Veldig mange mennesker i dette universet skulle ønske de hadde superevner, og at de kunne være på flere steder, på samme tid.
Samtidlig som mange kan ha kroppen sin på jobben, så kunne man samtidlig ønske at man i tillegg var på barnehagen og hentet barna, samtidlig som man var ute på en kaffe med venner, samtidlig som man også satt hjemme i sofaen og så på tv.
(bilde hentet fra ledernytt.no)
Ingen kan fysisk sett være på flere enn ett sted om mangen. Eller jo, du kan alltids ha en fot i Norge og en fot i Sverige, men da snakker vi jo halve kroppen på et sted og den andre halvparten på ett annet sted.
Nå føler jeg at innledningen min ble litt usakelig med hensyn til temaet jeg egentlig tenkte på, men shitt au.
Vi mennesker er ofte slik at vi er mentalt til stede en plass, og fysisk til stede en helt annen plass.
Når jeg sitter inne på mitt kjære rom så er jeg ALLTID fysisk til stede… På rommet, men jeg kan godt være mentalt til stede i Oppdal sentrum, foreksempel. At jeg godt kan bli sittende på rommet og egentlig ikke gjøre så mye enn å tenke på et helt annet sted jeg skulle vært på, enten alene eller med noen.
Også kommer jeg meg kanskje fysisk til det stedet, og da kan jeg fint tenke på at jeg heller skulle vært alene. Så da blir jeg gjerne fysisk til stede i Oppdal sentrum, som et eksempel, men mentalt til stede på rommet mitt, hjemme.
Hvorfor er det i veldig mange situasjoner litt vrient å være både mentalt og fysisk til stede på et og samme sted?
I denne skrivende stund kommer jeg bare på en løsning hvor jeg er både mentalt og fysisk til stede, garangtert hele tiden, og det er når jeg får være i lag med min beste venn som jeg dessverre ikke har fått se på en jævlig tung og lang måned nå, men det er en annen sak.
Jeg vil gjerne komme med et eksempel til. Vi fleste drømmer som regel om å reise bort på ferie. Og vi mange er slik gjerne at når vi forlater foreksempel Norge, og kanskje er i England foreksempel (eneste feriestedet jeg har vært i, som IKKE er i Norge), så tar man seg tid til å finne et postkort, og skrive til venner og/eller familie i Norge. Da blir man som regel fysisk til stede i England, men samtidlig litt mentalt til stede i Norge.
(bilde fra: tu.no)
Dette med å sende postkort til de hjemme når man er maks 14 dager på ferie et annet sted har jeg ikke helt forstått, jo, det er fint å gi livstegn fra seg og minne de hjemme på at vi fortsatt ikke har glemt dem. Hadde det holdt med bare et postkort, også at man gjerne kan sende en sms om dagen til de ABSOLUTT NÆRMESTE så hadde jeg forstått det, for jeg hadde ikke likt vist foreksempel min absolutt beste venn hadde reist langt bort og ikke gitt lyd fra seg i hele tatt på en uke foreksempel. Meeeen; mange kan fint dra det lengre med å sende noen smser i uken til de kjære, “ååå denne skulle Lars ha sett”, “ååå, her skulle Lars ha vært”,
Lars er bare en person jeg fant på nå som bor i Norge mens noen andre er i Syden. Poenget er at vi også er veldig gjerne, veldig ofte mentalt i Norge fortsatt selv når vi er på ferie, og er ikke det litt vitsen med å dra på ferie, at man skal være på ferie?
Det verste med å sende postkort til de hjemme, når man er på ferie er at det som regel er et bilde på baksiden som sier “HER er JEG, men det er IKKE DU! :-P”, hehe.
(bilde tatt fra: stylehive.com)
Selv om jeg vet at jeg ikke hadde likt at det hadde tatt for mange dager uten et eneste livstegn fra de kjæreste i livet mitt, så hadde jeg samtidlig ØNSKET at vedkommende skulle ha det bra, slappet mest mulig av DER de er uten å være mentalt til stede i feks Norge, vist det da er hjemlandet. Er man på ferie så er man på ferie.
Hva er deres tanker og erfaringer rundt å være på to steder samtidlig, et sted mentalt og ett annet fysisk?
Ønsker alle sammen en fin og god kveld!
VI blogges! 😉
o_O Merkverdig innleg!
– Gjerne Komenter Backkkk Da
Jeg er nesten aldri til stede mentalt, jeg er alltid i min egen verden. Jeg tenker for mye.. altfor mye,,