Februar 2003 ble universitetsprofessor og palestinaaktivist Sami Al-Arian arrestert i Tampa i Florida, anklaget for å støtte en palestinsk terroraksjon. I to og et halvt år ble han stengt inne, isolert fra omverden i alt fra 23, og noen ganger også 24 timer i døgnet, mens han ventet på rettsaken.

“Usa mot Al-Arian” er en dokumentar-film jeg nettopp har sett, som handler om denne saken.
Sami Al-Arian er en av flere uskyldige aktivister som har stått frem for sin sak, det man tror på, og brukt ytringsfriheten til det fulle. “Usa mot Al-Arian” er et skrekkeksempel på hvor sterk og vondt fremmedfrykt, hat, rasisme, uvitenhet og fordommer kan gjøre mot de det gjelder.

Tidlig i filmen får vi se et stort lager med mange kasser som inneholder cder, med opptak av telefonsamtaler. Ikke bare fra Sami, men også er hans kone, døtre og sønner blitt spionert på i cirka 10 år. Det som også er verdt å nevne, er at det var ikke før etter 11. september 2001 at USA virkelig begynte med å anklage, misstenke og i dette tilfelle arrestere aktivister som de fryktet kunne være en trussel mot resten av verden.

Over 472 000 samtaler er tatt opp, og 400 av de ble brukt i retten. Og som da sønnen til Sami sier i filmen, når man har så mange samtaler på bånd, er det veldig lett å velge de samtalene som lettest kan missforstå. Det er ikke mye som skal til for å missforstå, og lettere tenke det verste. Tonefall og måten ting blir sagt på, er noe vi alle sikkert vet veldig godt kan bli veldig tolket på forskjellige måter, utifra hva vil selv vil høre, og tro. Om noen sier “Jeg skal på skolen i dag”, så kan det tolkes på flere måter utifra hvordan man sier det, en alvorlig og dyster stemme, eller en litt lettere og blidere stemme kan fort bli gjøre at det tolkes på en en helt annen måte.

Jeg håper og tror de fleste av meg forstår hva jeg mener.
Saken denne dokumentaren tar opp er altså saken om den aktive aktivisten Sami som er arrestert.
Sami er blitt utsatt for 200 anklagelser. Media og pressen vrir om på det de vil vri om på, forså å presentere det verste. Myndighetene finner det de selv vil finne, og i denne saken velger de å fokusere på terrorisme og at han er utlending. Heldigvis kommer rettferdigheten, og når dommeren til syvende og sist leser opp sin tale på slutten, kommer det frem at Sami er funnet IKKE SKYLDIG i noe av de 200 anklagelsene han har lidd for, og også familien hans som har måtte lide veldig mye hver eneste dag, kort og enkelt fordi alt for mange i denne verden er alt for preget av hat mot det de vet for lite om, som foreksempel muslimer.

Vil rådføre alle til å ta seg tid i 1 time og 47 minutter og se denne filmen som jeg nettopp har sett. Gjør dere opp deres egne meninger, og håper dere vil like den, å få ett par tankevekkere. Ikke alle muslimer er like, ikke i hele tatt. Slettes ikke alle muslimer er terrorister, og heller ikke alle terrorister er muslimer. Jeg har selv dessverre vært noe rask i enkelte situasjoner med å tenke det verste om muslimer og lignende. Under Utøya-skytingen og Oslo-eksplosjonen i år var jeg alt for rask til å tenke at det var muslimer, vi vet alle i dag at jeg, og også alt for mange flere tok grundig feil da det faktisk var en etnisk nordmann.

(Sami Al-Arian og hans kone Nahla Al-Arian)
(Dette bildet er hentet fra www.usamotalarian.no)

Men tilbake til denne saken filmen dreier seg om. Synes verden generelt bør bli flinkere til å se litt mer åpent på ting, ikke dra alle under en kam. Og selv politisk aktive muslimer er slettes ikke nødvendigvis terrorister eller drittsekker i hele tatt! Er møkkalei av slike ting. Folk som sier at alle muslimer er like, har jeg rett og slett til å gi en kraftig en midt i tryne…

For mer informasjon om denne saken, trykk her!

Vil ønske alle sammen en strålende, god og fin lørdagsettermiddag videre!
VI BLOGGES!

Kjedelig og litt a4, men får bare bli det i kveld.
Vil bare ønske alle sammen en riktig god natt, dere er alle sammen unike og uerstattelige på hver deres måte.

(bilde tatt fra: kvitboffel.wordpress.com)

Uansett om du er sykt tynn, veldig overvektig, eller helt “normal”, hva nåenn normal er.
Uansett om du går i fargerike, lyse farger, eller veldig mørkt og dystert.

Uansett om du har regulering eller ikke.
Uansett om du stadig sier ting som sårer andre, eller irriterer, eller klarer å holde kjeft.

Uansett om du er veldig deprimert, negativ og lei, eller om du er fylt av positivitet, gledespreding og smil
Uansett om du er veldig rolig, holder deg for det meste for deg selv, eller om du stort sett snakker veldig mye og mange mener det blir for mye av deg.

Samme om du drikker alkohol, røyker og i verste fall går på narkotika, eller om du er en av de få som er sterk nok til å la være med alle de unødvendige tingene.
Uansett om du liker natt eller dag best, sommer eller vinter.

Hvordan du ser ut naturlig eller ikke naturlig, uansett hvor anderledes du er sammenlignet med folk flest. Uansett hva du står for, sier, mener og tror på. Du er helt spesiell uansett! Og de som ikke aksepterer deg, trenger du ikke bry deg om!

Dere er alle sammen bra nok. Ønsker en verden hvor alle bare kan slutte å se stygt på andre, uansett hvordan de ser ut eller er innvendig, og oppfører seg. Ønsker en verden hvor ingen snakker krenkende bak ryggen på andre, selv om noen kanskje har såret deg eller gjort deg noe vondt først.

Verden blir ikke bedre med hevn, stygge blikk, mangel på forståelse, respekt og aksept. Jeg driter i hvordan du ser ut, hva du tror på, om du sminker deg eller ikke, om du er gutt eller jente, om du er heterofil eller skjev. Ingen av de tingene betyr noe, det som virkelig betyr noe er at andre aksepterer andre uansett hva, og at hvis noen ikke liker noen, at de likevel klarer å være høfflig ovenfor vedkommende, og lar være å spre rykter og nedsettende ord.

Å se stygt på andre, uansett årsak gjør bare at du selv blir mer ynkelig og teit.
Å baksnakke andre, uansett om hvor mye du/dere føler at noen fortjener det, gjør dere selv bare mer latterlig.
Å tenke at noen er mindre verdt enn deg selv, uansett hvem det gjelder, gjør bare deg selv til en mer tåpelig ting.

(bilde tatt fra: thejenkinsinstitute.com)

Takk, det var alt.
Ønsker alle sammen en god natt. Dere er alle sammen spesielle, i denne verden finnes det ingen som er stygg utseende messig, bare mindre pen. De som ikke skjønner det, de har det ikke lett med seg selv…

Stor klem fra meg, til alle som eventuelt vil ha, i morgen skal jeg igjen forsøke å spille inn ny video for bloggen. Med budskap revet rett ut fra hjerterota mi.

Igjen, god natt. <3
Vi blogges!

På facebook har folk begynt å gjette i hytt og pine på hva jeg har cirka 6000 av.
Og samtidlig skal ha 70 000 av, til slutt. Ser ingen grunn til at ikke flere skal få være med på å gjette. Er ikke noe premie her, men kan bli morsomt likevel

Og ja, det er virkelig noe jeg skal ha 70 000 av, og har 6000 av, men hva? 🙂
Dere skal få et hint:
Vi har det alle, selv i de mest uforståelige og vanskeligste stunder. Vi har det alle!

Så hva skal jeg ha 70 000 av, som jeg bare har litt over 6000 av nå.
Et hint til, det er ikke penger, for det har jeg IKKE 6000 av dessverre.

Gjett i vei! La fantasien strømme på!

VI BLOGGES!

Vi har alle sammen en gang vært veldig små og uvitende barn.
Desto yngre man er, desto mindre har man enda funnet ut, og dessto mer i livet er det å forske på.

Vi mennesker kan aldri forske og finne ut nok, man har som regel funnet flere svar på spørsmål når man er eldre, enn når man var ung, og det er jo nesten en selvfølge, men ikke nødvendigvis, en 15-åring kan faktisk vite mer enn foreksempel enn 20-åring. Men det er ikke kveldens tema.

(Bilde hentet fra: pointblog.no)

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Kveldens tema, er noe jeg har tenkt litt på etter å sett “Kos og kaos”, vitenskapprogrammet med Klaus Joachim Sonstad på Nrk.

Hva bør man fortelle barna om, når det gjelder vanskelige ting? Hva forteller man foreksempel angående døden, og hvordan legger man frem ting?

Selv husker jeg ikke hvor gammel jeg var når mne foreldre og jeg snakket om døden første gang. Og jeg husker heller ikke i detaljer hva jeg har blitt fortalt, men det jeg husker er at mine foreldre har vært flinke med å ikke lyve for mye om døden.

Veldig få liker å tenke på døden, kanskje er det ingen som egentlig gjør det, og derfor er det nok også litt vanskelig å snakke om, fordi vi er redde selv, og føler oss triste ved å snakke om det.

Men å la være å snakke om ting, generelt, vet jeg av egne erfaringer, at det ikke er helt bra. Jeg har min tro og mening på at jo tidligere et barn blir informert, dessto bedre vil det være på sikt, for hvis foreksempel foreldre eller andre foresatte venter for lenge, så tror jeg at det øker sjansen for at barna kan få høre det fra noen andre, at man i verste fall kan overhøre noe, og bli veldig skremt og ikke tørre å snakke om det man har hørt, og i verste fall kan ha bygget et eget bilde som ikke helt stemmer, noe som kan falle litt tilbake på en senere.

Så hva sier man til barna om døden, og hvordan?

Så, hva sier vi?
Jeg mener at dette er noe vi bør tenke gjennom. Vi bør først og fremst ikke lyve for barna, men samtidlig kunne bruke litt fantasi til tider. Det å fortelle barna at noen som er død, bare sover i det uendelige, det kan fort skape forvirrig, og gjerne føre til at barna får en redsel for å sove.
Da mener jeg personlig at det er bedre å heller si det som det er, at den eller de det gjelder er død, men at vedkommende ikke har det vondt, og at det kan se ut som om h*n sover.

Og, så er det veldig fint om man kan si at selv om noen er død, så vil personen på en måte alltid være her fordi, i hjertene våre, og minnene.

(bilde hentet fra: 1-2-30.no)

Jeg vet i hvertfall at hadde noen sagt til meg som barn, at de døde bare sover, så hadde i hvertfall jeg blitt redd for å legge meg å sove, og hadde heller mye heller likt å høre den mer ærlige sannheten, selvfølgelig på en noe skånsom måte, men samtidlig ikke for skånsom. For det er det jeg tror mange foreldre og foresatte gjør feil, at vi holder for mye tilbake. Dessto mer vi beskytter andre, dessto svakere og mindre åpen kan noen bli for vanskeligheter senere i livet.

Når jeg en gang tidligere blogget generelt om barneoppdragelse, så fikk jeg en kommentar om at jeg ikke visste noe om hvordan det er å oppdra barn, og det å være for overbeskyttende, og det er riktig, jeg har ikke barn selv. Men jeg vet hvordan det er å være glad i noen, og være redd for at noen og føle at jeg aldri får passet godt nok på noen, har det sånn med noen venner, skal selvfølgelig være litt forsiktig med å sammenligne det å beskytte barna sine, med det å beskytte sine nærmeste venner, men jeg vet i hvertfall hvordan det er å ha noen å være glad i, og kanskje være redd for å fortelle for mye, Og jeg vet også, fordi jeg en gang har vært barn, at det å være for beskyttet mot virkeligheten, kan gjøre det vanskeligere når man er eldre.

Så nå lurer jeg på, hva mener dere om disse linjene og tankene jeg har skrevet?
Hva har dere blitt fortalt om døden, som barn? Og hva og hvordan forteller dere mindreårige om døden?

Ønsker alle sammen en god og fin lørdagskveld! Håper at alle sammen har det bra, og at dere tar godt vare på dere selv, og deres nærmeste venner og familie.

Vi blogges!

Da var datoen her, 1. august, til skrekk og advarsel kanskje, for noen.
Noen kan kanskje tenke idag; “Huff, nå er juli over for dette året, nå kommer høsten”…

Det blir etterhvert mørkere om kveldene, sola forsvinner tidligere og tidligere, ting rundt oss visner, kulden kommer for å bli.

(foto hentet fra: blog.devlishdesign.com)

For meg så har dette ikke store sorgene å by på, jeg blir først og fremst kvitt pollenallergien for en stund, dessuten at jeg faktisk foretrekker mørke fremfor lyset. Er mye hyggeligere å kunne sitte inne å se film, og mange andre ting.
Lettere å få sove om nettene, forrige høst så gjorde jeg stort sett ikke mer enn å sove, sove, sove, deppe, og sove.

Nå så sier jeg ikke at depping er noe bra-ting, men… Jeg depper mye hele året så for meg så er det ikke noe forskjell på høst, vinter, vår og sommer på den måten.

Jeg kunne kanskje skrevet noe om at vinteren kommer også, om noen måneder, men det tørr jeg ikke spå gitt, vi i Norge er ikke akkurat lenger helt garangtert noe vinter lenger, i hvertfall ikke med noe snø, så for meg er det i hvertfall ikke vinter vist det ikke er snø. Mye vann langs veiene og mørk himmel, og klissklass uføre telles ikke nødvendigvis som vinter i mitt hode, sorry pus.

(bilde tatt fra: cva.stanford.edu)

En annen positiv ting jeg ser med høsten, er at da slipper jeg mer av de intense småfuglene som så alt for ofte kommer så alt for tett innpå en. Og fuglene er sjelden noe jeg savner når det er høst og vinter for å si det sånn.

Vil ønske alle sammen en riktig fin start på august, ta godt vare på dere selv, og deres venner og familie.
Kos dere!

VI BLOGGES!

Veldig mange mennesker i dette universet skulle ønske de hadde superevner, og at de kunne være på flere steder, på samme tid.

Samtidlig som mange kan ha kroppen sin på jobben, så kunne man samtidlig ønske at man i tillegg var på barnehagen og hentet barna, samtidlig som man var ute på en kaffe med venner, samtidlig som man også satt hjemme i sofaen og så på tv.

(bilde hentet fra ledernytt.no)

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ingen kan fysisk sett være på flere enn ett sted om mangen. Eller jo, du kan alltids ha en fot i Norge og en fot i Sverige, men da snakker vi jo halve kroppen på et sted og den andre halvparten på ett annet sted.

Nå føler jeg at innledningen min ble litt usakelig med hensyn til temaet jeg egentlig tenkte på, men shitt au.

Vi mennesker er ofte slik at vi er mentalt til stede en plass, og fysisk til stede en helt annen plass.
Når jeg sitter inne på mitt kjære rom så er jeg ALLTID fysisk til stede… På rommet, men jeg kan godt være mentalt til stede i Oppdal sentrum, foreksempel. At jeg godt kan bli sittende på rommet og egentlig ikke gjøre så mye enn å tenke på et helt annet sted jeg skulle vært på, enten alene eller med noen.

Også kommer jeg meg kanskje fysisk til det stedet, og da kan jeg fint tenke på at jeg heller skulle vært alene. Så da blir jeg gjerne fysisk til stede i Oppdal sentrum, som et eksempel, men mentalt til stede på rommet mitt, hjemme.

Hvorfor er det i veldig mange situasjoner litt vrient å være både mentalt og fysisk til stede på et og samme sted?
I denne skrivende stund kommer jeg bare på en løsning hvor jeg er både mentalt og fysisk til stede, garangtert hele tiden, og det er når jeg får være i lag med min beste venn som jeg dessverre ikke har fått se på en jævlig tung og lang måned nå, men det er en annen sak.

Jeg vil gjerne komme med et eksempel til. Vi fleste drømmer som regel om å reise bort på ferie. Og vi mange er slik gjerne at når vi forlater foreksempel Norge, og kanskje er i England foreksempel (eneste feriestedet jeg har vært i, som IKKE er i Norge), så tar man seg tid til å finne et postkort, og skrive til venner og/eller familie i Norge. Da blir man som regel fysisk til stede i England, men samtidlig litt mentalt til stede i Norge.

(bilde fra: tu.no)

Dette med å sende postkort til de hjemme når man er maks 14 dager på ferie et annet sted har jeg ikke helt forstått, jo, det er fint å gi livstegn fra seg og minne de hjemme på at vi fortsatt ikke har glemt dem. Hadde det holdt med bare et postkort, også at man gjerne kan sende en sms om dagen til de ABSOLUTT NÆRMESTE så hadde jeg forstått det, for jeg hadde ikke likt vist foreksempel min absolutt beste venn hadde reist langt bort og ikke gitt lyd fra seg i hele tatt på en uke foreksempel. Meeeen; mange kan fint dra det lengre med å sende noen smser i uken til de kjære, “ååå denne skulle Lars ha sett”, “ååå, her skulle Lars ha vært”,
Lars er bare en person jeg fant på nå som bor i Norge mens noen andre er i Syden. Poenget er at vi også er veldig gjerne, veldig ofte mentalt i Norge fortsatt selv når vi er på ferie, og er ikke det litt vitsen med å dra på ferie, at man skal være på ferie?

Det verste med å sende postkort til de hjemme, når man er på ferie er at det som regel er et bilde på baksiden som sier “HER er JEG, men det er IKKE DU! :-P”, hehe.

(bilde tatt fra: stylehive.com)

Selv om jeg vet at jeg ikke hadde likt at det hadde tatt for mange dager uten et eneste livstegn fra de kjæreste i livet mitt, så hadde jeg samtidlig ØNSKET at vedkommende skulle ha det bra, slappet mest mulig av DER de er uten å være mentalt til stede i feks Norge, vist det da er hjemlandet. Er man på ferie så er man på ferie.

Hva er deres tanker og erfaringer rundt å være på to steder samtidlig, et sted mentalt og ett annet fysisk?
Ønsker alle sammen en fin og god kveld!

VI blogges! 😉

Nettopp våknet, i natt har jeg faktisk drømt tre drømmer, som jeg husker, noe som faktisk er veldig normalt for meg.
Det som derimot ikke er helt normalt enda er at jeg blogger om drømmene jeg har drømt etterpå, men tenkte jeg skulle gjøre det i dag, siden i natt har jeg faktisk drømt noe som går ann å dele med dere.

Første drøm (mareritt!!!!!!):
Første drøm gikk ut på at jeg endelig fikk møte igjen min beste venn som jeg har savnet noe helt utrolig en hel måned nå, det møtet ble i drømmen min av det triste slaget da h*n fortalte at h*n er lei av meg og noe i den duren og av vi ikke kan være venner lenger, husker ikke stort av hva h*n sa til meg i den drømmen i natt, men det jeg husker var at vennskapet med min absolutt beste venn noen gang tok slutt og jeg fant meg et sted hvor jeg gråt og gråt og gråt lenge etterpå…

(et random bilde jeg fant på google for noen dager siden, ikke lenge siden jeg brukte dette bildet i et annet blogginnlegg…)

Andre drøm:
Jeg drømte at jeg nettopp hadde stått opp, kledd på meg og skulle til å åpne døren til rommet mitt for å gå ned. Før jeg åpnet døren hørte jeg min søster rope at jeg skulle vente litt med å åpne døren, noe jeg ikke gjorde. Da jeg åpnet døren kom kattungen Johannes til min overaskende løpende inn i rommet, (kattungen som jeg vi i virkeligheten hadde for en stund siden, men har gitt tilbake til eieren), og i den drømmen var kattungen virkelig hyper denne gangen, løp rundt rommet mitt frem og tilbake, opp og ned i utrolig fart. Årsaken til at jeg sikkert drømte at min søster ropte det hun gjorde var at Johannes egentlig ikke skulle være på soverommene våre…

(Bildet er tatt av meg en eller annen gang i vår, da vi fremdeles hadde kattungen Johannes)

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tredje drøm:
En mindreårig mørkhudet gutt unge som var veldig fjasete og forsåvidt veldig livsglad, var i nærheten av meg. Jeg var ute sammen med en bekjent eller noe. Og det var vel strengt talt flere småbarn i nærheten. Det var forresten vinter, og veldig mye snø, noe som ikke stemmer med virkeligheten i Oppdal lenger…. I den drømmen kjente jeg ikke helt igjen meg selv, den versionen av meg i denne drømmen var heller en utgave av hvordan jeg innimellom drømmer om å være, hehe…. Men tilbake til drømmen… Spessielt den ene gutten mener jeg å huske at han startet veldig uskyldig med å såvidt kaste noe løssnø i retning mot meg.

(et helt random bilde jeg tok av bussholdeplassen ved ungdomskolen i vinter/vår, tror faktisk at denne drømmen foregkk her i nærheten i natt)

Da ropte jeg veldig høyt og tydelig at vist han gjorde noe slik igjen så kom han til å angre og at han var en jævla skitunge… Hehe, husker ikke helt ordrett hva jeg sa, jeg sa egentlig mer tror jeg og jeg var nok mye mer hissig og sa styggere ting, men husker ikke hva… Etter jeg var ferdig med å kjefte på den veldig unge og livsglade gutten så fortsatte jeg å snakke med en eller annen venninne eller bekjent før jeg omsider fikk en snøball eller noe på meg. Snudde meg og så den lille, uskyldige, uerfarne og livsglade guttungen stå og le helt uskyldig akkurat som om alt var bare en lek for meg også. Da gjorde jeg noe jeg ikke ville gjort i virkeligheten jeg tok hardt, hardt tak i gutten og holdt han langt under en dunge med mye snø i mange sekunder. Da jeg omsider bestemte meg for å slippe guttungen, og rive han opp igjen fra snøen gråt han som en foss og løp avgårde…. Og jeg er igjen heller IKKE rasist, det var bare tilfeldig at det gutten i drømmen var mørkhudet.

De to siste drømmene jeg beskrev nå har jeg ikke helt peiling på hvorfor jeg drømte… Kattungen foreksempel er noe jeg ikke har tenkt på på lenge, den bare dukket opp i en drøm i natt igjen… Og det med den ungen som jeg sikkert gjorde om til en depressiv, paranoid og sengeveter for resten av livet, aner jeg ikke hvorfor jeg drømte. Jeg hater jo ikke akkurat unger, og jeg har aldri vært spessielt “plaget” av barn heller… Jaja, jeg har vel en mørk side i underbevistheten, kanskje greit å sterilisere meg nå, mens jeg enda kan da, hehe.

Men den første drømmen, ja den vet jeg veldig godt hvorfor jeg drømte, jeg har jo ikke gjort stort annet enn å virkelig savne bestevennen min i HELE juli nå, og savner h*n virkelig veldig mye, var til og med det eneste jeg klarte å tenke på før jeg la meg i natt, prøvde å få tankene på andre ting ved å lese Nemi, men klarte ikke konsentrere meg, savner bestevennen min alt for mye. Og jo lenger tid deg går, jo reddere er jeg for å aldri se vedkommende igjen, noe som hadde vært utrolig trist siden denne personen er noe av det få som betyr noe for meg nå i livet.

Det sies at vi mennekser kan forske på drømmene våre, og at drømmene som regel sier noe om oss selv, eller hva vi tenker på, eller ting som vi har tenkt på, opplever eller har opplevd? Har dere drømt noe spessielt i det siste som dere oppfatter som enten helt naturlig, mer skremmende, mystisk, eller helt vanvittig? 🙂

Men da skal jeg spise opp de brødskivene jeg har smurt nugatti på, og drikke den mørke t`en min. Ønsker alle en god helg!

VI BLOGGES!

22. juli 2011, dagen hvor en stor eksplosjon skulle ramme hele Norge.
I dag skjedde det, som jeg og mange andre sikkert har ventet på LENGE! Det var bare et tidsinnstilit spørsmål om når dette ville skje. Ikke akkurat noen bombe, for å si det sånn…

(foto fra Oslo sentrum i dag er tatt av: Ulrik Fredrik Thyve)

Å si at jeg som bor i Oppdal er likegyldig til dette, ville vært en stor løyn! Dette har virkelig fått meg til å tenke.
Ikke på hvem som står bak, eller hvorfor dette skjedde, for det er ikke noe jeg synes er store spørsmålene, jeg som sikkert veldig mange andre har mine misstanker.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det jeg virkelig tenker på er hvor glad jeg virkelig er i mine venner, og at jeg håper jeg ikke kjenner noen nærme venner som er skadet eller omkommet i dag. Det er jo ferietid såvidt fortsatt, og jeg har flere venner som bor i Oslo, eller nært nok til at de kunne ha tatt seg turen til Oslo sentrum, i nærheten.

Jeg har også holdt meg så alene i det siste at jeg ikke helt vet hvem av vennene mine som er hvor for tiden, og nå tenker jeg at jeg skulle ønske at jeg de siste 3-4 ukene var litt mer tilstede…

Kjære alle mine venner som måtte lese dette, uansett hvor i verden dere er: Jeg er utrolig glad i dere, og håper at alle har det best mulig! Vil noen snakke om noe, er det noen som bærer på noe eller noe som helst, så vil jeg dere alle skal vite at jeg er HER FOR DERE ALLE!
Ingen plager meg med å snakke, jeg er her for dere, og jeg er ubeskrivelig glad i de jeg har i livet, både de få som bor i Oppdal og de flere som bor andre steder, som foreksempel i nærheten av Oslo, eller lignende…

Tusen takk for hver eneste dag jeg har fått, vi vet tydeligvis aldri helt når livet tar slutt.
Hver så snill bruk tiden dere enda har best mulig, klem deres venner, sett pris på livet, både godt og vondt. Lev hver dag som om det skulle vært den siste!

Tusen takk til alle de vennene jeg har for at dere er mine venner!

Stor tankeklem sendes herved fra meg til absolutt alle i det norske land!

Og til sist: Håper virkelig at en god del er enige med meg nå, i at vi bør tørre å endelig sende ut enkelte her fra landet! Før det er helt for sent! Med det mener jeg ikke alle utlendinger, men veldig mange! Jeg er IKKE rasist, noen vil sikkert se på dette som rasistisk, men det er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg vet selv at jeg ikke er rasist, har venner som er mørkhudet og fra andre land, så alle utlendinger er ikke like, men ALT FOR ALT FOR MANGE utlendinger skulle vært sendt tilbake for flere 10-år! En ting er at de tar jobbene våres, pengene våres og andre ting, i tillegg til at de skal behandles med respekt og blabla, men nå skal de faen meg begynne å bombe her også!

Og til de pårørende av de som er skadet og også drept. Dere har min fulle medfølelse! Sender spessielt alle varme tanker de de nærmeste og pårørende!

VI BLOGGES!

Her i denne lille store verden finner vi tusenvis, millionerbillioner mennesker som sliter.
Mennesker som har mistet noen eller noe, mennesker som har blitt syke… Også videre.

Jeg er et av de menneskene i verden som ikke er alvorlig syk, eller spessielt syk i det hele tatt, heldigvis.
Men likevel føles det som om jeg har dødd litt innvendig de siste ukene, savner venner, spessielt en veldig nær og god venn.

Jeg er et menneske som egentlig er vandt til å være mye alene, men de siste ukene har det virkelig vært altfor lange dager hvor jeg stort sett ikke har klart å tenke på veldig få venner jeg savner så det nesten gjør vondt for tiden. Har så og si stoppet litt opp, i tillegg har jeg skyvd folk unna meg. Av en eller annen grunn så har jeg begynt å tenke at alle synes at jeg tenker teite ting, at jeg er teit og at jeg ikke vil at de skal skamme seg over meg, men at folk ikke tørr å innrømme det selv. Pågrunn av slike tanker har jeg også den siste uken begynt å skyve folk mer og mer fra meg, tragisk ikke sant?

Men det er en ting av positivitet å nevne, jeg har begynt å gjøre litt mer igjen, prøve å flytte fokus fra det store savnet etter mine nærmeste, til andre ting. I går foreksempel var jeg på kino og så den aller siste Harry Potter filmen, film 7, del 2 i 3D, litt irriterende med kino med tanke på godteposelyder og andre lyder fra publikum, sliter egentlig med å være på kino, somregel på grunn av de andre :P…. Derfor går jeg så godt som aldri på kino, blir VELDIG fort veldig ukonsentrert og irritert av å være på kino, og tenker veldig ofte at jeg bare skal drite i å være der, og bare gå min vei…
Men etterhvert som enkelte, sluttet å spise mer godteri og og dritt og lage mindre lyder så gikk det bedre, og jeg klarte å slappe bittelitt av. Men tanken på spessielt en bestemt, god venn som jeg har savnet voldsomt, dukket likevel opp flere ganger selv mens de beste scenene kom. Savner spessielt min aller beste, nærmeste bestevenninne noe helt forferdelig.

I tillegg til at jeg var på kino i går filmet jeg også noen flere scener til mitt nyeste filmprosjekt, og det var vel det som hjalp mest i går, når det gjaldt å tenke på andre ting, enn enkelte jeg som sagt savner så jeg nesten vil gråte, saken er at jeg får ikke til…

Sltier også for tiden med å blogge, fordi jeg klarer nesten ikke tenke på annet enn de vennene jeg savner sterkt for tiden, og som sagt spessielt en kjær venn…. Så beklager at jeg har vært så fraværende i det siste…

Jeg savner virkelig å være tilbringe tid med noen nå, og dessverre så er det ikke mange i bygda mi som jeg er særlig likesinnet med… Livet kan virkelig være ensomt og trist.

VI BLOGGES

Sliter fortsatt litt med kjedsomhet, har nettopp prøvd å skrive en vits om to engler som jeg håper dere vil lese, har litt mørk humor, hehe 😛
Skrevet den selv, og setter pris på om vist noen vil kopiere den, at dere spørr om lov først…:

Englene
To engler satt på en grå sky, en regnværs dag og tenkte tilbake på livet.
Etter en stund sa den langhårete engelen til den andre.

“Hva er ditt mest ekstreme minne fra livet?”

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Den andre engelen tenkte seg om i noen sekunder og svarte:
“Det må være da jeg falt pladask for en mann”
“Hva skjedde så?”
“Siden jeg var alene med han på en stor feriebåt da, og ingen av oss kunne svømme… Jeg druknet”

En stund senere sier den korthårede engelen:
“Men hva med ditt mest ekstreme minne fra livet?”
“Hm. Det må være da en mann tok hjertet mitt”.
“Hva skjedde så?”
“Jeg døde”….

Håper dere liker den, og at dere alle før en finfin og trivelig mandagskveld 🙂
VI BLOGGES!