Bokanmeldelse!
Det er noe med eventyr skrevet i gamle gamledager. Jeg er ikke særlig bevandret i eventyr og romaner for barn og unge fra moderne tid, men jeg føler meg nokså trygg på at mye av det som ble skrevet en gang i tiden både var mørkere, tristere og mer makabert enn det som blir skrevet for unge i dag.
Et eventyr jeg lenge har visst av, men ikke lest før i dag er H.C. Andersens «Denne lille piken med svovelstikkene». Dette eventyret ble skrevet i 1848, og har dessverre fortsatt en relevans i nåtidens verden.
Eventyret er kort og brutalt, men samtidig litt fint – på sitt helt egne nitriste vis: Ei ung jente er ute på gaten mutters alene på selveste nyttårsaften, og forsøker å få solgt noen svovelstikker (en eldre form for fyrstikker). Hun har ikke solgt én eneste en, og tør derfor ikke gå hjem til sin far, fordi hun mest sannsynlig blir å få juling.
Jenta er svært dårlig kledd, og har bare disse svovelstikkene hun kan varme seg på. En etter en tenner hun de. Og for hver svovelstikke hun tenner får hun et glimt av noe fint og vakkert hun bare kan drømme om. Mot slutten ser hun sin avdøde mormor, som er den eneste noen sinne som har vært snill mot henne. Neste dag blir den lille jenta funnet død. Frosset i hjel. 💔
Som jeg skrev innledningsvis er dette et veldig kort og brutalt eventyr. Og det verste er at til tross for at det går for å være et eventyr samtidig virker så ekte og realistisk. Og dessverre er det nok mange sjeler opp gjennom tidene som har sluknet (pun intended..) på mer eller mindre samme viset, som denne lille jenta.
«Den lille piken med svovelstikkene» ble som nevnt over skrevet i 1848, og jeg mistenker at eventyret kan ha blitt re-utgitt flere ganger siden den gang. Det jeg nå har lest er en norsk oversettelse som ble gitt ut i 2004. Hvor tro mot originalverket denne utgaven er vet jeg ikke, men jeg liker det jeg har lest veldig godt – hvor fælt det enn måtte høres ut.
For selv om dette er en dypt tragisk og vond historie, så er det samtidig noe vakkert i all jævelskapen. Hvorfor disse lysglimtene (igjen: pun intended) er skrevet inn kan man selvfølgelig lure på. En tanke jeg selv sitter med er at H.C. Andersen valgte å skrive det sånn for at folk skulle orke å lese ferdig. Litt på samme måte som at «Game of Thrones» hadde vært temmelig tungt og dystert uten litt humoren til Tyrion Lannister.
.. men samtidig er det unektelig noe med menneskets evne i å stadig fantasere og håpe, selv når livet er som mørkest. Og særlig tatt i betraktning at det er en så ung jente denne historien dreier seg om, så blir det likevel ekstra troverdig at hun får disse “glimtene” mot slutten, da barn flest har en mer aktiv fantasi enn voksne.
Utgaven jeg har lest er i tillegg til den vakre fortellingen til H.C. Andersen også fylt med fine tegninger av Thórarinn Leifsson, som bidrar i å gjøre den veldig levende fortellingen enda mer levende.
Jeg gir «Den lille piken med svovelstikkene» 8 av 10 svovelstikker! ⭐️
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Youtube: Aylar Kuklinski
Det er en av de tristeste og fineste historiene jeg vet om. Jeg har lest den noen ganger da barna var små og klarte ikke så ofte å lese den ferdig uten «grøt» på stemmen og en, eller flere tåreflommer. For den traff.
Skjønner deg godt, selv om jeg ikke hadde det slik selv da jeg leste den nå. Men jeg tror fort det blir noe annet når man leser en såpass dyster historie om ei lita jente til barn. Som attpå til er dine egne barn. 💜
Likte barna dine denne historien forresten?
De likte historien godt, eller syns så klart den var fryktelig trist. Men eldstemann reagerte sterkt både på “Karius og Baktus» og sangen om tordivelen som slo flua på kinn, med gråt. Jentene kan jeg huske tok til tårene, men det å både kunne le og gråte både for barn og voksne, er viktig. Om det føles naturlig, så klart 🙂
Ja, jeg er enig med deg der!
De foreldrene som kun fôrer barna med bøker, filmer, serier osv. som utelukkkende bare er positive og «trygge», tenker jeg gjør barna en litt lei bjørnetjeneste på sikt.
Jeg tenker at det siste glimtet hun får av bestemoren er fordi hun selv er i ferd med å dø, og møter sin bestemor på vei inn i døden. På en fin måte. Der er det håp på et merkelig vis. Jeg tror også at barn å skånes på NOEN måter, men samtidig så er det mye FÆLT de får se, via sosiale medier, som de aldri ville fått tilgang på før.
Ja, jeg er med på den. Og det er unektelig noe religiøst ved denne slutten. Gud blir jo også nevnt to-tre ganger. Nå vet jeg veldig lite om hvem H.C. Andersen var, hva han eventuelt trodde på også videre, men.
En nydelig fortelling i all sin tristhet. Jeg tror, både voksne og barn kan ha godt av å kjenne på den følelsen i blant. En av godnattsangene min mor sang for meg som liten, fikk meg til å gråte fordi den var litt trist. Likevel ville jeg høre den. Jeg har sunget samme sang for både barn og barnebarn. Ingen av dem har tatt til tårene, men de ville at jeg skulle synge den. Min mor gjorde stemmen ekstra sørgmodig når hun sang denne sangen. Kanskje var det derfor jeg gråt. Er likevel takknemlig for opplevelsen. Det er godt å få trene opp hele følelsesregisteret. Det blir man sterkere av, tror jeg.😘
Absolutt! Helt enig med deg! Hvis ikke man får en viss øvelse på både trist og vanskelig fra tidlig av vil man mest sannsynlig takle kjipe ting enda dårligere når noe omsider måtte dukke opp. 🙃
Apropos den sangen: hvilken sang var det?
Hei, stopper innom bare for å si hei, jeg. Blogger enda du og ser jeg. Jeg delte nettopp også et innlegg i en av disse blogg gruppene. Ingen som blogger lenger. Det stoppe ikke oss! Det er bra. En gang blogger -alltid blogger. De andre va ikke meant to be. Mulig de ikke har skriveklæen vi har.
Mali fra
malisuniverse.com, check it out 😉
Du, angående de blogggruppene på Facebook. Jeg mistenker at jeg har flere innlegg som står i kø for å bli publisert i blant annet den Anti Rosa Blogg-gruppen du har.
Facebooks AI reagerte på et innlegg en gang, og siden da har alt jeg har prøvd å dele siden trengt godkjenning fra de forskjellige gruppene sin adminstrator.