som syntes filmen var spennende da den kom ut i sin tid, men nå er det vel og merke år 2013, og da bør og skal det også være med 2013-øynene denne filmen nå skal dømmes utifra.

Effektene vi får servert er helt greie, det vil si. God til å være fra 1980, men i dag føles de bare ikke spesielt overbevisende. Jeg får meg rett og slett ikke til å kjøpe det, jeg får ikke til å leve meg spesielt inn og tenker hele veien at dette bare er en film. Noe det også forsåvidt er…

Jeg føler nå jeg har fått sagt det som er å si for min del. John Carpenter, du er en stor man, et stort talent. The Fog var helt sikkert en veldig bra film på mange måter i sin tid, men jeg tror mange med meg vil si at i dag føles The Fog heller mer kjedelig sammenlignet med nyere filmer i denne sjangeren. Jeg vil heller anbefale 2005-versionen med samme navn.

Terningkast

Vi reblogges!

16.11.2013 kl. 16:2329.01.2021

5 ting som gjør meg flau

8 kommentarer

Hva gjør DEG flau?

8 kommentarer

“Prøvd å tenke positivt noen gang??”

14 kommentarer

15.11.2013 kl. 13:36

Jeg vet jeg kanskje ikke burde, men enkelte tankeløse kommentarer er likevel ikke så lett å unngå å hisse seg opp over. Særlig når man allerede har noen tøffe dager som jeg har nå. Det jeg snakker om denne gang er en kommentar jeg fikk på Facebook rett etter jeg postet det forrige blogginnlegget som jeg publiserte for en times tid siden.

Kommentaren låt som følger:
“Prøvd å tenke positivt noen gang??”

Først og fremst så vet ikke vedkommende om hva han snakker om, for det andre, han vet VIRKELIG ikke hva han snakker om.
Hadde vedkommende lest bloggen min litt oftere, vært mer inne på Facebooken min eller kjent meg personlig så hadde han visst at jeg til tider kan være veldig god på å fokusere positivt. Det er liksom som om jeg med vilje fokuserer negativt og VIL ha det vanskelig?

Jeg må bare spørre… Er det noen som helst der ute som på ramme alvor faktisk TROR at det finnes noen som innerst inne vil ha det jævlig og som ikke vil ha det bra? Eller, vet dere, det er faen meg likegyldig om noen tror det… Jeg VIL i alle fall IKKE ha det som jeg har det nå.

Spesielt siden idioten bak denne kommentaren er en person som bruker såpass mye tid på å ruse seg for å ha det gøy burde jeg i alle fall ikke tatt den kommentaren seriøst… Men jeg har klart å gjøre det nå likevel. Grunnen til at jeg nå har valgt å skrive dette innlegget er rett og slett for å få ut frustrasjonen mot slike ignorante og uvitende mennesker som dette. Folk som ikke vet hva de snakker om.

Jeg kjenner jeg virkelig blir provosert av mennesker som har en sånn holdning om at folk som sliter bare må ta seg mer sammen så blir alt så mye bedre… Jeg sliter og prøver hver eneste dag. Jeg vil ikke være deprimert… Jeg prøver hver dag så godt jeg kan å få ting til å forandre seg. Jeg har mer og mer utfordret meg selv ved å gjøre nye ting, mestre ting jeg ikke har vært like god på før, eller ikke gjort i hele tatt. Generelt føler jeg selv at jeg faktisk gjør en del for å få det bedre, men enkelte dager er det dessverre lettere sagt/skrevet enn gjort.

Sånn som nå har jeg skrevet et innlegg igjen, og jeg kjenner allerede nå at det hjelper. I alle fall mot den ene frustrasjonen som den ene kommentaren fra den ene uvitende idioten klarte å komme med…

Vi reblogges..

14 kommentarer

Dagens sytekule

0 kommentarer

15.11.2013 kl. 12:05

Jeg har igjen begynt å “frykte natten”. Når man er så lett mottakelig for depressive tanker som jeg er, er det gjerne natten som er verst. Eller, i alle fall om det er om natten jeg legger meg. Kommer an på døgnrytmen min. Men akkurat nå er døgnrytmen sånn at jeg sover om natten og da forholder jeg meg til å si natten fremfor andre ting….

Som sagt sliter jeg en del. Sliter med selvfølelsen, sliter med troen på at ting skal ordne seg, sliter med generell sjalusi, sliter med paranoia… Sliter med så mye… Om dagen går det som regel litt bedre da jeg har mer å distrahere meg bort med. Spill, film, musikk… Ja, dere vet. Men om natta så blir vanskelighetsgradene satt opp et par hakk. Det er jo meningen at jeg ikke skal gjøre noe om natten, bare ligge i senga og sovne.

Jeg har før hatt en teknikk som har gått ut på at jeg ikke har lagt meg uansett før jeg har vært skikkelig sliten og trett sånn at det er mer sikkert at jeg sovner tvert uten å bli liggende der og få for god tid til å tenke på ting som bryter meg mer og mer ned… Det er ingen hemmelighet at den teknikken har gjort at døgnrytmen min har blitt meget ustabil… Og det å ikke eie døgnrytme er heller ikke bra for psyken i lengden.

Det det går mest i er en sak jeg egentlig burde lagt fra meg nå… Noe jeg fikk vite av ei venninne av meg for et år siden, som har vært så jævlig vanskelig for meg å takle etterpå… Et jævla år har nå gått, og det burde virkelig ikke være noe som har påvirket meg så jævlig som det har gjort… Men jeg antar at det har sine grunner at det har gjort nettopp det… Altså, jeg har så og si alltid slitt med depresjon og selvmordstanker… Men det siste året har rett og slett vært følelsesmessig vanskeligere enn de fleste perioder jeg kan huske. Det har vært perioder før som har vært enda verre enn denne endeløse episoden her som jeg aldri blir ferdig men, men likevel….

Jeg har brukt så mange timer det siste året på å bare vurdere å gi slipp på alt… Jeg orker ikke alle disse paranoide tankene og sjalusien og ikke minst de millioner av tanker om at jeg er til bry for folk og visa versa lenger… Er så sliten av å være så sint og nedbrutt hele tiden. Sint på meg selv først og fremst. Sint på meg selv for å være så svak og så lite mandig. Jeg føler at jeg takler nesten ingen fuckings ting…

Har tenkt en del at det som har vært verst for meg det siste året sikkert går over dersom jeg finner noe helt spesielt å sette fokus på. Jeg har gått mer og mer over til spill i det siste, det har hjulpet litt, men langt i fra nok. Ja, jeg har til og med meldt meg på en datingside i håp om at jeg finner noen der… Men hva hjelper det når det eneste jeg gjør er å registrere meg?

Var også en dag jeg spurte sikkert ti av de på Facebook og Skype-lista mi om noen visste om en blogger i Trøndelag-området som jeg kanskje hadde noe felles med. Altså en blogg som jeg kunne utforske litt først, og hvis jeg likte det jeg så så kunne jeg eventuellt ta kontakt med vedkommende og høre om h*n vil bli bedre kjent. Og i dette tilfelle var/ER jeg ikke ut etter noe spesielt kjønn. Er først og fremst ute etter en ny VENN… Noen jeg kan møte der og da i det VIRKELIGE LIV. Men har ikke funnet noe. Funnet en del kule bloggere, men enten så virker det som om de er så opptatt at jeg ikke ser vitsen i å ta kontakt, eller så bor de så jævlig langt unna…

Siden så og si alle jeg har kontakt med bor så mange timer unna, og jeg har ikke hatt noe særlig med noen av de jeg virkelig trives med siden fuckings MARS…. Jeg har vært så klar til å motta besøk eller til å reise hos noen så lenge nå. Men det er dessverre ingen av vennene mine som har hatt anledning til å ta meg i mot et sted eller å reise hit. Så jeg venter fortsatt på grønt lys, og ventinga får meg til å se rødt snart…

Sånn, da anser jeg dagens bloggsyt for avsluttet…

Vi reblogges.

0 kommentarer

Det du kanskje ikke vil lese…

14.11.2013 kl. 10:27

I dag er det den dagen igjen. Den dagen hvor jeg føler at ting bare er vanskelig. Den dagen hvor jeg føler at alt bare er tungt og meningsløst. Jeg føler at jeg ikke egentlig har noen å snakke med. Joda, jeg har noen å snakke med, men jeg har ingen å snakke med… Jeg sliter med tillit til folk, av mange årsaker. Jeg sliter med tiltro til meg selv. Har ikke noe tro på at ting vil bli bedre for meg. At jeg nå gjentar masse ting som er skrevet en del ganger tidligere føler jeg bare bekrefter at jeg kommer meg ikke videre…

Slik jeg ser det har jeg ingen nære venner. Verken geografisk eller på andre måter. Jeg har flere jeg bryr meg om, men jeg er ikke lenger sikker på om det er gjensidig noe sted. Jeg føler ikke at det er de andre som har sviktet meg først og fremst, men jeg som har sviktet meg selv… Og de jeg engang så på som nære, enten på ene eller andre måten. Jeg antar at det er slik det skal være. De gangene jeg har hatt noen har det aldri vart særlig lenge uansett.

Jeg har aldri tolket sosiale normer og spilleregler spesielt godt. Jeg har ofte tråkket i salaten, og sjelden kommet alt for godt ut av det. Jeg er et freakshow som ingen egentlig liker. Folk kan være nysgjerrige på meg, men det blir som regel bare med det. Jeg kommer alltid til å være alene, jeg kommer aldri til å bli gammel og lykkelig… Så ensom, og så jævla patetisk.

Ja, da tenker jeg at det var nok for denne gang…

Vi reblogges.

Vi er alle vår egen lykkesmed

13.11.2013 kl. 09:16

Ofte har jeg uttalt at jeg ikke tror på noe liv etter døden, verken en himmel eller et helvete. Men i det siste har jeg kommet innpå en tanke som er noe annerledes enn hva jeg har snakket om før. Jeg har mer og mer fått min egen tro, og jeg vil dele den med dere her og nå.

Det er litt vanskelig å begynne, men jeg tror jeg bare får starte med å si at vi mennesker er alle plassert på feil sted. Jordkloden skulle først og fremst tilhørt dyra og vi menneskene skulle aldri vært her. Slik som jorda er nå er den utvilsomt et fullstendig kaos. Engler og demoner har havnet på samme sted, slik jeg ser det er dyra rundt oss de gode englene som kun dreper for å forsvare seg eller for å få mat. Mens det er vi menneskene som er de egoistiske djevlene djevlene. Absolutt alle av oss, med ikke et eneste unntak.

Når det er sagt finnes det en verden for oss også. Vi mennesker skal være til, men kun i vår egen verden. Det er ikke sånn at vi alle skal og vil havne i et og samme sted. Hver eneste av oss vil nemlig havne på hvert vår eget individuelle drømmested. Et sted som er tilpasset våre drømmer, våre behov og ikke minst vår tro. Og det er nettopp fordi absolutt alle av oss er forskjellige at ingen av oss vil havne på nøyaktig samme sted.

Vi vil ikke bli alene i den nye drømmeverdenen, med mindre det er det vi ønsker. I MIN VERDEN vil jeg finne igjen de menneskene jeg har møtt her på jorda som jeg er glad i og som lever nå. Jeg vil også finne igjen de menneskene som jeg har kjent og vært glad i, som ikke er i denne verdenen lenger. I tillegg vil det også finnes personer jeg har drømt om når jeg har sovet, personer som hodet mitt altså JEG har diktet opp på en eller annen måte.

Utenom dette er jeg ikke 100% sikker på hvordan min neste verden vil se ut etter jeg endelig har forsvunnet herifra. Det kan hende jeg havner i en verden hvor det ikke finnes alkohol, konserter, festivaler, rasisme og generelt ting jeg ikke liker i hele tatt. For det er jo noe jeg har brukt en del energi på å ønske ikke fantes. Samtidig har jeg jo også ønsket at jeg heller ikke hadde de enorme psykiske utfordringene som gjør at jeg sliter så enormt bare noe av disse tingene blir nevnt.

En ting jeg er sikker på. Alkohol, konserter, festivaler også videre eller ikke, de psykiske problemene mine finnes i alle fall ikke i min verden. I min verden finnes det forresten sminke og sånn, men ingen som foreksempel MÅ ha sminke på for å kunne vise seg for andre. Altså, de psykiske problemene mine venner måtte ha med sitt eget selvbilde vil være tilintetgjort i det stedet jeg havner i med illusjonene av de menneskene jeg ønsker å ha med.

En annen ting jeg tror på er at det livet jeg har levd nå er mitt første av totalt to liv. Jeg har aldri levd før dette livet. Har aldri vært et annet menneske, har aldri vært et annet dyr. Likevel var det meg selv som skapte meg selv, og som de aller fleste av oss mennesker (altså ALLE som finnes i det universet vi levende av oss kjenner i dag) så skjedde det en feil da jeg ble skapt. Jeg ble ved en “teknisk feil” plasser i dyras verden. Ja, når det er sagt, det finnes dyr i den drømmeverdenen som jeg kommer i etter min død også. Eneste forskjellen er altså at den verdenen jeg lever på nå finnes, mens den jeg havner i etterhvert en en illusjon, eller hva jeg skal kalle det. Skjønner dere hvor jeg vil hen?

Så til det siste som er verdt å vite. Jeg er ikke sikker på om alle av oss vil havne et sted etter vi har dødd her. Når det er sagt, det er ikke handlingene våre her på jorden som avgjør dette. Du kan være verdens verste og ondeste menneskedjevel her på jorden, eller du kan være verdens godeste menneskedjevel her på jorden, det er uansett helt likegyldig i denne sammenheng. Det som avgjør det hele er at du tror på det selv, at du tror på at det finnes et annet sted etter døden som er tilpasset etter de drømmene og forventningene du har. De av oss som eventuelt må ha glemt dette i løpet av sitt liv ender bare med å forsvinne i det store intet.

Det beste vi mennesker kunne gjort i dette livet så fort vi har fått troen på det jeg nå har beskrevet er å forlate den virkelige verdenen vi lever i nå, og altså la dyra og naturen være i fred. Selvmord vil nemlig ikke bli straffet, så lenge vi tror sterkt nok på dette vil vi havne i dette universet vi har skapt oppi hodene våres uansett! Så hvorfor har ikke jeg forlatt denne verdenen enda? Først og fremst fordi jeg er feig i denne verdenen, men også fordi jeg fremdeles er litt usikker og trenger å få meg selv til å tro enda sterkere på dette før jeg forlater det som jeg lever på og puster i nå.

La meg oppsummere det hele svært kort. Tror jeg på noen Gud? Ja! Vi ser Gud hver eneste dag. Vi er alle guder over vårt eget liv. JEG er Gud!

Alt vil bli perfekt på vår egen individuelle måte når er ferdig her. Det er i dag mange som sier det er meningsløst å drømme seg bort og fantasere og at det er å kaste bort tiden, men tenk på det… Det er vår individuelle tro som vil bli virkelighet i vårt neste og siste, men da eviglange liv!

Skulle det være noen spørsmål, så er det bare å spørre om noe skulle være uklart.

Vi reblogges!

Apartment 1303 (2012)

09.11.2013 kl. 08:3503.02.2019

Den unge 20-åringen Janet har fått nok av å bo hjemme sammen med sin alkoholiserte og stadig mer ustabile mor. Hun har nettopp funnet et nytt sted å bo og føler seg rimelig trygg på at ting vil bli mye bedre nå. Men det viser seg at hun har forflyttet seg fra ille til verre.

Fra første stund møter hun en liten jente som ikke har stort mer å si enn at Janet må komme seg vekk. Hun møter også på vaktmesteren i bygget som trakasserer henne ved å tilby at han hjelper henne med å betale for leien av leiligheten, mot at hun blant annet blotter puppene for han. Janet blir skremt og smeller bokstavelig talt døra i trynet på han.

Men det skal selvfølgelig vise seg at det finnes noen enda mer uhyggelige vesener i nærheten, i Janets nye leilighet befinner deg seg nemlig en mor og en datter som ikke har de helt store behovene for å dele stedet med noen.

Foto tilhører: MonteCristo International

Når Janet allerede etter to døgn faller ned fra balkongen og ender som dårlig blandet pizza på fortauet er politiet raske med å konstantere at hun tok sitt eget liv. Den eneste som ser ut til å ikke dele denne teorien er hennes eldre søster Lara som bestemmer seg for å flytte inn i denne skumle leiligheten, i håp om å oppklare hva som faktisk har skjedd. Hun får også overtalt Janets kjæreste Mark til å ligge på sofaen og passe på henne, noe som burde gjøre det mer trygt da han jobber i politiet som spaner.

Men ting har så vidt begynt. Marerittet blir bare verre og verre for Lara, samtidig som de rundt blir mer og mer sikker på at hun bare innbiller seg ting som bivirkning av et og annet rusmiddel.

Apartment 1303 er en av flere filmer som ikke helt har oppfylt de forventningene jeg har hatt på forhånd. Særlig med tanke på at jeg likte originalen ganske godt da jeg så den for noen år tilbake, altså er dette en remake. Selv om det stadig skjer uhyggelige ting for karakterene i filmen føles den likevel for det meste noe kjedelig. Jeg klarer ikke helt å bry meg om hva som skjer og føler i en viss grad en likegyldighet for hvem som eventuelt måtte klare seg eller ikke.

Foto tilhører: MonteCristo International

Foto tilhører: MonteCristo International

Når det kommer til skuespillet er det helt greit, det er ikke spesielt dårlig på noen måte. Det er mer karakterene som er problemet, føler jeg. Jeg klarer med litt godvilje til å tenke at det er noe synd på enkelte, men samtidig så klarer jeg ikke bry meg…

Og la oss snakke litt om det som skal virke skummelt og skremmende. For å ta det positive først, filmen har en del kule effekter og jeg liker måten enkelte av scenene er filmet på. Men det er likevel ikke godt nok. Mye føles så alt for halvveis, noe som er synd for dette er en film med et plot som KUNNE ha vært så mye bedre. Det største problemet her er at filmen snubler gang etter gang i klisjeer. Klisjeer trenger ikke være negativt i seg selv, men denne gang har det i alle fall ikke vært en betydelig fordel.

Foto tilhører: MonteCristo International

Når dette er sagt vil jeg avslutte med å legge til at Apartment 1303 fra 2012 ikke er en dårlig film, men den er ikke særlig god heller. For å avslutte med noe positivt så er skuespillerne helt ok, soundtracket skaper en uhyggelig stemning og effektene er til tider kule. Men utenom det, njæh… Jeg kunne laget en mer kreativ og hakket bedre film.

Vi reblogges!