Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Men jeg antar at det nå er startet så jeg får prøve å finne fortsettelsen. Folk sier at man bare må begynne et sted så går resten mer av seg selv. Så da får vi håpe at ting går greit denne gang også.

Jeg skal igjen være helt ærlig. Jeg føler jeg har alt for mye smerter som ikke akter å komme ut. Det skal sies at på en del fronter har det blitt bedre den siste tiden, og det er ikke noe løgn. For jo, i motsetning til tidligere perioder i det siste halvåret har det vært mer å sette pris på i positiv forstand. Men gruer meg til enkelte ting som kommer til å dukke opp som jeg frykter kommer til å rive alt ned igjen. Faktisk er det ting jeg vet kommer til å skje, ikke ting jeg tror eller frykter kommer til å skje, men vet.

Slik jeg ser det noe i livet mitt som snart kommer til å forsvinne. Samtidig så kommer det aldri til å bli borte, fordi det kommer ikke til å forsvinne på den rette måten. Når jeg snakker om “den rette måten” vet jeg ikke eksakt hva det vil si. Jeg vet bare at noe blir borte uten å bli ordentlig borte.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Så over til noe annet. Hvis jeg skal være helt ærlig, det er lenge siden jeg har følt meg så alene enkelte ganger som jeg gjør nå for tiden. Det er tider på døgnet hvor det ikke er sånn. Men akkurat nå har jeg igjen fått for mye tid til å tenke på forskjellige ting jeg ikke snakker om. Ting folk ikke forstår uansett. Jeg føler meg så liten, mindre enn på lenge. Ikke sånn som når det nettopp har dukket opp noe som har vært veldig vanskelig og vondt å takle… Nei, ikke sånn. Det er vanskelig å beskrive og samtidig komme frem til noe som kan forståes nå.. Noe river meg så i stykker, og jeg lar ikke noen komme ordentlig inn på hva det er, for det vil bare gjøre at ting revner enda fortere.

Hvordan skal noen kunne forstå? Nå tenker du kanskje at du forstår eller har en anelse om noe, men jeg lover. Ingen av dere der ute har noen anelse om hva jeg gnager på for tiden. Selv det individet som står meg nærmest er totalt uvitende, fordi jeg ikke har sagt noe og ikke kommer til å gjøre det. Det aller meste får en person som regel vite før eller senere uansett, men det som nå er på gang oppi hodet mitt kommer aldri noen til å vite før det er for sent. Når det er sagt, jeg håper virkelig at det blir lenge til. For det er ting som gjør at jeg føler mer for å kjempe nå enn jeg har følt for på nesten et år. Igjen, samtidig så er det enkelte ting som kommer til å gjøre ting mye vanskeligere enn noen gang.

Alt har sin årsak, heter det. Alt som skjer, skjer for en grunn. Mulig. Mulig. Kanskje fordi jeg nettopp har begynt å fatte enkelte ting i det siste har jeg vært bemerkelig stille om ting for tiden. Før så har jeg bare ikke visst bedre. Og da har jeg fortalt et og annet til folk rundt meg, så og si alt. Men nå. Men dette… Nei, ikke nå som jeg har begynt å forstå det litt større perspektiv på hvordan livet mitt henger sammen. Jeg kommer til å dø svært ensom, alt nå må jeg bare nyte og leve så lenge det varer. Klokken tikker og jeg har alt tapt for mye.

Jeg brenner invendig mer enn noen gang. Folk kommer aldri til å vite. Jeg har aldri følt at folk har forstått så særlig sånn egentlig uansett. Jeg forstår heller ikke menneskeheten rundt meg, men jeg forstår hvordan det henger sammen. Og den hemmeligheten som terroriserer meg nå, den skal ingen få kjennskap til. Jeg vil virkelig ha en venn som jeg kunne fortelle til. Men et sånt menneske finnes ikke. Jeg stoler mindre på noen enn noen sinne, som er enda en grunn til at jeg ikke ser noen grunn til å snakke. Jeg forblir stum på dette. Det gjør at jeg føler meg ekstra ensom, men det vår være.

For ensom, det vil jeg alltid være uansett.
Når bare folk blir lei. Jeg venter.

Vi reblogges!