I dag kom jammen skattepengene og i og med at det var/er null skatt på det jeg fikk under den “vanlige runden” som kom i går, og jeg allerede har flyttet over en del av de pengene til de forskjellige sparekontoene, ja så følte jeg at jeg kunne unne meg noe med det som altså kom inn i dag.
Joda. Jeg KUNNE alltids ha flyttet de, eller i hvertfall NOE av disse pengene til en og annen sparekonto også, men livet er så skremmende kort at man kan ikke spare på alt man eier og har, hele tiden. Man SKAL også bruke en del. Og DET har jeg nå gjort, for i ettermiddag tok jeg meg nemlig turen til Power og kjøpte meg en Nintendo Switch!!
Altså denne konsollen er bare genial. Ikke bare kan man koble den til tven og få et meget sexy bilde og grei lyd derifra, men man kan pokker meg ta den med rundt hvor som helst andre steder i verden også og rett og slett spille på den hvor som helst, når man selv vil. Det er så jævlig genialt det at man skulle nesten tro at det var jeg som hadde kommet opp med det. Men det er det altså ikke.
Foreløpig har jeg ikke sånn dritmange spill til den. Og akkurat det tror jeg ikke at jeg vil ha i fremtiden heller da jeg nok er litt for glad i play station, trophies og etc-etc, men NOEN spill har jeg altså gått til (digitalt) innkjøp for, samt en (gratis) app, hehe. Og tja, hva jeg har valgt å legge inn på den til nå kan dere forsåvidt se HER!
Ehm, ja så var det en liiiiiiiten ting til. Enn så lenge har jeg ikke sånn veldig mange venner innpå den. Så.. Det er vel ikke noen av dere som kunne tenkt dere å spille med meg en eller annen gang? Hvis JA er det bare å sende meg en privat melding på Facebook og ja, så tar vi det eventuelt derifra! ^^
Bare for å få det sagt med en eneste gang – selv om du går rundt med hatt og store muskler av stål, jern og fandens slagkraft, ja så gjør det deg IKKE automatisk verken tøff eller skummel.
Og misforstå meg helt rett. Det er ikke sånn at jeg hater på Resident Evil 2 (remaken) nå. For det ER et bra spill, men i skrivenes stund kjenner jeg meg “litt” lei av en viss Mr X. Hmm okei, jeg skal herved prøve å skrive dette innlegget på en sånn måte at selv dere som ikke har noe særlig kjennskap Resident Evil-serien fra før av likevel skal ha en sjans til å sette dere inn i min frustrasjon nå.
Resident Evil 2 er en remake av et gammelt spill med samme navn som opprinnelig først ble gitt ut 21. januar 1998. Og i store deler av spillet må du helt på egen hånd bevege deg gjennom et nokså svært og klaustrofobisk bygg med maaaaaange mørke og traaaaange ganger. Og for å komme deg videre i spillet må du stadig finne forskjellige type nøkler, koder og lignende for å låse opp enda flere rom med ENDA FLERE nøkler og hint.. Og sånn fortsetter du basically til du omsider har klart å finne den siste nøkkelen eller what ever det er som skal til for å komme seg helt ut.
Og for å si det sånn.. I løpet av et par timer spilling har man gjerne lusket seg gjennom de samme rommene og etasje en hel del ganger. For på flere av de første rommene man får tilgang til fra starten av er det altså en del låser og sånt no man ikke får gjort noe med får man har fått kloa i det riktige passordet, den riktige nøkkelen også videre som man først kommer over… En del senere. Og en annen ting: Dette er IKKE et spill hvor man er så heldig å ha en eller annen GPS i et eller annet hjørne som holder deg i hånda og viser hvor du skal. Den eneste hjelpen du får til å finne frem er noen kart som dessverre ikke er helt enkle å forstå seg på til alle tider.
Ja.. Også er området du beveger deg på dessuten infiltrert av en rekke zombier og andre type monstre. Og for å si det sånn… I Resident Evil 2 kan det faktisk være en fordel å bare la de være, for du har på ingen måte lommene full av krutt her, så det er dessverre ikke bare på plaffe løs på alle som prøver å drepe deg. Ja, og nå syns jeg omsider det er på tide å karve oss tilbake til det som opprinnelig fikk meg til å ville skrive dette innlegget. Mr X. En SVÆR jævel med hatt og frakk som bare ikke lar seg drepe. Jeg prøvde for “moro skyld” å bruke absolutt ALT jeg har av ammunisjon og sprengstoff mot han tidligere i dag, og innså at.. Han tar rett og slett ikke skade overhode.
Og jo.. Jeg har vært inne på tanken om at jeg kanskje bare ikke har hatt nok ammo.. Men så gjorde jeg omsider litt re-search på det store, åpne, skumle internettet, og ganske riktig… Han kan faktisk ikke drepes. Ihvertfall ikke der jeg er i spillet foreløpig. Så ja.. For meg som surrer en del til vanlig (altså “i den virkelige verden”) når det kommer til å lære meg kart, nye steder og sånn, som HATER å være den som blir jaktet på og forfulgt og som attpå til faktisk ikke engang KAN felle den som STADIG slår meg RETT NED når jeg kommer litt for nær (noe som altså ikke skal så mye til med tanke på de stort sett ikke alt for store rommene).. Ja, jeg sier det rett ut. Resident Evil 2 er et forbanna helvete.
Igjen et veldig bra spill. Jeg vet at det er mange som ELSKER dette spillet av hele sitt hjerte, uavhengig om man har hatt noe forhold til original-spillet, eller ikke. Og jeg er altså heller ikke en av de som hater på spillet. Men for meg personlig som har klart å surre så SYKT mye frem og tilbake uten nevneverdig fremgang i et par timer nå, og som har blitt slått ned gang på gang på gang i den ene trange dritt-gangen etter den andre.. Ja, så vil jeg bare ha sagt at jeg syns Mr X er mest av alt bare jævlig irriterende nå enn noe som helst annet!..
Jeg har forhåpentligvis aldri noen sinne skrevet eller sagt noen steds at jeg er den skarpeste huggtanna i kjeften på noen som helst der ute – sorry for at nå er i ferd med å slite ut “noen”-ordet – og jeg har ingen skumle planer om å forføre dere bak en slik løgn nå heller. For jeg gjør stadig støtt mye dumt. Noe som jeg angrer på lenge i etterkant – disse tingene forekommer heldigvis stadig sjeldnere. Mens andre ting igjen er av et slikt sorti at jeg faktisk ender opp med å føle en viss takknemlighetsgjeld ovenfor meg selv, fordi NOEN “tabber” er i bunn og grunn så geniale at de simpelthen ikke skal eller bør omtales som annet enn gull. #theroom
Men den ene tabben jeg nå har begått DENNE uken vet jeg ikke helt hvordan jeg skal kategorisere. Enyways – jeg holder for tiden på med å lese meg gjennom “La den rette komme inn”, en blokk på litt over 500 sider som jeg hadde tenkt å lese i et par uker før jeg omsider kastet meg ordentlig over den. Og da jeg etter et par dager klarte å komme forbi de 120-130 første sidene bestemte jeg meg omsider for å se opp igjen den svenske filmversjonen (som jeg for første og til da siste gang så i 2011/2012). Ikkje bra.
For.. Jeg har altså sett denne filmen før, men det ligger så langt tilbake i tid at frem til jeg nå denne uken dro den frem igjen så var mye gått i glemmeboka. Men NÅ som jeg altså bestemte meg å unne meg selv et gjensyn med den igjen FØR jeg altså har blitt ferdig med lesingen… Ja, for å si det sånn – de siste par lesestundene etter denne tabben har ført til en hel del tanker som “åja, nei, stemmer det. Det har jo ikke skjedd enda.”. “Ah, ja riktig. Han fyren er jo delvis pedo her, det var han visst ikke i filmen.. Hmm.”. Og.. Ja, for å si det sånn.. De bildene jeg hadde å kose meg med oppi mitt eget hode i løpet av de 120/130 første sidene har nå blitt noe utfordret av det faktum at jeg plutselig midt i lesinga bestemte meg for å se opp igjen filmen, og *kremt*.. Ikke bare den svenske, men dagen etter at jeg gjorde det så så jeg faktisk den AMERICANSKE også, sååå..
Ja, nei.. Så, ja.. Budskapet mitt i dag må vel kanskje være som så: Hvis det finnes en bok av en film du liker, og/ eller omvendt – gå gjerne for begge delene. Men kanskje ikke begge delene SAMTIDIG.
Og det kan kanskje også være lurt å vente med den ene versjonen til det har gått en stund siden du først tok for deg den andre versjonen. For.. Slikt blir fort som alle de hersens ledningene du har gjemt vekk i et eller annet skap i boden til naboen til naboen til naboen din. De går veeeeeeldig lett inn i hverandre, og når DET først er et faktum… Lykke til med å skille dem fra hverandre igjen!! 😮
Se det – da var enda “lite” et eventyr omsider “over”. Timene har vært lange, og timene har unektelig vært mange, men i kveld så kom jeg omsider frem i “mål”. Jeg har mistet mange på min vei. Ja, jeg har vel gjennom de siste ukene skapt flere fiender enn jeg har funnet nye venner, men nå er det altså over. Jeg har herved fullført hovedhistorien i Red Dead Redemption 2.
Et praktfullt mesterverk på så ufattelig mange måter at det er ikke noen vits i å prøve å gjøre det hele kort her inne. For enten får jeg ta og skrive den milevis lange anmeldelsen spillet hadde fortjent, eller så får jeg bare la være å skrive noe særlig som helst, annet enn at dette er et spill ALLE burde prøve en gang uansett hva.
Jeg har ihvertfall kost meg M A S S E, og selv om jeg nå omsider har “rundet” main storyen etter sånn 50-60-timer (??), ja så har jeg fremdeles en del timer igjen før jeg føler meg fullstendig “ferdig” med det. For ja.. Det er en lekekasse med nærmest uendelige mange muligheter. Og hvem vet, kanskje tar jeg og spiller hele spillet fra scratch en dag også. Det har det ihvertfall fortjent! Argh!! Kan forresten noen hjelpe meg med å få all den sanda ut fra skoene mine? Enyone?? Nei?.. Vel, damn you all!!
Her om dagen så valgte jeg NOK EN GANG å bidra til å fokusere på det negative. Og lenge i høst har jeg tenkt på å bli flinkere til å heller lage “Ting som gleder meg”-stuff, fremfor “Ting som irriterer” og visa versa. Men når jeg så finner ut at jeg skal lage et nytt Instagram-innlegg sånn utenom “Instagram lately”-serien min, ja så velger jeg likevel først og fremst å begynne med et innlegg med bilder jeg igrunnen ikke er så stor fan av.
Sååå. I kveld tenkte jeg altså at jeg skulle rette litt opp igjen i det der. I dag skal jeg i stede for å vise dere de bildene som får lem og innvoller til å falle totalt sammen heller vise dere de bildene som.. Ja, jeg tror forsåvidt dere har skjønt hvor jeg vil hen nå. Sååååå – her har dere de bildene fra min Instagram-profil som jeg personlig liker aller best til per dags dato!
Det var altså NOEN av mine favoritter det. Jeg innså nemlig en liten ting mens jeg gikk gjennom profilen min igjen nå, og det er at det heldigvis er MANGE flere av mine bilder jeg virkelig liker, fremfor ikke liker. For da jeg lagde det “hat”-innlegget mitt her om dagen så la jeg faktisk inn nesten alle bildene jeg klarte å finne av de jeg ikke liker noe særlig. Men i dette tilfelle har jeg nå faktisk valgt å droppe en del bilder som har fristet en del å legge til, rett og slett fordi at dette innlegget ikke skulle bli så aaaaaaalt for langt, og likevel ble dette innlegget likevel (og heldigvis?) altså noe lengre enn den mer negative varianten jeg la ut sist her nå.
Du syke, syke hespetre – OM jeg har en del bilder hengende og slengende i sosiale medier som jeg igrunnen aldri har likt sånn kjempemasse. Og tro meg, det er ikke bare her inne disse bildene eksisterer, hell no!! For tar man en liten swipe-tur innom Instagram-profilen min, ja så trenger man ikke akkurat scrolle så veldig lenge før man kommer over et og annet som gjør at jeg vrenger litt på innvollene mine når jeg først skulle finne på å glo på de igjen.
Og siden jeg som oftest ELSKER å se på andres stygge/ dårlige bilder, og har fråtset i en liten del “worst off”-innlegg hos diverse andre nå, ja så føler jeg retten og sletten at det nå er på tide at jeg gir disse medbloggerne samt resten av verden litt tilbake. Jeg merker at jeg allerede angrer litt på dette, men.. Her har dere altså NOEN av de bildene jeg per dags dato er mest misfornøyd med fra egen Instagram-profil:
Yeeees daa!.. Det var mine aller verste/ styggeste og ekleste Insta-bilder det. Og så har jeg nok en gang understrekt en gang for alle at jeg ikke er som.. Vel, “alle dere andre”, hehe. For mens folk flest gjerne sletter de bildene man er misfornøyd med for en eller tusen andre grunner, ja så bestemmer altså jeg meg NOK EN GANG for å gi disse bildene ENDA mer oppmerksomhet enn de strengt talt “fortjener”. Men igjen.. Jeg har vel igrunnen aldri (bortsett fra to-tre innlegg waaaay back) brukt denne bloggen som noe kontaktannonse..
Ah! – ja og forresten. Dette innlegget er ikke ment som et sånn “kom og se på alle mine kropps skavanker”-innlegg. For jo, greit – det er noen bilder her som jeg ikke liker så godt på grunn av sånt no også, men de aller fleste bildene jeg har dratt frem nå misliker jeg først og fremst fordi jeg syns jeg har gjort en slapp jobb når det kommer til selve fotograferingen. ELLER fordi de minner meg om et eller annet crap som akkurat hadde skjedd, eller som foregikk i livet mitt der og da.
PS!:Er du keen på å få følge denne bloggen, og få varsel hver gang jeg legger ut et nytt innlegg? Følg meg på Bloglovin, da vel! På Bloglovin kan du ikke bare følge dine favoritter knyttet til blogg.no, men pretty much alle andre ype blogger der ute også! ;-D
For sånn 2-3 år tilbake så var det mildt sagt en fjern tanke at jeg noen sinne FRIVILLIG skulle slutte å kjøpe filmer fysisk. Når folk en sjelden gang våget å spørre: Hvorfor kjøper du så masse filmer? Ja.. Så.. Var det ikke alltid at jeg gadd å svare høflig engang. For meg var dette et av de dummeste spørsmålene i verden, og dere vet hva man sier om dumme spørsmål? De FINNES, og de fortjener enkelte ganger dumme svar. Og i dette tilfelle gjorde, og gjør det såvisst det, hehe. Og vel, nå er det ikke akkurat slik at jeg har sluttet å kjøpe verken filmer, spill eller musikk for den saks skyld. For det gjør jeg så absolutt fremdeles en dag i dag. Forskjellen på nå og da er igrunn først og fremst den at jeg har gått over til å kjøpe mer digitalt, og vel. Det er igrunn det.
Og siden min digitale filmsamling nå har begynt å få et par titler, og siden jeg liker å holde orden og sette opp lister over hva jeg har, dere vet, sånn i tilfelle noe skulle forsvinne og jeg i fremtiden skulle bli usikker på min egen hukommelse (“hadde ikke jeg egentlig den filmen et sted for en stund siden?”), ja så tenker jeg nå å sette opp en aldri så liten liste, som jeg forhåpentligvis kommer til å oppdatere i fremtiden etterhvert som samlingen min bare vokser og vokser.
Ja, så hadde jeg omsider pløyd meg gjennom enda ei bok da. “Blindforbannelsen” av John Saul er herved ferdig lest. Det har, som vanlig, tatt litt tid. Spesielt etter at jeg fikk meg “et par” nye spill rundt Black Friday-tider, og bloggen ble flyttet litt på seg så har jeg simpelthen ikke prioritert leselysten så veldig høyt. Men sånn like før klokken tikket ni i dag så hadde jeg omsider lest ferdig det aller siste kapitelet, samt epilogen som fulgte etter det igjen, og ja, alt i alt en nokså grei bok. Det var litt distraherende med alle de gamle ordene og utrykkene (boken ble opprinnelig publisert i 1970), samt at jeg skjønner meg ikke helt på forfatterens behov for å STADIG bruke både for- og etternavn på alle de forskjellige karakterene til nesten enhver tid og anledning, men ellers hel grei. Helt midt på treet for min del.
Men så – hva skal jeg lese nå?? Eller, jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer til å begynne på en “ny” bok igjen helt enda da jeg fremdeles sliter litt med at fokuset mitt stort sett bare er å finne to helt andre steder nå. Men forhåpentligvis er dette neppe den siste boken jeg har lest ferdig innen jeg en dag triller ned i det evige mørket.. Så ja, hvilken bok skal jeg altså prioritere å lese som min neste? Og i skrivende stund står det først og fremst mellom fire forlokkende kandidater!:
Og av disse fire er det nå de to helt til venstre som jeg sånn egentlig er aller mest hyped på. Men så er liksom greia den.. At de begge har SYKT mange fettunge oppfølgere (som jeg faktisk har alle av xD). Og av de to til høyre så er det noe som sier meg at det kanskje er “La den rette komme inn” som jeg vil digge aller mest, men samtidig så er det ikke til å komme vekk fra det faktum at jeg faktisk har sett den svenske film-versjonen som er basert på denne boka. Og hodet mitt har ganske lett for å sammenligne ditten og datten, og gjerne begynne å la meg irritere over ting jeg føler skulle vært annerledes i den og den versjonen. Så.. Sånn sett er det kanskje greiest å starte på “Elsk meg” av Sophie Elise. Den har så vidt jeg vet (enda) ikke tolv oppfølgere, den har (så vidt jeg vet) ikke fått en egen film, og den er absolutt den tynneste av de. Men igjen.. xD
Jeg skal ikke akkurat nedverdige meg selv og mitt såkalte rykte med å påstå at jeg er blant de som kjøper sånn alt for mange blader lengre, og spesielt ikke julehefter. Ja tar jeg ikke helt feil så har jeg ikke kjøpt noe julehefte under hodet siden jeg kom over et To trøtte typer-blad av Christopher Nielsen julen 2011. Men siden det har julehefte-hylla neppe vært særlig oppdatert. Til nå i kveld. For jeg vet ikke om jeg har nevnt dette før, men jeg var faktisk ganske så avstandsforelsket i Donald når jeg var liten, og nå har det kommet et Donald-blad som jeg simpelthen bare ikke kunne motstå. Et julehefte jeg med hånden på prostataen kan si kommer til å gjøre julefølelsen stor igjen!
Og apropos blader, papir og dens saks. Nå er det ikke sånn at jeg er blant de som egentlig tror noe særlig på den såkalte “miljøkrisa” som så mange skriker og vrir seg rundt om for tiden. For de aller klokeste av oss vet jo at alt det som har med global oppvarming og sånt no bare er noe skremselspropaganda fra noen gulinger i Asia som ikke liker konkurranse fra resten av verden når det kommer til produksjon av stort og smått. Aller helst skulle jo absolutt alt her i verden ha vært laget i Kina. Så det er ikke DERFOR jeg nå har kjøpt meg et par klistremerker for å slippe “uønsket” post heretter, men simpelthen fordi jeg bare ønsker å provosere de som jobber i posten, ja og alle de andre som tjener fett på reklame, aviser, og den slags no. For jeg mener. Miljøkrisa, den finnes jo sånn egentlig ikke, og det vet vi alle sammen, sånn egentlig!
Think huuuuge, stay goregeous – and be great (again!)
Jeg antar at de aller, aller fleste av dere kjenner til den svimlende og DEILIGE følelsen av å lenge ha jobbet med noe, kanskje lenge nok til at du har klart å bli litt lei, men så omsider etter å ha nesten gitt litt opp alt sammen samtlige ganger, ja så har du omsider oppnådd målet ditt og du kan herved leve livet ditt videre lykkelig vitende om at du faktisk GREIDE DET til slutt!!
Jeg har så til de grader den følelsen akkurat nå. For helt siden Play Station Store tjuv-startet Black Friday forrige helg, ja så er det stort sett det siste Spider-Man-spillet det har gått i nå når jeg ikke har prioritert bloggen, oppvasken, eller andre småting her hjemme. Og i kveld har jeg ENDELIG klart å slå kloa i den lenge etterlengtede platina-trofeen – altså den belønningen man gjerne får etter man har gjort absolutt ALT som er å gjøre av stort i smått i et spill.
En amazing følelse så absolutt, men samtidig så må jeg også innrømme at jeg føler meg litt tom nå. For det er jo som sagt dette jeg har viet tiden og sjela mi til i flere dager på rad nå så og si, og nå er jeg plutselig ferdig.. Så jo, det føles litt rart også, det skal jeg ikke nekte for. Men jeg er først og fremst stolt, og GLAD. Glad og stolt for at jeg fikk det til, at jeg faktisk gjennomførte det, at jeg ikke ga opp, selv om jeg ved flere anledninger så smått var innom tanken.
